NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Organiseringen av skolearbeidet

Fra første stund er trykksaker et hovedhjelpemiddel i virksomheten til en brevskole. Ikke bare må undervisningsbrevene foreligge i en klar trykk, på et holdbart og for øyet behagelig papir og i et hendig format. Også de administrativt tekniske sider er avhengig av rikelig bruk av trykksaker; å spare her er skadelig for effektiviteten, for en raskest mulig forbindelse mellom skolen og eleven, fra lærer til elev og fra denne tilbake til skolen. I skolens postkontor blir all post åpnet og sortert. Deretter blir den utlevert til de forskjellige lærere som så retter den enkelte besvarelse. Når denne er rettet, blir det kontrollert at alt er i orden, derpå tilbakelevert i ekspedisjonen, som sender den tilbake til eleven sammen med nytt undervisningsbrev og dertil hørende materiell. Kontoret der rettearbeidet foregår, hadde i den første tid en dame som stenograferte og skrev ekstrabrev, meddelelser o. l. etter vedkommende lærers diktat. Med skolens vekst ble det senere nødvendig å gå over til diktafon med etterfølgende maskinskrivning i tur og orden. Ikke minst viktig er registreringskontoret. I en brevskoles system er det avgjørende for raskhet, presisjon og en så friksjonsløs forretningsgang som mulig at man til enhver tid har en absolutt nøyaktig oversikt over elevene og over dem som har fått tilsendt planer. Hvilken som helst dag må man vite elevenes adresse, flytning til ny adresse, hvor mange brev som på ethvert tidspunkt er mottatt osv. I NKS sørget Mortensens administrative skarpsyn, praktiske sans og studiene i Amerika for det den gang mest moderne amerikanske kort-registreringssystem; med det var man i stand til på et øyeblikk å finne enhver skolen stod i forbindelse med, og alle ønskelige data. Også et nøye gjennomarbeidet blankett- og skjemasystem lettet administrasjonen.

Utad var også en betydelig mengde trykksaker nødvendig for å gi opplysning om hva korrespondanseundervisning var, om metoden i slik undervisning og hvordan denne foregår, dens fordeler for den enkelte elev, praksis ved innmeldingen, betalingsvilkår, testimonium for fullført eksamen i fag eller kurs, plan for undervisningen i de ulike fag og årsberetning med elevstatistikk, fortegnelse over lærerstaben, elevuttalelser etter avsluttet kurs, presseuttalelser m. m. Endel fotografier gav karakteristiske bilder av skolen og dens «maskineri». Meget av alt dette utmerker seg ved sikker psykologisk sans, en egenskap hos skolens leder vi merker oss gjennom alle år, og som har ført til en sunn og virkelig veiledende reklame. Nevnes må i denne sammenheng vakre avgangsvitnesbyrd. Alt etter det første skoleår ble det innstiftet et kunstnerisk utført diplom som oppmuntring og påskjønnelse av elever som har vist særlig flid og orden i sitt skolearbeid. Så sent som etter ti år var NKS den eneste korrespondanseskole i Norge som hadde alle sine kurser trykt; slik var det mulig etter endt kurs å la alle dets undervisningsbrev i pen innbinding bli til sendt eleven gratis. Det var til erstatning for de enkeltbrev han hadde gjennomgått, og som oftest var blitt temmelig medtatt.

I 1923 ble det gitt kr. 1 000,— til reisestipend til elever som tok eksamen det året; fire elever fra Oslo, Jøkelfjord, Landstad og Kirksæterøra fikk stipendium. For 1924 fordeltes det samme beløp til elever fra Brandval, Halse, Rakkestad, Trondheim og Østre Aker. I 1926 var stipendiatene fra Losna, Skollenborg, Løten, Åsenfjorden, Kalnes og Nesbygda. I en årrekke var det utbetalt stipendier til vanføre med beløp fra kr. 1 000,— til kr. 3 000,— pr. år.

På oppfordring fra mange elever som ønsket å bli knyttet nærmere sammen ved møter, stevner og på reiser, lot skolen i 1926 utarbeide et skolemerke. Også andre ting var egnet til å skape tradisjon og fellesfølelse hos alle som var knyttet til skolen. Således var det gamle ord «Kunnskap er makt» skolens devise fra første «Prospekt og plan for 1914—15»; en mann med opplysningens fakkel i sin løftede hånd var skolens symbol, fra beretningen 1924—25 (Jubileumsutgaven) forbedret fra en herre i moderne dress til en kraftig atletskikkelse. Et par særlige trekk ved årsberetningene må nevnes; de har sikkert hatt en overordentlig gjennomtrengende slagkraft.

«Prospekt og plan» fra 1915—16 til 1920—21 meddeler på annen omslagsside: «Blandt vore elever er alle samfundsklasser repræsentert». Første gang er oppført 27 grupper, men alt for 1917—18 suppleres listen med 9 nye, så den ser slik ut:

Prospekt og plan (heretter forkortet PP) er en årlig publikasjon som i stort opplag distribueres utover hele landet. Først gis en grei og konsentrert veiledning for alle som reflekterer på å melde seg til skolens kurser, mens årsberetningens innhold jo veksler fra år til år. Den første, beretning for skoleåret 1914—15, viste seg så opplysende og formålstjenlig bygd opp at den stort sett ble mønster for de følgende, bare med de endringer som erfaring og skolens raske utbygging nødvendiggjorde. I knappe små kapitler fortelles: Litt om korrespondansemetoden, om Veien til kunnskap, Hvordan foregår korrespondanseundervisningen? Hvordan innmeldelsen foregår, Om testimonium og Et ord til dem som har liten råd! — Så følger plan for undervisningen i bokholderi og i handelskorrespondanse; til slutt redegjøres det for skolens mål og de midler målet skal nåes med.

Avsnittet om fordelene ved brevundervisningen må vi stanse ved. Alminnelig muntlig undervisning må erkjennes å være den beste vei til å lære for dem som kan ta et dyrt skoleopphold, sies det. Men korrespondanseskolen tar nettopp sikte på alle som ikke har anledning til det. Det blir presisert: 1) at intet middel bedre bringer kunnskap utover det en alminnelig folkeskole gir, til så å si hvert hjem i hele landet, til alle de tusener som gjerne vil lære, men ikke har råd til å reise inn til de store byer for å gå på skole; 2) at eleven undervises i sitt hjem, kan beholde sitt arbeid og sin lønn, ikke behøver å betale for opphold på et fremmed sted, ikke er avhengig av tid, men kan, hvis han er forhindret den ene dag, arbeide den annen; har full rett til å avbryte undervisningen for kortere eller lengre tid, om han så må, ikke er avhengig av lange og kanskje uvelkomne ferier, og er uavhengig av sted, så han kan flytte og da bare melde av til skolen så undervisningsbrevet blir sendt til den nye adresse; 3) at eleven ikke hindres, men er uavhengig av kamerater i en klasse på 20—30 elever og dermed mer får en slags privatundervisning hvor læreren kommer i bedre kontakt med eleven; 4) at undervisningen passer så vel yngre som eldre, altså også de mange som er kommet opp i stillinger der det fordres mer kunnskaper, men hvor i tilfelle den eldre synes det er kjedelig å sitte på skolebenk med ganske unge elever; 5) at undervisningstiden ikke som ved en alminnelig skole er innskrenket til et bestemt tidsrom, men at eleven kan arbeide med sine undervisningsbrev på den for ham mest beleilige tid.

Følgende år er det tilføyd et pkt. 6: at all undervisning meddeles skriftlig, så eleven til enhver tid har alt det for hånden som han har lært, mens det en lærer sier i en klasse, ofte blir glemt, og eleven dessuten ved avslutningen av et kurs får sendt alle undervisningsbrevene gratis innbundet og dermed har en praktisk håndbok han kan slå opp i og alltid finne det han søker i vedkommende fag.

For 1921—22 kommer nok et punkt. Dette pkt. 7 understreker at eleven ved brevundervisning lærer å uttrykke seg skriftlig, og hvor nyttig dette er for folk i alle stillinger. Her finnes også for første gang et avsnitt «Hva kan jeg bli?» Det regnes opp 28 stillinger. Dette er begynnelsen til den selvstendige publikasjon som kom i 1929 og ble så etterspurt overalt. Likeledes er det inntatt «Eksamensreglement» i 11 punkter på tredje omslagsside, også noe som er greit for skolens administrasjon og opplysende for elevene. Videre er det 1923—24 «Litt om middelskoleeksamen» og «Artium», bud om den svære tilstrømning det skulle bli av folk som ville skaffe seg disse eksamener for å få visse stillinger eller studere videre.

Skolens vekst viser seg også i en fastere organisasjon i faglige avdelinger (1919—20): den merkantile avdeling med skolens direktør som leder, den tekniske avdeling, språkavdelingen og landbruksavdelingen.

Det er innlysende at mengden av trykt materiell ikke bare er en forutsetning for med et gunstig resultat å kunne gjennomføre undervisning etter korrespondansemetoden, men også spiller en utslaggivende rolle for rekrutteringen.