Brevundervisningens idé og historikk
Brevundervisning eller korrespondanseundervisning er i våre dager en så alment kjent og utbredt didaktisk metode at det skulle synes overflødig nærmere å definere hva dette er. Kort uttrykt drives den av brevskoler som meddeler sin undervisning i form av undervisningsbrev; disse inneholder lærestoffet eller henvisninger til dette med forklaringer og med oppgaver. Alt er ordnet porsjonsvis i en fremadskridende rekkefølge med rimelig progresjon for en gjennomsnittsbegavet elevs oppfatningsevne og tilegnelse. Eleven sender inn sin løsning av oppgavene og får dem tilbake i rettet stand.
Uten at det har vært nøyaktigere påvist, kan man gå ut fra at brevundervisning i videre betydning kan spores meget langt tilbake.# Denne historikk bygger bl. a. på Ot.prp. nr. 36 (1948) og Brevskolutredningens Betänkande, I, (1961, stensil) som av Kgl. Skolöverstyrelsen er stilt til rådighet.)
I tidens løp har det vært atskillige lærde som har undervist andre personer ved å sende dem brev eller andre skrifter de skulle studere og lære av. Paulus’ brev kan tjene som eksempel. Buddhistprester i Japan har instruert sine elever ved korrespondanse; en del kinesiske lærde likeså sine studenter. Kanskje har lærere i tillegg til studiematerialet sendt spørsmål i tilknytning til dette; disse skulle besvares og sendes tilbake til læreren for med hans kritikk og rettelser atter å gå tilbake til eleven. Når slikt skjedde, kan ikke fastlegges og følgelig heller ikke tidspunktet for brevundervisningens start.
Et holdepunkt av interesse for vårt lands forhold til saken er nylig gitt i forbindelse med et foredrag om den berømte matematiker og fysiker, professor Carl Anton Bjerknes (1825—1903). Vi hører her at den avgjørende impuls for sin senere vitenskapelige bane hadde Bjerknes fått gjennom en bok han fant i en kasse på loftet, fylt med bøker etter faren. «Det var en dansk oversettelse av professor Leonard Eulers breve til en tysk prinsesse, formodentlig som den første systematiske brevskole som er trykt. Originalen var skrevet på fransk og utkom i 1770; den danske oversettelse kom i 1792. Boken var blitt oversatt til en rekke andre sprog og var et eksempel på den alminnelige interesse som opplysningstiden hadde for naturvitenskapelig litteratur og forsøk. Vi kan bare tenke på at hos oss underholdt Bernt Anker sine gjester med forelesninger og eksperimenter i fysikk. — Det var ikke mindre end 234 brev Euler hadde skrevet til prinsessen i Magdeburg, og man behøver bare å lese de første av dem for å få et klart inntrykk av hvilken ypperlig evne han hadde til å skrive forståelig om et temmelig vanskelig stoff. Nå er selvsagt det meste av stoffet i den gamle bok foreldet, og mye av det var også erstattet av nytt da Carl Anton slukte boken som ung student. Men den hadde på viktige områder en klar oppfatning av de grunnleggende problemer og vanskeligheter som vitenskapen møtt# Olaf Devik: Carl Anton Bjerknes. Det Kgl. norske Videnskabers Selskabs Forhand-linger. Bind 34, 1961, s. 23—24.e.») Det slo den unge Bjerknes at på mange punkter stemte ikke Eulers fremstilling og resonnement med det han lærte i universitetsforelesningene eller leste i lærebøkene. På den måten fikk han øynene åpne for at det fremdeles var store spørsmål det var uenighet om, og at disse spørsmål måtte kunne løses ved forskning. Med denne impuls innledes professor Bjerknes’ vitenskapelige bane og epokegjørende innsats.
Fra 1770 må vi flere tiår fram før vi møter det første fremstøt i brevundervisningens historie. Det skjer ikke før den langsomme postgangen med diligencene avløses av jernbanene og ensartet porto og frimerker trenger igjennom. Først nå skapes det forutsetninger for en systematisk brevundervisning. I 1840 gjorde engelskmannen Isaac Pitman et beskjedent forsøk. Han sendte sine elever brevkort der han hadde sammenfattet de viktigste avsnitt i et stenografikurs; elevene ble kontrollert ved at de sendte inn sine stenogrammer og fikk dem rettet. I Tyskland tok Foreningen for moderne språk i Berlin initiativet til brevundervisning i fransk for folk som ikke hadde hatt anledning til å gå i en høyere skole. Tyskeren Gustav Langenscheidt og franskmannen Charles Toussaint utarbeidet fra 1856 kursbrev i fransk og senere også i andre språk. Men ikke før i 1896 ble Rustins korrespondanseinstitutt i Berlin grunnlagt bl.a. med det mål å forberede gymnaselever til studenteksamen.
I Sambandsstatene startet i 1873 i Boston The Society to Encourage Studies at Home «to stimulate the formation of home-study groups, prepare guides to reading, and conduct regular correspondence with members.» Og Illinois Wesleyan University stilte s.å. kurser til rådighet for studenter som ikke kunne oppholde seg ved universitetene. Ti år senere begynte en forsøksvirksomhet med samme mål, Correspondence University i Ithaca i staten New York. Professorer fra en rekke av de mest ansette universiteter støttet foretagendet som ved de verdifulle erfaringer man der høstet, inspirerte en ny bevegelse og dermed la grunnlaget for den virkelige korrespondanseundervisning i Sambandsstatene. Således ble det i forbindelse med en metodistsommerleir ved Lake Chautauqua i staten New York i 1892 utarbeidet kursbrev for fortsatte studier i de resterende måneder av året, kalt «correspondence courses». Professor i semittiske språk ved Yale-universitetet, William Rainey Harper, utnyttet med fremgang denne undervisningsform. Med hans organisasjon av Chicago-universitetet ble brevundervisning gjort til en integrerende del av utdannelsesprogrammet ved de såkalte university extensions. Denne virksomhet siktet på å gjøre det mulig for studenter som ikke kunne komme til universitetene, å studere på sine hjemsteder, etter universitetets kursplan; disse skulle dog følge en del av den muntlige undervisning ved universitetet. Harpers idéer spredtes hurtig og vant omkring århundreskiftet en almen tilslutning. I 1919 bød 73 universiteter og colleges studentene brevkurser; i 1928 hadde antallet vokst til ikke mindre enn 154.
Andre land kom også med. Skerry’s College, Edinburgh, startet i 1880 og i England University Correspondence College i Cambridge i 1887 og Wolsey Hall i Oxford i 1894; i Canada begynte Queen’s University s.å. Japan, Sør-Afrika og Frankrike bygde ut sin university extension sterkest etter den andre verdenskrigen.
En viktig etappe i brevundervisningens historie er også stiftelsen av private brevskoler i Amerika og Europa. Det gjaldt å tilfredsstille det svære behov for yrkesundervisning og teknisk utdannelse, en følge av den raske industrielle og økonomiske utvikling; de tradisjonelle skolene var på ingen måte rustet til å møte dette behov. Denne bevegelsen startet med et brevkurs i arbeiderbeskyttelse, fremkalt ved et spørsmål i en grubeavis i byen Scranton i Pennsylvanias grubedistrikt. Redaktøren av The Mining Herald var Thomas J. Forster; i 1891 grunnla han International Correspondence Schools (ICS). Instituttet fikk snart avleggere i USA, utviklet seg til verdens største og har filialer i mange land. Den andre betydelige amerikanske brevskolen var American School i Chicago.
I Europa spesialiserte Rustinsches Fernlehrinstitut i Berlin (fra 1896) seg på preparandkurser for studenteksamen. I Sverige er Hermods korrespondensinstitut den eldste brevskolen, grunnet i 1898 i Malmø.