6 Utdanningsreformenes forlengede arm (1965–1976)

En nødløsning i stadig vekst

I 1960-årene var de viktigste feltene for kombinert undervisning brevkurs fulgt opp av muntlig støtteundervisning med sikte på realskoleeksamen, examen artium, økonomisk gymnas og opptaksprøve til tekniske skoler.

Kombinertundervisning ble opprinnelig betraktet som private forsøksordninger i regi av brevskolene. Med bakgrunn i fremveksten av korrespondansegymnas i Sverige hadde et utvalg med Johan Bjørge i 1962 laget en offentlig utredning om behovet for korrespondanserealskoler og korrespondansegymnas her i landet. Disse skolene skulle bygge på kombinert undervisning. Noen av forslagene fra utvalget ble fulgt opp av Kirke- og undervisningsdepartementet. Et av resultatene ble et offentlig Utvalg for kombinert undervisning. Stortinget hadde i 1961 vedtatt en stipendordning for elever som leste som privatister til realskoleeksamen og examen artium, men den ble nå utvidet til å omfatte elever i kombinerte klasser, ikke bare enkeltstuderende brevelever.

Etter hvert ble det utformet nærmere regler for denne undervisningen fra departementet og Gymnasrådet. Forslag om å starte forsøk med kombinert undervisning i kommunal og statlig regi vant imidlertid foreløpig ikke fram.

Bjørge-utvalget skilte ut tre grupper som særlig kunne dra nytte av kombinert undervisning: 1) voksne som arbeidet på steder med lite utbygd skolestell og i nye industristrøk 2) ungdom som måtte flytte hjemmefra for å kunne gå på høyere skole og 3) ungdom i kommuner med høye opptakskrav for å komme inn i videregående utdanning, som måtte konkurrere med mange søkere og som ble avvist selv om de hadde brukbare karakterer. I 1961 kontaktet Kirke- og undervisningsdepartementet Undervisningsrådet om behovet i Norge for korrespondansegymnas. Undervisningsrådet viste til et økende antall privatister, mangel på elevplasser i skoleverket og til at søkningen til skolene så ut til å være lavere i områder med lange avstander til et skolested.# Bjørge 1974 s. 8, se også Innstilling 1961 s. 17f.

Orientering om kombinertundervisning i NKS’ kantine i 1962.

I januar 1966 arrangerte Utvalget for kombinert undervisning et kurs om denne undervisningsformen. Blant foreleserne var formannen i utvalget, inspektør Olav Sundet, ekspedisjonssjef Tønnes Sirevåg og lektor Helga Bjørge fra NKS. På seminaret var det dessuten representanter fra andre brevskoler og flere offentlige institusjoner, som Brevskolerådet og fylkesskolestyrene i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene.

Skoleledelsen i Nord-Trøndelag trakk opp noen utviklingslinjer for fylket: Fram mot 1966 var det bygd tre nye gymnas i fylket, og det fjerde stod snart ferdig. Gymnasene ville da ha kapasitet til å dekke 20 % av årskullene. I lys av slike forventninger antok kursdeltakerne fra Trøndelag at det «ikke skulle være behov for kombinert undervisning med tanke på examen artium for elever i skolealder».# Kursrapport, NKS Arkiv. Man påpekte imidlertid at det kunne være behov for realskole- og gymnasundervisning ved kombinert undervisning for voksne. Situasjonen var ellers ikke så lys for annen videregående utdanning i fylket: Tallet på elevplasser i yrkesskoler og lærlingskoler i handel og kontor var langt fra tilfredsstillende. Også på disse områdene ble behovet for kombinertundervisning understreket.

I Møre og Romsdal var det ni utbyggingsregioner for skoleverket, og planen var en sterk spredning av videregående utdanningstilbud i hver av disse regionene. På tross av denne desentraliserte utbyggingen ville det fremdeles være mange elever som måtte reise til et skolesenter for å få utdanning ut over den niårige ungdomsskolen. Skolelederne fra fylket forventet at kombinert undervisning dels ville dekke et behov for voksenopplæring i utkantstrøkene, dels bedre tilbudet for ungdom i vanlig skolealder som enten hadde problemer med å komme inn på skole, eller ikke hadde råd til å reise på skole og bo på hybel. Det var likevel klart at brevundervisning kombinert med muntlig støtteundervisning i klasser eller grupper ble sett på som et midlertidig surrogat: «Ein må truleg kunne gå ut frå at behovet for kombinert undervisning ... vil vere størst i påvente av fullføring av dei store utbyggingsplanane.»# Kursrapport, NKS Arkiv.

Men det skulle snart vise seg at kombinertundervisningen ble en livskraftig nødløsning, og at NKS her grep inn i forhold til reformprosessen i norsk skole.

Korrespondansegymnasene

NKS startet korrespondansegymnas, først i Stryn i 1964, og deretter i Dale i Sunnfjord og Trysil i 1965.# Senere ble slike gymnas etablert i Lyngseidet (1967) og Sulitjelma (1968). Disse tok bare opp et kull, noe som også var tilfelle i Stryn og Dale. Men det ble også opprettet gymnas i Vårli (1968) som tok opp ti kull, og Rørvik (1968) med tre kull. Korrespondansegymnaset i Trysil som ble startet i 1965, hadde i 1977 tatt opp ti kull. Disse korrespondansegymnasene var hovedsakelig et tilbud som innebar støtteundervisning på dagtid tre til fem ganger pr. uke parallelt med at elevene fulgte brevkurs.# De ble også kalt «korrespondansekurs med støtteundervisning på dagtid». Da NKS i samarbeid med Friundervisningen i Trøndelag og kommunen også bygde opp et korrespondansegymnas i Oppdal i 1965, var bakgrunnen manglende videregående utdanningstilbud i distriktet ut over realskole. Kirke- og undervisningsdepartementet godkjente korrespondansegymnaset, og det startet opp med 20 elever. Frafallet var betydelig den første tiden. Tre år etter opprettelsen gikk bare ni elever opp til examen artium. Imidlertid ble utviklingen stadig mer positiv, og i 1972 hadde skolen 91 elever. Etter vårsemesteret 1974 hadde 105 elever tatt artium i den tiden korrespondansegymnaset i Oppdal hadde bestått. I 1973 ble det siste kullet tatt opp, og fra 1974 avgjorde fylket at Oppdal skulle få sitt eget reformgymnas som avdeling under Gauldal gymnas. Dermed var korrespondansegymnaset på vei ut i Oppdal.# Slike korrespondansegymnas ble imidlertid senere også etablert i Holtålen (1974), Geilo (1976) og Flakstad i Lofoten (1977).

Vi ser hvordan myndighetene lot et privat og et kommunalt initiativ få spillerom med den hensikt å anvende tilgjengelige støttespillere i reformprosessen innen norsk skole. NKS-skolen på Oppdal var en erstatning for et offentlig tilbud, og samtidig fylte den et behov for videregående utdanning i et distrikt. Vi skal også legge til at NKS i 1966 gjorde forsøk med skigymnas på Skjæringfjell.

Historien om disse gymnasene har for øvrig en annen side: I 1965 var det blitt opprettet et korrespondansegymnas, Nordre Land kombinerte gymnas, på Dokka. Ifølge den ansvarlige i NKS for kombinertundervisningen, lektor Helga Bjørge, brukte lokale krefter på Dokka, og senere Snåsa, korrespondansegymnasene som springbrett for å kunne etablere ordinære og permanente gymnas på sikt, noe de også maktet. Andre steder gikk det ikke så bra. NKS hadde etter initiativ fra lokalbefolkning på Kyrksæterøra nær fått i stand et gymnastilbud der, men fylkesmyndighetene skrinla planene like før de skulle settes ut i livet.# Intervju med Helga Bjørge 31 05.88.

Helga Bjørge stod sammen med sin mann, ekspedisjonssjef Johan Bjørge i Kirke- og undervisningsdepartementet, helt sentralt i oppbyggingen av disse gymnasene. Videre var sekretær i Undervisningsrådet, rektor Knut Gaarder, en viktig medspiller. Blant annet arbeidet de for å tilrettelegge godkjenningsprosedyrer for korrespondansegymnasene. Johan Bjørge kom også med et utspill om at det burde opprettes småklasser på steder med mindre enn åtte elever, noe han fikk gjennomslag for. Helga Bjørge var aktiv tillitsmann i Lektorlaget, hvor hun møtte skepsis mot brevundervisning og korrespondansegymnas. Hun følte videre at dette tilbudet vokste fram tross skepsis innad i NKS: Det var tale om en kostbar undervisningsform som gav liten bedriftsøkonomisk uttelling.# Intervju med Helga Bjørge 31.05.88. Imidlertid ble korrespondansegymnasene snart god PR for NKS som institusjon. Helga og Johan Bjørge var gjennom dette utviklingsarbeidet med på å meisle ut en undervisningsform som i dag er en av bærebjelkene i NKS.

Det ser ut til at NKS i denne prosessen oppnådde et godt samarbeid med sentrale myndigheter i spørsmål om eksamensrett og skoleordning. Når samspillet med myndighetene ikke var helt avstemt, skyldtes det at aktørene fra før hadde ulike strategier. NKS så på kombinertundervisningen som fremtidens mulighet til å gi brevundervisningen en kollektiv karakter og dermed styrke brevskolens posisjon, samtidig som man fylte et samfunnsmessig behov. Lokale skolemyndigheter betraktet på sin side som nevnt korrespondansegymnas som en forbigående løsning på noen akutte problemer. Det interessante er videre at mens myndighetene ønsket at kombinertundervisningen skulle foregå på privat initiativ, ønsket NKS at regien skulle være offentlig: Staten skulle ta initiativ når det gjaldt undervisning blant voksne, mens kommunene skulle ta initiativet i forhold til elever i skolealder. Brevskolene skulle imidlertid utgjøre den pedagogiske kjerne i kombinertundervisningen. # Betenkning til Innstilling 1961 fra NKS, NKS Arkiv.

Tanken om en slik «oppgavefordeling» hadde bred oppslutning i NKS da spørsmålet ble stilt på dagsorden for alvor i 1961. Når myndighetene ikke ønsket å følge opp en slik linje, tyder det på at man lot NKS gjøre en jobb i forhold til grupper som reformbevegelsen i skoleverket ennå hadde problemer med å nå. Samtidig virker det som om myndighetene på dette tidspunkt ikke ønsket at brevskolene skulle bli sterkere integrert kjerneområdene av utdanningssystemet enn det de allerede var.

NKS’ strategi medførte en balansegang overfor sterkere avhengighet til staten. En spesiell hendelse viser hvordan en slik linje konkret slo ut i et avventende og dempet forhold til et initiativ fra distriktene om å begynne med kombinert undervisning. Høsten 1961 intensiverte NKS arbeidet med sitt økonomisk gymnas. Planen var å opprette tilbudet i tilknytning til samtlige 14 handelsgymnas i landet. Samme år fikk NKS henvendelse fra Produktivitetsutvalget for Harstad, Sandtorg og Trondenes, som ønsket å sette i gang videregående handelsfagsutdanning i byen. NKS svarte at skolen ikke ville starte kombinertundervisning i egen regi, og viste til at undervisningsformen ble utredet av en komité med representanter for Brevskolerådet, Undervisningsrådet og Forsøksrådet for skoleverket. NKS kunne gjerne ta seg av brevundervisningen dersom de «stedlige krefter» selv sørget for å organisere den muntlige støtteundervisning. Den beste løsningen var kanskje å vente noe, mente NKS: «Dersom en i Harstad vil vente til neste høst med å sette noe i gang, går vi ut fra at begge tvilsspørsmål vil være helt avklaret.»# Brev 20. desember 1961, NKS Arkiv. Det andre tvilsspørsmålet NKS her siktet til, gjaldt stipendordningene.

Episoden innevarslet en ny forsiktighet i NKS. Harstad fulgte oppfordringen, og i desember 1962 søkte NKS Utvalget for kombinert undervisning om adgang til å starte opp.

Når NKS bevisst forholdt seg passiv i forhold til lokale initiativ på dette tidspunktet, hadde det sine bestemte årsaker. I et brev til statsråd Helge Sivertsen i Kirke- og undervisningsdepartementet i august 1961 gjorde NKS det klart at skolen ønsket at kombinertundervisningen skulle foregå som et eksperiment under myndighetenes kontroll. Skolen viste til at man hadde opparbeidet betydelig erfaring med kombinertundervisning fra 1956 i realskole- og artiumskurser. Våren 1961 hadde NKS meldt opp 208 elever til artiumsprøver og 105 til realskoleeksamen. Her hadde NKS en oppgave, et marked og en kompetanse skolen nødig ville tape. Det er tydelig at NKS mente staten skulle hjelpe til og at

«de brevskoler som har realskole og gymnas vil få seg tildelt sine respektive felter etter en fordeling som tar hensyn til kapasitet, kvalitet, antall elever i realskole og gymnas gjennom f.eks. de siste 5 år.»# Brev 12. august 1961, NKS Arkiv.

Skolen ønsket altså at myndighetene skulle trygge en posisjon og et fortrinn NKS allerede hadde vunnet. NKS fryktet konkurranse på dette området, og beklaget overfor statsråd Sivertsen at KA-skolen allerede hadde gått ut med annonser om kombinertundervisning.

Kombinertundervisning for voksne i alle aldre til treårig realskole i Ålesund 1965. (Brevskolen i 1965.)

NKS og voksenopplæringen

Fra 1964 til 1967 drev NKS også kombinert undervisning spesielt med sikte på å tilby voksenopplæring i gymnas, økonomisk gymnas og realskole i en rekke byer og bygder.# Blant annet i Bergen, Dale i Sunnfjord, Dokka, Haugesund, Karlsøy i Troms, Kristiansand, Lyngseidet, Oppdal, Steinkjer, Tromsø, Trondheim, Trysil, Ålesund, Bogen, Lillehammer, Mo i Rana, Mysen og Skien. Mange av disse tiltakene kom i stand etter et nært samarbeid med Folkeuniversitetet, som hadde gjort grundige undersøkelser av behovene, blant annet gjennom kontakt med lokale skolefolk.# NKS-orientering våren 1966 s. 15ff. 60- og 70-årene organiserte NKS i samarbeid med enkelte kommuner korrespondansegymnas blant annet i Harstad, Kristiansand, Horten, Tromsø, Trondheim, ÅIesund, Haugesund, Lunner og Øvre Eiker. Tilbudet bestod de fleste steder i brevundervisning med støtteundervisning på kveldstid to ganger i uken, og var derfor i større grad åpent for voksne. Ved «voksengymnaset» i Haugesund var gjennomsnittsalderen 40 år.# I kildematerialet brukes ulike betegnelser på disse gymnastilbudene: korrespondansegymnas, voksengymnas eller kombinerte gymnas. Se for øvrig notat om korrespondansegymnas av Helga Bjørge i mai 1979, Helga Bjørges arkiv. De fleste av disse gymnasene kom bare til å ta opp ett kull, noe som hang sammen med at ordningen med deleksamener ble innført. Kombinertundervisningen var likevel tjent med denne deleksamensordningen, fordi den gjorde det lettere å etablere nye tilbud rundt om i distriktene, men avgrenset til enkelte fag. Kombinertundervisningens spredning både til byer og distrikter viser at NKS kunne bidra til å løse ulike problemer: Den fanget opp elever i byene som «ble til overs» på grunn av sterk søkning, og den ga et tilbud i distrikts-Norge der lange avstander var et hinder.

Kombinertundervisningen fikk betydning for flere skoleslag. I 1970 samarbeidet NKS med Folkeuniversitetet og lokale skolemyndigheter om kombinerte handelsskoleklasser på 34 steder utover hele landet. I tillegg ble det dette året opprettet nye handelsskoleklasser i Agdenes, Kongsvinger, Kvinesdal, Radøy, Rørvik, Sund, Ullensaker, Ørsta og Åmli.# Diverse oversikter, NKS Arkiv.

I NKS ble det mer og mer klart hvilke fremtidsmuligheter som lå i kombinertundervisningen. For NKS og brevskolefolk var ikke kombinertundervisningen et surrogat, men en pedagogisk og praktisk nyvinning: «Nå tror vi at kombinert undervisning er en alternativ studieform i alle tilfeller og ikke bare en nødløsning der andre former ikke er mulig.» Bare begrensede grupper hadde etter skolens oppfatning kunnet ta del i tradisjonell voksenopplæring hvor elevene ofte måtte møte opp på en skole fire ganger i uken. Slik voksenopplæring var for «de som er spesielt motiverte, som bor sentralt, og som kan være hjemmefra flere kvelder i uka».# Svendsen 1974 s. 3.

Kombinertundervisningen innebar etter skolens oppfatning et nytt tilbud innen voksenopplæringen. På noen områder var det ett av flere alternativer, på andre områder det eneste. Praktiske forhold som avstander, kommunikasjonsmuligheter, skiftarbeid, vansker med barnevakt og hensyn til familien gjorde at kombinertundervisningen var anvendelig for store grupper. Undervisningsformen ble da også brukt i allmennfag, merkantile fag, husstellfag, ved bedriftsopplæring og etterutdanning.

I forhold til voksenopplæringen plasserte NKS seg «midt i smørøyet» da Wivestad ble medlem av det statlige Voksenopplæringsrådet. Selv om dette rådet hadde et meget beskjedent mandat, tilegnet medlemmene seg viktig informasjon om voksenopplæringsspørsmål. Av enda større betydning var det likevel at Wivestad også var formann i Samnemnda for studiearbeid fra 1975 til 1980. NKS arrangerte selv både i 1972 og 1975 store l konferanser om voksenopplæring med i deltakere fra Stortinget, Kirke- og undervisningsdepartementet, AOF, voksenopplæringskonsulenter i en rekke fylker, Forsøksrådet, Fagopplæringsrådet, Folkeuniversitetet, Heimkunnskapsrådet og Brevskolerådet.

Fremtidsprognosen skulle vise seg å slå til: Elevtallet innen kombinertundervisiningen økte fra 7000 i 1974 til over 111 000 året etter. I 1975 tok 4170 elever: kombinertkurs med sikte på å fullføre niårig skole eller gymnas, og hele 4960 rettet seg inn mot handelskoleeksamen. I 1978 var det over 31 000 kursinnmeldinger til kombinerte opplegg bare i tilknytning til skoleverkets voksenopplæring, korrespondansegymnasene ikke medregnet.# Årsmelding for 1979 med vedlagt kursstatistikk, innmeldings- og fullføringsstatistikk for 1978. Kursstatistikken må ikke forveksles med elevstatistikk. Totalt hadde NKS i 1978 ca. 11 000 kombinertelever.

Innen NKS var kombinertundervisningen en vekst gren som i stor grad var knyttet til reformene i norsk utdanning. I 1960-årene var kombinertundervisningen riktignok ikke særlig omfattende, men den fikk alt da en viss geografisk bredde. Den representerte «ytterkanten» av reformprosessen i norsk skolestell. Den eksplosive veksten i 1970-årene kom parallelt med utviklingen innen offentlig utdanning og var faglig knyttet til den. Det var ikke nødvendigvis noe automatisk forhold mellom vekst i offentlig utdanningssektor og utviklingen i NKS. Fremgangen for NKS kan for en stor del føres tilbake til skolens egen omorganisering og valg av strategi på slutten av 60-årene. Arbeidsdelingen i norsk utdanningsstell gjorde imidlertid en strategi bygd på et samspill med det offentlige mulig. Samtidig var det at NKS, andre brevskoler og folkeopplysningsbevegelsen fantes, en forutsetning for en arbeidsdeling.

Kartet viser hvor NKS hadde kombinerte klasser i 1974.

Kilde: Alf Cato Gaaserud (red.): NKS i dag og i fremtiden. NKS 1974.