Skolereform – men ikke noe for pappagutter og lathanser!
Den store faglige kapasitet i NKS var som nevnt Martin Gran. Han hadde klare perspektiver på hvilken rolle NKS kunne ha som reformbevegelse, noe som blant annet kom til uttrykk i et foredrag i Kristiania Handelsfunksjonærers Ungdomslag i 1924. Her understreket han at NKS ikke skulle konkurrere med skoleverket, men fylle huller i skolevesenets organisasjon i et langstrakt land, gjenoppfriske kunnskaper og skaffe folk ny kunnskap slik at de kunne få bedre stillinger. NKS var en hjelper for den som ikke kunne koste på seg tradisjonell utdanning.# Boyesen 1964 s. 35.
Martin Gran utgjorde sammen med Mortensen en sterk lederduo i NKS. De arbeidet tett sammen og utfylte hverandre på en effektiv måte. For Mortensen var noe av det viktigste ved NKS som skolereform «at korrespondanseskolen hjelper de verdigste, det vil si dem som fortjener å komme frem i verden». NKS var ikke et tilbud for «pappagutten og lathansen», men den gjorde heller ikke forskjell på «en pyntedukke og mannen i busserull». NKS «vender det samme åsyn mot alle som vil arbeide med orden og flid», mente Mortensen.# Mortensens tilbakeblikk i en tale ved 20-årsjubileet i 1934, NKS Arkiv.
Utsagnene fra Gran og Mortensen sammenfatter noe av kjernen i deres oppfatning av NKS som skolereform. I alle lag av befolkningen fant man mennesker som ville fram og hadde evner. Slik det tradisjonelle skolesystemet nå engang var, favoriserte det dem som også var økonomisk ressurssterke. NKS skulle gi folk en ny mulighet, ikke minst i miljøer med stor oppdrift.
Et eksempel på skolens våkenhet for tendenser i tiden er at NKS’ utdanningstilbud var godt tilpasset den voksende gruppen av funksjonærer og kontorister i offentlig og privat virksomhet. Ifølge folketellingen i 1920 var det 43 000 funksjonærer i den offentlige sektor, og antallet var firedoblet fra 1875. Totalt fantes det i 1920 rundt 144 000 funksjonærer i Norge, dvs. 13 % av de yrkesaktive.
Funksjonærer i NKS i 1920. Fra ekspedisjonen i Drammensveien 20.
Funksjonærene fikk økt selvbevissthet, og antallet foreninger blant dem økte. Statistisk Sentralbyrå gjorde i 1920 en undersøkelse som viste at få trosset økonomiske barrierer for å skaffe sine barn utdanning i den grad funksjonærene maktet.# Semmingsen 1978 s. 39ff. Viljen til å komme fram i dette sjiktet kan være en av flere forklaringer på tilstrømningen til NKS. Flere og flere knyttet seg til «omsetningslivet» og servicenæringer. Dels var veksten innen service- og funksjonæryrker en del av en grunnleggende samfunnsendring knyttet til industrialismens gjennombrudd. Dels stimulerte de spesielle forholdene under første verdenskrig med jobbetid og høykonjunktur denne prosessen.
Utviklingen i andre land viste også noen av de samme trekk som i Norge. Korrespondanseskolene i Storbritannia vokste fra 1885 til 1895 og mellom 1910 og 1920. Kurs innen regnskap, bankvesen, ingeniørutdanning og administrasjon var utbredt. Et vekstgrunnlag for skolene i England var at det stadig kom nye institusjoner og sammenslutninger innen handel, administrasjon og privat næringsvirksomhet. Forsikringsbransjen, biblioteker og endatil rettsvesen satte i gang egne midlertidige brevkurs.# Etter Harris 1971.
Det er også andre tegn på at NKS møtte . et behov blant grupper i bevegelse. NKS erfarte snart at skolen hadde et bredere nedslagsfelt enn kontorister, funksjonærer og forretningsmenn. Med relativt enkle midler kunne NKS nå brede grupper i befolkningen. Kurs i bokholderi var eksempelvis ikke bare nyttig for personer som alt befant seg innen handelsnæringen, det var også nødvendig basiskunnskap for folk i andre yrker som ville ta nærings- eller fagbrev. Man fikk i prinsippet ikke godkjent slike brev uten formelt å kunne dokumentere et minimum av kunnskaper. En annen viktig faktor var økt merkantilisering innen håndverksbransjen. Mange håndverkere ble i større grad forretningsdrivende, og behovet for merkantil basiskunnskap vokste. I et svært tilfeldig yrkesskolestell i Norge åpnet NKS her nye muligheter, noe vi skal vende tilbake til.
Skolekjøkkenundervisning. Forsøkskjøkkenet på Kampen skole ca. 1890.
(Foto: Folkemuseet, Bygdøy.)
Det er imidlertid ikke mulig å gi en bredere karakterisering av NKS som skolereform uten å gå inn på sentrale prosesser i skoleverket generelt.
Utdanning på tvers av barrierer
NKS etablerte seg i en tid da det ble ført store og prinsipielle debatter om norsk skole. Først og fremst dreide spørsmålet seg om forholdet mellom folkeskolen og middelskolen, og om skolens faginnhold. Nye pedagogiske strømninger ble trukket inn i norsk skoleutvikling.
Arbeidet med å legge grunnlag for en såkalt enhetsskole i Norge utgjorde utdanningspolitikkens hovedstrømning på begynnelsen av 1900-tallet. Skolehistorikeren Hans Jørgen Dokka beskriver i boken En skole gjennom 250 år bestrebelsene på å bygge en middelskole som skulle være en naturlig fortsettelse av byfolkeskolen. Normalt var middelskolen av fireårig utdanning med opptakskrav som skulle svare til kunnskapsnivået etter fem år i folkeskolen. Folkeskolen skulle være en skole for alle, men de bedre stilte lag i samfunnet fant fortsatt i begynnelsen av 1900-tallet ofte sine egne veier opp gjennom utdanningssystemet. Borgerskapets og middelklassens barn kunne komme inn ved en privat høyere skole som hadde sitt eget opplegg for innpass i middelskolen. Dessuten fantes det private forskoler som førte elevene fram til et nivå tilsvarende femte trinn i folkeskolen. Tallet på middelskoler hadde vokst sterkt og ble femdoblet mellom 1884 og 1920. Strømmen av elever inn i middelskolen bidrog til å utarme folkeskolen, som i sine sjette- og sjuendeklasser ofte ble sittende igjen med de minst motiverte elevene. Som Dokka sier, var det innebygd «et sosialt veiskille» i byfolkeskolen. I tillegg var det få som trodde på en snarlig reform som kunne bygge en bro fra landsfolkeskolen og over i middelskolen.
Kritikken mot disse forholdene kom fra ulike partier, både Venstre og Arbeiderpartiet. Behovet for en utredning om folkeskole og middelskole ble mer og mer allment erkjent, og en egen komité ble satt ned i 1911 med Venstre-mannen Carl Geelmuyden som leder. For komiteens flertall betydde begrepet enhetsskole et system der det var en naturlig overgang fra folkeskolen og inn i middelskolen, men ikke slik at den ekskluderte andre veier til høyere utdanning. Et mindretall ville gjøre folkeskolen til det eneste fundament for en utdanning tilsvarende middelskolen.
En liten flora av utredninger om skolesystemet, skolens faglige innhold og lærerutdanningen fulgte enhetsskolekomiteens arbeid. Noe skjedde også på det konkrete plan. I 1901 hadde Kristiania opprettet en kommunal treårig middelskole som bygde på folkeskolens sjuende år. I 1920 fantes det 23 slike middelskoler i landet, og de var blitt en alvorlig konkurrent for de private skolene. Etter en lang debatt vedtok Stortinget i 1920 at den statsunderstøttede middelskole skulle bygge på folkeskolens sjuende trinn. Innebygd i dette lå det at statlig og kommunal støtte bare ble kanalisert til skoler som tilpasset seg denne modellen.# Se bl.a. Dokka 1988 og Høigård og Ruge 1971, som er gode oversiktsverk.
Fra niende brev i NKSkurs i frihåndstegning. Kurset ble lansert i 1921.
NKS ble en reform sett i forhold til et skolesystem som var preget av sosiale skiller. NKS gjorde det mulig for flere mennesker å skaffe seg utdanning på tvers av sosiale, kulturelle og geografiske barrierer. NKS-kurs kunne f.eks. lette adgangen til å skaffe seg middelskolen, slik vi har vært inne på. Skolen hadde også etablert artiumskurs, primært som hjelpekurs for privatister eller elever med behov for støtte eller repetisjon. NKS hadde i 1924 latinkurs for begynnere, tysk stil til artium, norsk stil, landsmål og riksmål, projeksjonstegning og matematikk for reallinjen og engelskoppgaver for engelsklinjen.
NKS styrket videre som vi har sett sin allmennfaglige profil, med nye kurs i samfunnsfag, samfunnslære og rettslære i 1924. Alle kursene hadde vært forberedt siden 1922 av cand. jur. S. Østrem. Disse kursene var innrettet på folk som hadde eller ønsket arbeid i offentlig forvaltning og forretningsliv, men også med tanke på skolering innen det politiske liv, arbeid i stat, kommuner, skolestyrer og offentlige komiteer.
Med sin bredde i fag og nivåer, ble etableringen av NKS fremfor alt en del av en langsiktig utvikling i norsk skole som bidrog til at man kunne skaffe seg utdanning ut fra egen dyktighet. Parolen skolen ble lansert under, «Kunnskap er makt», fanget opp en lang historisk prosess som fortsatte inn i det nye århundret: Veien til å gjøre karriere i samfunnet skulle være åpen for talentet. Et dyktighetsprinsipp skulle avløse «tildeling» av posisjoner og utdanning på grunnlag av det privilegium det var å tilhøre de bedre stilte lag i samfunnet. Dette kravet var en av kimene til våre moderne, åpne utdanningsinstitusjoner og et element i bestrebelsene på å bygge enhetsskolen. I et samfunn der veien opp gjennom skolesystemet fortsatt var lang og ofte uoverkommelig for mange befolkningslag, var NKS en reform i praksis, mens de store perspektiver om enhetsskolen til en viss grad ennå var teori.
Men det var likevel i forhold til en annen utviklingsprosess, en «understrøm» i norsk utdanning – opprettelsen av en flora av praktiske skoleslag – at NKS fikk størst betydning.