6 Utdanningsreformenes forlengede arm (1965–1976)

Reformbevegelsens arbeidsdeling

Det var mange som kunne delta i utbyggingen av vårt utdanningssystem: skoleverket, opplysningsorganisasjonene, fagbevegelsen og organisasjoner innen næringslivet. Brevskolene på sin side hadde en spesiell stilling. De hadde kontakt med folkeopplysningsorganisasjonene gjennom Samnemnda for studiearbeid. Samtidig hadde de, og NKS i særdeleshet, kunder blant de andre involverte aktører. Som vi har sett, hadde NKS kontakt med både bedrifter, arbeidsgiverforeninger, NRK og offentlige etater. NKS og brevskolene var utdanningens «altmuligmenn». Ja, de var ikke egentlige privatskoler heller. I en innstilling fra 1967 om støtte til private skoler, het det

«at brevskolene ikke uten videre kan sammenliknes med ordinære private skoler, all den stund brevskolene i sin undervisning i kompetansegivende kurs først og fremst tar sikte på å nå dem som av en eller annen grunn ikke har kunnet eller kan benytte seg av samfunnets ordinære undervisningstilbud på disse områder.»# Innstilling 1967a, s. 21.

Brevskolene konkurrerte ikke med det offentlige skoleverk, men utfylte det.

NKS utarbeidet kurs i bedre arbeidsmiljø i samarbeid med Norsk Jern og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landforening og Folkets Brevskole (1978).

Det brede virksomhetsområdet brevundervisningen hadde, gjorde det også vanskelig å plassere brevskolene «i landskapet». Med sin størrelse og bredde arbeidet NKS på mange måter i retning av alle de tre nevnte utdannings målene (se s. 168). Enhver arbeidsdeling medfører at enkelte virksomhetsområder i noen grad overlates til andre aktører. En arbeidsdeling i norsk utdanning ble etter hvert et debatt-tema. Vi skal se hvordan det stilte seg for «generalisten» NKS da arbeidsdelingen faktisk ble satt på den politiske dagsorden.

I 1958 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet en komité som skulle se på mulighetene for bedre samordning av det frivillige opplysnings- og kulturarbeidet. Leder for komiteen var Solveig Gran Andresen. Det ble snart klart for myndighetene at problemet ikke primært var arbeidsdelingen mellom brevskolene og organisasjonene, men fordelingen av oppgaver innenfor voksenopplæringen som helhet. Departementet fant derfor grunn til å analysere hele dette feltet, og det la i 1964/65 fram en proposisjon hvor det ble argumentert for en arbeidsdeling som gav skoleverket ansvaret for den voksenopplæring som tok sikte på fullstendige eksamensprøver. De frivillige opplysningsorganisasjonene ble tildelt hovedansvaret for forberedende studier til deleksamener og studiearbeid i sin alminnelighet.# Etter NOU 1972: 14 s. 26, s. 41.

I et samarbeid mellom Norges Husmorforbund, Heimkunnskapsrådet, Forsøksrådet for skoleverket. Norsk brevskoleforbund, Elingaard Brevskole, Folkets Brevskole, Landbruktes Brevskole og NKS ble det utviklet et brevkurs med støtteundervisning i husstellfag (1973). Det gav kompetanse som svarte til ettårig fagskole i husstell.

Når det hersket interessemotsetninger omkring arbeidsdelingen, skyldtes det til dels at opplysningsorganisasjonenes talsmenn på visse områder hadde et annet syn på utdanning enn hva som kom til uttrykk i proposisjonen. Etter deres oppfatning var opplysningsorganisasjonene bedre i stand til å drive voksenopplæring enn skoleverket. De nærte også en viss engstelse for at arbeidsdeling skulle føre til en «gradering» av hva som var viktige og mindre viktige oppgaver i voksenopplæringen. Det var om å gjøre for dem å understreke at ingen deler av voksenopplæringen var mer betydelig enn andre. Særlig la organisasjonene vekt på at personlighetsvekst måtte være et hovedmål og at man måtte se kunnskap som en del av vår livsstandard. De representerte dessuten utdanningstilbud som på mange områder gav realkompetanse, om enn ikke formell kompetanse.# NOU 1972: 41 s. 28 Utredningen gir en god oversikt over debatten om arbeidsdelingen i voksenopplæringen s. 26-80.

NKS og brevskolene kom til å få en spesiell stilling i forhold til arbeidsdelingen, fordi de etter hvert gikk inn i et samarbeid så vel med skoleverket som med opplysningsorgansisasjonene. Brevskolene fikk en plass både innenfor en større arbeidsdeling og en spesiell oppgave som «formidler» mellom sektorene i utdanningssystemet. Dette gav vekstmuligheter, men det var samtidig en utsatt posisjon. Da arbeidsdelingen ble formalisert gjennom lovverket, fikk brevskolene formelt sett en uklar status, noe vi skal se nærmere på i neste kapittel. Deres rolle ble først og fremst basert på et tillitsforhold fra de andre aktørene og myndighetene.

Flere av de undervisningsformer NKS bygde opp i 60- og 70-årene, forutsatte et tett samspill mellom ulike aktører. Når vi nå skal ta fatt i kombinertundervisningen, er det ikke bare fordi den var i sterk vekst i 70-årene. I 60-årene var kombinertundervisningen snarere en relativt beskjeden gren av NKS. Den hadde imidlertid andre kvaliteter enn det som kan måles i elevtall – kvaliteter som har større interesse enn den kvantitative oppslutningen. Kombinertundervisningen i regi av NKS, Folkeuniversitetet og andre aktører er en del av forsøksvirksomheten i norsk skole som ikke har fått den plass den fortjener i vår skolehistorie.