NKS En bedrift i norsk skole

En skole i nesten hver bygd?

Ett ledd i denne ordningen av 1915 var at det skulle opprettes egne småbrukerskoIer rundt om i landet. Helst skulle det, som Gunnar Knudsen tenkte seg, bli en slik skole i nesten hver bygd.# Kile 1975 s. 116. Slik gikk det imidlertid ikke: I 1937 var det ennå bare åtte småbrukerskoler i drift. Følgelig var opplæring fortsatt vanskelig tilgjengelig for småbrukere. Et mål hadde vært å legge kortere kurs til småbrukerskolene for å gjøre det lettere for flere å delta.

Når det ble få skoler, ble det også få kurs. Dessuten kom utviklingen til å ta en overraskende vending ved at bare et mindretall av de som søkte de eksisterende småbrukerskoler, selv kom fra småbruk. Det er på denne bakgrunn ikke merkelig at også småbrukere henvendte seg til en korrespondanseskole. Annen landbruksutdanning stod det bedre til med: I 1925 var totalt 41 landbruksskoler i drift, småbrukerskolene medregnet, og tallet var i 1948 steget til 48. I 1925 gikk 1747 elever i ulike landbruksskoler. Tallet sank noe fram mot 1930, men steg så til 1972 elever i 1935 (tabell 2.3).# Wold 1975 s. 165ff. Men slike tall forteller at bare en liten del av landets bønder fikk landbruksopplæring.

Den svake utbyggingen av småbrukerskoler i mellomkrigstiden står i kontrast til den økende nyrydningen i perioden. Nyrydning ble sett på som en vei ut av en tyngende arbeidsløshet på bygdene. Parolen ble i 20- og 30-årene at småbrukerne burde få mer jord, og arbeidsløse burde få støtte til å bli bureisere. Mellom 1918 og 1948 ble det reist inntil 17.000 nye bruk, de aller fleste på 20- og 30-tallet. I samme periode økte landets areal dyrket mark med en femtedel.

Gjennom NKS kunne småbrukere og bønder ta kurs i jordbrukslære, husdyrlære og hagebrukslære. I 1924 viste skolen også til at kurs i bokføring var egnet for landmenn. Senere satset skolen på kurs i landbruksregnskap. Dette kurset ble utvidet i 1937. Utvidelsen skjedde dels med henvisning til økt produksjon for salg i landbruket, dels pekte skolen på at det i 1930 var kommet en ny skattelov som gjorde det mulig for bonden eller småbrukeren å bli lignet etter regnskap. I «Veiledning i valg av livsstilling» skrev NKS:

«Et moderne jordbruk er en mere komplisert innretning enn nogen fabrikk ... det er ikke nok å kunne bedømme ei ku ved å trevle med spener, langs årer og i skinn, for siden efter kjøpet å peise på med foring og stell.»

Gårdbrukeren måtte også vite hvor mye fôr som skulle til, ha kjennskap til forholdet mellom for og avkastning i melk, hvordan produktet burde selges, og ikke minst: Bonden måtte vite hvor stort overskuddet egentlig var. «Det gjelder som en smed å passe på de små daglige drypp som tilsammen utgjør overskuddet av driften.»

Med kurs i landbruksregnskap var NKS inne på det området man kanskje arbeidet mest med å styrke i landbruks- og småbrukerskolene. På 30-tallet kom det stadig krav om økt timetall i regnskap og driftslære ved landbruksskolene, noe som klart hadde sammenheng med økende investeringer i fôr, kunstgjødsel, maskiner og driftsbygninger.# Kile 1975 s. 122. Timetallet i driftslære økte også noe i 30-årene. En bakgrunn for at NKS lyktes med sin landbruksutdanning, var behovet for teoretisk utdanning i jordbruket. Allerede den parlamentariske landbrukskommisjon hadde festet seg mye ved dette. Og tross strid om forholdet mellom praktisk og teoretisk opplæring fikk teoretisk kunnskap økt betydning.