Utdanningssystemets gråsone
I hovedsak var den norske skole en offentlig skole ved krigsutbruddet, men dette gjaldt ikke brevskolene og heller ikke handelsskolene. Landet hadde i 1940 88 handelsskoler og 11 handelsgymnas, og disse var i all hovedsak drevet av privatpersoner eller næringsorganisasjoner. Skoleåret 1939/40 gikk 9714 av landets handelsskoleelever på de 71 private handelsskolene, mens 2125 gikk på de 11 kommunale.# Statistikk om handelsskolen, se Statistisk årbok div. årganger
I 1920-årene hadde handelsskolene fått litt statsstøtte. Men denne støtten ble fjernet av Stortinget i 1927, idet man antok «at det private initiativ vil tre til og sørge for den heromhandlende undervisning».# St.prp. 1 (1927), sitert etter Innstilling 1955 s. 35. Riktignok hadde staten bidratt til å opprette Norges Handelshøyskole i 1936. Dessuten hadde Handelsdepartementet i 1939 nedsatt en komite for å utrede en fremtidig merkantil-økonomisk artiumslinje i forbindelse med reformene i den høyere skole, et arbeid som ble avbrutt under krigen. Hovedinntrykket er likevel at staten hadde latt utdanningen for handels- og kontorfag nærmest seile sin egen sjø.
Disse trekkene ved handelsskolen fikk stor betydning under krigen. Veksten innen handelsskolen kom helt og holdent innen de private skolene. Fra skoleåret 1939/40 til 1943/44 økte antall private handelsskoler fra 71 til 79, og elevtallet i disse skolene vokste fra 9714 til 16 465. Elevtallet i de 17 kommunale skolene ble derimot redusert fra 2125 til 1828.
For et skoleslag som hadde utviklet seg på siden av det offentlige utdanningssystemet, hadde ikke det dramatiske skiftet i styreform under okkupasjonstiden så mye å si som f.eks. for gymnaset . Lærerne i handelsskolen og handelsgymnaset ble ikke berørt av læreraksjonen da disse skolene administrativt sognet til Handelsdepartementet, og ikke til Kirkedepartementet.# Syversen m.fl. s. 153.
Undervisningen fikk jevnt over pågå mer uberørt, og elevene strømmet til. Det fikk de også lov til. Ved privatskolen basert på skolepenger var det nemlig ikke opptaksprøver eller karakterer som bestemte opptaket. De som betalte skolepenger, ble elever. De samme trekkene finner man igjen ved NKS.
NKS – en vital institusjon
Det vil være en kraftig overdrivelse å si at NKS var forberedt på den voldsomme tilstrømningen av elever til skolen under krigen. I det første nummeret i 1942 av «Brevskolen» ble elevti1strømningen omtalt som «nesten faretruende». Og enda var det langt igjen til toppen av kurven i krigsårene. NKS ble stilt overfor en rekke nye utfordringer, som skolen mestret på en imponerende måte.
Noen vansker hadde skolen riktignok, men de var heller små i forhold til hva mange andre fikk gjennomgå.# Det følgende bygger på opplysninger fra Brevskolen 1945 og opplysninger fra Carl L. Mortensen 1988. Blant annet måtte meldingsbladet «Brevskolen» innstilles sommeren 1943. Dessuten sendte myndighetene flere ganger navnelister til skolen over skoleungdom som NKS ikke fikk lov til å undervise fordi de var utvist fra andre skoler. Men NKS brydde seg ikke om slike pålegg.
Skolen fikk videre problemer med et brevkurs i bygging av amatørradio som ingeniør August Horni hadde utarbeidet før krigen. Da det ble oppdaget at NKS hadde dette kurstilbudet, troppet to menn fra Gestapo opp på kontorsjef Carl L. Mortensens kontor. Horni ble innkalt til Victoria Terrasse, men det skjedde ikke noe annet enn at NKS måtte ta kurset ut av fagkretsen. En viss betydning fikk disse kursene likevel. I 1945 kunne avisen Firda på Sandane fortelle om motstandsmannen Andr. Sørestrand i Lavikdalen, som hadde operert stort som radioekspert under krigen. De nødvendige tekniske kunnskapene hadde han skaffet seg gjennom NKS.
Kurset i bygging av amatørradio ble stoppet solgt under krigen. Men da hadde mange allerede tatt kurset, og noen brukte kunnskapene innen det illegale arbeidet.
Men i det store og det hele fikk NKS, som de andre brevskolene, drive sin virksomhet nokså uforstyrret av okkupasjonsmyndighetene. Det er litt uklart hvorfor myndighetene lot brevskolene få operere såpass fritt som de fikk. Ernst G. Mortensen hevdet i et innlegg ved den internasjonale konferansen for korrespondanseskoler i 1948 at årsaken var at tyskerne ikke forstod hvor mye brevskolene betydde: «They made sure we taught German as well as English, and let it go at that».# Tale, NKS Arkiv. Brevskolene var dårlig utbygd i Tyskland, og dette gjorde at tyskerne ikke hadde forutsetninger for å bedømme den virksomhet som de norske brevskolene drev med, mente Mortensen. En annen grunn kan ha vært at selv okkupasjonsmakten så det som en fordel at i alle fall noen undervisningsinstitusjoner fungerte i en tid med problemer for det tradisjonelle skoleverk.
Motstandsarbeid innen NKS
Grunnen til at NKS fikk arbeide uforstyrret kan i hvert fall ikke ha vært at NKS førte noen nazivennlig politikk. Innenfor NKS’ vegger foregikk det en betydelig motstandsaktivitet. Blant annet var Ernst G. Mortensens sønn, Per R. Mortensen, aktiv i Hjemmefronten. I skolens lokaler i Nedre Vollgate 14 ble det skrevet og distribuert illegale aviser. Ifølge Ernst G. Mortensens selvbiografi leverte skolen i krigsårene gratis papir til en million eksemplarer av den illegale avisen Londonnytt.
Radiolytting under krigen.
(Foto: Hjemmefrontmuseet.)
I løpet av krigsårene ble åtte av skolens medarbeidere sendt til Grini eller til Tyskland, og sju måtte rømme til Sverige. En av disse var Per R. Mortensen, som måtte flykte til Sverige i all hast 6. april 1945, da den illegale virksomheten ble avslørt. I den forbindelsen ble Ernst G. Mortensen arrestert og satt i Åkebergveien fengsel for noen uker. Også de andre Mortensen-sønnene forlot Oslo på slutten av krigen. Carl L., som var kontorsjef i NKS, søkte dekning i en hytte på Nøtterøy, E. Kjell fant det best å reise til Sverige, og Finn oppholdt seg i en hytte på Hadeland sammen med sin mor. I de siste ukene av krigen var således hele familen avskåret fra å ta del i den daglige ledelsen av skolen.
NKS hadde dessuten en av de sentrale lederne av de norske læreres kamp mot nazismen, Einar Høigård, blant sine medarbeidere. Han var knyttet til NKS som medforfatter av brevkurset i pedagogisk psykologi. Innen læreraksjonen spilte han en fremtredende rolle, særlig når det gjaldt å utforme paroler for motstanden. «Fremfor noen ble han hjernen i den kamp som skolen førte mot norsk og tysk nazisme,» heter det i en omtale.# Nøkleby 1986 s.77. Da han til sist ble arrestert i november 1943, valgte han selv å gjøre slutt på sitt liv.
Nye medarbeidere
Den store elevtilstrømningen til NKS medførte hektisk aktivitet blant de ansatte. På slutten av krigen kunne det gå noe sent å få ekspedert oppgavesvarene. Men stort sett løste NKS oppgaver som mer ekspedering, trykking av flere kurs og mer rettingsarbeid på en svært tilfredsstillende måte. Skolen leide stadig nye lokaler for å romme all aktiviteten. Studenter pakket materiell om kveldene. Stor hjelp var det også at en rekke av skolens forretningsforbindelser bistod NKS med å skaffe papir og konvolutter utenom kvoteordningene. Dessuten fikk skolen en rekke nye medarbeidere. Flere av dem kom til NKS etter å ha mistet sitt arbeid på grunn av inngrep fra de nye makthaverne. Disse skulle komme til bli viktige ressurspersoner for NKS.
Ekspedisjonen, Ø. Vollgt., 1942.
En ressursgruppe kom fra andre deler av Ernst G. Mortensens etter hvert omfattende næringsvirksomhet. Tidligere hadde han startet «Norsk Ukeblad« og «Norsk Dameblad«, og i 1941 satte han i gang med Nasjonalforlaget.# Forlaget ble startet da karantenen han hadde fått etter at han solgte sitt forrige forlag i 1934, gikk ut. Alt dette ble imidlertid innstilt under krigen. Forlaget stanset produksjonen i 1942, damebladet og ukebladet gikk inn året etter. Dette førte til at praktisk talt alle medarbeiderne ble overført til NKS. Skolen fikk dermed først og fremst flere kontorfunksjonærer, som vel ikke var så kjent med selve brevskolearbeidet, men som likevel var en del av samme bedrift og bedriftskultur.
Forsiden på siste nummer av Norsk Ukeblad før det ble stoppet.
En annen gruppe nye medarbeidere var lærere og andre offentlige tilsatte som hadde blitt fjernet fra sine stillinger. Einar Boyesen navngir i sin bok ni lærere fra den høyere skole som ble tilsatt ved NKS i 1942–43 etter å ha mistet sitt arbeid. Boyesen kom for øvrig selv til NKS etter å ha blitt avsatt som ekspedisjonssjef i Kirke- og undrvisningsdepartementet i desember 1940, og han fortsatte ved skolen til han flyktet i februar 1944.# Boyesen 1964 s. 121f; Brevskolen nr. l, 1945.
Tilgangen på til dels godt utdannede offentlig ansatte var så stor at det på enkelte tidspunkter manglet oppgaver for dem. «Vi trengte riktignok flere og flere lærere, men det var enkelte som vi måtte finne arbeid til,» sier Ernst G. Mortensen i sin selvbiografi. Nye kurs ble utviklet, og gamle ble forbedret. To lektorer fikk f.eks. i oppgave å lage et leksikon – et helt nytt prosjekt i NKS-sammenheng. Den avskjedigede byråsjef Arne Kildal utarbeidet og ledet fra 1943 et brevkurs i biblioteklære. Dette var et nybrottsarbeid, siden landet på det tidspunkt ennå ikke hadde noen bibliotekskole. Gruppen av nyrekrutterte med god utdanning bidrog således ikke bare til at NKS klarte å holde aktiviteten gående. Faktisk greide bedriften bl.a. ved deres innsats å ligge i forkant av utviklingen på enkelte områder.
«Dynastiet Mortensen"
En tredje ressurs kom fra Ernst G. Mortensens egen familie. Både sønnene Per R. og Carl L. ble opptatt som kompanjonger i firmaet fra l.januar 1942. Førstnevnte ble forlagssjef, men arbeidet i NKS i de årene forlagsaktiviteten lå nede. Carl L. ble allerede i 1940 i en alder av 21 år kontorsjef ved NKS.
Ernst G. ville nok ha gitt sønnene ledende oppgaver i alle tilfelle, men de mange oppgavene som okkupasjonen førte med seg, påskyndet denne prosessen. Etter Martin Grans død to år før krigen, var det tydelig at NKS var sårbar i toppledelsen. Når Mortensen trakk med seg den yngre generasjon inn i ledelsen, innebar dette en betydelig styrking av det administrative plan. NKS var med andre ord i mindre grad enn før en enmannsbedrift, og ved 30-årsjubileet i 1944 var det festtalere som pekte på at man nå måtte begynne å snakke om «dynastiet Mortensen».# A. Schibbyes tale, «Div. hist. oversikter», NKS Arkiv.
I de spesielle krigsårene med stor aktivitet og tilsig av nye medarbeidere vokste det fram et tett og inspirerende sosialt miljø innen skolen. Flaggskipet i dette miljøet var NKS-orkesteret. Et møtested var de musikkaftenene som orkesteret holdt for de ansatte. Orkesteret ble startet 4. desember 1940 med Ernst G. Mortensen selv som dirigent. Musikerne var stort sett medarbeidere ved skolen. Ambisjonsnivået var høyt, og det ble spøkt med at Mortensen ikke ansatte noen før han hadde undersøkt om vedkommende spilte et instrument.# Brevskolen nr. 3, 1954.
NKS-orkesteret under skolens «Norsk aften» i 1944.
Repertoaret spente fra verker av Rossini og Johan Strauss til Edvard Grieg og Johan Svendsen. Solister ble dels hentet utenfra, men skolen kunne også selv stille med en rekke kjente eller senere kjente personligheter. Mortensens sønn, komponist og senere professor Finn Mortensen, var med, og orkesteret uroppførte i 1942 en klaverkonsert av ham med Johan Øian som solist. Fiolinisten Bjarne Larsen og klarinettisten Jacob Rypdal ble brukt som solister, og Valdresmarsjen av Johannes Hanssen, lærer i musikk ved skolen, ble flittig spilt.# Brevskolen nr. l, 1945; Boyesen 1964 s. 123ff.