NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Eierforhold og administrasjon. NKS-Orkestret og andre tiltak for personalet. Arbeidsstab og elevmasse. Et videre program,

Vi nærmer oss avslutningen av NKS’s 50-årige historie. For å gi leseren et sant bilde av skolens plass i det store, manggrente firma Ernst G. Mortensen & Co. A/S, vil det derfor være riktig i korthet å klarlegge eierforhold og administrasjon.

Da NKS ble grunnlagt i 1914, skjedde det som aksjeselskap; denne formen ble bibeholdt til 1938, da man gikk over til personlig firma med direktøren som eneste innehaver. Allerede fra 1. januar 1942 fant man det riktig at de to eldste sønnene, Per og Carl, ble opptatt som kompanjonger. Den gang het firmaet Norsk Korrespondanseskole, Ernst G. Mortensen. På det tidspunkt var det fremdeles en viss forlagsdrift i virksomhet, ved utgivelsen av Norsk Ukeblad og Norsk Dameblad. Disse bladene ble imidlertid kort etter stoppet, og når vi ser på utviklingen i dag, kan vi si at i perioden 1914—45 var det skolen som var hovedsaken både administrativt og økonomisk. Samtidig er det helt klart at det fra Direktørens side ble lagt et solid grunnlag for forlagsdrift gjennom hans drift av Nasjonalforlaget, som ble stiftet i 1928 og solgt 1934, og starten av Norsk Ukeblad i 1933 og Norsk Dameblad i 1938. Det er imidlertid Norsk Korrespondanseskole som representerer kontinuiteten og styrken i virksomheten.

Fra 1945 kommer forlagsvirksomheten, bok- og bladutgivelse, etter hvert sterkere og mer dominerende inn i bildet, festet særlig til Per R. Mortensen, og båret fram av de gode konjunkturer som det etter hvert ble på dette område her i landet i 1950-årene.

I 1950 hadde firmaet kjøpt aksjene i trykkeribedriften Brødrene Jørgensen A/S. Denne virksomhet ble utvidet da man i 1956 også overtok trykkeriene Haraldssøn A/S og Haki Offset A/S og slo disse tre trykkeriene sammen til ett, som ble kalt Forenede Trykkerier, og innlemmet som en avdeling innen firmaet på like linje med skolen og forlaget, og med boktrykker E. Kjell Mortensen som sjef. Han var i 1955 blitt opptatt som kompanjong i firmaet.

Med starten av hjelpeselskapene Sohlberg Foto A/S, NKS Trykkeri A/S og Norsk Presse Service A/S fikk firmaet etter hvert den struktur det har i dag, med et moderfirma som juridisk person, Ernst G. Mortensen & Co. A/S (det tidligere firma Norsk Korrespondanseskole, Ernst G. Mortensen forandret i 1953 navn til Ernst G. Mortensen & Co.). Fra 1. januar 1958 hadde utviklingen medført at det igjen var gunstig å drive firma i aksjeselskaps form. Ernst G. Mortensen & Co. A/S må i dag sies å være et selskap som er sterkt sentralisert økonomisk, men geografisk desentralisert.

Ved Norsk Korrespondanseskoles — og forsåvidt også firmaets — 50-års jubileum fremstår skolen som den eldste avdeling og med betydelig tyngde i kraft av den virksomhet som er drevet i 50 år, mens det økonomiske tyngdepunkt er flyttet til forlags- og trykkerisektoren.

Ernst G. Mortensen & Co. A/S — ved adm. direktør Carl L. Mortensen — koordinerer det hele økonomisk og administrativt, mens de tre hoved-avdelinger, Norsk Korrespondanseskole, Ernst G. Mortensens Forlag og Forenede Trykkerier, har hver sin sjef, henholdsvis Einar Rørstad, Per R. Mortensen og E. Kjell Mortensen.

NKS Trykkeri A/S var det hensiktsmessig å organisere som eget aksjeselskap, men det er i realiteten en del av Norsk Korrespondanseskole.

Med hensyn til eierforhold og administrasjon er styret i Ernst G. Mortensen & Co. A/S skolens øverste myndighet. I styret sitter direktør Ernst G

Mortensen formann, Carl L. Mortensen viseformann og administrerende direktør, samt medlemmene Per R. Mortensen, forlagsdirektør, og E. Kjell Mortensen, boktrykker (trykkerisjef).

Skolens direktør er ansatt av styret i Ernst G. Mortensen & Co. A/S og rapporterer til firmaets adm. direktør. Han er ansvarlig for den daglige ledelse. Direktøren har til hjelp et administrasjonsråd, som først og fremst har en koordinerende funksjon, men som også tas med på råd ved vurdering og fastleggelse av de prinsipielle retningslinjer for skolens virksomhet. Foruten direktøren har administrasjonsrådet f.t. 4 medlemmer som representerer et tilsvarende antall hovedfunksjoner ved en brevskole: undervisning, kontor og økonomi, trykning, kontaktarbeid og elevakkvisisjon.

Av disse 5 funksjoner er undervisningen den primære, ledet av en undervisningssjef. Det vil føre for langt å gå i detaljer m.h.t. organisasjonen av undervisningen ved NKS. Stort sett kan imidlertid funksjonene i denne sektor deles i 1) pedagogisk og faglig planlegging og utarbeidelse av undervisningsmateriellet og 2) selve undervisningen (rettearbeidet). De forskjellige avdelinger og kurser har sin ansvarlige leder, som overvåker virksomheten i sin sektor. Selv om de enkelte avdelingsledere har store muligheter for å prege sin del av undervisningen, legges det stor vekt på å sikre at hele skolens virksomhet skjer innen klart definerte rammer.

En brevskole må ha et vel organisert og utbygd serviceapparat å støtte seg til. Dette er underlagt skolens kontorsjef, som har ansvar for de rutiner som bl. a. skal sikre en kortest mulig gjennomløpstid fra elev til rettelærer og retur til elevene. Effektive ekspedisjonsrutiner er helt avgjørende for brevundervisningen. Kontorsjefen er også skolens personalsjef og overvåker alle økonomiske disposisjoner.

Trykningssjefen er en av krumtappene i en brevskole; alle de mange trykksaker, undervisningsbrev eller annet materiell, skoleplaner m. m. går gjennom hans kontor. Som tidligere omtalt har NKS et eget trykkeri, og trykningssjefen fungerer som bestyrer for dette.

Kontaktarbeid og P.R. (public relations) er underlagt skolens inspektør. Denne virksomhet og elevakkvisisjon henger nøye sammen. Ved enhver brevskole med vilje til positiv og nøktern påvirkning av offentligheten vil disse funksjoner være et nødvendig og viktig ledd i virksomheten. Derfor er inspektøren også redaktør av kontaktorganet Brevskolen.

En meget sentral del av NKS — både innad og utad — er postkontoret. All post kommer dit først, blir der datostemplet og så sortert ut til de respektive avdelinger og til lærerne så vel utenfor som innenfor NKS-huset. Fra postkontoret blir det ekspedert ca. 95 000 skoleplaner i året; dessuten ekspederes det ca. 320 000 oppgavesvar. For lærerne utenfor skolen har den egen postbil som henter og bringer oppgavesvarene for ca. 40 lærere; bilen kjører ca. 10 mil hver dag, Dette postkontor er m.h.t. arbeidsmengde like stort som Kongsbergs og Notoddens postkontorer til sammen.

Korrespondansen omfatter ca. 29 000 brev pr. år. I ekspedisjonen er ca. 80 000 aktive elever registrert. Innmeldingstallet ligger på omkring 53 000 elever årlig.

Den beste illustrasjon til postkontorets virksomhet gir følgende sammenligning mellom årene 1953 og 1963.

Den kanskje aller mest talende illustrasjon gir tablået på neste side over portoutgifter 1943—1963.

Praktisk talt alle ansatte er beskjeftiget i en av de ovenfor nevnte hoved-avdelinger. I jubileumsåret beskjeftiger NKS ca. 80 fast ansatte. Hertil kommer ca. 15 ansatte ved NKS Trykkeri A/S og ca. 180 som er fast knyttet til skolen som lærere i bistilling, konsulenter m. v. Den faglige sektor, undervisningen, beskjeftiger praktisk talt alle i den siste kategori og 20 av de fast ansatte, til sammen ca. 200.

Det som kanskje mer enn noe annet karakteriserer virksomheten ved NKS, er det samarbeid som er etablert mellom de forskjellige avdelinger og funksjoner. Uten dette intime samarbeid innen skolens administrasjon ville det ikke være mulig å gjennomføre undervisningen av den enkelte elev og tilfredsstillende å ivareta den enkeltes spesielle interesser.

I beretningen om skolen under krigsårene omtalte vi personalets korpsånd og verdien i NKS-orkestret som mentalhygienisk faktor i denne uhyggelige tid, og lovet å komme tilbake til disse forhold.

Fra starten den 4. desember 1940 til og med 1950 tellet orkestret 14 medlemmer. Som dets dirigent har Ernst G. Mortensen til fulle bevist at han eier mer enn organisatorisk og administrativt talent. For å uttrykke det i et bilde hentet fra musikkens egen verden, kan vi si at han i mer enn én betydning har hatt mange strenger på sin bue: et sikkert musikalsk skjønn i forbindelse med omfattende musikk-kunnskaper og ekte musikalitet. Han er selv utøvende fiolinist og komponist. Taktstokken fører han med erfaren kyndighet og inspirerende myndighet. Direktør-dirigenten har orkestret i sin faste hånd like sikkert som skolen.

For den som har hatt anledning til å følge orkestrets prestasjoner gjennom de mange års virksomhet, er det ikke vanskelig å gjøre seg opp en mening om dets betydning både innad og utad. Således er det ikke tvil om at det har skjenket sine enkelte medlemmer stor glede, individuelt ved å være med og gjøre sitt beste for et verdifullt resultat, kollektivt ved å være sammen med kolleger utenfor arbeidstiden, arbeide seg sammen i et virkelig samspill og dermed realisere det som heter aktiv kollegialitet. Det er heller ikke vanskelig å merke hvor høyt den samlede lærer- og funksjonærstab verdsetter orkestret. Det kommer tydelig til uttrykk ved personalfestene. Et begeistret bifall hilser de enkelte musikknumrene, og talere gir uttrykk for «festlydens» takknemlighet for dirigentens og orkestrets innsats. Det gir festen et høyere nivå, det utvider tilhørernes kjennskap til såvel norsk som klassisk musikk, og det får et lydhørt publikum til å hengi seg snart til de store mesteres mektige patos, snart til nåtidens lettere genre og burleske innfall.

Imidlertid var det ikke bare skolens personale som hadde glede av de festlige musikkaftener. I oktober 1949 drog orkestret — noe forsterket — på sin første turné; den gikk til Elverum, med Ella Hval som Bergliot ved resitasjonen av Bjørnsons dramatiske dikt. Konserten ble en fulltreffer: fullt hus, stor fest på Grand Hotell etterpå med ordfører og andre kommunale autoriteter i spissen, talere som takket for en slik begivenhet og hyllet NKS som skole og ikke mindre for orkestrets konsert. En god presse understreket befolkningens takknemlighet. Så populær var NKS blitt at det ble besøk her enda 3 ganger: 1953, 1956 og 1958, bl. a. med Randi Heide Steenog Alfred Maurstad som solister. Til Gjøvik, en av våre mest aktive musikkbyer, gikk turnéen i april 1950. Også her ble det stor stemning; ved supéen talte ingen ringere enn den gamle sanger og musikkjenner, generalkrigskommissær Alf Mjøen. Samme høst var Østre Totens Kunstforening innbyder, og suksessen var ikke mindre. Disse ganger hadde Ella Hval resitert Bergliot med perfekt akkompagnement av orkestret.

I mars 1952 var det konsert i Rådhusteatret i Kongsvinger. Solist var Randi Heide Steen med tre operettemelodier, av Strauss, Lehar og Kalman. Hun måtte gi ekstranummer og valgte en kulokk fra Østerdalen som slo ypperlig an. Bjarne Aanesen leste Olaf Bulls «Gobelin».

I 1956 vant Alfred Maurstad med sin hardingfele og sin Peer Gynt-resitasjon nye seire både for orkestret og seg selv, og i 1958 omfattet programmet populære stykker av Rossini, Verdi og Dvorak. Ernst G. Mortensens «Serenata» slo ypperlig an. Takken fra Elverums ordfører var hjerteligere enn noensinne, kanskje også inspirert av kommunens imponerende nye rådhus.

Da Lillestrøm fikk sin store og vakre høyere skole, varte det ikke lenge før dens energiske rektor organiserte kulturkvelder. Med et rikt variert program slo disse så godt an i stedets tett befolkede distrikter — ja, til og med fra hovedstaden ble de besøkt — at faktisk hver kulturkveld ble møtt med enestående interesse og oppslutning, for det lyktes å prege programmene med høyt ansette krefter. Første gang NKS-orkestret medvirket var i 1953, i forbindelse med biskop dr. Kristian Schjelderups foredrag «Kampen om livssyn». To år etter var Maurstad den populære solist med hardingfele og de festlige to nummer av Fossegrimen. For tredje gang kom «den mangfoldige Ernst G. Mortensen«# Akershus Arbeiderblad 27/3 1957.) med sitt orkester, nå også for å delta i innvielsen av de nye kjellersalene. Vi kan ikke nekte oss å klippe disse linjer fra en pressereportasje: «Jamen er’n snild og, Ernst G. Mortensen. Først kommer han til Lillestrøm med sitt NKS-orkester på nærmere 30 mann og dirigerer seg igjennom en festlig konsertkveld i Den høgre skoles aula, så viser han fram to egenhendig opptatte, nydelige fargefilmer fra Nederland og Rivieraen og kommenterer dem muntert og spirituelt— og til syvende og sist forærer han hele bruttoinntekten av kvelden til skolen.»

Man hadde fått blod på tann, oppmuntret av den spontane oppslutning fra et interessert publikum overalt hvor orkestret gjestet. Og så bar det til København. NKS’s orkester — «Bedriftsorkester 25 mand» — gav den 21. sept. 1951 «Norsk Koncert» i Det Kgl. Musikkonservatoriums Festsal. Også her var Grieg-Bjørnsons «Bergliot» med Ella Hval det vakre programs sentrale nummer. Pressen meddelte på forhånd at orkestret var kommet til København i Musikugen «alene for at vise norsk Amatørmusiks Standard». Pressen var meget anerkjennende, eksempelvis Politiken, Socialdemokraten og Nationaltidende. — Neste gang var i oktober 1954. Nå var Alfred Maurstad med som solist og foredrog Aases død til orkesterledsagelse; på hardingfele spilte han Bruremarsj og Fanitullen og vakte danskenes enorme begeistring i Odd-Fellow Palæets sal og den største interesse hos pressefolkene. Den tredje Danmarksturné gikk til Aarhus, der man skulle medvirke ved åpningen av «Den danske Propaganda-Uge for den levende Musik». Solist var konsertmester Ørnulf Boye-Hansen i Johan Svendsens Romance for fiolin og orkester og Sarasates Zigeunerweisen. I Aarhus Stiftstidende ble begivenheten slått stort opp under overskriften «Morsom nordmand med et orkester». — Orkestrets forhold til dansk publikum kan vi avslutte med å fortelle om en konsertaften i Dansk Samfund i Oslo 14. mars 1952. Randi Heide Steen var solist i de tre operetteutdrag vi hørte om på Kongsvinger-turnéen. Danmarks ambassadør i Norge, M. Wassard, uttalte sin begeistring. Han regnet seg nærmest som kollega, sa han, da han i sine guttedager hadde spilt tuba i guttekorps og senere spilt bass i orkester. Han uttalte også sin glede over å høre en amatørbassist spille rent — «thi det var meget svært at spille rent på et sådant drabeligt instrument». —

Det synes nesten overflødig å nevne at en lang rekke av skolens årlige personalfester har nytt godt av orkestrets bistand og derved fått økt feststemning og et verdifullt innslag av gedigne musikkverker. Ofte har turnéenes vel innarbeidede programmer — med deres fremragende solister — innledet en personalfest og således ytterligere styrket den samlede lærer- og funksjonærstabs korpsånd.

Selvstendige konserter har også vært gitt i Oslo. Til de tidligere nevnte solister føyer vi konsertmester Bjarne Larsen og Hanna-Marie SalvesenWeydahl.

Men utenfor skolen er det mange organisasjoner og interessegrupper med formål av samfunnsmessig karakter som direktøren og hans orkester villig har bistått ved forskjellige anledninger. At deres innsats da har vært gjennomført med samme spilleglede og samme vilje til å yte det beste som vi kjenner fra seierrike turnéer, er det unødvendig å tilføye. Slik medvirkning har også for så vidt en særlig interesse, fordi den springer ut fra det samme syn som vi bemerket da vi tidlig ble kjent med det vi kalte ledelsens sosiale linje: ikke bare elevenes stipendier og friplasser og premier for godt arbeid, men hjelp til handicappede mennesker, blinde og sykehus- og sanatoriepasienter, uføre og vanføre o. fl.

I november 1949 gjentok man i Akershus landsfengsel det rike program som i oktober var fremført i Elverum. En mai-dag i 1952 ble det gitt konsert på Dikemark sykehus med et i beste betydning populært program; det sluttet med dirigentens egen «Stafettmarsj». I oktober 1953 innbød en rekke kvinneorganisasjoner med Norges Husmorforbund i spissen til et stort møte i Universitetets aula om «Samarbeidet i hjemmet». Landskjente foredragsholdere belyste forskjellige spørsmål: Vilkårene for et hjem, Skolekjøkkenopplæring for gutter, Håndarbeidsopplæring for gutter, Foreldre og barn. Dr. Alex Brinchmann slo hardt til med uttrykket «Vår nye folkesykdom: familiær nevrose»; barna trues av farsunderernæring, og vi trenger en verdensfront av sunne hjem osv. NKS-orkestret gav en festlig opptakt til foredragene.

Festmøtet i anledning av Losje Nordlyset av I.O.G.T.’s 75-årsjubileum på nyåret 1954 hadde et fyldig program, der NKS-orkestret, Kvindelige Studenters Sangforening, kunstnerparet Kari og Ernst Glaser og Alfred Maurstad medvirket. Ikke lenge etter var man med i en konsert av tre skolekor, Katedralskolens (prins Harald sang der), Nissens pikeskoles og Ris skoles kor. Inn under jul s.å. var direktør Mortensen med sine «populære og dyktige amatørmusikere», Alfred Maurstad og Ada Kramm på podiet i Aulaen til den store lysfest for Lucia og hennes terner. Neste år måtte NKS-orkestret delta i «Spill-selv-uken», assistert av Maurstad, «som jekket stemningen atskillige hakk i været med det kaute felespillet sitt». I november 1956 gav Velferdskontoret for Handelsflåten en sjømannskveld i Folkets hus. Og til slutt har vi i Norsk Rikskringkasting i november 1959 sendingen «Spill selv — Musikk en kilde til evig ungdom». Før et intervju av Ernst G. Mortensen — da en ungdom på 72 år — spilte orkestret hans «Stafettmarsj». Selve intervjuet er ledig og humørfylt i replikken og gir morsomme glimt av Mortensens vurdering av å spille i orkester. Man lærer samspill, musikalsk disiplin og orkesterrutine. På spørsmålet om musikk som avkobling må han tenke på P. Chr. Asbjørnsens «Kværn-sagn»: «Naar Verden gaar mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre, naar dertil gives nogen Leilighed, har jeg stedse fundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringen som Dæmper for min Bekymring og Uro.» Mortensen fortsetter: «Jeg har holdt meg til musikken. Den har nemlig gitt meg den beste avkobling fra dagens rutinearbeid og problemer og er en stadig kilde til åndelig berikelse i glede som i sorg.» — Og han slutter med å fremholde at det bør høre med til almenutdannelsen at barna lærer elementær musikkteori. —

Det var ikke rent slutt med turnéer. Tøyer vi den sosiale linjen litt, kan vi godt her ta med NKS-orkestrets konserter rundt om i militærforlegninger: Onsrud i mars 1956, Rygge hovedflystasjon i april 1959 og Trandum i mai s.å. Overalt var det fullpakket sal med et begeistret og takknemlig publikum. —

Tar vi et tilbakeblikk over NKS-orkestrets virksomhet i dets mer enn 20-årige levetid, kan man selvfølgelig ikke se bort fra at den har hatt en verdi utover skolens kollegiale forhold, sin musikalske verdi og høyning av personalfestenes program og innhold. Uten tvil har turnéene og de offentlige konsertene også bidradd til en ekstra goodwill for skolen og dens renommé, skjønt en slik bivirkning aldri var i noens tanke ved stiftelsen. Særlig må turnéene til distrikter utenfor Oslo i så måte ha økt kjennskapet til NKS og gitt det store publikum forestillingen om at den skolen var det noe eget ved, noe mer enn en skole, en egen ånd med respekt for kulturelle verdier og trang til å gi av disse verdier til befolkningslag og landsmenn som ellers ikke ville ha adgang til å vite hva slikt var, enn si til å bli revet med av hva kunst formår å gi menneskene. Til og med orkesterferdene til Danmark har ikke vært uberørt av dette moment. «NKS-Afdeling Danmark» likesom NKS’s fortjenstfulle innsats i det danske forsvars brevundervisning vitner i denne retning.

Vi avrunder omtalen av NKS-orkestret med direktør Ernst G. Mortensens svar på to spørsmål forfatteren av jubileumsskriftet stilte ham: Hvilket verk i disse års repertoar må anses som det mest krevende å fremføre? Hvilken oppgave har orkestret utført med størst dyktighet?

Direktørens uttalelse er svar på begge spørsmålene. Han sier, ikke uten en viss stolthet: «Vi har bare spilt lødig musikk. Annet ville være å undervurdere våre tilhørere. En av de største oppgavene vi har hatt, er utvilsomt Bjørnson/Grieg: «Bergliot». Den setter de største krav både til dirigenten og orkestret — for ikke å snakke om solisten. Vi oppførte dette nummer 9 — ni — ganger ved forskjellige anledninger; skuespillerinnen Ella Hval var solist samtlige ganger.

For øvrig kan jeg blant de mest krevende oppgaver vi har hatt, nevne ouverturen til Mignon av Thomas; den ble spilt i Aarhus i 1957. Vi måtte ha en del ekstraprøver på dette verket, som regnes for å være temmelig svært. Av andre ting kan jeg nevne Johan Halvorsens «Suite ancienne», som ble skrevet av Halvorsen for å vise hvor dyktige musikere han hadde i Nationaltheatrets orkester. Verket er altså skrevet for landets beste fagmusikere med soli for de enkelte musikere. Da er det ikke noe å si på at det ble vanskelig for amatører.

«Leonore-ouverture nr. 3» av Beethoven bør også nevnes, men mest arbeid skaffet «Fanitullen» meg. Da jeg nevnte for Alfred Maurstad at vi gjerne ville spille denne sammen med ham, sa han at han ikke trodde det gikk uten profesjonister i orkestret, fordi orkesterstemmene er meget svære. Vi gikk dog trøstig i vei og fikk det til etter mye mas. Det gikk meget godt, og Maurstad var veldig fornøyd. Ved oppførelsen i København i 1954 stod jubelen høyt i taket. Slik var det også de mange ganger den ble gjentatt her i Norge.

I forbindelse med orkestret har vi flere ganger berørt skolens personalfester. De var en årlig tilbakevendende begivenhet som personalet så hen til med glede og forventning, og orkestrets åpning med en konsert var så å si blitt en del av denne gode tradisjon. Alle som har deltatt i disse fester, kan forsikre at de alltid har vært båret av en ypperlig stemning, humørfylte taler og ofte vittige sanger for anledningen. Det tvangfri samvær har brakt lærere og funksjonærer nærmere sammen og skapt en god fellesånd mellom de ansatte i alle stillinger og avdelinger. Et engasjert orkester eller band har gjerne spilt opp til dans, noe som også har fremmet kjennskap og kameratskap mellom alle medarbeidere i NKS. Dessuten er den egne kantine også egnet til å styrke den gode korpsånd mer enn om festene ble holdt i fremmede lokaler. En særlig festkomité sørger for et godt opplegg til fest, en vakker utsmykning av salen, talere, sanger m. v.

Enda et par tiltak skal nevnes. Således ble det første skirenn holdt i Husebybakken 25. febr. 1936. Det kom i stand på den måten at den daværende redaktør av Brevskolen og arkivaren ville lage en liten sammenkomst med en del kolleger. Siden den ene bodde like ved Husebybakken, kunne et skirenn være et bra påskudd til å komme sammen og så etter rennet arrangere premieutdeling og dans hjemme hos redaktøren. Da dette kom direktøren for øre, utbrøt han spontant: «Hvorfor bare noen enkelte? — Nei, dette synes jeg er en så god idé og en så fin avkobling i denne mørke årstid at det må vi ta hele personalet med på. Vi stenger kontoret tidlig og drar ut i det fine været.» Direktøren var selv aktivt med i hele arrangementet, kjøpte inn premier, ordnet med diplomer og skrev deviser til hver premievinner. Kort etter ble det slått opp i kontorene at det var ordnet slik at deltakerne i skirennet fikk slutte tidlig på kontoret, for samlet å begi seg til bakken. «Trikk fra Nationaltheatret. Samme dag kl. 20, premieutdeling med dans etc., hvortil samtlige funksjonærer innbys. Denne foregår på kontoret.»

Dermed var firmaskirennene et faktum. Med unntak av krigsårene er de blitt en tradisjonell og meget populær foreteelse. Til «idealtidsrenn» for damer og herrer, «pilkast» m.m. har det vært en god oppslutning. EGM-medaljen fra 1952 i bronse, sølv og gull er sammen med premiene ettertraktede troféer. Rennene har vært holdt i Husebybakken, ved Bærumshytta på Solihøgda, Trollvannshytta ved Lillevann og Skytterkollen ved Grini i Bærum.

Pensjonsordningen. I samsvar med utviklingen har NKS og firmaet for øvrig villet skape trygge og trivelige arbeidsplasser. Også på andre måter har man — som vi alt har sett litt av — søkt å fremme en god atmosfære og korpsånd. Da således skolen flyttet til Sørkedalsvn. 10 i 1958, og enn mer ved innflytningen i nybygget i Industrigt. 41, var det ordnet med gode kantineforhold og andre tiltak for å skape trivsel på arbeidsplassen. Og alt i 1941 tok skolens ledelse initiativ til å sikre de ansatte et eksistensgrunnlag også etter oppnådd pensjonsalder. Man var videre interessert i å sikre de ansattes etterlatte mot eventuelt tap av forsørger. Disse intensjoner førte til at man den 12. mai 1942 ved et konstituerende møte opprettet Ernst G. Mortensens Pensjonsfond, med en grunnkapital på kr. 100 000, og at det pr. 31/12 – 1942 ble tegnet en kollektiv pensjonsforsikring i Norske Forenede Livsforsikringsaktieselskap.

De sentrale punkter i pensjonsforsikringen fremgår av § 1 i den overenskomst som i 1942 ble inngått med forsikringsselskapet: «Firmaet forplikter seg til fra 31. desember 1942 å pensjonsforsikre i Norske Forenede samtlige tjenestemenn som pr. 31. desember 1942 oppfyller følgende betingelser: Tjenestemennene skal ha vært ansatt i firmaets tjeneste i 5 år, og deres alder må høist være 55 år neste fødselsdag. Videre forplikter firmaet sig til i fremtiden å pensjonsforsikre i Norske Forenede samtlige tjenestemenn efter hvert som de fyller ovennevnte betingelser. Med tjenestemenn forståes i denne overenskomst samtlige som arbeider i firmaets tjeneste.»

Pensjonsordningen sikrer de ansatte alderdomspensjon, enkepensjon og barnepensjon. Pensjonene beregnes som en fast prosent av årslønn med begrensning av pensjonsbeløpene til en viss øvre grense.

De funksjonærer som i 1942 var så gamle at de ikke kunne komme med i forsikringen, ble sikret tilsvarende pensjonsytelser gjennom opprettelsen av Ernst G. Mortensens Pensjonsfond av 1942. Pensjonsordningen har siden 1942 vært gjenstand for teknisk revisjon i henhold til den utvikling som har funnet sted innenfor sosiallovgivningen. Dessuten har øvre grense for pensjonsbeløpenes størrelse vært regulert opp p.g.a. den inflasjon som har funnet sted.

I løpet av de 20 årene som er gått siden opprettelsen av NKS’s pensjonsordning, har de ansatte som sin del av premien betalt ca. kr. 200 000, mens skolen har betalt ca. kr. 1 300 000 i pensjonspremier. I tillegg til pensjonspremien har man ydet ca. kr. 100 000 som tilskudd til de pensjoner som er sikret gjennom pensjonsforsikringen. Disse tilskudd har dels vært støtte til barn etter avdøde funksjonærer som p.g.a. for kort ansettelsestid ikke har rukket å komme med i pensjonsordningen, dels har tilskuddene vært benyttet til å kompensere prisstigninger i den utstrekning disse er skjedd i raskere tempo enn man har greid å regulere ytelsene fra forsikringen.

Endelig har man som nevnt opprettet et pensjonsfond, hvortil NKS har ydet en grunnkapital på kr. 100 000. Skolens samlede tilskudd til pensjonsformål har således gjennom de siste 20 år vært ca. kr. 1 500 000.

I forbindelse med pensjonssaken er det av interesse å nevne at Forenede Trykkerier har praktisert bedriftslegeordning fra 1956. En videre utbygging av denne viktige helsemessige foranstaltning for firmaets andre hovedgrener kan således i tilfelle foregå på grunnlag av innvunne erfaringer gjennom åtte år.

Videre program. NKS har alltid søkt å være i pakt med tiden. En privat brevskoles styrke ligger bl. a. i raskt å kunne imøtekomme et undervisningsbehov som med fordel kan dekkes av denne spesielle skoleform. Selvsagt vil det alltid være visse mer eller mindre permanente faglige tyngdepunkter i virksomheten, som f. eks. Realskole og Gymnas, Økonomisk Gymnas, Kontor og handel, Teknisk avdeling osv. Men også innenfor disse sektorer foregår det en stadig fornyelse med sikte på enda bedre undervisning. Samtidig foregår det en praktisk talt kontinuerlig revisjon på grunn av endrede pensakrav og lignende. Ifølge bestemmelser av Brevskolerådet høsten 1962 må for øvrig alle kurser sendes inn til granskning og eventuell godkjenning hvert femte år.

Nye store oppgaver trenger også på i forbindelse med den linjedelte ungdomsskolen, de tekniske skoler, lærlingskolene for håndverk og industri og lærlingskolene for handel og kontorarbeid, handelsskolene og opplæring i markedsføring, for bare å nevne noen. På en rekke av disse felter trenger privatistordninger seg fram; og stadig større betydning må tillegges de såkalte kompetansegivende kurser. Men NKS har også en lang rekke kurser som ikke er kompetansegivende på samme måte som de kursgrupper som er nevnt ovenfor. Stadig vekk strømmer det inn til ledelsen i NKS forslag om nye kurser fra elever, personalet, Forsvaret, de store opplysningsorganisasjoner, firmaer, skoler osv. osv. Alle disse forslag kan selvsagt ikke utkrystalliseres i kurser, men etter en systematisk gjennomgåelse blir nye kurser utarbeidet under tilbørlig hensyn til et dokumentert behov. På denne måte bestreber NKS seg for kontinuerlig å tilpasse sin virksomhet de aktuelle behov. Et par eksempler på rent hyperaktuelle behov som har vært dekket ved rask innsats fra NKS, er kursene «Vår nye skoleordning» og «Fellesmarkedet». Men det store flertall av nye kurser tar selvsagt sikte på å være levedyktige også på lengre sikt. Felles for alle typer kurser er at NKS vil gå videre med å forbedre undervisningsmetodene gjennom systematisk pedagogisk arbeid. Også kursenes utstyr vies stadig større oppmerksomhet.

NKS har ikke til hensikt å hvile på de resultater som er nådd, men er klar over at meget ennå kan gjøres; det er alltid nye oppgaver for en brevskole i vårt vidstrakte land. En slik oppgave vil vi i denne forbindelse peke på.

Hvor raskt det enn går med vår videre universitetsutbygging til andre hovedlandsdeler — Trondheim og Tromsø synes alt å ligge i startgropen — vil NKS utvilsomt være i stand til å fortsette å organisere universitetskurser for studerende innen de ulike fakulteter. Denne fortjenstfulle virksomhet begynte alt for 40 år siden og har vært stadig ekspanderende. Skolen hadde nok enda tidligere sendt ut «Latinske oversettelser» (1921), beregnet på elever som skulle ta artium og enten leste på egen hånd eller trengte ekstraundervisning. Men dette var altså hjelp for gymnasiaster på latinlinjen. Derimot organisertes kurser for studerende ved Universitetet fra 1924. Da kom «et stort begynnerkursus», Latin for studenter som skulle ta forberedende prøver; det omfattet første semesters pensum og etterfulgtes av andre og videregående kurser i ulike universitetsdisipliner.

Slik brevundervisning gjør det mulig for de studerende å bli på sine hjemsteder eller på sine arbeidsplasser i lengre tid før de må reise inn til vedkommende universitetssentra. Og for alle studenter som avtjener sin verneplikt, vil NKS-undervisning på universitetsplan få mer og mer betydning. Mange års erfaring stadfester dette.

Det er NKS’s jubileumsønske og ambisjon å være den som skal gå foran og løse de mange oppgavene som det er i samfunnets interesse å få løst. På veien fremover vil NKS som hittil lojalt arbeide sammen med de offentlige skolemyndigheter i et tillitsfullt og fruktbart samarbeid, til beste for alle parter.

NKS ser fremtiden i møte med håp og forventning, ikke minst takket være den tillit skolen har i alle lag av folket. NKS vil også i fremtiden etter beste evne forsøke stadig på ny å gjøre seg denne tillit verdig.