Voksenopplæringen som kontrakt
NKS opplevde en boom rundt 1975. Men etter at statstilskuddene til brevundervisning ble innstrammet fra 1. januar 1977, sank antallet kursinnmeldinger på ett år fra 140 000 i 1976 til 82 000 (figur 7. 1). Tallet på kurs- og elevinnmeldinger holdt seg likevel høyt i forhold til perioden før 1975. I et lengre historisk perspektiv var det altså ikke elevene som «sviktet» NKS.
Figur 7.1. Elevinnmeldinger. I 80-årene har oppslutningen om NKS stabilisert seg rundt det nivået skolen falt ned til etter en boom i 1975/76. Generelt har brevskolemarkedet vært synkende. Tallene gjelder både enkeltkurs og kombinerte kurs. Kilde: NKS og Brevskolerådet.
De vide tilskuddsordningene hadde ført til en elevstrøm som nærmest var for mye av det gode. Høsten 1975 maktet ikke NKS å levere alle kursene som ble bestilt. I tillegg fikk skolen problemer med innføring av EDB. På tross av en voldsom økning i omsetningen, kom NKS i en likviditetskrise. Tidligere hadde elevene betalt kurs på forskudd, eller betalt større kurssammensetninger i avdrag. Etter de nye reglene falt forskuddsbetaling og avdrag til brevskolene praktisk talt bort, og brevskolene skulle i prinsippet få tilskudd fra staten når et kurs var fullført. I mellomtiden kunne det gjøres midlertidige økonomiske oppgjør mellom brevskolene og staten etter søknad fra skolene til Kirke- og undervisningsdepartementet.
De statlige bevilgningene som skulle dekke tilskuddsordningen, ble for små. I oktober 1975 ble NKS kjent med beløpet som ville bli gitt til brevundervisningen over statsbudsjettet for 1976. Det var på 16,4 millioner kroner. I juni 1976 måtte Stortinget gi en ekstrabevilgning på 45 millioner. NKS alene hadde mottatt 43 millioner fra staten i løpet av 1975 og 1976, men hadde ytterligere et krav på 10 millioner. Departementet viste på sin side til at NKS bare hadde levert avregning for innleverte oppgaver fra elevene for 16 millioner, og at skolen dermed hadde fått betydelige beløp i forskudd.# Årsberetning for NKS 1976. Se også «NKS og tilskottsordningen for brevundervisning - en «hvitbok» om utviklingen etter 1975».
NKS-ledelsen måtte ta opp situasjonen med myndighetene. Det var helt klart at myndighetene kom til å sette bremsene på, men da NKS markerte overgangen til stiftelse i 1976, visste ingen riktig helt hvordan nye regler ville bli utformet. Denne usikkerheten virket lammende. Direktør Nedberg uttrykte seg slik:
«Det betyr at vi ikke kan ha noen rimelig formening om hva vi kan makte av kursfornyelser i tiden fremover. Dette ikke minst i forbindelse med den nye videregående skole. Dette er egentlig en helt umulig situasjon ... vi får bare tro at vi kommer oss igjennom den med helsa i behold».# Nedbergs tale på Bristol 4. oktober 1976.
En elevtilstrømning som kunne gitt NKS historiens beste driftsår i 1976, var i ferd med å utvikle seg til krise. De økonomiske problemer skolen fikk i flere år fremover var ikke bare knyttet til tilskuddsordningen. Med bakgrunn i at allmennfaglig linje i den videregående skole ble innført, la NKS etter hvert ned store midler i å utvikle kurs som var tilpasset de nye pensumplanene.# Investeringene er vanskelig å beregne eksakt. Nedberg har i intervju 04.02.88, og notater av 17.10.88 og 08.03.89, anslått et beløp på mellom 11 og 12 millioner. Som et ledd i 70- årenes reformpolitikk hadde NKS videre satset mye økonomisk på kursproduksjon, organisasjon og markedsføring. At NKS maktet dette, skyldtes dels at betydelige midler ble overført fra Mortensens forlagsvirksomhet.
NKS har i 1970- og 80-årene utviklet et bredt studietilbud i EDB, organisasjon og merkantile fag.
(Fra «NKS’ merkantile studier 1977–78».)
I pressen svingte beskrivelsen av brevskolenes situasjon mellom optimisme og krisestemning. «Statstilskudd avdekker stor kunnskapshunger – Brevskolene har aldri hatt maken til suksess», het det i et intervju med formann i Norsk Brevskoleforbund Tore Søraa i Arbeiderbladet 1. juli 1976. «Krise truer NKS, strid med Staten» var overskriften i «Aftenposten» en måned senere.
I en periode fra 1976 til 1981 arbeidet NKS under svært vanskelige forhold. Skolen fikk i lang tid problemer med å omstille seg til stadig nye tilskuddsregler. Nye utdanningspolitiske og økonomiske rammebetingelser forsterket vanskelighetene, som vi skal se. Paradoksalt nok hopet vanskene seg opp i en tid da lover om videregående opplæring og voksenopplæring skulle sette kronen på verket etter en langvarig reformperiode i norsk skole. Dette lovverket var det blitt stilt store forventninger til både i brevskolene og folkeopplysningsorganisasjonene.
Forskerne Knud Knudsen og Svein Ulset undersøkte i 1980 hvilke konsekvenser den nye voksenopplæringsloven fikk for opplysningsorganisasjonene. Som helhet ser det ut til at organisasjonene økte sin aktivitet delvis som resultat av de forventninger som ble stilt til loven, og delvis som en følge av de virkemidler loven åpnet for. I begynnelsen av 80-årene oppstod det imidlertid et behov for å stramme til:
«Den ekspansjon som fulgte etter lovens ikrafttreden medførte at de statlige myndigheter måtte si stopp. I en tid med svak økonomi var det ikke rom for et offentlig engasjement av et slikt omfang som aktivitetsøkningen innebar. «# Knudsen og Ulset 1980 s. 108.
Det kan se ut til at opplysningsorganisasjonene nå fikk merke en innstramning som alt hadde rammet brevskolene.
For å forstå utviklingen i NKS, brevskolene og opplysningsorganisasjonene er det nødvendig å ha et bredere perspektiv enn det rent økonomiske. Debatten om arbeidsdelingen i norsk utdanningsvesen og lov om voksenopplæring var et ledd i å etablere et samarbeid, en kontrakt, mellom ulike aktører. Skoleverk, folkeopplysningsorganisasjonene og brevskolene fikk dels ansvar for hver sin sektor i voksenopplæringen, og dels samarbeidet de på enkelte sektorer. Til gjengjeld la staten rammebetingelsene til rette. Denne overenskomsten krevde selvsagt økonomiske overføringer fra staten, men forutsatte i høy grad også tillit, koordinering og samarbeid mellom de politiske myndigheter og utdanningsinstitusjonene. Hvorvidt intensjonene i loven ble oppfylt, var delvis avhengig av at kontraktforholdet fungerte. Situasjonen for dem som drev fjernundervisning i Norge, var allerede preget av et betydelig avhengighetsforhold til statlige tilskuddsordninger og et økonomisk-politisk samarbeid med myndighetene og andre organisasjoner.
Tillitssvikt?
Formålet med den nye voksenopplæringsloven, som skulle gjelde fra 1977, ble vidt formulert. I tillegg til at den skulle hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv, var intensjonen å
«gi mennesker i voksen alder likestilling i adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter som fremmer den enkeltes verdiorientering og personlige utvikling og styrker grunnlaget for selvstendig innsats og samarbeid med andre i yrke og samfunnsliv.»# Voksenopplæringslovens paragraf 1.
Livslang læring og etterutdanning får stadig økt betydning. Bildet er fra forskning og utvikling i Nycomed. Nycomed har samarbeidet med NKS om personal- og lederutdanning.
(Foto: Samfoto.)
Både brevskolen og folkeopplysningsorganisasjonene hadde en tradisjon å bygge på i forhold til slike målsettinger. Den tiden da «et yrke var et yrke» for resten av livet, og en var «framfødd» en gang for alle med en grunnutdanning, var forbi.# Slik daværende statsråd Bjartmar Gjerde uttrykte det ifølge intervju 13.09.88. Med økt mobilitet innen yrkeslivet og rask teknologisk utvikling ble kravene til «realkompetanse» bare sterkere. Folkeopplysningsbevegelsen og brevskolene var ikke bare viktige bidragsytere i yrkes- og kulturliv, men medvirket også til en demokratisering av samfunnet. Bjartmar Gjerde, som var en av dem som hadde stått i spissen for det politiske arbeidet med voksenopplæringen, hadde selv bakgrunn fra AOF, en av de mest sentrale organisasjoner i folke opplysningsbevegelsen.
Voksenopplæringsloven omfattet flere områder: studiearbeid i tilskuddsberettigede organisasjoner, førstegangsutdanning for ungdomsskole og videregående skole organisert for voksne, alternative tilbud om førstegangsutdanning på alle nivåer for voksne, etterutdanning og kortere kurs som ikke var deler av offentlig førstegangsutdanning, kortere kurs for voksne ved folkehøyskolene, yrkesopplæring for voksne som ledd i arbeidsmarkedspolitikken, opplæring i eller i tilknytning til en bedrift og andre opplæringstiltak for voksne basert på særskilte behov. Staten fikk et generelt ansvar for hele voksenopplæringssektoren, fylkene fikk ansvar for førstegangsutdanning og etterutdanning på den videregående skoles nivå og kommunene det samme ansvar på grunnskolenivå.
Organisasjonene fikk tildelt ansvar for studiearbeid blant voksne, ubundet av bestemte pensa og eksamener, men kunne i spesielle tilfeller avvike fra denne arbeidsdelingen «dersom utdanningsbehov ikke blir dekket av foreliggende tilbud».# Lov om voksenopplæring, paragraf 8.
Brevskolene ble ikke direkte nevnt i loven. En forklaring på dette kan ha vært at brevskolenes virksomhet allerede var regulert i brevskoleloven og gjennom regler for statstilskudd. Men det er likevel noe overraskende at brevskolene er utelatt, om vi tenker på det historiske forløpet som gikk forut for lov om voksenopplæring, med den brede debatten man hadde ført om arbeidsdeling mellom flere aktører.
I 1970 hadde departementet satt ned en lovkomité i voksenopplæringssaken med Inga Tusvik som formann. Arbeidet ble snart preget av at komiteen delte seg, nærmest i to fraksjoner. Opplysningssjef Knut Fjæstad i NKI, som representerte Samnemnda for studiearbeid, og pedagogisk konsulent i LO, Hilmar Hansen, utgjorde mindretallet. Hilmar Hansen har senere hevdet at hovedmotsetningen dreide seg om at flertallet ønsket å se voksenopplæringen som en del av skolesystemet, organisert og drevet etter de samme retningslinjer. Mindretallet ønsket et større mangfold innenfor voksenopplæringen, med større rettigheter til den enkelte elev i sin undervisningssituasjon, og mulighet til å organisere sin egen opplæring gjennom interesseorganisasjoner eller andre instanser.# Hansen 1982 s. 134, 135.
Opplæring i offentlige etater, kommuner og organisasjoner har blitt et stabilt marked for NKS.
(Fra kurset «Kommunal forfatning/forvaltning,» brev 2, 1982.)
Det blir rett nok hevdet at myndighetene og Stortinget til sist valgte mindretallets tilnærming, med et «intimt samspill mellom alle gode krefter på undervisnings- og kulturfronten» .# Wivestad 1982 s. 143. Men resultatet ble vel heller et kompromiss.# Dette gjaldt ikke bare organiseringen av voksenopplæringen. Forskeren Bitten Kallerud gjorde i 1978 en studie av debatten om målsettingen med voksenopplæringsloven. Hun viser at det i debatten forut for loven var uklarheter i fortolkningen av sentrale begreper som likhet, likestilling og voksenopplæring som et middel til utjevning. Slike uklarheter kom også til å sette sitt preg på loven, som fikk en vid og mangetydig formålsparagrat. Knud Knudsen og Svein Ulset hevder også at utformingen av loven i stor grad måtte bygge på politiske kompromisser, se Knudsen og Ulset 1980 s. 32f. Og i og med at brevskolene ikke ble nevnt i loven, var det vanskelig å presisere brevskolenes rolle i utdanning for voksne; rollen ble noe diffus. Det betydde at brevundervisningen mer enn noen annen studieform nettopp var avhengig av «uformell» tillit både fra opplysningsorganisasjonene og myndighetene. Imidlertid synes forholdene for folkeopplysningsorganisasjonene å bli bedre klargjort som en følge av loven.# Knudsen og Ulset 1980 s. 5.
I NKS fikk loven blandet mottakelse. Den vakte glede fordi man anså loven som et skritt i retning av å tilby voksne mennesker gratis skolegang. «Dette må sees som en håndsrekning til alle som i yngre år ikke hadde praktiske muligheter for å skaffe seg en utdanning».# Notat av Aaleiv Nedberg 23.8.77, Helga Bjørges arkiv. Bekymring ble likevel uttalt på vegne av elever som var vanskelig stilt av geografiske eller andre grunner, og som etter lovens intensjoner burde prioriteres.
I NKS pekte man overfor myndighetene på at brevundervisning og kombinertundervisning falt utenfor loven, men ble dekket av egne tilskuddsregler. Dette innebar at slik undervisning delvis måtte baseres på egenandeler, mens voksenopplæringsloven tilbød gratis skolegang på visse felt og for bestemte grupper. Problemet var at brevskolene nettopp hadde mange elever i de grupper loven ville prioritere, voksne i grisgrendte strøk, familiefolk som ikke kunne frigjøre seg for å følge kveldskurs tre til fire ganger i uka og voksne i skiftarbeid. «Kort sagt: De som loven om voksenopplæring i aller første rekke er laget for, de skal betale for undervisningen.»# Notat av Aaleiv Nedberg 23.8.77, Helga Bjørges arkiv. Denne urimeligheten ble ifølge NKS-ledelsen forsterket ved at staten etter hvert stilte strengere fullføringskrav for å refundere utgiftene.
90 % fullføring gav 35 % refusjon. Regelverket for brevundervisningen var kommet i utakt med den generelle utdanningsoptimismen som preget voksenopplæringsloven. Det ble ikke stilt spesielle krav til fullføring i tradisjonell voksenopplæring som ble drevet i regi av skoleverket. Her var frafallsproblemet like stort. «Ønsker man brevundervisningen til livs?», skrev direktør Nedberg i 1977. I håp om og tro på at det hele skyldtes dårlig koordinering av ulike regelverk, bad brevskolene om at man sørget for en harmonisering. «På vegne av sine elever ber de om likestilling mellom brevundervisning og andre former for voksenopplæring.»# Notat av Aaleiv Nedberg 23.8.77, Helga Bjørges arkiv.
Nå var likevel ikke bildet helt svart. Gjennom kombinertmodellen hadde brevundervisning fått innpass i fylkenes voksenopplæring. I 1978 hadde NKS ca. 4000 elever som fulgte opplegg der en videregående skole stod som arrangør. Totalt samarbeidet NKS dette året om videregående opplæring med 338 skoler fordelt over alle fylker. Likevel, voksenopplæringsloven etterlot seg et utydelig bilde av hva som skulle være brevskolenes rolle. Kombinert med striden om statstilskuddene var det grunn til å nære bekymringer.
NKS arbeidet seg ut av en vanskelig hverdag 1976–81. Forlaget var viktig i denne prosessen. Hverdagsmat (1981) ble sammen med oppskriftsheftet en fulltreffer.
Hvor ble det av mediesamarbeidet?
Det var ikke bare i voksenopplæringsloven at brevskolenes rolle var uklar. Uklarhet hersket også når det gjaldt organiseringen av fjernundervisning i Norge gjennom radio og fjernsyn. Allerede i 1966 ble det oppnevnt en komité for å utrede undervisning i radio og fjernsyn, kalt Bargem-komiteen etter lederen Henrik Bargem. Innstillingen fra komiteen kom i 1969. Her fremmet man de samme ideer om et omfattende samspill mellom ulike aktører som preget debatten om voksenopplæringen ellers på denne tiden. Komiteen mente at ansvaret for undervisning i radio og fjernsyn burde legges til en egen sentral institusjon under KUD. I en oppbyggingsperiode falt det imidlertid naturlig å organisere en egen undervisningsavdeling i NRK. Et hovedpunkt i Bargem-komiteens innstilling var tanken om å skape en sentral institusjon og et omfattende samarbeid om fjernundervisning som kunne få stor tyngde i voksenopplæringen. Brevskolens rolle var uomtvistelig i dette samarbeidet. Komiteen fremholdt at undervisning gjennom radio og fjernsyn i stor utstrekning måtte kombineres med brevundervisning:
«Brevskolene bør få tilbud om et nært samarbeid med det programproduserende organ med sikte på å nå fram til undervisningsopplegg som tar hensyn til begge undervisningstypers egenart. «# Innstilling 1969 s. 55.
Den politiske behandling av innstillingen tok tid. I mellomtiden organiserte Norsk brevskoleforbund (NBF), NRK og Samnemnda et eget medieutvalg som skulle koordinere en rekke prosjekter. I 1977 ble så Norsk fjernundervisning (NFU) opprettet etter at statsråd Kjølv Egeland hadde lagt fram en proposisjon i april 1976. De store perspektivene fra Bargem-komiteen kom lite fram i proposisjonen. I første omgang ville man opprette et organ bygd opp rundt NRK, Statens Filmsentral og Universitetsforlaget for så å gå skrittvis videre. Man opprettet egentlig en institusjon med små midler og begrenset virkefelt, en slags prosjektleder som skulle organisere undervisning på områder der man ikke hadde tilbud om voksenopplæring fra før. Intensjonen var at NFU skulle samarbeide med NRK, Statens Filmsentral, forlag, korrespondanseskoler og opplysningsorganisasjoner. Dette samarbeidet bygde, slik det var tenkt, på en heller uformell struktur. Det var ikke mye igjen av tankene om en virkelig sentralinstitusjon for fjernundervisning.# Se St.prop. nr. 139 (1975-76). Som vi skal se, ble det opprettet en institusjon som vel de færreste av deltakerne i debatten om og utviklingen av fjernundervisningen i Norge egentlig ønsket.
«PC-en» trenger seg inn i norsk skole.
I en kronikk i Dagbladet 23. november 1977 stilte Erling Ljoså fra NKS spørsmål ved NFUs mål og midler. Intensjonen var at voksenopplæringen, særlig blant voksne som hadde problemer med å finne seg til rette i arbeidssituasjonen, funksjonshemmede og innvandrere, skulle stå sentralt i NFUs arbeid. Ljoså trakk fram en rapport om fjernundervisningens rolle som ble lagt fram på et seminar i regi av Open University i 1976. Her hevdet de to forfatterne, Kristian Ottosen og Hjalmar Rande at det ennå var «huller» i det norske utdanningssystemet, og at fjernundervisningen måtte rette seg inn mot «minoritetsgrupper», som skiftarbeidere, syke og funksjonshemmede. Ljoså stilte seg meget tvilende til at slike «minoritetsgrupper» skulle være NFUs hovedarbeidsfelt. Denne tankegangen bygde på en uuttalt forutsetning om at det normale i voksenopplæringen burde være tradisjonell klasseromsundervisning. «For meg fortoner dette utgangspunktet seg som unødig konserverende.» Ljoså fremhevet at fjernundervisning var en egen undervisningsform, som i stor utstrekning kunne kombineres med bruk av massemedier. Her lå dens store styrke, og det var slike kombinasjoner beregnet på brede grupper som nå burde stå i fokus. Ljoså viste blant annet til den store suksessen fjernundervisningen hadde hatt internasjonalt, i Tanzania hadde f.eks. to millioner mennesker deltatt i en massekampanje for å forbedre folkehelsen der man kombinerte radio og samtalegrupper. Men flermediekampanjer var også en modell som egnet seg for industrialiserte land. Artikkelen kunne tyde på at det hersket usikkerhet i brevskolene om hvilken strategi man skulle velge i forhold til NFU. NKS på sin side hadde store økonomiske og organisatoriske problemer på denne tiden, og forholdt seg også av den grunn noe avventende. Det synes som om brevskolene ikke så NFU som et naturlig produkt av 70-årenes utvikling av fjernundervisning. NFU sa på sin side nei til å delta i det før nevnte medieutvalget som bestod av NBF, NRK og Samnemnda.
Skepsisen mot NFU kom for øvrig til uttrykk på to andre måter, nemlig i et forsøk fra brevskolens side på å etablere et felles selskap for medier og elektroniske hjelpemidler, og i bestrebelsen på å opprette et medieutvalg med NRK, NFU, NBF og Samnemnda for studiearbeid som deltakere.
I mai 1983 behandlet NBF et utkast til et felles selskap brevskolene imellom, «et brevskolenes Norsk fjernundervisning».# Notat 26. mai 1983. I utkastet vurderte man hvordan et slikt selskap kunne tre inn i et samarbeid om kunnskapsoverføring med andre institusjoner på mediesiden. En rekke muligheter ble gjennomgått – radio, TV, satellittoverføringer, bruk av kabel-TV, tekstTV, teledata, teleprogramvare, datastøttet radio og TV, elektronisk presse, betalings- og bestillings-TV, for å nevne noen.
I NKS så man dette initiativet som et forsøk på å bygge opp et alternativ til NFU. Men samtidig var mottakelsen noe kjølig. Betenkelighetene dreide seg både om hvilke kostnader selskapet ville innebære og hvilket nivå det var realistisk å legge et slikt samarbeid på.# Notat til styret i NBF fra Erling Ljoså 13.06.83. NKS hadde allerede satset mye på et samarbeid med NRK, der for øvrig tidligere rektor i NKS, Gunnar Mjaaland, nå var ansatt som leder av undervisningsavdelingen. Til slutt løp hele prosessen ut i sand.
I mars 1985 vedtok styret i Samnemnda for studiearbeid å reise spørsmålet om man burde opprette et nytt medieutvalg for voksenopplæring med representanter for NRK, NBF og NFU. Gjennom flere år hadde som nevnt et medieutvalg med NRK, Samnemnda og NBF arbeidet med å utvikle flermedieprosjekter. Men grunnet en viss frykt for at det skulle oppstå et spenningsforhold mellom dette utvalget og NFU, ble medieutvalget lagt ned. «Medvirkende til denne beslutning var forventningene om en omfattende oppbygging og utvikling av NFU.»# Notat fra Samnemnda 22.02.85, behandlet i styret 05.03.85. Men disse forventningene hadde altså ikke slått til. Det var derfor nødvendig med et mer omfattende og tettere samspill mellom flere aktører på mediesiden, NFU inkludert.
På denne tiden hadde NKS og andre brevskoler etablert flere medieprosjekter uavhengig av NFU. Ellers utviklet NKS videre i samarbeid med NRK og andre aktører medieprosjekter som «Datastart», «Folkevalgt», «Take it easy», «Por Favor» og «Par Ici». Språkundervisning for brede folkegrupper var et område som i stor grad falt utenfor NFUs virkefelt, og som ble ivaretatt av samarbeidet mellom brevskolene og andre institusjoner.
NKS har en lang tradisjon i språkundervisningen i Norge.
(Fra Par Ici, 4. opplag 1982. I samarbeid med Folkets Brevskole.)
NFU tok derimot over spesielle målgrupper. Blant annet gjaldt dette norskundervisning for fremmedarbeidere, undervisning i tegnspråk, opplegg for funksjonshemmede, undervisning for voksne med lese- og skrivevansker. NFU har videre lagt opp til mer yrkesrettede prosjekter, som desentralisert mekanikeropplæring, bedriftsintern opplæring om sprengstoff, «Datahverdag» og opplegg om informasjonsteknologi.# NFUs årsmeldinger for 1986 og 1987.
Debatt om kombinertundervisningen
Det oppstod i 1977 også en til dels hissig debatt om kombinertundervisningen. Formann i Brevskolerådet, lektor Dagfinn Skår, hevdet i en kronikk i Aftenposten 17. oktober 1977 at kombinertundervisningen var en kostbar undervisningsform for samfunnet. Kombinertmodellen satte etter Skårs oppfatning den rene brevundervisningen i skyggen. Etter hans mening ble ressursene trukket vekk fra den «rene» brevundervisningen, hvor det gjenstod store utviklingsoppgaver. Han hevdet samtidig at brevskolene via kombinertundervisningen faktisk dekket over manglene ved brevkursmateriellet. Skår hadde i tillegg motforestillinger mot såkalte kommentarkurs som lenge hadde vært i bruk i Norge. Et kommentarkurs bestod av en grunnbok fra et forlag kombinert med kommentar- og oppgavehefte fra en brevskole. Skår førte nok en velment strid for å beskytte brevundervisningen, men argumentene ble ikke særlig godt mottatt i brevskolene.
Selv om brevskolene var kjent med disse synspunktene fra før, blusset det etter Skårs kronikk opp en krass debatt.# Skår hadde presentert disse synspunktene på et fellesmøte mellom Brevskolerådet og NBF høsten 1976. De kom senere på trykk i «Studienytt» i mai 1977. Men etter flere møter i Kirke- og undervisningsdepartementet mellom statssekretær Kari Gjesteby, NKS, Avdeling for voksenopplæring, Brevskolerådet, NBF, RVO, Voksenopplæringsrådet, Grunnskolerådet, Samnemnda, AOF og Høyres Opplysningsforbund håpet man i NKS at angrepene på kombinertundervisningen var avverget. Slik gikk det altså ikke. Fra brevskolenes side ble det pekt på den distriktspolitiske betydning kombinertundervisningen hadde, dens betydning i voksenopplæringen og den økende internasjonale oppmerksomhet om denne undervisningsformen. Brevskolene viste også til at kombinertundervisningen var rimeligere enn ren klasseromsundervisning.
Kort sagt var det på ulike områder oppstått en tillitssvikt i voksenopplæringen. Loven og reglene fungerte ikke slik brevskolene hadde forventet, og utviklingen tok en uheldig retning på mediesiden. Nå følte brevskolene at man også sådde tvil om kombinertundervisningens berettigelse, et felt der de hadde satset stort. For NKS var dette bare toppen av et isfjell av vanskeligheter.