Utdanningens blandingssystem
Det er flere grunner til at fjernundervisningen har fått vokse fram til et relativt betydelig innslag i den norske skolen. Særegne trekk ved Norge som et stort land med en spredt befolkning har hatt betydning. Brevskolene har nådd ut til grupper av befolkningen som har hatt lang avstand til andre utdanningstilbud. Folketallet i Norge er relativt lite, og det er et paradoks at et lite utdanningsmarked synes å ha skapt et stort marked for fjernundervisningen. På mange steder har befolkningsgrunnlaget vært for tynt til at man kunne utvikle et allsidig utdanningstilbud med en rekke spesialiserte linjer. Mange bekker små gjør som kjent en stor å, og for brevskolene har summen av de udekkede behovene utgjort et stort marked.
Men likevel ligger ikke hele forklaringen her. Som vi har sett, har NKS hatt en til dels oppsiktsvekkende sterk stilling i byer som Oslo hvor utdanningstilbudene generelt har vært gode. Ved siden av at skolen har nådd ut i utkantene, har den utnyttet nisjer i storbyene. Den har vært et tilbud til folk i arbeid som har ønsket å bruke fritiden til å skaffe seg utdanning for å komme seg videre i livet.
Et særegent trekk ved fjernundervisningen i Norge har vært at den hele tiden har vært drevet vesentlig av institusjoner utenfor den offentlige utdanningssektor. I Norge har det tradisjonelt vært en utbredt skepsis til private skoler. Et samfunn med sterke likhetsidealer har hatt lite til overs for et skolesystem som for eksempel det engelske, hvor et system av parallelle offentlige og private tilbud har forsterket inntrykket av et sterkt klassedelt samfunn.
Men NKS har ikke vært noen privatskole for overklassen. Den har derimot vært et tilbud for det brede lag av befolkningen. Skolen har løst viktige utdanningsoppgaver som det offentlige tilbud ikke har klart å dekke. Kombinasjonen mellom brevskoledrift og ukebladutgivelse har vært gunstig. Den har ikke bare trygget skolens økonomiske fundament. Den har også vært med på å bygge bro mellom brevskoledrift og brevskolens viktigste annonseforum, nemlig ukepressen. Så å si hver uke i 75 år har folk blitt minnet på fjernundervisningsalternativet gjennom store annonser i landsdekkende ukeblader. Disse har nådd både mannen i utkant-Norge som på sitt sted har savnet akkurat det utdanningstilbudet han trengte for å komme videre, og hun i byen som har hatt planer om å ta en fleksibel utdanning ved siden av jobb eller arbeid i hjemmet. Denne brede kontaktflaten har vært med på å overvinne skepsisen til private utdanningstilbud i Norge.
Forsøk på å bygge ut offentlige fjernundervisningsinstitusjoner har i liten grad vært noen suksess. Planen om å opprette en statlig brevskole like etter den annen verdenskrig førte ikke fram, og forsøket på å gjenopplive tanken i 1960-årene løp ut i sanden. Det statlige organ Norsk fjernundervisning, som ble opprettet i slutten av 1970-årene, har heller ikke blitt noen stor institusjon. I slutten av 1980-årene er det offentliges interesse for fjernundervisning igjen økende, men det synes noe uklart i hvor stor grad utviklingen fremover vil komme til å skje innenfor offentlige institusjoner.# St.meld nr. 43 (1988-89).
Til tross for både skepsis mot privat skoledrift og forsøk på å opprette statlige alternativer har forholdet mellom brevskolene og myndighetene i all hovedsak vært godt og samarbeidet fruktbart etter annen verdenskrig. Fra å være en privat sektor som i vesentlig grad arbeidet på siden av offentlig utdanningssektor og utdanningspolitiske planer, ble brevskolene etter 1945 trukket inn i et tettere samspill med den offentlige sektor. De inngikk som en del av utdanningens blandingssystem – eller et utvidet utdanningssystem med et sterkt innslag av offentlige skoler, men med rom for private innslag i sektorer som fjernundervisningen. Slike blandingsmodeller, som kombinerer et sterkt statlig engasjement med det private initiativ, har for øvrig blitt utviklet på en andre rekke områder i det norske samfunn etter krigen.# Hernes 1978.
For fjernundervisningsinstitusjonene har denne løsningen vært heldig. Den har gitt rom for ekspansjon og bidratt til å befeste fjernundervisningens posisjon i Norge. Samtidig har det offentlige kunnet dra nytte av brevskolenes ekspertise og omstillingsevne til å kunne løse viktige utdanningsoppgaver.
I norsk samfunnsdebatt i 1980-årene har man diskutert både spørsmålet om privatisering og fristilling av offentlige institusjoner og etater. I og med omorganiseringen til en selveiende stiftelse i 1976 er utviklingen av NKS interessant i denne sammenheng. Skolen har fått bred aksept for sin virkomhet som en allmennyttig institusjon innen den norske skole. Dette ble blant annet understreket da Høyesterett ved dom i 1985 slo fast at NKS var en allmennyttig institusjon og fritok skolen fra å betale skatt for sin undervisningsvirksomhet. Ifølge førstevoterende i saken var skolens undervisningsvirksomhet av «klar almennyttig karakter ... (med) almendannende undervisning som supplement til det offentlige skoleverk».# Sitert etter Gjems-Onstad 1986 s. 65. 10 Se for eksempel Gjems-Onstad 1986 s. 69ff.
Med omorganiseringen til stiftelse ble NKS en del av det som kalles «den tredje sektor.» Den første sektor er det private næringsliv, den annen den offentlige sektor og den tredje altså allmennyttige, ikke-kommersielle institusjoner. 10 I 1980-årene har man sett en tiltakende interesse for stiftelsesformen også innen offentlig sektor. Universiteter og høyskoler har opprettet egne forskningsstiftelser, og i flere sammenhenger blir stiftelsesformen diskutert som en egnet måte å oppnå økt fleksibilitet og tilpasningsevne innenfor friere rammer enn tradisjonell statsdrift. Når det gjelder undervisningssektoren, kan det synes som den private og den offentlige sektor er i ferd med å nærme seg hverandre i en tredje sektor. Dette gir interessante perspektiver for den videre utvikling ved inngangen til 1990-årene.