NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Stillingen ved 15- og 20-årsjubileene; 25-årsjubileum og utstilling

Under lesningen av historien om NKS har det tidlig slått oss at direktør Mortensen i sin administrasjon av den store arbeidsstab like meget som i kontakten med den stadig voksende elevmasse, bevisst har søkt å gi sitt arbeid et personlig preg. De enkelte individer skulle ikke kjenne seg som brikker i et spill, eller som små takker i store hjul. Alle skulle merke en vilje bak det velorganiserte apparat til å yte det beste i et harmonisk virkende stort team-work. Også den enkelte elev skulle ha fornemmelsen av en ikke upersonlig virkende maskin, av at hver betydde noe for skolen; hver kunne søke dens råd og hjelp; og hver kunne regne med at slik bistand ville bli gitt som oppfyllelsen av en kjær plikt, et stilltiende løfte fra innmeldingsdagen — altså en gentlemen’s agreement mellom skolen på den ene siden og eleven på den andre siden.

Meget har underbygd og styrket en slik holdning. Direktørens «leder» i Brevskolen har vært formet som en personlig hilsen. Institueringen av et skolemerke inspirerte en felles skoleånd, en ésprit de corps. Faste spalter som Brevkassen, Brevskoleelevene har ordet, konkurransen om månedens beste tegning, om oppstilte prisoppgaver, elevuttalelser og takkebrev, offentliggjørelse av særlig gode og selvstendig anlagte norske stilbesvarelser, skolens gruppereiser til utlandet, små sketsjer med en viss moral i humoristisk opplegg og ikke å forglemme vakre nekrologer over særlig lovende og fortjente NKS-elever, styrket denne ånd. Vi nevner den vakre hyllest til den 23-årige Ola Plassen, som tross sin unge alder hadde vunnet fram til begynnende internasjonal anerkjennelse som innvalgt medlem av det franske astronomiske selskap, og Søren Løvset fra Alvdal, som p.g.a. sykdom måtte gå ut av gymnaset, men så leste på egen hånd og med hjelp i latin, fransk og norsk fra NKS tok artium. Planen var å studere nasjonaløkonomi ved Universitetet, men den fremadstrebende og lovende unge mann, sin mors eneste sønn og en ualminnelig god og rettlinjet mann, ble innhentet av døden før han fikk innfridd de løfter han gav.

Slikt stoff var en klok stimulans til fremadstrebende nye og eldre elever. I og for seg var idéen om et blad som kontaktorgan til elevene et lykkelig grep. Brevskolen var under en klok redaksjon fortrinnlig egnet til å skape en sunn opinion og god ånd hos de tusener elever. Derfor er bladet også blitt en hovedkilde til NKS’s historie siden det startet i 1926. Imidlertid er arkivet sørgelig magert for de første 10—12 årene, spredt og tilfeldig. Årsakene til dette ligger naturlig i det forhold at ledelsen måtte ha all sin oppmerksomhet rettet fremover så lenge grunnen under dette dristige foretak ikke var tilstrekkelig solid fundamentert, og alle krefter måtte settes inn i å utbygge skolens organisasjon så betryggende og effektivt som råd var.

Vel — konsolideringen kom, i takt med skolens raske vekst, nøkterne beregninger og kloke «politikk» overfor den offentlige opinion, landets sentrale skolemyndigheter og elevene. I denne forbindelse kan man vanskelig vurdere den kjensgjerning — stadig på ny stadfestet såvel i elevenes korrespondanse med skolen som i storparten av norsk presse — at NKS’s reklame fra første stund var vederheftig, veiledende og aldri gav løfter om mer enn skolen kunne innfri. Lojalitet ble et særkjenne i administrasjonen av NKS, innad og utad, mot elevene og mot lokale og sentrale myndigheter.

Et annet særkjenne ble direktørens utnyttelse av visse åremålsdager i den unge skolens alder. Fullt klar over at ti år, femten år, tyve år ikke i og for seg representerer noen størrelsesorden å jubilere for, er det likevel riktig å stanse opp et øyeblikk i hverdagens arbeid, ta et tilbakeblikk over de resultater som er nådd, og gjøre seg opp et arbeidsprogram for de følgende år innen en rimelig tidsramme. Derfor gjør vi rett i å se litt på direktør Mortensens skolejubileer og hva de kanskje har betydd. Det blir en kort stans ved skolens 15-års- og 20-årsjubileum, men et noe lengre opphold ved 25-årsjubileet i 1939. For i dette år trådte skolen fram i fullt rampelys som en institusjon av vidtrekkende samfunnsmessig betydning.

Tiåret for skolens stiftelse ble markert ved at Prospekt og Plan 1924— 25 kaltes «Jubileumsutgave». Man slo fast den kjensgjerning at skolen hadde utført «det kjempearbeide å gjøre metoden (brevundervisningen) respektert og anerkjent her i landet, og når NKS nu er en aktet og avholdt institusjon med ti-tusener begeistrede venner over hele landet, så er det resultatet av et energisk, seigt og utholdende virke for en god sak». Noen enkelte nordmenn hadde vært brevskoleelever i England, Amerika og Sverige. Men det var ingen norsk brevskole. Folk i alminnelighet hadde ingen tillit til brevundervisning og trodde nærmest at en slik skoleart var «en amerikansk spekulasjon». Direktør Mortensen medgir at mistroen til en viss grad var berettiget, for sammen med de gode skoler i Amerika blomstret det opp foretak som ikke ydet virkelig undervisning, men ofte var basert på salg gjennom agenter. Slike «skoler» gjorde mye skade og hindret ofte de gode skoler i å slå igjennom. Her i Norge avpasset man NKS-metoden etter de beste mønstre og med særlig hensyn til norske forhold; en rekke forbedringer ble innført etter de erfaringer som var gjort i andre land. I 1914 hadde skolen 2 lærere, nå har den 30 lærere og medarbeidere.# Det riktige tall er 32. Det ansettes bare førsteklasses fagmenn med den høyeste utdannelse landet gir; samtidig kreves pedagogisk erfaring, ofte komplettert med studieopphold i utlandet.

Med 15-årsjubileet høsten 1929 kunne skolen med stolthet peke på sine første preseteristresultater fra årets artiumskull. Oktobernummeret var et lite jubileumsskrift med mange illustrasjoner. Her hyller Brevskolens redaksjon direktørens mot. Hans unervøse tro på brevskolesaken den gang han måtte starte i en tid da landet var grepet av uro og frykt for det krigen ville bringe, fikk avgjørende betydning. Da gullflommen skyllet inn over et Norge i fred, holdt han fast kurs for sitt skoleskip og la ikke fortjenesten bort i dagens jobbeforetak. Nei, med fortsatt urokket tro på sin sak la han den ned i sin skole. Fag ble lagt til fag, nye kurser satt i gang, og forbedringer av ulike slag innført. Bladet lykkønsker ham med Holbergs ord: den seir er den prisverdigste som vinnes uten sverdslag.

Jubileet ble feiret med en utstilling av undervisningsmateriell og elevarbeider i Handelsbygningen og samlet et stort publikum i de tre uker den var åpen. Oslopressen var innbudt til åpningen, og en samstemmig anerkjennelse kunne skolen innkassere. Det var åpenbart at utstillingen betydde en seier for brevundervisningen i vårt land. Ikke minst vakte den tekniske avdelings arbeider i bygningstegning, projeksjonstegning, muring og tømring oppsikt. Også maleavdelingen med elevenes malerier, kopier og selvstendige arbeider gjorde lykke; likeså arbeidene i møbelsnekring og ornamenttegning. Et populært yrkesleksikon «Hva skal jeg bli?» kan også ses som bidrag til jubileet; samtidig gav den et bevis på skolens ypperlige elevservice og ble meget populær i stadig nye utgaver.

I 1934 nådde NKS 20 års alder. Heller ikke dette er noe merkeår hva alder angår, og slett ikke for en institusjon som sikter på en lang fremtid. Men tro mot sitt syn på hvilken verdi en slik begivenhet rommer, innad for alle som er knyttet til vedkommende arbeid, og utad ved dens appell til presse og opinion, slo direktøren den opp som «jubileum». Atskillige opplysninger om hva institusjonen egentlig er, hva den arbeider med, og hvilke kretser den særlig vender seg til, vil da gjerne komme fram. Mange leser eller hører om dette; slikt kan være avgjørende om de har gått litt rådville om hva de skal ta seg ti1, kanskje for å få en stilling de tror de passer bedre for, eller som kanskje byr fordelaktigere vilkår. En ting er sikker: i dag kreves det ikke bare et visst kjennskap og øvelse i nær sagt enhver stilling, men det kreves også kunnskap om arbeidets art og muligheter, og om den helhet stillingen skal tjene og er et ledd i. Altså kan det være riktig å gripe en av de mange sjanser brevundervisning byr!

Alt før årsskiftet hadde direktør Mortensen merket seg at på et stort møte i Studentvenstrelaget med foredrag av undervisningsministeren, statsråd Liestøl, om «Framleggi til ny skuleskipnad» hadde spørsmålet om brevundervisning vært sterkt fremme i diskusjonen. Statsråden hadde selv pekt på et mulig samarbeid med brevskolene. Dette var et tydelig tegn på at denne undervisningsform nå var bedre kjent enn tidligere og dens muligheter i landets opplysningsarbeid mer alment erkjent. Selvsagt gledet dette NKS’s ansvarshavende leder. Brevskolen refererte møtet og ganske kort også diskusjonsinnlegg fra lærer Aslak Tonna og dr. Ola Raknes; begge berørte brevundervisningen. Denne episode gav enda mer grunn til ikke å la 20-årsjubileet gå ubemerket hen.

Vi gjengir et par partier av jubileumsartikkelen: »... Man må ikke tro at mottagelsen var vennskapelig. Publikum viste den høieste grad av forsiktighet, man kan kanskje si mistro, og skoler og lærere, især privatlærere, viste skolen åpent fiendskap. De opfattet korrespondanseskolen som konkurranse og en trusel mot levebrødet. Heldigvis varte denne periode ikke lenge. Da elevene så at de fikk valuta for pengene i form av materiell og utført arbeide, kom det flere og flere innmeldelser, og lærerne innså at korrespondanseskolen slett ikke var noen konkurrent, men nærmest en hjelper. Den henvendte sig især til dem som ikke kunde få annen undervisning, og korrespondanseskolens elever begynte straks å bli velsett ved optagelsesprøver og eksamener. Efter tyve års virksomhet har korrespondanseskolen sin beste støtte ... i folkeskolens lærere. To tusen fem hundre lærere og lærerinner har vært elever; tallet på andre elever lærerne har skaffet skolen, har vi ikke oversikt over, men det er betydelig.» Så blir det opplyst at det i de siste tyve år har vært startet nitten andre brevskoler i Norge; noen var smått lagt an, andre startet med brask og bram. NKS er den som kan feire 20-årsjubileum. Kanskje er det fordi det er en vanskelig sak å drive brevskole. «Man må forstå sig på det indre tekniske maskineri så det kan funksjonere lett og sikkert. Man må ha psykologisk forståelse og faglig kunnskap, så den rette mann kommer på den rette plass. Og prinsippet «Bare det beste er godt nok» må holdes høit i ære. Når elevtallet efterhånden er steget fra 2 å 3 hundre til fem tusen om året, er det tydelig at det er behov for skolen. Elevene kommer ikke strømmende i tusenvis bare av nysgjerrighet; de kommer fordi de har bruk for skolen.» Flere tusen brev til skolen vitner om elevenes takknemlighet. «Les mellom og i linjene om den stolthet og glede elevene føler, når et kursus er tilendebragt! Én mestrer sin motor i de minste detaljer, én har fått en jobb i en forretning, én har fått en revisorpost, én har overtatt korrespondansen på sitt kontor, én er blitt dirigent for et musikk-korps, én har bestått optagelsesprøve, én har startet egen forretning, én sender kopi av sitt middelskolevidnesbyrd, én fotografi av sig selv med duskeluen på. Alt dette er vidnesbyrd om det store kulturarbeide Norsk Korrespondanseskole har utført. Hvis det er noe som heter å heve kulturnivået hos det norske folk, må det være slikt arbeide. Derfor er også skolens menn glade i, ja begeistret for sin gjerning.» Og redaksjonen fortsetter: «Men den største tilfredsstillelse er kanskje at korrespondanseskolen hjelper de verdigste, det vil si dem som fortjener å komme frem i verden. Den gir ikke pappagutten og lathansen noen chance, og den gjør ikke forskjell mellem en pyntedukke og mannen i busserull. Den vender det samme åsyn mot alle som vil arbeide med orden og flid, enten han er 14 eller 70 år, enten han står høit eller lavt på den sociale stige. «Let the best man win», heter det i sporten. Ved korrespondanseskolen gjelder det samme. La den som har evner og vilje komme sig op. La den dovne eller udugelige ligge under i konkurransen. La den som ikke har opdrift, nøie sig med det dårligst betalte arbeide. Men la de flinkeste få ledende stillinger. — De som studerer planen eller skolens andre publikasjoner, vil bli slått av at skolen legger særlig vekt på praktiske fag. Riktignok er der en del helt teoretiske fag iblandt. Men hovedmassen grupperer sig under hovednæringene jordbruk, handel, industri og håndverk, altså det som storparten av det norske folk lever av, og det som de fleste mennesker har sine chancer i. Skolen legger an på å føre sine elever frem til målet den korteste vei. Enhver kan få det fag han trenger, uten å behøve å ta andre som er overflødige for ham».

En annen artikkel «Tyve år efter» skildrer mismotet og nervøsiteten da skolen startet, og direktørens uredde arbeid dag og natt med 2 kurser og 2 lærere; av disse var han selv den ene. Snart gikk det videre med dugelige lærerkrefter. «NKS kom i sig fremover, vokste og ble tyngre og tyngre, alltid tryggere i siget.»

En utstilling skulle også denne gang si publikum hva skolen stod for og hva dens elever kunne prestere. Og på selve jubileumsdagen ble det gitt en mottagelse for pressen og lærere og en rekke andre innbudne; blant disse statsråd Liestøl og riksprogramsjef Midttun. Direktøren redegjorde i korte trekk for skolens virkemåte. Og dr. Gran gav en oversikt over brevundervisningens idé fra den første gang tok form. Det var i England for vel 100 år siden, og den senere berømte sosialøkonom og forfatterinne Harriet Martineau stod for tiltaket. Men forsøket mislyktes totalt og ble ikke gjentatt før i 1890-årene ved amerikanske brevskoler. Nå var tiden moden, og brevundervisningen har gått sin seiersgang rundt i landene. Dr. Gran sluttet med disse ord: «Norsk Korrespondanseskoles mål er ikke å sprøyte kunnskaper ut en masse. Den vil vekke interessen for lesning og fagstudier og dermed hjelpe den store skare av unge menn og kvinner som er oppmerksom på hvilken betydning kunnskaper har i vår travelt virksomme tid».

Etterpå beså gjestene utstillingen.

Av all innstrømmende post til jubiléet hadde direktøren tidlig mottatt et brev som kanskje gav ham den største glede og tilfredshet med det tyveårs løft han hadde tatt. Det var fra forretningsføreren for «Fremtiden» i Drammen, som begynte som gårdsgutt og nå satt i en fremskutt stilling (fra 1955 direktør for Avisenes Informasjonskontor i Oslo), Edmund Emil Norén. Han skriver om skolen: ».. Dens ypperlige undervisningsmetode fortjener .. all mulig honnør ... For heldigvis er ikke undervisningen lenger så helt avhengig av kateteret og skolepultene. Takket være brevskoleundervisningen har tusener som ellers hadde vært avskåret fra videregående utdannelse, fått anledning til «å gå på skole» hvor de så har bodd i landet — og uten å forsømme sitt arbeide. Både praktisk og økonomisk har brevskolen tilpasset sig et behov efter kunnskaper som ellers vilde vært udekket. Ungdom og lærelystne, spredt rundt omkring i vårt vidstrakte land i tituseners antall — kan tydelig nok bekrefte dette. — Og som en av de mange der står i dyp takknemlighetsgjeld til korrespondanseskolen vil jeg gjerne kvittere for det vidnesbyrd den i sin tid gav mig ved å gi mitt tilbake. Og skal jeg gi det en hovedkarakter som korter uttalelsen og som samtidig karakteriserer både selve metoden, brevenes anlegg, lærernes arbeide med elevene og skolens assistanse når det gjelder å hjelpe til med plassanbringelse, så må den bli den meget eftertraktede grad: «Særdeles tilfredsstillende». Ærbødigst E. Norén.»

Lederen av språkavdelingen, cand. philol. Anton Steen, gir i et intervju noen eksempler på de arbeidsforhold mange av elevene hadde for sine besvarelser av undervisningsbrevene. De er så talende og belysende for interessen, oppdriften og energien hos så mange av brevskoleelevene at de fortjener å bli gjengitt som de levende øyeblikksbilder de er:

«Og det er greie og hyggelige folk disse elevene våre. Vi ser dem ikke for oss, det er sant. Men vi lærer dem ganske godt å kjenne allikevel.

Vi har mange sjømenn, især i engelskkurset. En av dem skriver at han nytter den lange turen over Stillehavet til å arbeide med u.brev og opgaver, og han ber oss undskylde at skriften ikke blir som den skal, for båten ruller i et overhendig vær.

En tid efter Bergensbranden kom det besvarelse fra en elev i Bergen som klager over at oppgavene ikke var ført inn så ordentlig som de burde. Men han hadde ikke annet hus enn en kassert jernbanevogn hvor han bodde med hele sin familie.

En tredje sitter og arbeider med sine opgaver i brakka. Han vil nytte sine fristunder på moen til å lære noe. Kameratene forstyrrer. Den som selv har vært soldat, vet hvor vanskelig det er å arbeide under slike forhold.

En ung gutt ligger oppe i heiene og gjeter. Han har et opvakt hode, en ukuelig lyst til å lære. Det er ikke greit å samle tankene om sprog og matematikk og få ført opgavene ordentlig inn når kuer og geiter tråkker og tripper omkring for å få en neve salt. Skriften ser også undertiden ut som han skulde brukt gjeterstaven til penn. Men gutten hadde satt sig for at han vilde lese seg frem til middelskoleeksamen, og det lyktes. Nu har han fått post i en forretning, men leser naturligvis videre.

Blandt lærerne rundt om i landet har vi mange iherdige og dyktige elever som arbeider sig frem til middelskoleeksamen og artium. De sliter i skolestuen om formiddagen, har ofte et lite gårdsbruk som skal skjøttes om eftermiddagen. Det hender ikke sjelden at de klager over at de er trette og slitne når kvelden kommer og de skal sette sig til med sprogstudier. Men som regel når de frem til de mål de har satt sig.»

Vi avslutter beretningen om 20-årsjubileet med å opplyse at antall innregistrerte elever ved NKS i femårsperioden 1930—34 var 30 000, og totalsummen for 1914—34 ialt 100 000. Det var en oppgang fra forrige femårsperiode 1925—29, da tallene var henholdsvis 25 000 og 70 000. Også andre momenter — antall fag og kurser og lærere m. m. — berettiger oss til å si at skolens posisjon var vesentlig styrket. —

Så nærmer vi oss det første jubileum av en størrelsesorden som alment anerkjennes som jubileumsverdig.

Gjennom Brevskolen føler vi NKS på pulsen. Og alt etter nyttår 1938 merker vi de første tegn til en viss temperaturstigning i forventningen om 1939 som jubileumsåret. For øvrig ble også 1938 et rekordår, så 1937, som inntil da hadde vært skolens beste år, måtte gi opp lederstillingen. Stikkprøver som har vært foretatt for å bringe på det rene årsaken til den sterke søkning, viser at svarene stort sett deler seg i to grupper: Skolen har et godt renommé, og man er klar over brevundervisningens mange fordeler; skolen passer for alle uansett alder, yrke, interesser, bosted m. m. De statistiske opplysninger er også interessante for så vidt som de gir et bilde av skolens status foran 25-årsjubileet.

Derfor gjengis en del data:

NKS beskjeftiger, heter det, 31 faste lærere, 6 i den merkantile avdeling, 5 språklærere og 20 spesiallærere (iberegnet middelskole- og gymnaslærerne). Året forut rettet hver lærer gjennomsnittlig 25 skriftlige besvarelser daglig; med et beregnet arbeidsår på 300 dager betyr dette at skolen da har behandlet og returnert 230 000 oppgaver. Den daglig utgående post har gjennomsnittlig veid 50 kg; i høysesongen har skolens postbil ofte måttet kjøre to vendinger, så meget som de mange tegneplansjer og ruller ruver. Om vi legger de enkelte trykksider i Brevskolens 220 000 eksemplarer (10 nummer å 22 000 eksemplarer) etter hverandre, ville vi komme fra Oslo til Oppdal. Etterspørselen etter undervisningsplanen var så livlig at det gjennomsnittlig ble ekspedert 80 stykker daglig, trykksidene lagt etter hverandre ville rekke fra Oslo til Myrdal. Tegneelevene sendte inn 6 000 «ruller» enten med arbeidstegninger i tekniske og mekaniske fag eller skisser og frihåndstegninger. Det ble uteksaminert ca. 4 000 elever og utsendt ca. 2 000 diplomer.

Med september rykker direktør Mortensens leder NKS jubilerer oss jubileumsfeiringen nærmere. For å vise hvilken betydelig kulturinstitusjon den moderne brevskole er, bebuder han en stor utstilling av elevarbeider og undervisningsmateriell i skolens lokaler den 2. oktober. Tu denne blir innbudt representanter for Undervisningsdepartementet, presse, kringkasting, skolemyndigheter og handels- og håndverksinstitusjoner. Senere blir utstillingen flyttet til Oslo Håndverkerforenings utstillingslokaler med fri adgang for nåværende og tidligere elever og alle andre interesserte. I ny stor skoleplan for jubileumsåret 1939—40 blir alle de nye kurser omtalt. Sammen med den nye utgave av «Veiledning i valg av livsstilling» blir dette den beste rådgiver for valg av det rette studium. Direktøren slutter med å streife den usikre utenrikspolitiske situasjon «uten at vi derfor skal miste fatningen».

Planens systematiske hovedregister vil! orientere også om nye fag og kurser; om eksamen for håndverksbrev og de kurser i kalkulasjon som må gjennomgås for å få denne eksamen; om de tekniske fagene og fagene på bygnings-, elektro- og maskinlinjen og de nye sammensatte kurser som er avpasset for de bestemte grupper av funksjonærer innen ulike tekniske fag, fra formenn til driftsledere, og der både gårdbrukere, fiskere og andre som nytter tekniske hjelpemidler, kan finne den veiledning de trenger på det tekniske og maskinelle område. Endelig har rettskrivningsreformen av 1938 ført til utarbeidelsen av helt nye kurser i norsk, både bokmål og nynorsk. Hensikten er at elevene skal skrive godt norsk som er rett både med hensyn til ortografi, grammatikk, setningsbygning og ordvalg.

Overlege Rolf Heyerdahl skriver interessant om brevskole for sanatoriepasienter. På Reknes har man satt i gang kurser i bokbinding, kurvfletting, i å lage koster, i hønserøkt osv. Det hjelper til å få tiden til å gå, men gir sjelden nytt levebrød. Men det er ikke noe som i den grad som brevundervisning kan fylle pasientenes behov for å dyktiggjøre seg. Det kan gjelde gamle fag så de tross alt får arbeid igjen eller kan forfremmes til stillinger med mindre legemsanstrengelser; eller det kan være å hjelpe dem som må bryte over tvert og søke til et annet yrke i handel, kontorarbeid eller håndverk. Så rike på fag som skolene er, er det noe å lære for nesten ethvert menneske. Et slikt kurs kan man som oftest greie selv om man ligger til sengs. De har drevet med slike kurser i vel to år, med halve friplasser ved NKS og tilskudd av Nasjonalforeningen. Første år var det deltakere i 26 kurser, særlig handelsfag, men også fagtegning for bygningssnekkere, mønstertegning, radio, telefoni og telegrafi, praktisk elektrisitetslære, tysk stil, motorlære, sement- og betongstøping, navigasjon og hagebrukslære. Annet år var søkningen mindre på grunn av manglende arbeidsplass som følge av ombygging, men nå er interessen igjen tydelig øket, sier overlegen. Det er kommet nye kurser til, i husbygging og i fransk og matematikk skriftlig og muntlig. — Her er vi atter inne på NKS’s sosiale linje i sin virksomhet.

Oktober bringer selve jubileumsnummeret. Direktøren hyller de fremragende lærerkrefter som har vært med om å skape det som med president Roosevelts ord var «noe av det mest oppsiktvekkende og betydningsfulle i det tyvende århundre». NKS har, opplyses det, 137 500 innregistrerte elever — 40 lærere — 115 forskjellige fag og kurser. Det er «som et eventyr». For øvrig er han glad for at skolen underviser praktisk talt innen alle felter av det moderne samfunnsliv, almenfag, språk, handelsfag, landbruksfag, håndverk, teknikk, tegning; det er vanskelig å si hva det ikke undervises i. Ingen hadde ved starten i 1914 tenkt seg at en brevskole med hell også kunne oppta fag som førstehjelp, spebarnstell, navigasjon og musikk-teori, — for ikke å tale om radio, telefoni, telegrafi, yrkeslære og moderne reklame, fag som tiden har skapt. Om man et øyeblikk ser tilbake, forsikrer han at NKS aldri kommer til å slå seg til ro med innvunne resultater; til det er skolen for meget i pakt med utviklingen og nye krav. «Den samme tro og den samme ånd som hittil har drevet vår skole fram, vil leve videre. Hvert år har vi satt oss nye mål, og jubileumsåret skal ikke danne noen unntagelse ...»

En rekke velskrevne orienteringsartikler av skolens lærere belyser de enkelte fagområder. Overlærer Kirkhusmo vurderer saklig og sterkt NKS’s innsats i norsk folkeundervisning. Den er et kjempeløft for å dyktiggjøre vårt lands ungdom. Foruten å være landets største skole er den også den allsidigste ved ikke bare å gi almendannelse, men faglig undervisning for de fleste yrker. Interiørarkitekt Siverts hyller skolen for den hjelp som er ydet håndverkerne endog om de bor i den mest bortgjemte krok og ikke minst ved de praktiske resultater av samarbeidet med Norges Håndverkerforbund, for kursopplegg i samsvar med forbundets krav, for sensur og eksamensordning for håndverksbrev (bakere, malere, murere, møbeltapetserere, skreddere og snekkere), for attestasjoner og dispensordning — alt sammen «en landevinning av dimensjoner for yrkesundervisningen i Norge». Overlærer, ingeniør Horni redegjør for nye utvidelser og nye retningslinjer for elektroteknisk utdannelse ved NKS, det ikke minst krevende for en nøye ajourføring i undervisningsbrev og kursopplegg. Handelsfaglærer David Dahl skriver om «Handelsavdelingen — den eldste og største avdeling ved NKS». Der har den nye ordning av handelsfagprøven med de skjerpede krav bare vært fordelaktig for søkningen. Landbruksavdelingens leder Nils Brandt innprenter at «Kunnskaper må til også på landbrukets område», cand. philol. Solveig Gran Andresen redegjør for språkavdelingen, lederen av maskinlinjen, overingeniør Apold for denne linjen og kunstmaler P. M. Kramer for tegne- og maleavdelingen. O.r.sakfører Arne Hallsjø hevder at samfunnsfagene er i stor fremgang. I en artikkel «Fra elev til lærer» presenteres ingeniør, senere rektor for Oslo tekniske skole, Egil Einarsen, som i sin omfattende utdannelse også hadde kurser ved NKS. Og i «Elever i fem verdensdeler» fortelles en del som fortjener å gjengis: «Nesten hver dag kommer det til skolen skriftlige oppgavebesvarelser som har tilbakelagt uendelige strekninger. De er fra telemarkinger som hugger trær i Nord-Canadas skoger, fra nordlendinger som skjebnen har ført til Amerikas vestkyst, fra sjøgutter i Japan, Kina og India, fra norske nybyggere i Australia, fra nordmenn som skaper sig fremtid i Syd-Afrika osv. Noen vil holde norsken vedlike, andre er interessert i å lære sig fremmede sprog, handelsfag, motorlære, praktisk elektrisitet eller tegning og maling. Siste gang skolen hadde jubileumsutstilling, fikk vi sendende tegninger fra en av våre kvinnelige elever i det indre av Persia. Størstedelen av den langveisfarende post skriver sig fra sjøgutter.

Vi skal også gjengi litt av et par brev som kom samme dag dette blad gikk i trykken: «For en sjømann ligger korrespondanseundervisningen særlig godt til rette. Uhindret av avstander foregår undervisningen like greit og lett som for dem som bor hjemme, NKS når ut til de fjerneste havner. Med den raske utvikling og de stigende krav som stilles til en sjømann, er han nødt til å skaffe sig teoretiske kunnskaper ved siden av sin praktiske utdannelse, og her vet jeg ikke noen bedre kunnskapskilde enn NKS. Jeg anbefaler korrespondansemetoden til alle på sjø eller land, som vil skaffe sig verdifulle kunnskaper på en praktisk måte.»

Dette var et brev fra San Pedro, og her er et fra en havn i Ost-India: «Korrespondanseskolen har langt overskredet hvad jeg torde håpe, — og jeg er virkelig glad for at jeg i sin tid bestemte mig for å bli elev. Metoden er enkel og lettfattelig, og jeg kan ikke gi mine kamerater, sjøguttene, noe bedre råd enn å gjøre som jeg hvis de ønsker å lære noe. Den som vil nå frem, må la handling følge på tanke. Min hjerteligste takk..... ».

Slike ord av endefrem takknemlighet fra enkle folk som var seg fullt bevisst hva NKS hadde betydd for dem, gikk direktøren til hjertet. Han måtte kjenne seiersglede ved å ha skapt en institusjon av den verdi for hele vårt folk og samfunn. Jubileumsdagen skjenket ham da også den høyeste utmerkelse som kunne bli en virksom og fortjent borger til del — «St. Olavskorsets ros», for å bruke Bjørnsons ord. Den 4. oktober behaget det Hans Majestet Kongen — som det heter i den gamle tradisjons stil — å utnevne i Den kongelige St. Olavs Orden Direktør Ernst G. Mortensen til Ridder av første klasse «for fortjenstfullt virke som grunnlegger og leder av Norsk Korrespondanseskole». Et tydeligere bevis på det norske samfunns anerkjennelse og takk kunne ikke gis enn denne utmerkelse fra Kong Haakon VII.

I november er bladet fremdeles opptatt med 25-årsjubileet både med tekst og bilder. Direktørens leder er så karakteristisk for hans egen innstilling til skolen og hans forhold til elevene, at det kan være på sin plass her å gi dens hovedinnhold. «Det må være en forunderlig følelse som betar en når en efter mange år står ved det mål en satte sig, — slik som De nå i jubileumsdagene, da folk snakker om NKS hvor en snur og vender sig.»

Omtrent slik falt ordene fra en av skolens eldste venner da jeg møtte ham i den uken da skolen stod omtalt i nesten alle aviser landet over. Han vil bli forbauset over å finne dem gjengitt her, men jeg gjør det allikevel, fordi jeg ønsker at så mange som mulig skal få del i svaret: «Vi har ikke følelsen av å stå ved et mål, vi er forlengst begynt å arbeide på nye og meget større. Akkurat som de fleste elever blir ved å studere, efterat de har gjennemgått de fag de hadde størst lyst på, slik går også deres skole videre. Skulde NKS hatt et slagord, måtte det ha vært dette: «Videre, stadig videre ...» Jeg er den første til å innrømme at det er fristende å slå sig til ro med de innvunne resultater og si at nå går alt videre av sig selv, men det er et farlig resonnement. Det betyr ikke bare stillstand, men tilbakegang — det farligste av alt.... Derfor NKS-elever, driv på! Det er bra å nå mål, men enda bedre er det å sette sig nye og større, slikt betyr ikke bare utvikling, men en tilfredsstillelse som ingen kan ta fra en. Det som du i dag synes er utenfor det muliges grenser, kan en dag være en kjensgjerning, et tilbakelagt stadium, og du ser med forundring på din utvikling som en selvfølgelighet. Du må ha nye ting å prøve kreftene på — nye mål å realisere.» En erfaren manns og skarp menneskekjenners ord.

«Jubileet sett med en kontordames øyne» skildrer begeistret Oslopressens oppmerksomhet og 70 provinsavisers opptatthet en hel uke igjennom, strømmen av blomster, telegrammer og gratulasjonsbrev samtidig som telefonoppringningene ville sprenge sentralbordet, mottagelse av personlige gratulanter— og den stilfulle fest for personalet, vesentlig forenklet fra den opprinnelige plan på grunn av den politiske situasjon med rasjonering og restriksjoner på alle hold. Av talene fremheves 74-åringen Kirkhusmos humørfylte og spirituelle tale for «Det tyvende århundres skole» og direktør Mortensens vakre takk til hver enkelt av det samlede personale for alt deres arbeid for å gjøre skolen til «landets største, allsidigste og mest populære læreanstalt». Ingeniør Eugen Lunds «Starten av den tekniske avdeling» hører også jubileet til.

Reportasjen om jubileumsutstillingen skildrer inngående og morsomt og med ypperlige fotografier de forskjellige avdelinger og stands. En rekke skoleautoriteter med undervisningsministeren, statsråd Hjelmtveit i spissen ble vist omkring.

Utstillingen holdtes i Håndverkeren og hadde til formål: å vise autoriteter innen de ulike grener av vårt skolevesen den betydning NKS har for folkeopplysningen; å legge fram resultatene av 25 års arbeid; å øke publikums interesse for denne velprøvede og anerkjente undervisningsform.

Den høytidelige åpning fant sted mandag 13. nov. kl. 13 i nærvær av en representativ forsamling. Så kom publikum i en jevn strøm som holdt seg alle seks dager; i alt var det 5000 besøkende. Blant de besøkende var undervisningsministeren, ekspedisjonssjefen for Kirke- og undervisningsdepartementets skoleavdeling, representanter for Oslo Håndverks- og industriforening, Yrkesopplæringsrådet, Oslo skolestyre, formannen i Norges Lærerlag og i Oslo Handelstand, elever i Oslo fag- og forskoler, Statens Håndverks Og Kunstindustriskole Og en rekke yrkesskoler 1 byen Og omegn.

Her kan vi bare i korte trekk gjennomgå utstillingen. En grafisk fremstilling av skolens vekst var det første som møtte øyet. Hele første og annen etasje foruten trappeveggen måtte gi plass for det rike utvalg av elevarbeider, tegninger, malerier og skriftlige arbeider. Skolen hadde nemlig bedt en del av sine elever å sende inn oppgavebesvarelser, eksamensoppgaver o. 1. Interessen blant elevene var meget stor. Således skriver Olav T. Henriksen fra Lavonjong på Finnmarksvidda, som i sin tid vakte oppmerksomhet under gjennomgåelsen av et bokholderikurs: «Jeg overlater med største glede skolen mine besvarelser, og jeg har heller ikke noe imot at de besøkende får vite at jeg er sameungdom som snakker samisk daglig.»

Fag som var representert var: Konstruksjons- og projeksjonstegning, fagtegning for byggsnekkere, møbelsnekkere, murere og tømrere, perspektivkonstruksjon, maskintegning, tegning og maling, sykepleie og spebarnstell, radio, sterkstrømsteknikk, handelsavdelingen, språkavdelingen og landbruk. Utstillingen var arrangert slik at man kunne studere oppgavene i undervisningsbrevene og samtidig se løsningen på de utstilte tegnearbeider.

Det var for en stor del et meget sakkyndig publikum som studerte de utstilte elevarbeider, nitid og fagmessig utført. Det manglet da heller ikke på anerkjennende ord.

Et par stands bør særlig nevnes: En stor globus med strålelinjer til QSL-kortene som viser bølgeforbindelser oppnådd på apparater bygd etter koblingsskjemaer i skolens radiokurs. — Et verdenskart med en mengde brev innfelt, alle adressert til Norsk Korrespondanseskole. Brevene var fra Sør-Afrika, Svalbard, China, New Zealand, Argentina, Persia, Japan, Canada, Balboa, Færøyene, Australia, Fidjiøyene osv. En 5 meter lang vegg viser gangen i undervisningen ved NKS. Vi følger en elev fra han melder seg til skolen og til han står med diplomet.

Utstillingens verdi karakteriseres ved en uttalelse fra to bygdeungdommer:

«Nei, dette var ei alvorlig go’ skule, du!» —

«Ja, det er nå inkje meir enn ei meining um det!«

Og mange var de som først her fikk forståelse av hva brevundervisning var. Hovedfortjenesten for utstillingens suksess tilkommer lederen av håndverksavdelingen, interiørarkitekt Siverts. Han hadde forestått planleggingen og hadde ansvaret for det store detaljarbeid med gjennomføringen av utstillingens enkelte avdelinger.