NKS - En bedrift i norsk skole

Problemer i fagopplæringen

Det var særlig to institusjoner i yrkesutdanningen som var sentrale: lærlingordningen og de tekniske aftenskolene. Begge fikk problemer i mellomkrigstiden.

På begynnelsen av 1900-tallet viste undersøkelser at færre og færre bedrifter tok inn lærlinger.# Kjeldstadli 1989 s. 371. Systemet fikk et sammenbrudd i 20- og 30-årene. Dels ble dette forklart ved å vise til skiftende konjunkturer: I dårlige tider måtte bedriftene forsøke å holde produksjonen på gammelt nivå. Da var politikken å holde på fagarbeidere heller enn å ta inn nye. Enkeltbedriftenes økonomiske hensyn på kort sikt førte også til at de ofte ble mest interessert i billig arbeidskraft, og mekaniseringen gjorde det delvis også mulig å erstatte arbeid som tradisjonelt krevde fagutdanning med rutinepregede operasjoner.# Sakslind, Halvorsen og Korsnes 1985 s. 62ff.

Men etter hvert vant andre forklaringer fram, som i ettertid også har fått støtte blant historikere: Økt mekanisering, spesialisering, økt arbeidstempo og akkord gjorde det vanskelig å opprettholde en allsidig fagopplæring. En følge av dette var at selv de som ble tatt inn som lærlinger ofte fikk opplæring på altfor snevre felter.# Benum 1985 s.19. Med andre ord bidrog den teknologiske utvikling til å sprenge lærlingordningen.

Flere momenter styrker en slik forklaring. Krisen i lærlingordningen var ikke først og fremst et rekrutteringsproblem. Innen verkstedsindustrien kom det faktisk mange nye «lærekontrakter», men dette skjedde på siden av lærlingordningen.# Innstilling 1937 s. 6, s. 35. Det samme foregikk i håndverksnæringen. I 1933 gjorde Norges Håndverkerforbund en analyse av folketellingene fra 1920 og 1930. I tillegg foretok de sine egne registreringer av lærlingkontrakter. Tallet på «håndverkslæregutter» i folketellingen av 1930 viste etter Eiler Krog Prytz’ mening «at der faktisk foregår en ikke ubetydelig rekruttering av håndverksfagene», og at det var en stigning i rekruttering fra bygdene. Problemet var at heller ikke disse «læreguttene» formelt var lærlinger med den skoleplikt og rett til utdanning loven gav, mente Prytz, som for øvrig var leder for Landskomiteen for fagutdanning. Dette tyder på at krisen i lærlingordningen var knyttet like mye til undervisningsinstitusjonenes manglende omstillingsevne som til konjunkturforandringer. Skolesystemet var ikke tilpasningsdyktig i forhold til en økende etterspørsel etter fagutdanning.

Fra en boligundersøkelse i Oslo j 1920-årene. Boligbyggingen var for øvrig lav i 1920-årene. Og i og med nye kull av boligsøkende som meldte seg med stor tyngde i 30-årene, økte investeringer i boligsektoren, lavt rentenivå og nye teknologiske muligheter for å bygge billige boliger, opplevde Norge også en byggeboom på 30-tallet.

Lærlingordningen, som i stor grad utviklet seg til en «læreguttordning«, ble anvendt både i håndverk og industri. De tekniske aftenskolene fikk derfor elever fra ulike yrker og fag i sammensatte klasser. Aftenskolene skulle ta seg av lærlingenes teoretiske skolering, og vi skulle forvente at de mistet sitt elevgrunnlag når lærlingene forsvant. Men det økende antall læregutter som befant seg på siden av lærlingordningen, må ha bidratt til at dette ikke skjedde, selv om aftenskolene også hadde et bredere rekrutteringsgrunnlag. Aftenskolene overlevde faktisk også kraftige statlige sparetiltak. Fra 1924 hadde staten foretatt nedskjæringer i fagskolebudsjettene, noe blant annet Landskomiteen for fagutdanning hadde mislikt.# Norges Håndverk nr. 21-22 1937. Tilskuddene til de tekniske aftenskolene var blitt foreslått sløyfet, resultatet ble en halvering (tabell 2.1).

Tabell 2.1 Statstilskudd til tekniske aftenskoler.
Før	1924	1924–26	1926–30	1930–35	1935–38
	60 %	30 %	35 %	40 %	45 %

Kilde: Innstilling 1937.

Staten og kommunene bevilget etter hvert større summer til aftenskolene, selv om det tok lang tid før nivået var oppe på samme prosenttall som før nedskjæringen i 1924. Etter en svak vekst i elevtallet ved aftenskolene, fra 4419 elever i 1929 til 5676 i 1934, økte tallet til 8961 i 1937. I 1926 var det slike aftenskoler i 45 byer, og tallet steg til 60 skoler på 53 steder i 1938.# Fagskolestatistikk NOS, se også Norges Håndverk nr. 9-10 1938. (figur 2.1)

Figur 2.1. Elever i tekniske aftenskoler. Skolen overlevde innsparingene på 20- tallet, og elevtallet vokste i 30-årene.

Inntrykket av at fagutdanningen var under press, styrkes når vi ser på de såkalte faglige forskoler som ble opprettet. Tanken bak dem var å skape en basis for lærlingene slik at de raskere kunne komme inn i en ny og mer krevende produksjonsmåte med høyere arbeidstempo og sterkere spesialisering. I 1921 fantes seks slike forskoler, i 1938 ennå bare femten skoler med 60 skoleverksteder og noe under 1200 elever. Et kurs ved forskolene varte gjerne fra et halvt til ett år, og gav mer praktisk opplæring til ungdommer før de gikk ut i eventuell jobb eller inngikk lærlingkontrakt. I mellomkrigstiden økte søkningen til fag- og forskolene sterkt, og var på 30-tallet det mangedobbelte av antallet elevplasser som stod til rådighet.# Fagskolebladet nr. 5-6 1933.

Vanskene for deler av næringslivet og fagskolene bestod altså ikke i å skaffe seg læregutter eller elever. Problemene for skolene var av faglig karakter. Skolen maktet ikke å følge med i utviklingen, verken når det gjaldt nye krav til tekniske ferdigheter eller forsterket behov for allmenndanning. Også i de tekniske aftenskolene var de største problemene knyttet til manglende omstillingsevne. Håndverk og industri måtte derfor søke utdanningsmuligheter også utenfor fagskolene. NKS kom til å spille en viktig rolle i en nødvendig modernisering av yrkesutdanningen.

En avslørende undersøkelse

I 1928 ble NKS invitert til å være med på en fagskoleutstilling. Ett av de virkemidler Landskomiteen for fagutdanning hadde satset på i arbeidet for å bedre yrkesutdanningen, var å arrangere slike fagskoleutstillinger. Den første ble holdt i 1925, den neste i 1928. Fagskoler av ulike slag ble invitert til å vise fram planer og produkter, og utstillingen skulle stimulere til videre utvikling. Det var derfor knyttet prestisje og anerkjennelse til å delta ved en slik begivenhet, som ble fulgt av presse og ledere innen undervisning, politikk og næringsliv.

Den kvinnelige industriskolen i Oslo. Stand på fagskoleutstillingen i 1928.

I tiden rundt den andre fagskoleutstillingen foretok Landskomiteen for fagutdanning en inspeksjon av standarden ved de tekniske aftenskolene. Resultatet var i høy grad blandet for det utvalget av skoler undersøkelsen dekket. Det som særlig gikk igjen som negativt, var undervisningen i fagtegning og frihåndstegning. Halvparten av de femten skolene undersøkelsen omfattet, fikk karakteristikken under tilfredsstillende, fem skoler var tilfredsstillende og bare tre fikk ros.# Fagskolebladet nr. 5-6 1929.

Manglene var kanskje enda større på et annet felt som Håndverkerforbundet selv hadde undersøkt i det samme tidsrom, nemlig kalkulasjonsundervisningen. Håndverkslovens paragraf 3 c stilte krav om at den som søkte om fagbrev måtte kunne dokumentere ferdigheter i nødvendige beregninger. Bevis for slik kunnskap kunne enten være attest fra en bokholderi og kalkulasjonskomité nedsatt av stedets håndverkerforening, eller vitnesbyrd fra en teknisk aftenskole. Undervisningen ved de tekniske aftenskolene ble undersøkt, og resultatet var ikke oppløftende:

«Svarene viser at der bare er en skole som gir undervisning i håndverkskalkulasjon, nemlig den tekniske aftenskole i Oslo og her bare for håndverksfag: rørleggere og boktrykkere.»# Norges Håndverk nr. 17-18 1929

På begge fagområder brakte Håndverkerforbundet NKS inn på banen: Myndighetene godtok etter forbundets mening til stadighet uriktige vitnesbyrd fra tekniske aftenskoler. Ikke bare var undervisningen generelt lite tilfredsstillende. I tillegg tilbød enkelte aftenskoler bare undervisning i alminnelig handelskalkulasjon, noe som håndverksloven ikke gav hjemmel for, siden undervisningen skulle være tilpasset hvert enkelt yrke eller fag.

Forbundet henvendte seg til Kirke- og undervisningsdepartementet for å skape grunnlag for en bedre praksis. Samtidig sendte det i 1929 ut et skriv til alle sine foreninger om at håndverksbrev bare måtte utstedes til de som kunne dokumentere tilfredsstillende kunnskaper i kalkulasjon, og kravet måtte være kalkulasjon i elevens eget fag. I samme skriv ble det vist til korrespondanseskolene: «Man henleder også oppmerksomheten på korrespondanseskolene, hvor undervisning i faglig kalkulasjon vil kunne fåes.» Det ble likevel bemerket at vitnesbyrd fra en slik skole ikke kunne godtas ved utstedelse av borgerbrev, siden det ikke var noen garanti for at vedkommende selv virkelig hadde utført oppgavene.

Forbundets kamp for bedret kalkulasjonsundervisning førte ikke til umiddelbare resultater. Først i 1934 meddelte det at et samarbeid med NKS hadde resultert i kalkulasjonskurs for tømrere, murere og bygningssnekkere. I 1936 skrev Norges Håndverk at forbundet selv hadde «foranlediget» nye kalkulasjonskurs fra NKS sin side, nå også for malere og snekkere.# Norges Håndverk nr. 13-14 1936. Den formelle prosedyre ved utstedelse av næringsbrev ble ordnet slik at forbundet utnevnte to sensorberettigede mestere som samarbeidet med lærerne i NKS.

I 1939 utvidet NKS sitt undervisningstilbud med kurs i yrkesøkonomi, utarbeidet for skolen av ingeniør Einar Einarsen ved Statens Teknologiske Institutt (STI). På samme tid utarbeidet NKS i samarbeid med håndverkerforbundet kalkulasjonskurs for møbelsnekkere, skreddere og møbeltapetserere.# Yrkesopplæring nr. 6 1939. Brevskolen nr. 10 1939.

Hvorfor lå denne undervisningen Norges Håndverkerforbund så sterkt på hjertet? Det var flere ulike grunner: For det første betydde denne undervisningen mye for å opprettholde standarden på fagbrevene. Videre var den viktig rent praktisk for den enkelte mester eller bedrift som skulle foreta beregninger av kostnader ved produksjon og i salgssammenheng. I en periode hvor denne undervisningen var dårlig skjøttet i byene, og som vi senere skal vise lite utviklet på bygdene, var NKS ett av de få tilbud som man kunne vende seg til uten for store kostnader. Norges Håndverkerforbund erkjente også dette da Norges Håndverk skrev i 1934:

«Blandt dem som i stigende utstrekning søker denne skole er også håndverkerne, og skolen har vist denne delen av undervisningen stigende oppmerksomhet. Rundt om i vårt land er der mange av dem som er avskåret fra å søke teknisk aftenskole eller annen nødvendig skole"# Norges Håndverk nr. 19-20 1934.

I 1935 pekte for øvrig direktør ved Oslo fag- og forskoler, J.G. Lund, på brevskolen som mulighet for håndverkere i 18–20-årsalderen.# Brevskolen nr. 10 1935 s. 119. Lund var aktiv i yrkesskoledebatten, blant annet som deltaker på nordiske yrkesskolernøter. Han var dessuten medlem i et spesialutvalg innen yrkesopplæringsrådet som hadde i oppdrag å utrede fagskolespørsmålene. En slik uttalelse innebar derfor i seg selv en betydelig anerkjennelse av NKS.

Fagtegning: et nøkkelfag

Som nevnt var ikke minst undervisningstilbudet i fagtegning et problem. De som rundt om i landet var avskåret fra å søke skolegang, kunne ikke mer enn andre håndverkere klare seg uten kunnskaper i fagtegning. For dem, skrev Norges Håndverk i 1934, var NKS’ kurs til stor hjelp.# Norges Håndverk nr. 19-20 1934. NKS hadde dette året fagtegning for tømrere, murere, bygningssnekkere, møbelsnekkere og malere i tillegg til et eget kurs i bygningstegning for viderekomne. Skolen hadde alt lenge hatt kurs i maskintegning.

Konstruksjonstegning fra svenneprøven til NKS-eleven Halfdan Natvig. Fra kurset i fagtegning for tømrere.

Fagtegning ble ansett som viktig kunnskap i produksjonen av ulike artikler, som møbler. Faget var delt inn i to hoveddisipliner: frihåndstegning og konstruktive tegnefag. Begge deler var sentrale. For det første trengtes arbeidstegninger og ferdige plantegninger i det praktiske arbeidet. For det andre var tegneferdigheter viktige i nyskapingsprosessen. Nye ideer til produkter måtte kunne festes hurtig på papiret. Her hadde frihåndstegningen sin viktigste oppgave. Tegnefaget ble da også sett på som et nøkkelpunkt, et «hovedfag», innen yrkesutdanningen i de nordiske land.# Nordisk yrkesskolemøte, beretning 1935 s. 224. NKS startet videre kurs i ornamenttegning, noe som heller ikke var uvesentlig i salgssammenheng. Ved siden av at kurset gav innføring i ulike stilarter, hjalp det eksempelvis møbelsnekkeren til å fremstille på arket for kunden det produktet han tenkte seg.

Tegningene er laget av «frøken Riise i Kirkenes».

Kurs i fagtegning for møbelsnekkere kjenner vi fra skolens undervisningskatalog fra 1924. Men det kan ikke være tvil om at dette var fagområder som vokste i siste halvdel av 30-årene, og ingeniør Einar Olafsen, leder for den tekniske avdeling, ble betegnet som skolens mest opptatte lærer. Som nevnt hadde NKS i 1938 935 aktive elever bare i de konstruktive tegnefag. De kom fra hele landet, en del var lærlinger, andre var folk som ville bli fagarbeider på ulike områder. NKS la også vekt på å følge med i den teknologiske utvikling i industrien:

«Spesielt i jern- og metallindustrien har vi en rekke fag hvor teknisk viden og kjennskap til hvordan tegninger utføres og forståes er av største betydning.»

Til målgruppen for NKS hørte bro- og platearbeidere, dreiere, borere, filere, fresere, maskinarbeidere, maskinister, mekanikere, modellsnekkere, montører, skipsbyggere, smeder, spikerarbeidere, støperiarbeidere, verksteds- og verktøyarbeidere.

NKS fylte med slike kurs innen teknisk yrkesutdanning en viktig funksjon i fagopplæringen (tabell 2.2). En gruppe kan tjene som illustrasjon: Støperiene, som NKS blant annet nevner, var gjennomgående små og lå spredt. Det var derfor vanskelig å gi noen større gruppe av støperilærlingene anledning til å ta fagskoleutdanning. Den teknologiske utviklingen stilte stadig større krav til formere og modellsnekkere i støperiene. Særlig økte behovet for kunnskaper i konstruksjonstegning og frihåndstegning.# Nordisk yrkesskolemøte, beretning 1935 s. 337, disponent Arthur Larsens innlegg.

Ved siden av å fylle en rolle ved å ivareta og utvikle enkelte fag, var NKS med på å spre et skoleringstilbud ut i Distrikts-Norge.

Tabell 2.2 Utvikling av teknisk yrkesutdanning i NKS.
1917:	NKS oppretter en teknisk avdeling. Leder ble ingeniør Eugen Lund, senere oppmålingssjef i Oslo. Bygningsmekanisk kurs ved Eugen Lund. Elektromekanisk kurs ved ingeniør Magnus Urdahl. Maskinmekanisk kurs ved overingeniør A. Berge.
1918:	Kurs i konstruksjons- og projeksjonstegning, bygningstegning og byggmesterkurs. Bygningstegning ved arkitekt Eivind Gleditsch.
1920–1923:	En rekke fagtegningskurs for tømmermenn, murere- og bygningssnekkere ved Gleditsch. Teknisk avdeling ble nå ledet av ingeniør Einar Olafsen og Gleditsch.
1923:	Motorlære ved ingeniør A. Apold. Radio ved ingeniør August Horni.
1924:	Praktisk elektrisitet ved ingeniør Horni. Fagtegning for møbelsnekkere ved arkitekt Eilif Rustad, NTH.
1927:	Landmåling og nivellering ved ingeniør A.H. Lem. Ornamentlære og mønstertegning.
1934:	Kalkulasjonskurs for tømrere, murere og bygningssnekkere. I samarbeid med Norges Håndverkerforbund. Ved tømrermester N. Peder Nielsen, arkitekt Hugo Brustad og snekkermester A. Berger.
1935:	Praktisk sement- og betongstøpning ved ingeniør S.W. Stephensen.
1936:	Husbygging ved ingeniør Stephensen.
1937:	Yrkeslære for møbelsnekkere ved interiørarkitekt Henrik Siverts, Statens Håndverks- og Industriskole og Olav Lie Rothe, STI.
1938:	Sterkstrømteknikk ved ingeniør Horni.
1939:	Byggelære (bru-, vei- og vannbygging) ved Stephensen. Yrkesøkonomi ved ingeniør Einar Einarsen, STI. Kalkulasjonskurs for møbelsnekkere, skreddere og møbeltapetserere.

En rekke kurskombinasjoner er ikke tatt med i oversikten, som viser hovedtrekk ved utviklingen.

NKS midt i industrieventyret

I 1927 startet Bernhard R. Tynes en møbelfabrikk i Sykkylven på Sunnmøre. Han var da 20 år gammel. I 1930 utvidet han og bygde ny fabrikk. Allerede 13 år gammel hadde han begynt å produsere treknapper og 16 år gammel skistaver. Han var en av dem som startet «industrieventyret» på Sunnmøre.

I 1934 tok Tynes NKS-kurs i fagtegning, frihåndstegning og kalkulasjon. Han hadde sin første fagutdanning fra en snekkerskole i Molde, men følte etter hvert behov for videre utdanning i tegnefag i forbindelse med sin virksomhet som leder for en ekspanderende møbelfabrikk. Som han senere sa, det var ikke så god anledning til å reise på en fagskole.# Intervju 7.1.1988. Bare gjennom denne ene industrimannen fikk NKS spesiell betydning for et vekstområde. Tynes tegnet selv møblene som skulle settes i produksjon, og fabrikken i Sykkylven ble en mønsterbedrift. Mange av dem som etablerte lignende bedrifter, fikk sin opplæring hos Tynes.

Den erfaring Tynes gjorde i forhold til behovet for yrkesutdanning, knytter NKS til fremveksten av nye bedrifter, særlig i kriseårene fra 1930–35. Norge opplevde da en bølge av bedriftsetableringer som medførte strukturendringer i deler av norsk industri og håndverk. Nyetableringene kom særlig i bransjer som treindustri og innen jern og metall, men var også ledd i en mer generell utvikling i norsk næringsliv.

Møbelstand fra fagskoleutstillingen i 1928.

Ett trekk ved denne prosessen var at produksjonen ble mer desentralisert. Små bedrifter vokste opp i distrikter som tidligere var dominert av primærnæringer, slik som i Møre og Romsdal. Tallet på industribedrifter i landet steg med 38 % mellom 1930 og 1937. Mye av den nye produksjonen var innrettet på hjemmemarkedet. Viktig i vår sammenheng er det å peke på at denne etableringsbølgen skapte strukturelle endringer som ble varige ut over kriseårene.# Se Lange 1982a, s. 131 og Bergh m. flere 1983, s. 168.

Yrkesutdanningen var lite tilpasset slike forandringer i lokalsamfunnene. Fagskoler, forskoler, tekniske aftenskoler og elementærtekniske skoler var alle plassert i byer rundt omkring i landet. De var dessuten konsentrert på Østlandet, dels Sørlandet. Et reelt yrkesutdanningstilbud i bygde-Norge var det knapt tale om, når vi ser bort fra landbruksutdanning. Arbeidsskoler, eller «sløydskoler», i bygdene var en form for kortvarig utdanning ut over folkeskolen. Undervisningen her var i stor grad tilpasset arbeidet på en gård. Arbeidsskolene ble også kalt «heimeyrkesskoler», og sorterte under landbruksdepartementet.

Hvor spinkelt yrkesutdanningstilbudet var på bygdene, får vi et inntrykk av ved å se på Møre og Romsdal. Sunnmøre var et område hvor den nye etableringsbølgen innen møbelproduksjonen var sterk. Stranda kan stå som eksempel. Ved utgangen av første verdenskrig arbeidet 20 mennesker i treindustri i Stranda. i 1936 rundt 300. «Til denne tid er arbeidsløyse eit ukjent omgrep i heradet,» sa ordføreren i 1936.# Bull 1979 s. 57.

Blant de skolene i fylket som tok seg av yrkesutdanningen var Møre Fylkes Arbeidsskole, Møre Snekker- og Tegneskole, Ålesund Yrkesskole og Kristiansund Tekniske Aftenskole. Økonomiske vanskeligheter begrenset imidlertid det offentlige engasjement i dette skoleslaget.

I stedet var det enkelte ganger privatpersoner som måtte dra lasset. Møre Snekker- og Tegneskole ble startet i 1925 av en snekkermester med bakgrunn i møbelbransjen, Knut Ingebrigtsen. Skolen kom i gang på privat initiativ med tremåneders kurs for elleve elever. I 1926 utvidet Ingebrigtsen til seksmånedskurs med tolv elever. Ingebrigtsen fikk da støtte fra kommunen, som dekket 25 % av driften. Staten skulle dekke 10 %, og etter mange debatter og avslag bevilget fylket sine 300 kroner for skoleåret 1932/33.# Stølen 1987 s. 120-125.

Som vi har sett, medførte omstillingene i håndverket en rekruttering som skjedde på siden av lærlingordningen, et problem som dels var knyttet til en «forflytning» av håndverket til distriktene. Håndverksloven gjaldt ikke bygdene. Her var det altså en gruppe innen håndverket som økte i antall, men som falt utenfor loven, det offentlige utdanningstilbud og reelle lærlingkontrakter. Håndverkerforbundet reiste da i mellomkrigstiden også krav om at loven skulle gjelde hele landet, og at det måtte bygges ut yrkesskoler i distriktene.# NH nr. 9-10 1938, Fagskolebladet nr. 5-6 1933, Innstilling 1937 s. 28. I mellomtiden var NKS en av de få instanser som kunne fylle et økende behov for utdanning i distriktene. STI organiserte riktignok kursvirksomhet og fikk betydning for faglig opplæring og spredning av ny teknologi, blant annet i trevarebransjen. Småbedrifter fikk hjelp til å anvende ny teknologi og moderne produksjonsmetoder, som overflatebehandling av treverk og maskinteknikk for trearbeid.# Lange 1982b s. 216-219. Allerede i 20-årene hadde STI arrangert kurs for snekkere i distriktene i fag som materiallære, overflatebehandling og kalkulasjon. Men mot slutten av ti-året erkjente STI at de ikke maktet å tilfredsstille et stadig økende behov for slik undervisning.# STI, beretning 1917-1927 s. 21.