Veien til anerkjennelse
Hvem har ikke en eller annen gang fått høre: «Har du fått førerkortet i posten?» Utsagnet sier ikke bare noe om hvilken sjåfør du er. Det uttrykker også en forestilling om at brevundervisning er en annenrangs undervisningsform.
I 75 år har NKS og undervisning pr. korrespondanse slitt med et anerkjennelsesproblem i Norge. Da Ernst G. Mortensen startet den første brevskolen i 1914, var det ikke mange som hadde tro på brevundervisningen her i landet. Den første anerkjennelsen kom imidlertid raskt. Den kom «nedenfra», fra de mange tusen kvinner og menn som i de første årene bestilte et brevkurs. Denne oppslutningen gav Mortensen tro på at skolen hadde livets rett, og overbeviste ham om ikke å gi opp da interessen dalte etter første verdenskrig. I løpet av de 75 årene har skolen hatt rundt regnet 2,5 millioner elever.
Den neste anerkjennelsen kom «fra siden» ved at Norges Håndverkerforbund i 1930-årene søkte kontakt med NKS for å løse problemer innen fagutdanningen. Dette var opptakten til et etter hvert utstrakt samarbeid med så vel næringsorganisasjoner som frivillige organisasjoner. I 1940-årene etablerte NKS samarbeidsavtaler med bransjeorganisasjoner særlig innen handelsnæringen om opplæring av butikkansatte. 1950-årene ble et gjennombrudd for samarbeidet med opplysningsorganisasjonene. I stadig sterkere grad henvendte frivillige organisasjoner seg til NKS og andre brevskoler for å få studiemateriell til å sette i gang brevringer. Forhåpningene til at brevundervisningsmetoden kunne fremme opplysningsvirksomheten resulterte også i at flere organisasjoner gikk sammen om å opprette egne brevskoler, nemlig Landbrukets Brevskole, Folkets Brevskole og Elingaard Brevskole.
Den store oppslutningen om NKS og andre brevskoler under den annen verdenskrig la grunnlaget for en anerkjennelse «ovenfra», fra myndighetene. I første omgang gjaldt dette mer undervisningsformen enn de private brevskolene ved at det i 1945 ble foreslått å opprette en statlig brevskole. Men ettersom dette forslaget ikke ble realisert, ble de private brevskolene anerkjent som en del av utdanningsvesenet. I 1950-årene ble brevskolene brukt til å løse utdanningsoppgaver innenfor områder hvor offentlige utdanningsinstitusjoner ikke strakk til, som i sivilopplæring i Forsvaret og innen handelsflåten. I 1960- og 70-årene ble brevskolene trukket inn i utprøvingen av nye undervisningsformer i forbindelse med den store reformbevegelsen i norsk skole. Senere har brevskolene hatt en sentral plass i gjennomføringen av voksenopplæringspolitikken.
Særlig i det siste tiåret har det skjedd en oppgradering av NKS og andre brevskoler. Dels har det skjedd en faglig oppgradering ved at skolene har fått undervisningstilbud også på høyskolenivå. Dessuten har det skjedd en metodisk oppgradering. Kontakten mellom skole og elev skjer nå ikke bare i form av brev, men også ved hjelp av telefon, datanett, satellitt og fjernsynsoverføringer. Brevundervisningen har blitt en del av fjernundervisningen.
Sammenlignet med en rekke andre land har imidlertid fjernundervisning på høyskole- og universitetsnivå stått svakt i Norge# F.eks. rapport fra ICDE-konferansen i Oslo 1988. Riktignok har NKI-Skolen siden 1960-årene utdannet ingeniører, og i 1986 ble NKS Høgskole startet etter at NKS i noen år hadde drevet med undervisning på høyskolenivå innen data, økonomi og administrative fag. Likevel har ikke fjernundervisning med sikte på høyere utdanning vært noe prioritert område før i 1980-årene. Universiteter og høyskoler har sett på brevskolene med en viss skepsis, men i de siste årene har det skjedd forandringer også der. Universiteter og høyskoler satser nå på å bygge ut fjernundervisningstilbud i en rekke fag.
I 1980-årene har også fjernundervisningen i Norge fått økt internasjonal anerkjennelse. I 1988 ble den internasjonale fjernundervisningskonferansen lagt til Oslo. Samme år ble sekretariatet for The International Council for Distance Education (ICDE) fast etablert i Oslo med tidligere leder av Folkets Brevskole, Reidar Roll, som generalsekretær. Dette gjennombruddet skyldtes ikke minst det arbeidet som har vært drevet ved NKS. Skolen var representert allerede på den andre internasjonale verdenskongressen i Lincoln, USA, i 1948, men kontakten var siden minimal helt til 1960-årene. I 1970- og 80-årene har Erling Ljoså stått sentralt i arbeidet med å føre denne utviklingen videre innen NKS. Også andre institusjoner, som NKI-Skolen med Torstein Rekkedal som sentral person, har styrket sitt internasjonale engasjement. Etableringen av ICDEs sekretariat i Oslo er uttrykk for at fjernundervisningen i Norge nå står i fremste rekke internasjonalt særlig når det gjelder forskning og utvikling.# Samtale med Turid Widerøe i NFF, april 1989.
Gjennom de 75 årene NKS har eksistert, har skolen opplevd store svingninger i elevtallet. Fire ganger har skolen hatt perioder med særlig stor fremgang i elevtallet, nemlig under første og annen verdenskrig, fra 1954 til 1962 og fra 1972 til 1976.
Forskjellige årsaker har ligget bak den økende oppslutningen i disse periodene. Både under første og annen verdenskrig hadde veksten tyngdepunkt i de merkantile fag samtidig som de private handelsskolene også hadde stor fremgang. Veksten fant sted i perioder med store endringer på arbeidsmarkedet og gode muligheter til å komme seg opp og fram i livet. Det var mulig å skaffe seg innbringende arbeid gjennom en kortvarig utdanning på et område som den offentlige sektor dekket dårlig.
Det kan synes å være en viss sammenheng mellom oppslutning om merkantile utdanningstilbud og hva man kan kalle en spekulasjonsøkonomi. Også under boomen i Kristiania i slutten av 1890- årene da byggeaktiviteten var stor og børsspekulantene mange, økte tilstrømningen til handelsskolene.# Se f.eks. Treiders 1957. Interessant er det at det var den merkantile sektor som vokste mest innen NKS midt i 1980-årene i den perioden som er kalt jappetiden. Samtidig ekspanderte også flere private høyskoler innen de merkantile fag, som Bedriftsøkonomisk Institutt og Handelsakademiet. Imidlertid er spørsmålet om hva som skaper skiftende utdanningskonjunkturer, dvs. skiftinger i hvilke utdanningstilbud som er mest etterspurt, fremdeles lite utforsket i et historisk perspektiv.
Slike forhold kan imidlertid ikke forklare de to fremgangsperiodene etter krigen. Fra 1954 til 1962 var fremgangen knyttet til en dyperegående endring i samfunnet i synet på utdanning. FIere unge ønsket mer utdanning enn tidligere. NKS ble trukket inn i denne bevegelsen ved at myndighetene i større grad enn tidligere integrerte brevskolene i sin utdanningspolitikk. Midt på 70-tallet kom mye av veksten som et resultat av at et oppmagasinert behov for læring blant voksne ble utløst gjennom en meget gavmild statlig støtteordning.