NKS En bedrift i norsk skole

Forskning og utvikling

Fjernundervisning ved hjelp av nye medier vokste fram i en rekke andre land. I Storbritannia kalte man det for Open University. Dette «åpne universitet» var et av de største pionertiltak i fjernundervisningens historie, og det første universitet som var opprettet utelukkende for å drive fjernundervisning. Universitetet hadde sitt eget system for studentopptak og progresjon fram mot de akademiske gradene, og ble en stor suksess. Undervisningen skjedde gjennom brev, radio og fjernsyn, sommerkurs samt studieveiledning via 13 studiesentre rundt om i England. I 1976 hadde dette fjernuniversitetet over 50 000 studenter.

NKS studerte nøye erfaringene fra Storbritannia. Dette ble gjort ut fra ønsket om å kunne tilpasse seg og utvikle NKS i forhold til det fremvoksende mediesamfunnet. Internasjonalt var det store forventninger til de muligheter fjernundervisningen hadde til å dra nytte av nye medier.# Peters 1971 s. 306ff.

Som nevnt hadde NKS opprettet et organ som skulle drive metodeutvikling. «Metodeutvikling» henspeilte på en rekke forhold, fra mekanisering av rettearbeid internt til utvikling av multimedieopplegg eksternt. Et delmål med metodeutviklingen var effektivisering. Et annet mål var større grad av markedsorientering ved å utvikle spørreskjemaer og utprøve produkter. Endelig hadde utviklingsarbeidet et pedagogisk mål: å tilpasse eller utvikle korrespondanseskolens tradisjoner i forhold til nye medier og undervisningsteknologi.

Metodeutviklingen var på ulike plan en strategi for å få NKS til å vokse inn i det nye «informasjonssamfunnet». I sin tid fikk NKS impulser fra reformene i norsk skole gjennom Wivestads representasjon i Voksenopplæringsrådet. På samme måte ble NKS sentralt plassert i forhold til et gryende internasjonalt metodisk utviklingsarbeid gjennom Erling Ljosås deltakelse i dette arbeidet. I 70-årene stod Ljoså for en ny «internasjonalisering» av NKS. Skolen var medlem av International Council for Correspondance Education (ICCE) og deltok på alle verdenskonferanser fra 1965. I 1970 ble skolen medlem av European Home Study Council (EHSC). Ljoså redigerte blant annet foredragene til en verdenskonferanse i 1975 i Brighton, og han var i en periode redaktør for ICCE Newsletter. Han satt også sentralt i utvalg innen ICCE som stelte med forskning og utvikling.

NKS lot seg altså virvle inn i utdanningsstrømninger så vel nasjonalt som internasjonalt. Ved siden av Ljoså var det knapt noen enkeltperson i NKS som hadde bredere oversikt over internasjonal forskning på brev- og fjernundervisning enn tidligere undervisningssjef dr.philos. Emil Østlyngen. På det faglig-pedagogiske plan spilte Østlyngen i en årrekke en fremtredende rolle i utviklingen av NKS.

Når det gjelder bruk av ny teknologi, er det grunn til å trekke fram to områder der NKS var ledende. Det ene gjaldt utprøving av modeller for produktutvikling basert på systemtenkning i flermediesammenheng. Systemtenkning gikk ut på å få til en helhetlig integrasjon av alle ledd i undervisningen. Tanken var at utforming av målsettinger, behovsanalyser, deltakeranalyser, brev, lydbånd, oppgaver, støttelitteratur, rettearbeid og fremdrift for de forskjellige kurstilbud skulle skje ut fra en helhetsmodell som også integrerte utprøving, evaluering og revisjon.

Det er ikke tvil om at dette arbeidet fikk betydning for NKS i en fase der det ble stilt stadig nye krav til kursproduksjon og læremidler. Det førte blant annet til et samarbeid med Gyldendal Norsk Forlag og Forsøksrådet om matematikklæreverket SIGMA.

Det andre området der NKS var med på å prøve ut ny teknologi, gjaldt forsøk med såkalt datastøttet undervisning. Svenske Hermods og NKS samarbeidet om slike forsøk, som ble viet betydelig oppmerksomhet i Sverige. Senere vakte forsøkene også internasjonal interesse. Systemet Computer Assisted Distant Education (CADE) rettet og kommenterte i 1979 ca. 30 000 besvarelser for NKS. På dette området lå NKS gjennom samarbeidet med Hermods i forkant av utviklingen. Skolen var teknologisk ledende internasjonalt. CADE bygde på et flervalgssystem for oppgavebesvarelser som ble lest inn optisk. Et dataanlegg var programmert med rettinger og kommentarer. Dette systemet, som ble utviklet etter en ide fra det amerikanske forsvaret, er fremdeles virksomt ved NKS. Det hevdes at CADE har bidratt til at en større prosent av elevene fullfører.# Ifølge intervju med Erling Ljoså 2.6.88.

NKS engasjerte seg på en rekke felter i mediesammenheng. I 1968 kom kurset «Norsk på ny» i radio med grunnbøker utgitt i samarbeid med Johan Grundt Tanums Forlag og Det norske Samlaget. Kurset var for øvrig – på oppdrag av Kirke- og undervisningsdepartementet utarbeidet av Gerd Kragemo Danbolt, som var lektor og leder for NKS’ norskavdeling siden 1946, og Alf Hellevik. I 1972/73 stod NKS i samarbeid med NRK og Cappelen for et fjernsynskurs i moderne matematikk. NKS arrangerte videre i samarbeid med Folkets Brevskole og NRK en serie språkkurs i radio og fjernsyn kalt «START». Serien var en stor suksess. Det ble også opprettet et medieutvalg i samarbeid mellom Norsk brevskoleforbund, NRK og Samnemnda for studiearbeid. De kursene som kanskje mer enn noen varslet om en ny «revolusjon», var kursene «EDB og samfunnet» i radio og fjernsyn fra 1972 og radioserien «EDB – Fra problem til program».

Kompetanse gir nye muligheter

NKS fikk i 1970-årene en svært stor rekkevidde, med fangarmer inn i de fleste områder som ble berørt av utdanningsoptimismen. Skolen ble ikke «tildelt» denne posisjonen som «gave» fra statlige myndigheter. Den rolle skolen spilte, sprang ut av det faktum at NKS på flere felter hadde kompetanse som gjorde den til et nødvendig ledd i en helhetlig utdanningspolitikk. Dessuten var NKS og andre institusjoner utenfor det offentlige skoleverk viktige «piloter» når det gjaldt å eksperimentere med utdanning. Slik var NKS’ internasjonale orientering også en ressurs i en nasjonal strategi.

Erfaringene som NKS høstet, tyder på at det store løftet i norsk utdanning i 1960- og 70-årene i stor grad ble båret fram av et bredt nasjonalt «fellesskap». Når sant skal sies, ble det virkeliggjort gjennom et samarbeid mellom en rekke aktører, private som offentlige. På et viktig samfunnsområde ble arven fra den gjennomgripende fellesskapsholdning i de første etterkrigsårene ført videre inn i et samfunn som var sterkt preget av polarisering. Mens EF-debatten raste og nyradikalismen blåste som en vind inn i de norske universiteter og høyskoler, fikk en sosialdemokratisk samfunnspolitikk gjennomslagskraft i sin fulle bredde innenfor norsk utdanning. Norsk utdanningspolitikk var styrt av et overgripende sett av normer og ideelle mål som det hersket utbredt enighet om. Utjamningstanken var ikke bare tomme ord, og den var noe mer enn en fordekt styringsideologi. At utdanningen skulle fungere demokratisk, var minst like viktig som rent økonomiske og andre «nyttige» sider ved utdanningen. Det ser ikke ut til at de borgerlige regjeringsdannelsene endret vesentlig på den kurs som var lagt.# I dette spørsmålet distanserer vi oss fra oppfatningen av 1965 som et «vendepunkt» når det gjelder privatskolenes stilling og funksjon i Norge, se f.eks. Dokka 1981 s. 199.

Med sluttføringen av utdanningsreformene i 1970-årene var et av de siste store ledd i utbyggingen av velferdsstaten gjennomført. Prosessen synes å ha vært langt mer gjennomgripende enn en «naiv skoleoptimisme», slik Koritzinsky hevder.

På mange måter ble arbeidet i 70-årene preget av politikere som hadde tro på folkeopplysning, slik som Bjartmar Gjerde. Denne positive holdning til opplysningsvirksomhet fikk betydning ved siden av den norske «statsvennlighet», som Telhaug omtaler.# Telhaug 1989 s. 200ff. Bare når det gjaldt kurs med statstilskudd, ble opplysningsorganisasjonenes deltakerantall doblet til 400 000 deltakere mellom 1969 og 1974.# Statistisk Sentralbyrå 1976 s. 105.

Mellom 1968 og 1969 ble det for øvrig brukt 20 millioner over statsbudsjettet, og like mye av midler til arbeidsløshetstrygd, til opplæring i regi av Kommunal- og arbeidsdepartementet og Arbeidsdirektoratet. 7222 deltok på slike kurs, de fleste innen jern- og metall, bygg og anlegg, samt handel og kontor.# Voksenopplæringsrådet 1971 s. 27. Voksenopplæringen i skoleverket tok seg også opp etter hvert. Likevel hadde opplysningsorganisasjonene så sent som i 1976 28 000 deltakere som tok grunnskole og videregående skole. Skoleverket hadde 12 000 voksne elever som tok grunnskole og 50 000 i voksenopplæring på videregående nivå.# NOU 1986:23 s. 56f. Utvikling av førstegangsutdanning for voksne er mer utførlig behandlet av forskerne Paul N. Gooderham og Odd Nordhaug i 1984, arbeider som NOU 1986:23 i stor grad bygger på.

For øvrig hadde både NKS og opplysningsorganisasjonene stor innflytelse på et bestemt område: De var institusjoner med lang erfaring i å tilrettelegge undervisning for voksne. Reformbevegelsen økte utfordringene på dettet feltet. Hensynet til voksne elevers modnings- og kunnskapsnivå gjorde at læremidler og pedagogiske opplegg for elever i skolealder ikke uten videre kunne brukes i voksenopplæringen. Dette problemet førte til tanken om å opprette et sentralt studieforbund for voksenopplæring. Myndighetene var klar over at opplysningsorganisasjonene i praksis allerede tok seg av de oppgavene et slikt organ var tiltenkt, og at de løste behovet for læremidler gjennom samarbeid med brevskolene.# Voksenopplæringsrådet 1971 s. 15ff. Som vi snart skal se, gjorde NKS et stort løft i læremiddelproduksjon for voksenopplæring i grunnskole og videregående skole.

(Foto: Samfoto.)