NKS - En bedrift i norsk skole

Handelsskolen – et stebarn i norsk skole

Tradisjonelt har handelsutdanningen hatt ulike formål, fra å gi kortvarig utdanning for kontorfolk og funksjonærer til å oppfylle kravene for å utstede handelsbrev og næringsbrev til håndverkere som måtte dokumentere kunnskaper i for eksempel kalkulasjon. Rundt 1914 var handelsundervisningen stort sett drevet på privat basis. Myndighetene fant nå tiden inne for å forsøke å skaffe seg kontroll med denne virksomheten gjennom å etablere offentlig oppsyn med eksamen og fastsette krav som burde stilles til kandidatene. Viljen til å finansiere handelsutdanning statlig eller kommunalt ser ikke ut til å ha vært påtrengende stor. Men man vurderte å innskrenke eksamensretten bare til skoler som ble anerkjent eller understøttet av staten. Disse problemene ble tatt opp i 1915 i en innstilling fra en handelskomité. Komiteen stilte opp en del minstekrav til kunnskaper i rettsregler, kalkulasjon og bokføring som undervisningen måtte dekke. Dessuten foreslo den at man måtte ha tre års praksis før man kunne få handelsbrev. Godkjent praksis kunne oppnås som fullmektig, handelsreisende, handelsbetjent eller kontorist i handelsnæringen eller i en industriell bedrift.

Komiteen viste til offisiell statistikk fra 1909 (Statistisk Sentralbyrå) over utdanningen for landets «underordnede handelsstand», et begrep som synes å ha dekket hele spekteret fra kontorister og funksjonærer til næringsdrivende i mindre målestokk. Bildet var ikke oppløftende: Av 4626 menn i denne gruppen hadde bare 169 artium, mens 1560 hadde middelskole. Av 3878 kvinner hadde bare 17 artium, 1260 kunne skilte med middelskoleeksamen. 148 menn hadde handelsgymnas, 288 handelsskole og 1460 kortvarige handelskurs.

Omreisende handelsmenn. Handelsnæringen var i vekst fra midten av 1890-årene.

Statistisk Sentralbyrå hadde i undersøkelsen slått fast at det var en klar sammenheng mellom utdanningsgrad og lønnsvilkår, og konkluderte blant annet slik:

«Foranstaaende oplysninger viser at den overveiende delen av handelsfunksjonærene ingen utdannelse har for sit fag, og at de væsentlig rekrutteres fra den mindre velstillede del av befolkningen.»# Innstilling 1915 s. 13.

Problemene i handelsutdanningen ble reist på nytt i en innstilling om fortsettelses- og fagskoler i 1921. Her antok komiteen at de private handelsskoler fortsatt ville dominere, og at oppgaven til myndighetene fremdeles var å føre bedre kontroll, blant annet for å beskytte de gode private skolene.# Innstilling 1921 s. 144.

Hva var den historiske bakgrunn for denne situasjonen, og hvilken plass fikk NKS i dette bildet ?

Nye behov for merkantil utdanning

I det 19. århundre ble det opprettet flere realskoler for å gi borgerstanden en nyttig fagutdanning kombinert med en bredere allmenndanning. Disse realskolene orienterte seg på 1800-tallet mer og mer i retning av den lærde skole, og begynte for eksempel å undervise i latin. Samtidig økte behovet for allmenndannelse i den delen av middelklassen som ikke gikk den akademiske vei. Gjennom en lov i 1869 ble borger- og realskolen i prinsippet erstattet med middelskolen. Men middelskolen gav ikke rom for å drive direkte fagopplæring. Handelsundervisningen ble «praktisk talt hjemløs i de bestående skoleslag» som et resultat av denne loven.# Innstilling 1955 s. 6. Situasjonen var slik at verken middelskole eller realgymnas i byene innebar et tilbud til handelsstanden der, like lite som det fantes et utdanningstilbud for et økende antall landhandlere ute i distriktene.

Sløydundervisning i en høyere allmennskole i Vardø i 1914.

Industrialisering og økende handel skapte etter hvert større behov for personale med språkkunnskaper og ferdigheter i kalkulasjon og bokføring. Det var vanskelig å greie seg i handelsnæringen uten å beherske visse elementære kunnskaper. Befolkningen i Kristiania ble fordoblet fra 1880 til 1900, og siste halvdel av 1890- årene ble en oppgangstid for norsk økonomi. Konjunkturene steg, skipsfarten ekspanderte, import og eksporthandel vokste. «Dette hadde til følge at mange mennesker ble beskjeftiget i handels- og kontorvirksomheten,» heter det i en beretning om Otto Treiders Handelsskole, en skole som ble opprettet i 1882. Skoletilbudet manglet imidlertid:

«Man kan vel si at de fleste av disse på forhånd ikke hadde noen merkantil utdannelse, for handelsskoler fantes der ikke i hovedstaden og heller ikke i landet forøvrig.»# Treiders 1957.

Etter initiativ fra handelsstanden ble det i 1875 opprettet et handelsgymnas i Kristiania. Særlig oppgangstidene fra midten av 1890-tallet ble en blomstringstid for kortvarige private handelskurs på tre, seks eller tolv måneder.# Syversen m.fl. 1975 s. 60. Treiders skole vokste jevnt fram mot år 1900. Kvinnene kom stadig sterkere inn i handelsnæringen. De fylte i stor grad ulike assistentyrker innenfor en næring som mer og mer ble preget av spesialiserte og rutinepregede arbeidsoppgaver# Jf. foredrag av Ulla Cappelen. Utdanningshistorisk seminar ved Bedriftsøkonomisk Institutt, avdeling for økonomisk historie, 19. januar 1989.. Kvinnene i handelsnæringen begynte etter hvert å organisere seg. Utdanning var et viktig spørsmål. Blant annet arbeidet Kristiania Kvinnelige Handelstands Forening på begynnelsen av 1900-tallet med å opprette engasjementskontorer og «ekspeditriseskoler». Handelsstandens kvinner hadde innsett at kvalifikasjoner og lønnsnivå var forbundet med hverandr# Altern og Lie 1940.e.

Ekspeditriser i en kortevarehandel i Kragerø i 1911.

Allerede i 1878 hadde for øvrig Christiania Handelsgymnasium fremmet forslag for formannskapet i byen om at man burde sette i gang ettermiddagskurs for kvinner. Ved siden av kalkulasjon, handelsrett og bokføring stod språkundervisning sentralt for initiativtakerne. Dette gir noe av den historiske bakgrunnen for at NKS snart fulgte opp kursene i bokholderi og handelskorrespondanse med språkkurs, som vi senere skal komme inn på.

Stebarnet i norsk skole

Etter hvert ble spørsmålet om opprettelsen av kommunale handelsskoler med statsbidrag reist med større tyngde. I 1890-årene ønsket Norges Handelstands Forbund en ny og mer tidsmessig handelslov. Den kom i 1907. Loven stilte nye krav om at handelsbrev måtte kobles til en viss utdanning. Den som ville skaffe seg handelsbrev, måtte etter paragraf 2 i loven enten legge fram attest for minst tre års praksis innen næringen, avgangsvitnemål fra en skole med bokføring i fagkretsen og som var godkjent av Departementet for Handel, Sjøfart og Industri, eller vitnesbyrd fra troverdige menn med minst fem års praksis i næringen. Både myndighetene og handelsstanden ønsket større kontroll med handelsundervisningen i Norge.

I 1908 søkte to handelsgymnas og hele 22 private handelsskoler og 15 private lærere om å få undervisningen godkjent som grunnlag for å utstede handelsbrev. I alt søkte 55 institusjoner. Departementet godkjente bare 18 av disse skolene. Blant annet ble ikke offentlige tegneskoler med bokholderi som fag godkjent. Det kom protester på avgjørelsen, og saken ble spilt over til et sakkyndig utvalg. Men spørsmålet om hvilke retningslinjer man skulle følge for å gi slik godkjenning, ble ikke løst. Problemet ble sendt videre til en rekke komiteer og utredninger. Mye av arbeidet med å få kontroll med handelsundervisningen gjennom å skjerpe kravene til normalplan og eksamensordning så ut til å renne ut i sand. Verken Handelsundervisningskomiteen av 1914 eller Innstilling om fortsettelses- og fagskoler fra 1921 brakte, som vi alt har sett, saken nevneverdig videre. Tross krav om sterkere statlig økonomisk støtte, særlig til handelsundervisning på lavere nivå, ført i marken av den lavere handelsstand, forble denne delen av yrkesutdanningen et stebarn i skolevesenet. En medvirkende faktor var at myndighetene så det som hensiktsmessig rent økonomisk at det private initiativ fortsatt skulle råde grunnen. Handelsskolene ble stående uten finansiell støtte, i motsetning til andre fagskoler. Handelsnæringen viste til at staten dekket 3/4 og kommunene 1/4 av kostnadene ved drift av de fleste landbruksskoler. Både «praktiske jenteskoler«, hagebruksskoler og meieriskoler fikk statlige tilskudd. På samme måte støttet staten i betydelig grad sjømannsskoler og stuertskoler, tekniske skoler og en rekke fagskoler for håndverk og industri, skreddere, barberere, frisører og skomakere. Det samme gjaldt industriskoler for kvinnelige elever.

I motsetning til handelsskolene fikk en rekke fagskoler økonomisk støtte fra Staten.

Et annet problem var at mange institusjoner tydeligvis ikke holdt mål i forhold til næringens og myndighetenes krav. Dette illustrerer at det i høy grad var velkomment med et nytt tilbud i denne sektoren, en utdanningsvei som kunne fylle kravene i handelsloven. NKS etablerte nettopp en slik merkantil utdanning. På enkelte hold betvilte man riktignok om NKS holdt mål. Blant annet ble det hevdet i Stavanger Aftenblad i 1922 at NKS ikke fylte lovens krav. Til dette svarte Mortensen at NKS faktisk skaffet elever handelsbrev, men at skolen selv stilte krav om bestått eksamen i minst tre handelsfag. I 1923 opplyste Mortensen at skolen fra 1921 hadde skaffet 100 elever handelsbrev, et anselig antall.# Boyesen 1964 s. 33.

Etterspørselen etter NKS-kurs i bokholderi og handelskorrespondanse hadde grobunn i vekstperioden som skjøt fart på 1890-tallet, men dels også i krigstidens høykonjunkturer. Også andre institusjoner innen handelsundervisning opplevde en lignende eksplosjonsaktig vekst de samme årene. Elevtallet ved Otto Treiders Handelsskole ble mer enn fordoblet fra 1914–1918, fra 1500 til 3500 elever. Ved Anton Johannesens Handelsskole i Bergen økte elevtallet fra 616 i 1914 til 972 i skoleåret 1918/19 (figur 1.1 ).# Anton Johannesen 1946.

Figur I.l. Antall elever. Merkantil utdanning var i vekst under høykonjunkturene i Norge.