NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

30-årsjubileum. Forhold og episoder i okkupasjonsårene.

Direktøren har alltid vært påpasselig med at skolens merkedager ikke måtte forbigåes, men vies tilbørlig aktpågivenhet. Denne holdning var diktert ut fra et bestemt, vi kan godt si prinsipielt syn, nemlig at en riktig presisering og passende høytideligholdelse av de begivenheter som knyttet seg til slike dager, rommet en dobbelt verdi: det styrket en sunn og positiv korpsånd innen hele personalet, og det påkalte offentlig oppmerksomhet hos myndigheter og presse og konsoliderte dermed skolens goodwill og respekt i den almene opinion. Enhver vil imidlertid forstå at noe bredt opplagt jubileum hverken praktisk var mulig eller under de herskende forhold ville være klokt å gjennomføre. Men det var heller ikke grunn til å la 30-årsjubileet i 1944 gli upåaktet forbi. Og dette syn på saken viste seg å være det riktige. Direktør Ernst G. Mortensen og frue innbød det samlede personale til «en enkel middag» i Oslo Håndverks- og Industriforening på stiftelsesdagen den 4. oktober — «Rasjoneringskort må medtas.»

I festen deltok 140 personer. Stemningen ble den beste, preget av humor og vidd og takknemlig hyllest til brevundervisningens pionér i Norge. Undervisningslederen Anton Steen avstod fra noen historikk siden alle kunne lære skolens historie å kjenne da den var bundet sammen med «Skoleplan jubileumsåret 1944—45» og således tilgjengelig for alle interesserte. Hr. Steen innflettet i sin tale minnet om dr. Martin Gran og hans innsats som pedagogisk leder av skolen. En bedre mann kunne direktøren ikke ha funnet. «Vi eldre som arbeidet sammen med dr. Gran, vil huske hvilke impulser han gav oss, og det er vanskelig å overdrive den betydning det har hatt, dette samarbeid mellom de to betydelige menn, den klartseende og vidtskuende forretningsmann, den fødte leder av store foretagender, og ved hans side skolemannen med 20 års erfaring i den høgre skolen og i mange andre grener av vårt skolevesen, en mann som var lærer av Guds nåde. Begge disse menn var besjelet av en usvikelig tro på korrespondansemetodens fremtid.» Så overleverte hr. Steen personalets gave: et maleri av direktøren. Han håpet at kunstneren hadde «nådd fram til noen av de mest karakteristiske trekk som vi kjenner så vel, — den myndige, men alltid velvillige direktør eller den strålende vert i alle de hyggelige fester vi har hatt her ved skolen, eller som dirigenten som svinger taktstokken med samme sikkerhet og eleganse enten det gjelder det utmerkede musikalske orkester som han selv dirigerer, eller det gjelder det veldige orkester som heter NKS.» — På vegne av funksjonærer og lærere fremførte overlærer Kirkhusmo takk og lykkønskning. Etter flere andre taler kom til slutt direktørens takk til medarbeiderne og skål for NKS’s fremgang og trivsel med håp om «en for oss alle sammen lysere og bedre tid». Hans tilbakeblikk over de 30 år var en hyllest til hans hustru med ord som har sin «historiske» berettigelse og følgelig forsvarer å bli gjengitt ved 50-årsjubileet: «Begynnelsen var ikke rare greiene. Hvis dere kan se over til hjørnet der borte, så står det der et isskap under mannen med fakkelen. Det var skolens første materieliskap. Det og mitt private skrivebord hjemme i vår koselig innredede leilighet, som jeg husker fra da vi nettopp hadde giftet oss, var korrespondanseskolens første kontorutstyr. Og min hustru var da også min første kontordame. Jeg ble meget rørt i dag da jeg mottok en blomst fra min første kontordame. Hun hadde vært så smart ikke å bruke sin egen skrift en gang, og så tenkte jeg: Ha ha, — javel. Jeg vet ikke om det er riktig ved en sådan anledning å omtale sine egne, men jeg må få lov til å bringe min hustru en hjertelig takk, for hun var tross alt, tror jeg, den eneste sommeren 1914 som trodde på meg og korrespondanseundervisningen.»

Til festen var utgitt en fornøyelig «Ekstrautgave kl. 20.30» av NKS-posten. Den hadde de vittigste og politisk langt fra uskyldige artikler og notiser, groteske bilder med Kolingen i spissen for gratulantene, med annonser under Personlig, Forlovet, Født, Byttes, Mistet, Funnet, Pensjon osv. En rekke humørfylte sanger for anledningen og en radiosketsj med reportasje fra NKS’s 50-årsjubileum (!!) med kostelige påfunn og fantastiske løyer forhøyet sikkert feststemningen. (Festen ble for øvrig avbrutt av flyalarm, men uten at de opptredende kunne høre den og derfor «modig» gjennomførte sine roller).

Ellers strømmet det inn mengder av telegrafiske hilsener og personlige hyllestbrev på vers og prosa. Det var fra landskjente personligheter, fra en far med 4 sønner NKS-elever, fra tidligere medarbeidere og ikke minst gamle elever, på bokmål og nynorsk, forretningsforbindelser og gamle personlige venner. Selvfølgelig var dagens myndigheter — rettere sagt makthavere — ikke representert, og hederlige organisasjoner var jo slått ned alt i 1942. Bare én organisasjon trådte fram med sitt navn utilhyllet på brevarket: «Noregs pedagogiske landslag» og formannens underskrift, Hans Viksjø. Det var en sterk og stilig vurdering der det bl. a. heter: «Skulen har teki til i det små ... og er bygt vidare, utetter og oppetter, etasje på etasje, og så praktisk og føremålsklårt, så skulen Dykkar i dag ruver som eit monumentalt byggverk i norsk opplærings- og folkedaningsarbeid. Og utbygginga er visseleg ikkje avslutta, men nye område i norsk og i ålmen-menneskjeleg daningsarbeid vil kunne koma innanfor arbeidsmarka ... til lykke med jubiléet, med den rike voksteren i desse åra og med det signingsrike innslaget som norsk oppseding og norsk folkeliv har teki imot frå Norsk Korrespondanseskole.» Redaktør Einar Skavlan «gratulerer med Deres pionérarbeid og kjempesuksess i 30 år og spår og ønsker at jubileenes rekke fremover vil fortsette i fortjent crescendo». Og en «Revisor» sang ut:

Det påfallende i dagens politiske situasjon var likevel hvor mannjevnt pressen sluttet opp i sin anerkjennelse av skolen. Det var hovedstadsavisene og provinsen, fagblad som var igjen etter opprenskningsaksjonen mot organisasjonene, små aviser fra Indre Akershus Blads Bjørkelangen ved grensen i øst, til Folkebladet, Florø i vest, fra sør til nord i landet.# Når endog naziorganet Deutsche Zeitung og Quislings «regjeringsorgan» Fritt Folk omtaler NKS's jubileum, må det forklares med at man på de hold ikke visste hva brevskoler var. Se Fridom 1945/1 med intervju av kontorsjef Carl L. Mortensen.)

Generelt må presseklippene karakteriseres som meget velvillige og anerkjennende. Noen overskrifter viser dette: Landets største skole. Interessant skolejubileum. Det 20. århundres skole. Skolen som har undervist mer enn 285 000 elever. Skolen med de «fraværende» elever. Skolen uten klasserom. Korrespondanseundervisningen jubilerer. Brevskoleundervisningen i Norge 30 år. — Aftenposten gir god plass og opplyser at skolen i dag har «noe slikt som 100 000 mer eller mindre aktive elever, og at tallet på lærere, funksjonærer og medarbeidere går opp i 400». I et intervju forteller direktøren litt om skolens beskjedne start, men uhyre raske fremgang til tallet på enkeltfag og kurser har nådd over 200. Et bevis for, sier direktøren, «at den moderne brevskoleundervisning kan måle seg med den muntlige undervisning er at et stort antall brevskoleelever tar realskoleeksamen og examen artium som privatister — uten å ha sittet på skolebenken én time etter at de forlot folkeskolen. I år er det 800 som deltar i kurser med henblikk på å ta examen artium, og 1800 tar sikte på realskoleeksamen.»

Den 1. november kom Fritt Folk igjen. Forfatteren var tydeligvis NS-mann god nok, men skrev i klar forståelse av brevskolens store betydning nettopp i et land som Norge. Han gjengir også det vi har fortalt tidligere om den danske skoleinspektør Grue-Sørensens eminente prestasjon som NKS-elev ved Østlyngen og Høigårds (dette navn nevnt tross han jo var et av de mest tragiske offer for naziterroren!) kurs i pedagogisk psykologi.

30-årsjubileet fremkalte altså oppmerksomhet og vurderinger på alle hold — alene dagens «myndigheter» unntatt, heldigvis. Og vi må ha lov til å tolke de anerkjennende ord som uttrykk for tillit til institusjonen NKS. Ikke bare gjaldt dette hilsener fra aktuelle og tidligere elever, forretningsforbindelser og privatpersoner som jo ikke hadde noen grunn til hyllest med mindre den var oppriktig. Men heller ikke er det sannsynlig at den sterke oppslutning fra pressen bør oppfattes som noe annet enn reell tilkjennegivelse av respekt og tillit, altså opinionsytringer som nok har passert den uunngåelige sensur, men ikke har fått noen revisjon i nazistisk tendensiøs retning. Imidlertid rommer skolens arkiv også en hel del individuelle brev som for det overveiende antalls vedkommende røper fullkommen tillit, slik at de få av motsatt sinnelag bare forsterker et grunnfestet tillitsforhold mellom på den ene siden alle landsdeler, yrker og befolkningslag og på den andre siden NKS.

Enkelte brev er av patologisk karakter. Noen få eksempler.

Innehaveren av en sportsforretning i en by nær Oslo ber direktøren høflig om «et indbundet eksemplar av 30 engelske brever .... I have nemlig nu utover time so I must læse english om kveldene afterward I have come at home from forretningen, The cycleseason begain now and I must da skjøtte my busines, so I faar da not time for at answer they english letter to You .. I shall work what I can forat kunne levere et og andet svar paa breverne, men blir det rimeligvis længere mellem hver besvarelse herefter i vaares ...» Han forteller at han har meget forretninger med England og «korresponderet english and have the englishman forstaaet my letters». Han har en del andre engelske bøker, men «ingen av disse er saa greie som Deres undervisningsbrever.» Nå — dette var jo oppmuntrende ord for NKS, men utbyttet av hans lesning av engelske bøker må sies å være lik null.

Det kommer i slike brev til uttrykk både tillit og mistillit, nærmere bestemt tilfredshet eller misnøye. La gå at direktøren må være en viden kjent mann, såvel i USA som i Norge, siden en brevskriver der borte adresserer sin henvendelse til: Herr Ernst G. Mortensen Norway, og brevet når adressaten uten «etterforskning». Men vi må gi til beste enda noen pussige brev, hentet fra arkivarens raritetskabinett.

En forarget elev har tidligere bedt om prøvebrev. Dessverre ble han dypt skuffet og lufter sitt raseri i følgende: «I Deres brev av 16. ds. var der ikke prøvebrev, og ikke mine 3 tyveøres frimerker. Jeg vil i denne anledning få lov til å fremholde at personalet bør gå fram på en mer erlig måte.

F.... E...., elev 42/2453«

En annen viser rørende omtanke for en modig venns ve og vel: «Til Norsk Korrespondanseskole. Vi var i gårkveld ute i en diskusjon om korrespondanse undervisning. Elev av Deres skole Ivar Andersen var der og. Han påholte mot 5 andre at NKS var bedre en alle andre korrespondanseskoler som er nu for tiden. Dette var meget godt gjort syns jeg. — Så hvis Dere bruker å bellønne slik, så er Ivar Andersen efter min mening berettig til det. Jeg skriver anonymt for de jeg er elev av Deres skole, men sa at jeg syntes at andre skoler kunne vere like bra. Der forsyntes jeg det var svært heltemodig av han.

Ærbødigst

N. N.»

Et tredje brev trenger ikke kommentar: «Jeg vil gjerne få disse ord oversatt på norsk: «Aber für mist ist dass igal». — Samtidig vil jeg gjerne få vite hvad «Jeg elsker dig» heter på tysk. — Sender med svarporto. Håper svar snarest.

Ærbødigst

Thyra L.... «

Heller ikke et fjerde brev, som avtegner seg klart nok mot nazitiden og NS-forholdene: «Jeg har nå flyttet fra Dikemark, Asker. Midlertidig kommer min adresse til å bli N.S. Førerskole, Jessheim. Denne adressen kommer jeg til å beholde til 23. august. Da blir igjen min adresse Dikemark, Asker.

Ærbødigst

N. N....»

Endelig har vi en brevskriver med en ortografi som ville være fellende for vår folkeskole om den ble tatt for å være typisk: «Hrr Åverllærer Korrespondanseskolen, jeg til Latter meg og spøre om de er kjangser og kome in på Skollen og Lære et Musikk fag for meg jeg har Lyst til og Lære og Spille Trekkspill ja jeg er ikke Noget til og Skrive de må jeg beklage men jeg vil Håpe at de kune vell gå ant og Lære dete kurset for de Likke vell vil jeg håpet kan gå an ja kansge di er Så Snilld og Svare på dette vor dan de er med dete kurset og var de kostet for Månen jeg håper dere svarer på dete brevet mitt Navn er.......»

En brevskriver er usikker i skriftlig fremstilling (1941), men sikker nok på NKS’s nasjonale pålitelighet: «Til Norskorekspondanseskole, Oslo. Vil ni vær av den godhed og innlevere dette brev i Posten. Det er helt amuligt at få et brev frem for jeg tror at Postvæsenet sammen med Lensmanden her steds tar Posten min. Håber at de gjør det og får Kviteringen på dette rekomanderte brev. Med Aktelse .. .. «

Et par bilder til med krigen og okkupasjonen som bakgrunn:

«Hallo. De må take og sende meg litt tobakk, om det ikke er så myke, elles lyt eg slutte kurset med Dykk.»

«Har gått i lære i 2½ år. Med sånt drittmel som vi har nu er det ikke gått og ta svennebrevet.» —

Mange elever i Nord-Norge var beundringsverdig energiske i brevskole-arbeidet. Som her, et eksempel fra Honningsvåg 19/10 – 1942: «Jeg har mottatt Deres meddelelse om at bok nr. a 42 skulle vært returnert til Dem den 30. juli 1942 og hvorefter jeg følgelig må betale 10 øre pr. dag i ligge-penger fra nevnte dato. I den anledning vil jeg gjerne forespørge om det ikke er mulig å få redusert noe på dette beløpet på grund av de usedvanlige forhold med bombing og krigstiltak mot Honningsvåg som vil være Dem kjent. Forholdet er det at like efter at jeg hadde mottatt boken, blev stedet her bombet så jeg måtte evakuere med min familie og har bodd i en veibrakke til jeg siste uke endelig hadde fått mig hus igjen her. Vår bolig blev nemlig ødelagt så den ikke blir beboelig i vinter. Under disse forhold måtte jeg legge tilside alt arbeidet med korrespondanseskolen og glemte således av boken jeg hadde lånt helt til jeg nå nylig mottok Deres brev.

Jeg håper De forstår den vanskelige situasjon jeg har vært i og innrømmer en liten reduksjon— —«

Trofasthet mot skolen tyder også et slikt brev på: «Vedlagt tillater vi oss å returnere Dem et brev til vor kontorsjef Kåre K....., idet han har gjort «svenske» av sig. — Herr K. ... vil sikkert fortsette sine studier hos Dem, når han igjen, — forhåpentlig om ikke altfor lenge — vender tilbake. —«

Og så kommer den forferdelige høsten med tvangsevakueringen av Finnmark. Brevet fortjener å bli gjengitt:

«Det kom til å gå lang tid før De fikk høre fra meg, men nå er vi kommet i noenlunde gjenge igjen etter evakueringa, hvis det som er utført kan betegnes med dette ord.

Jeg hadde jo en heil del undervisningsbrev å arbeide med sjølv om postgangen blei stanset, og jeg trodde også at jeg skulle få gjort dem ferdig i vinter, men så var det visse andre elementer som satte en stopper for det. Jeg hadde fått gjort ferdig de to siste brevene i veksel- og handelslære, og i bokføring hadde jeg gjort tre brev heilt og et brev halvferdig. Så blei jeg sjuk, og da jeg hadde ligget til sengs ei vekes tid, kom det bud om oppbrudd. Fredag den 3. november blei vi jaget ut av huset, etter at vi hadde fått en og en halv time til å fjerne det nødvendigste. Vi kjørte opp igjennom marka, og der måtte vi altså overnatte i ly av noen fjellknauser. Om kvelden var vi nede for å melke kyrne, og det fikk vi også gjøre da, men da vi om morgenen kom ned, stod huset i lys lue. Det verste var at de som hadde satt fyr på det, kaller seg verdens mest kultiverte folk, og skal fare med å redde Europa. Men da de sprang rundt huset og knuste vindusrutene med børsekolben, kunne man gjerne innbille seg at det var mannen med hestehoven som danset Fanitullen. Kyrne holdt karene på å slippe ut da vi kom til huset, for de ville vel ikke risikere at kjøttet som de skulle ha blei ødelagt.

Så blei det da til at vi måtte reise, og med en schnellboot blei vi så ført ut til en destroyer som tok oss med til Honningsvåg. Her måtte vi så i land til vi mandag den 6. fikk direkte leilighet til Tromsø med en av Fylkesdampskipsselskapets båter. I Tromsø blei vi så gående å stå i matkø til vi den 16. fikk skyss hit med en kutter. Her bor vi nå hos noen slektninger og har det etter forholdene ganske bra. Vi er jo i det herred, som i tilfelle denne jagingen skal fortsette, vil bli det første som blir tømt, men vi håper at vi vil få være i ro her.

Dette er bare i all korthet hvordan det gikk til at vi kom hit. Skulle man gå i detaljer, ville man aldri bli ferdig med å fortelle, men jeg håper at det vil bli ikke bare en, men mange som etter krigen vil påta seg å skrive litt om disse herjingene utført av verdens mest kultiverte folk og Europas beskyttere, og også vie våre judaser et kapitel om ikke mer.

Men nå forlater vi dette tema og går over til et som er mere interessant å omtale: nemlig Norsk Korrespondanseskole. De tre siste brevene som jeg sendte inn til skolen til retting i Kjemi oppnådde jeg ikke å få karakterene for før vi måtte av gårde, og jeg ville gjerne høre hva jeg fikk i karakter selv om jeg ikke får se hva det var jeg hadde galt.

Alle de andre kursene som jeg hadde liggende, brann opp, da man ikke fikk tid til å ta med alt som man gjerne ville ha med seg.

Nå er det ikke stort jeg har å gjøre her, jeg går mest og venter på at tiden skal gå og at krigen snart måtte være slutt.

Brevene jeg har fått fra skolen og som jeg ikke har gjort noe med, brann også opp, og jeg vet ikke om det er mulig at man får nye brev igjen. Hvis så er tilfelle, ville jeg gjerne få tilsendt 8., 9. og 10. brevet i bokføring. Kassen med kjemikaliene fra Nerliens Kjemisk-Tekniske Fabrikk brann også opp, og jeg vil nå høre med Dem på hvilken måte den skal erstattes. Så vil jeg da til slutt høre om jeg kan få tilsendt Deres nye skoleplan, ikke for å tegne meg til flere kurser, men det ville jo likevel være interessant å se gjennom den.

Til slutt vil jeg ønske Dem ei riktig god jul og et fredsbringende nyttår!

Med venlig hilsen

Elev nr. 43/5103 og 43/15.078«

Skolens arkiv eier også brev som er holdt tilbake av Examiner 7485 i allierte styrker under strandhogg i Nord-Norge 1941 (Svolvær) og sendt skolen etter frigjøringen. Alt er oppgavesvar, som altså i NKS fikk en noe forsinket behandling i oktober 1945! Et annet eksempel er en elev med norsk navn, som fra Firenze har innsendt sitt svar på regneoppgave. Brevet har passert italiensk og tysk sensur, og er derfra oversendt Wehrmacht i Norge. En trykksaksending med «Hvad skal jeg bli?» og «Skoleplan 1940—41» har vært i sjøen med d/s Erling Jarls forlis den 29. januar 1941 og så blitt «reddet». Den skulle til en mann på Kirkenes som ville bli elev ved NKS.

Til slutt fester vi oss ved en eksamensbesvarelse i bokholderi fra en antagelig menig tysk soldat, H. O. Hjelpekrydser Berlin — Trondheim, sendt som Krigsfange-Post til Norsk Korrespondence-Skole belønnet med karakteren 1,25, kontrollert i Marine Briefüberwachung. Dette tilfelle peker på tyske elever av NKS under okkupasjonen, uten at man hadde grunn til å nære mistanke om innmeldinger med noen som helst spionasje for øye. —

I forbindelse med disse episoder fra okkupasjonstiden — direkte foranlediget av okkupanten — må nevnes et forhold som fortjener en hedret plass i historien om NKS i krigsårene. For det første ble det drevet et utstrakt illegalt arbeid av enkeltpersoner innenfor skolens stab. Det forundrer derfor ikke at flere kom til Grini eller til Tyskland. Så vidt man i dag kan gå etter de ønskelige opplysninger — vi må jo huske at alle slike casus ble søkt omgjerdet av den strengeste security, både av hensyn til vedkommende funksjonær eller lærer, hans (hennes) familie og skolen selv. Arkivet rommer altså intet materiale. Det er etterpå-klokskap når man hevder at det etter freden burde ha vært rekonstruert eksakte opplysninger, mens det ennå var mulig å skaffe fram dette.

Vi er i stand til å stille opp denne liste over ansatte som ble fengslet og har sittet på Grini eller i fangenskap i Tyskland:

• Josef Berg, lærer. Møllergt. 19, Nord-Norge, Grini, Polen, Tyskland. I fangenskap fra 1942 til 1945.

• Oddborg Berg, cand. philol. Senere leder av NKS Realskole og Gymnas. Grini.

• Jørgen Ferkingstad, lærer. Grini.

• Josef Faaland, redaktør av NKS oppslagsbok. Grini.

• Ernst Gervin (tidligere Ancher Hanssen), redaktør. Grini.

• Einar Høigård, utarbeidet kurset Pedagogisk psykologi. Tok sitt eget liv før han skulle tortureres på Victoria Terrasse.

• Johs. Lillegraven, lærer. Grini.

• Ragnhild Rypdal, kontordame. Grini.

En annen kategori utgjør de mange lærere som ble fjernet fra sine stillinger fordi de ikke ville gå inn for «nyordningen». Ved maktbud ble de fengslet, forvist til andre landsdeler eller i heldigste fall satt på gaten uten «ventepenger», men sikkert under politisk overvåking. Foruten den som skriver dette jubileumsskrift ble følgende ansatt ved NKS etter å være fjernet fra sine stillinger av quislingene og/eller tyskerne (oppført kronologisk):

En tredje kategori er de som måtte rømme til Sverige. For forfatteren av denne boken var det etter Nasjonal Samlings såkalte maktovertagelse den 26. september 1940 nærmest et spørsmål om dager når man ville bli fjernet som ekspedisjonssjef for Kirke- og undervisningsdepartementets skoleavdeling. Imidlertid gikk tiden fram mot desember, antagelig fordi det pågikk en kraftig tautrekking mellom dem som selv anså seg særlig velskikket for dette nøkkelembete for det samlede skolevesen. Planen var jo å sette inn den på NS-hold lenge bebudede nazifisering. Fra 1. januar 1941 var han så konsulent i NKS. Men først i januar 1944 ble det å komme seg over grensen så raskt som mulig. Direktøren ble i hemmelighet varslet, og visse oppdrag til forbindelser i Sverige kunne bli utført før det bar videre med fly til England. Andre som måtte over til Sverige, var:

• Liss Bang-Hansen, lærer

• Harald Graff, lærer

• Øivind Holter, lærer

• Ingeborg Lyche, avdelingsleder

• E. Kjell Mortensen, student

• Per R. Mortensen, forlagssjef

• S. W. Stephensen, overingeniør

I den utstrekning slikt ble kjent — etter en viss tid gikk det gjerne slik, hvor meget enn gode nordmenn gjorde for å holde det skjult — tjente det ytterligere til å befeste tilliten til NKS.

Endelig må i denne forbindelse nevnes noen av de mange i personalet til NKS som var engasjert i ulike oppdrag, for noens vedkommende også utenom deres vanlige arbeidsområde:

• Solveig Gran Andresen, cand. philol.

• Oddborg Berg (etter oppholdet på Grini), cand. philol.

• Ernst Gervin, redaktør

• Arthur Holmesland, overlærer

• Arne Kildal, bibliotekdirektør

• Johannes Lillegraven, handelskandidat

• Gerd Kragemo, cand. philol.

• Per R. Mortensen, forlagssjef

• Kay Piene, lektor

• Elle Ryjord (senere fru E. Kjell Mortensen), kontordame

• Helge Sivertsen (senere i samarbeid med cand. jur. Johan Cappelen om kurset Samfunnskunnskap), cand. philol.

• Sverre Wigaard, trykningssjef

• Eigil Aas, stud. med.

Imidlertid var skolen også avhengig av et tillitsfullt forhold mellom ledelsen og den samlede arbeidsstab og mellom alle enkeltpersoner som var knyttet til institusjonen. Kort sagt, en tillitsfull atmosfære så vel i administrasjonen som i alle avdelinger og — som vi før har streifet — en god korpsånd var en vesentlig bestemmende faktor også for skolens fasade utad og for befolkningens tillit.

Et meget verdifullt middel for sammensveisingen av et så stort personale som i NKS var Norsk Korrespondanseskoles orkester. Rett ledet — direktøren forstod seg på alt som het ledelse — betydde orkesteret en stadig fornyet glede for alle medlemmene ved den avledning og sjelelige avspenning det betydde fra okkupasjonstidens stadige bekymringer. De gjaldt levebrød og familie; arrestasjoner og deportasjoner fulgte jo tyskernes diktatur; og Nasjonal Samlings og hirdens vilkårligheter og personforfølgelser stod langt fra tilbake for herrefolkets, ja var ofte langt verre fordi det var om å gjøre å vise seg brennende i troen på «den nye tid» og de nazistiske metoder for folkeoppdragelse. Og for alle medarbeidere som ikke medvirket i orkesteret, var dets konserter til inspirasjon for hverdagens videre arbeid, ikke heller så lite nasjonal inspirasjon ved de norske komposisjoner og nasjonale musikkverk som konsekvent hadde sin plass på programmet ved siden av musikkhistoriens store klassikere som evig tilhørte hele den siviliserte verden.

Med direktøren som dirigent holdt orkesteret — i alt 14 mann — sin første prøveaften den 4. desember 1940 i spisesalen i Øvre Vollgate. Man åpnet med ouverturen til Orpheus i underverdenen, Balletsuite av Coppelia og Valdresmarsjen. Orkesteret viste alt nå en lovende kvalitet, slik at hvert enkelt medlem gledet seg til prøvene fremover. Her bød ofte direktøren på smørbrød og forfriskninger, og aftenen var selvsagt en fin avkobling. Den første konsert ble gitt den 30. mars 1941, med Soffi Schønningsom solist, og med blomsteroverrekkelse og stor hyllest fra de 100 tilhørere. Siden vekslet det med konserter for bestemte formål, med aftenunderholdninger og med de såkalte musikkaftener som ble rene festaftener (i alt 7 under krigen), og med personalfester; også der representerte orkesteret det uunnværlige og mest givende innslag. Ved enkelte anledninger trådte ypperlige amatører og landskjente solister til; etterpå var orkesteret og alle tilhørerne gjester ved et for den tid rikt bord; selvsagt måtte alle være bevæpnet med sine rasjoneringskort. I november 1942 fikk en klaversonate av Finn Mortensen sin førsteoppførelse med Johan Øian som solist. Der ble også Asbjørn Bjørnestads «Svennemarsj» fremført, tilegnet direktøren.

I november 1943 fikk 250 tilhørere en stor aften med forsterket orkester, 20 mann. Det var et gedigent program som åpnet med Rossinis krevende ouverture til «Wilhelm Tell» og steg til aftenens store nummer, Grieg-Bjørnsons «Bergljot», der Ella Hval med stor virkning fremførte resitasjonen av det dramatiske verk i perfekt samarbeid med orkesteret under direktørens myndige ledelse og kunstnerisk følsomme innlevelse i dikt og tone. Så fulgte Johan Svendsens arrangement av «I fjol gjætt’e gjeitinn» for strykere og til slutt den overalt fengende Valdres-marsj av Johannes Hanssen, en enda mer populær marsj ved NKS der komponisten som lærer og kollega er den mest avholdte mann av alle. Etterpå var alle gjester ved et festlig bord. Av andre konserter må nevnes en i april 1943 der Ingeborg Kindem som solist foredrog sanger med musikk av Grieg og Alnæs. Pausen før siste avdeling nyttet Ingeborg Lyche til å hylle direktøren for den oppgave han hadde tatt på seg midt i en tung og vanskelig tid: å glede sine medarbeidere med den kanskje fineste form for fest, tonenes fest.

I forbindelse med skolens 30-årsjubileum ble det som nevnt en festkonsert den 1. desember. Den har sin spesielle interesse fordi her medvirket to generasjoner av familien Mortensen, direktøren på dirigentpodiet, Finn Mortensen som komponist med sin «Festouverture tilegnet Norsk Korrespondanseskole» og Per R. Mortensen som medlem av orkesteret (slagverk). Solister var Ella Hval, som resiterte «Bergljot», og Ethne Simensen som sang bl. a. Solveigs sang av Grieg og arie av «Flaggermusen» av Johan Strauss. Til slutt ble gitt «Festmarsj tilegnet direktør Ernst G. Mortensen» av Johannes Hanssen. Da denne mangeårige lærer ved NKS skulle fylle 70 år den 2. desember, ble festen etterpå ikke bare preget av gaveoverrekkelse fra orkesteret og direktøren, men en varm personlig hyllest til musikkløytnanten. Direktørens ønske om snart å se ham i spissen for divisjonsmusikken skulle gå i oppfyllelse 17. mai året etter.

Her er ikke plass for orkesterets historie, men foruten fra orkesterets to protokoller henter vi til slutt noen opplysninger fra fru Gerd Kragemos velskrevne oversynsartikkel «Musikklivet ved NKS under krigen». Av solister nevner hun i tillegg til de tidligere nevnte pianistene Johan Øian og Hanna-Marie Salvesen, sangerne Carl Lundgrenog Josef Berg, skolens fremragende klarinettist Jacob Rypdal og den unge fiolinisten Bjarne Larsen. Likeledes gir hun varm hyllest til komponisten Ernst G. Mortensen. Hans populære marsjer slår alltid an den rette feststemning, og hans innsmigrende Serenata gir dyp og ekte glede. Fru Kragemo understreker hvilken fryd det har vært for alle i skolens tjeneste å få del i fremførelsen av flere av musikklitteraturens lødigste verker. «Vi har hvilt ut i gamle, kjente toner, og vi har opplevd den intellektuelle og kunstneriske nytelsen ved å trenge inn i en moderne komposisjon. Også den lettere genren har vært representert, både den sentimentale og den muntre», skriver fru Kragemo. Hun rører her ved verdien i at orkesteret i krigens ulvetid har maktet å lede den enkeltes tanke- og følelsesliv bort fra dagens trykkende begivenheter og brutale press og greid å få ham eller henne til å glemme alt det vonde og faktisk hengi seg til gleden ved musikkens gaver. Med andre ord må vi tilkjenne skolens orkester den fortjeneste å ha vært en mentalhygienisk faktor av betydelig verdi; dessuten har dets ytelser også utvidet tilhørernes almendannelse i ikke liten grad. At orkesteret fortsatte sin virksomhet etter krigen, forringer langt fra dets innsats under okkupasjonen. Det har så menn forblitt en betydningsfull faktor ved alle store begivenheter i NKS’s hele liv og virksomhet. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Vi har i dette kapitel trukket fram momenter av avgjørende betydning for den tillit NKS har vunnet seg, utad overfor opinionen og de ulike befolkningslag og distrikter, og innad i forholdet mellom skolens ledelse og de ansatte og gjensidig mellom disse i et kollegialt forhold.

Men søker vi etter påviselige, eksakte resultater som bevis for institusjonens posisjon, da står det igjen å henvise til statistikken over elevinnmeldinger. For de 25 år i perioden 1914—39 var tallet nådd 140 000. For de enkelte år i perioden 1940—44 var tallene henholdsvis 11 498, 24 181, 38 841, 47 989 og 50 158; samlet blir dette 172 667, og samlet helt fra starten 312 667. Progresjonen under krigen har en nesten eksplosiv karakter. Skolens ekspansjon synes å berettige det uttrykk vi til sine tider har møtt: et eventyr. Og krigstidens elevinnmeldinger stadfester også det saklig forsvarlige i karakteristikken: en okkupasjonskonjunktur.

Tilliten var der, har vi sett. Et friskt og aldri hvilende initiativ hos ledelsen også. Og vekst i fagkretsens omfang og i elevtallene fra år til år gjennom okkupasjonstiden har vi kunnet følge.