NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Brevundervisningens plass i Forsvaret

I Brevskolens siste nummer i 1955 peker direktør Mortensen på den kjensgjerning at også det offentlige viser en stadig stigende interesse for velferdsarbeidet. Det drives i forskjellige former for ulike alders- og yrkesgrupper. Ikke minst har arbeidet for våre sjøfolk, har vi sett, og for de mange tusen som årlig innkalles til militærtjeneste, fått den største betydning. Velferdstjenesten er glidd inn i folks bevissthet som noe selvfølgelig, og den griper stadig mer om seg. Et vesentlig ledd i velferdsarbeidet for unge mennesker er undervisning. «Både når det gjelder sjøfolk og militære, er derfor undervisningsarbeidet kommet i første rekke. Flere og flere får øynene opp for at grunnlaget for fremgang og tilfredshet — for velferd på lengre sikt — er solide kunnskaper.»

Dette kloke resonnement er riktig nok. Og ikke mindre riktig er det at sjøfolk og vernepliktige militære stilles på linje, både ut fra egne behov og dermed også for alle som skal legge denne undervisning til rette, forberede de ulike kurser og studieformer på beste måte og gjennomføre brevundervisningen så effektivt som råd er. De reelle individuelle ønsker og mål bør også tilfredsstilles ut fra et sosialt helhetssyn. Begge yrkesgrupper tjener sitt land og samfunn i en uhyre viktig sektor av arbeids- og samfunnslivet. Og for begge yrker er det maktpåliggende at deres arbeidsinnstilling er avgjort preget av våken bevissthet om hvilke verdier de er satt til å verge — materielle og økonomiske likså vel som ideelle og moralske. Direktørens hilsen var foranlediget av en ny avtale mellom Forsvaret og ti av landets brevskoler. Imidlertid hentyder jo «en ny avtale» klart til det faktum at Forsvaret alt i lengre tid har nyttiggjort seg brevundervisning i sin velferdstjeneste. Overhodet har denne sak vært under drøftelse alt fra oppbyggingen av våre nasjonale styrker på britisk jord under krigen, en drøftelse som fortsatte da vår regjering og sentraladministrasjon kom hjem og skulle ta til med organiseringen av vårt forsvar i endelige former, innenfor faste, av Stortinget vedtatte rammer.

Den norske regjerings og Forsvarsdepartementets syn på undervisning og opplysningsvirksomhet i Forsvaret har vært positivt helt fra krigens tid. Forsøksvis igangsettelse av sivilundervisning ved Hærens styrker i Skottland var således påbegynt i 1944 etter et skissert forslag av en komité i London. Denne komité hadde i nær kontakt med britenes Army Bureau of Current Affairs (ABCA) gjort opptakten til undervisning av Hærens innkalte mannskaper i visse emner, fortrinnsvis sentrert i samfunnskunnskap i vid betydning. Den skulle videre følge de engelske forsøk som hadde vunnet voksende forståelse hos de militære myndigheter, og avgi innstilling til forsvarsministeren, Oscar Torp, med eventuelle forslag til organisert undervisnings- og opplysningstjeneste i de norske avdelinger i Skottland. Da forfatteren av dette jubileumsskrift av regjeringen i London ble beordret til Stockholm i visse oppdrag fra Kirke- og undervisnings- departementet og fra Forsvarsdepartementet, ble forsøkene i våre styrker på britisk jord retningsgivende for lignende tiltak i våre «politi»-forlegninger i Sverige. Erfaringene der — likesom de i Skottland — styrket våre militære myndigbeters oppfatning av det ønskelige i en formålstjenlig organisasjon av opplysningstjenesten ved de ulike forlegningene. De innkalte mannskaper måtte bli opplyst om aktuelle spørsmål av interesse også for enhver menig soldat. Det var med andre ord avgjørende for en god moral og positiv innsatsvilje at alle ledd fra de høyeste kommandostillinger til de yngste og sist innkalte menige skulle — i den utstrekning militært sikkerhetsmessige hensyn ikke hindret det — være å jour med den til enhver tid aktuelle situasjon, slik at de derved kunne være seg bevisst hvorfor de kjempet i de frie nasjoners rekker, og hva de der kjempet for.

Ved min reise til Sverige inngikk i mine direktiver bl. a. å fortsette mitt arbeid i ABCA-kommisjonen ved besøk i alle våre politiforlegninger i Sverige og avgi løpende rapporter til forsvarsministeren, statsråd Oscar Torp om a) de forsøk som var påbegynt med opplysnings-, undervisnings- og velferdstjeneste ved avdelingene, b) befalets syn på dette arbeid, c) mannskapenes innstilling til saken, d) krav og kvalifikasjoner til de befalingsmenn som skulle utføre denne tjeneste og e) de ytre vilkår m.h.t. lokaliteter og materiell, befalets tjenestetid og plikter og mannskapenes valgte tillitsmenns rettigheter og plass i denne tjeneste. Mine rapporter om de enkelte besøk i forlegningene, samtalene med befal og med de meniges tillitsmenn, min kritikk av de rådende forhold og positive forslag til modifikasjoner og forbedringer gikk omgående til forsvarsministeren.

Ved frigjøringen ble arbeidet med en ordning av brevundervisning for innkalte militære mannskaper fortsatt, men nå under den forutsetning at undervisnings- og velferdstjenesten skulle organiseres for alle våpengrener. Imidlertid er vi i stand til å gå enda noe lenger tilbake enn vi hittil har fulgt denne sak. Det viser seg nemlig at NKS tidlig er blitt oppmerksom på spørsmålets stilling i Sverige under den tilspissing av den utenrikspolitiske situasjon i Europa som fulgte Hitlers innmarsj i Østerrike og Tsjekkoslovakia, og den 1. sept. 1939 satte storkrigen i gang.

Spørsmålet om korrespondansekurser for militære dukket opp første gang alt i siste halvår av 1939. Ved årsskiftet 1939—40 ble det i Sverige satt i gang frivillige korrespondansekurser for vernepliktige av eldre årsklasser, som ventet innkalling i 1940. Meningen var at soldatene skulle lære teori på forhånd, så en kunne ofre mer tid på den praktiske utdannelsen i den tiden de var inne. Følgende kurser ble satt i gang: Medborgarkurs i luftskydd. Beredskapskurs om folkförsvaret. Soldatinstruktion. Deltakerne kunne studere individuelt eller i grupper, såkalte brevringer, altså med innsendelse av felles oppgavesvar til retting. Kursene var gratis, og elevene skulle bare betale porto for sine brev til skolen. Undervisningsbrevene var utarbeidet av Kooperativa Förbundets Brevskola i samråd med de militære myndigheter. Tiltaket fikk stor tilslutning, og det meldte seg på kort tid bortimot 40 000 elever.

NKS tok opp spørsmålet om å sette i gang lignende kurser her i landet. I brev av 23. januar 1940 gjorde direktør Mortensen Forsvarsdepartementet oppmerksom på de kursene som var satt i gang i Sverige. Direktøren stilte NKS’s tekniske apparat til rådighet i tilfelle myndighetene skulle finne at det var verdt å ta opp saken i Norge. Han tilbød samarbeid både hva de økonomiske, undervisningsmessige og administrative sider av saken angikk. Forsvarsdepartementet oversendte saken til Ledelsen for frivillig militæropplæring. Etter en del forhandlinger fikk skolen imidlertid i mars beskjed om at departementet ikke kunne yte noe tilskudd til slike kurser. Den bevilgning som Stortinget hadde gitt, var forutsatt anvendt til vanlige kurser og ikke til korrespondanseopplæring. Da krigen kom en måned senere, satte den en stopper for videre forhandlinger.

Etter krigen kom det forespørsler fra en del velferdsoffiserer om korrespondanseundervisning for innkalte mannskaper. Spørsmålet gjaldt denne gang ikke undervisning i militære disipliner, men i vanlige fag for mannskaper som på grunn av militærtjenesten måtte forsømme sin utdannelse. Spørsmålet hadde også en sosial side; det gjaldt jo å gi soldatene noe nyttig å beskjeftige seg med i fritiden.

Denne første avtalen NKS hadde om militære elever, var formelt sett en gentlemen’s agreement mellom avdelingssjefen i Forsvarsdepartementet, daværende oberst Georg Bull, og direktør Mortensen. Den ble til etter kortvarige forhandlinger og etter at direktøren personlig var reist til Sverige, for der å innhente eksakte opplysninger om ordningen med brevunder visning for de innkalte vernepliktige mannskaper. Resultatet var de to parters enighet om følgende:

Skolen gav 20 % av kursets kostende, elevene selv betalte 30 % av den reduserte kursavgift og departementet resten — limitert til kr. 50. Dette svarte til den ordningen de hadde i Sverige. Ordningen trådte i kraft straks og stod ved makt uten vesentlige modifikasjoner til 1954. Det var det beste samarbeid.

Det har interesse å se hvor positivt departementet i det hele stilte seg i denne saken. Således skrev det 15. aug. 1945 til Hærens, Sjøforsvarets og Luftforsvarets overkommandoer samt Sanitetssjefen bl. a. følgende:

«I den senere tid har det blant mannskapene vist seg en stadig økende interesse for deltakelse i korrespondansekurser, og fra avdelingene er det oversendt Forsvarsdepartementet en rekke søknader om dekning av utgifter forbundet med slike kurser.» Det het videre at «departementet er interessert i at initiativ fra mannskapenes side i retning av dyktiggjørelse for det sivile liv blir understøttet på beste måte, og finner det riktig at en vesentlig del av utgifter forbundet med sivil videreutdannelse mens mannskapene er i tjeneste, dekkes av det offentlige.» I oktober ble det meddelt: «Grensen på kr. 50,— behøver en imidlertid ikke å betrakte som absolutt, og en rimelig overskridelse kunne en regne med å få godkjent når en ellers fant søknaden berettiget. Begrensningsbestemmelsen gjelder ellers bare for de styrkene som er innkalt etter kapitulasjonen, og representerer den permanente ordning for korrespondanseundervisning innen styrkene. For søknader fra personell som har tjenstgjort utenfor landets grenser, gjelder imidlertid ingen begrensning oppover, idet det bare vil bli tatt hensyn til søkerens muligheter for å gjennomføre kurset og til søknadens berettigelse for øvrig.» Det ble ellers bestemt at departementet ikke skulle gi tilskudd til korrespondansekurser som elevene holdt på med da de ble innkalt. —

Med utgangspunkt i de politiske partiers fellesprogram omtales saken i stortingsmelding nr. 32 (1945—46), «Plan for en første reising av Norges forsvar». Under «Visse grunnleggende faktorer i gjenreisingen av forsvaret» sies det i drøftelsen av «Menneskemateriellet», om undervisning og opplysningsvirksomhet:

«Velferdsutvalget har enstemmig tilrådet:

• At det ved alle øvelsesetablissementer av rimelig størrelse settes av 6 timer om uken i tjenestetiden til obligatorisk undervisning i norsk og samfunnslære (herunder edruelighetsarbeidet), eventuelt andre fag etter hvert som en vinner erfaring.

• At yrkesopplæring blir gitt så bred plass som mulig ved alle våpenarter både i tjenesten og som fritidsopplæring av teoretisk og praktisk natur.

• At det settes i gang et frivillig opplæringsarbeid av almendannende karakter i fritiden, i form av studiesirkler, forelesningsserier (bl. a. gjennom Kringkastingen).

• At det bygges ut biblioteker ved øvelsesetablissementene med et allsidig utvalg av faglitteratur og skjønnlitteratur.

• At mulighetene for korrespondanseundervisning utnyttes fullt ut.

Når det gjelder spørsmålet om å skaffe lærerkrefter til undervisningen, regner utvalget med at det blir bruk for en del lærere i full stilling, men understreker for øvrig betydningen av samarbeid med lærerkreftene i den høgre skole, ungdomsskolen, framhaldsskolen og grunnskolen. Videre peker utvalget på mulighetene for å nytte vernepliktige som lærere, i første rekke lærerskoleelever og studenter. Når det gjelder yrkesopplæringen, vil Forsvaret selv i noen utstrekning råde over skikkede lærere. I det alminnelige opplysningsarbeid anbefaler utvalget samarbeid med folkeakademier og andre folkelige organisasjoner, bl. a. gjennom Samnemnda for studiearbeid.

Departementet slutter seg til utvalgets prinsipielle tilråding og vil ta skritt til å realisere forslagene i praksis. Når det gjelder den obligatoriske undervisningen, er departementet enig i at det er naturlig å begynne med norsk og samfunnslære, men det må være adgang til å ta opp andre fag etter hvert.

For å løse lærerspørsmålet i praksis, har departementet for sitt vedkommende funnet at det vil være hensiktsmessig å organisere et Forsvaretsundervisningskorps som får ansvaret for undervisnings- og opplysningsarbeidet. Korpset vil måtte ha en stamme av lærere som har fullt arbeid i Forsvaret, med andre lærerkrefter tilknyttet etter behovet, med enkeltstående oppgaver. Samtidig vil departementet foreslå at lærerskoleelever og studenter skal kunne utskrives til tjeneste i undervisningskorpset etter at de har fått en kortere rekruttskole og et særskilt lærerkursus. Departementet antar at dette vil være nødvendig for å skaffe det nødvendige antall lærerkrefter, og det vil være en rasjonell utnyttelse i Forsvarets tjeneste av de fagfolk det her er tale om. En tjenstgjøring i undervisningskorpset vil også kunne gå inn som et nyttig ledd i deres alminnelige utdannelse. Til undervisningskorpset bør også kunne nyttes mannskaper med erfaring fra det frivillige opplysningsarbeid.»

Det er ikke her stedet til å gå nærmere inn på den store utbygging av denne side av Forsvaret som siden har funnet sted. Det er nok å henvise til den omtale vi ovenfor har gitt, og de avtaler som er truffet om brevundervisningens plass og økonomiske ordning innenfor de tre tjenestegrener. Men det har sin interesse å referere den konklusjon Forsvarets undervisnings- og velferdskorps trekker av en undersøkelse som er foretatt «for å kunne vurdere sin bruk av brevundervisning på fast grunnlag».

«En har ønsket å vurdere brevskoleordningen både i seg selv og i forhold til Korpsets undervisningsopplegg i Forsvaret for øvrig. For dette formålet var det i første omgang ikke nødvendig med noen inngående statistisk bearbeiding av materialet (overføring til hullkort). Fordi andre oppgaver presser på, må det utstå til en senere undersøkelse å belyse forhold ved denne undervisningen som har spesiell interesse i en videre sammenheng. Undersøkelsen har gitt flere positive hovedresultater. Det viser seg at brevundervisningen under FUVK har god spredning på de ulike utdanningsnivåene. Den store fagkretsen som står til rådighet gjennom Korpsets brevskoleordning blir godt utnyttet til yrkesmessige formål og til andre verdifulle formål. De militære elevers arbeidsytelser i denne undervisningen ligger godt og vel foran ytelsene hos skolenes vanlige elever. Elevene i Forsvaret fullfører gjennomsnittlig vel halvparten av sine kurser i løpet av 1 år. Nærmere bestemt klarer en femtepart å fullføre sine kurser, og de resterende elever besvarer gjennomsnittlig 4? lærebrev (gjennomsnittskurset utgjør 10 ½ lærebrev). Det ser også ut til at elevene slutter godt opp om de ufullførte kursene etter militærtjenesten.

Alt i alt må en kunne konkludere med at budsjettmidlene til denne undervisningen blir godt utnyttet, og at brevundervisningen er en undervisningsform som Korpset bør bygge videre på.»

Overenskomsten mellom direktøren for NKS og avdelingssjefen i Forsvarsdepartementet, oberst Bull, løp altså i nær ti år. Dog var det i 1949—50 truffet en avtale mellom Forsvarets undervisnings- og velferdskorps (FUVK) og ti brevskoler.

En undersøkelse i 1950 gir et så interessant bilde av militærelevenes sikte på videre utdannelse eller forhold til individuelle evner og anlegg at vi her gjengir de 10 NKS-kurser som kom høyest i «popularitet»:

Kontrollen med brevelevene har ikke vært så lett. Da departementets avd. IV fra 1947 ble egen institusjon, «Forsvarets undervisnings- og velferdskorps», prøvde man en ny instruks; men heller ikke denne viste seg effektiv, så man i slutten av 1948 tok opp igjen arbeidet med å utarbeide en bedre kontrollordning. I hver forlegning i Norge og Tyskland skulle det nå opprettes et fast kontrollorgan, det såkalte elevtilsyn. Det vil si en befalingsmann beordret av avdelingens sjef. I praksis er dette som regel en undervisnings- eller velferdsoffiser, i hvert fall ved de største forlegningene. — Det er alltid en del som overvurderer seg selv, og som derfor ønsker å bytte kurs fordi forkunnskapene ikke strekker til. Siden 1950 purres militærelevene, slik at når det gjenstår 10 dager av svarfristen, får elevene fra skolen brev med påminnelse om at svarfristen snart utløper.

Avtalen med de ti brevskoler ble oppsagt ifølge Forsvarsdepartementets skriv til FUVK av 4. juli 1955. Siden høsten 1945 hadde samarbeidet mellom de to parter ført til 22 081 innmeldinger av militærelever ved NKS. Brevskolen# 1955/4, s. 3 og 11.) forteller om dette at de vernepliktige på den måten har «utnyttet tjenestetiden til studier som enten har betydd en god avkopling fra det daglige liv i forlegningen, eller som har vært et ledd i elevenes fortsatte utdanning for deres yrke i det sivile liv. Både NKS og staten har gitt stønad til undervisningen, og soldatene har kunnet gjennomgå hvilket som helst brevkurs for ca. fjerdeparten av normal pris. — Som rimelig er, har vi en mengde bevis på at undervisningen har vært av den største betydning for elevene. Mange av dem har gjennom målbevisst arbeid faktisk bygd seg en fremtid gjennom studier i fritiden. — Da tjenestetiden i Forsvaret ble utvidet, gikk myndighetene inn for økt sivilopplæring i tjenestetiden — for i størst mulig grad å motvirke skadevirkningene ved det avbrekk i utdanningen som militærtjenesten kan bety for de innkalte. En kommisjon ble nedsatt for å bearbeide spørsmålene, og etter mange viderverdigheter er så en helt ny ordning trådt i kraft fra 1. oktober 1955. Sivilopplæringen er gjort obligatorisk og inngår som et fast ledd i tjenestetiden. Den er en ny form for skole som omfatter alle de innkalte mannskaper, og den er helt gratis for elevene. — Et spesielt kurs i samfunnskunnskap er utarbeidet av Forsvaret. Dette skal gjennomgås muntlig med soldatene i et 40 timers kurs. Spesielle grunnkurser er også laget i norsk (i samarbeid med NKS) og regning; også disse skal om mulig legges til grunn for klasseundervisning i fagene. Til å holde oppsyn med undervisningen har Forsvarsdepartementet oppnevnt tre undervisningsinspektører (en for hver av de tre forsvarsgrener) og hittil i alt ca. 40 undervisningsledere. Det er disse siste som får den personlige kontakt med mannskapene, og som leder den daglige undervisning i samfunnskunnskap, norsk og regning. — Grunnkursene skal gjennomgås av de soldater som har et minimum av skoleutdanning etter folkeskolen, og som gjennom en forhåndsprøve viser å ha behov for en oppfrisking av elementærkunnskapene i hovedfagene regning og norsk. Når klasseundervisning ikke kan ordnes for disse, trer brevundervisning inn i stedet. Stoffet er lagt opp slik at dette lett lar seg ordne. — Brevundervisning får en sentral plass i det videre opplegg, idet det fra 10 brevskoler er plukket ut ca. 300 brevkurser som elevene fritt kan velge mellom (derav 157 fra NKS). Disse står omtalt i en egen «brevkurskatalog» som soldatene får utdelt når tjenestetiden begynner. På disse vilkår kan samtlige mannskaper som har — eller gjennom grunnkursene skaffer seg — gode kunnskaper i norsk og regning, gjennomgå så mange kurser som de selv vil i tjenestetiden. Undervisningen står under tilsyn av undervisningslederne, men kan også tas i fritiden om elevene måtte ønske det.»

Det er innlysende at NKS på bakgrunn av det som er opplyst her, gjennom lengre tid forberedte «storinnrykk» av militærelever fra oktober 1955. Ellers ville skolen svikte sine tradisjoner i vel forberedte opplegg og rådsnar iverksettelse. Betegnende nok var pågangen i militærinnmeldinger meget stor. Mens tallet i 1954 hadde ligget på 2666, steg det i 1955 (den nye avtalen med Forsvarsdepartementet var datert 8/10) til 10093, i 1956 til 16 848, i 1957 til 18 056 og i 1961 til 19 909.

Avtalen av 1955 har departementet truffet med i alt 10 brevkursinstitusjoner. Det så vel prinsipielt som reelt viktigste er denne gang at brevundervisningen i Forsvaret er gjort obligatorisk og helt gratis for elevene. Uten at det her er grunn til å gå inn på de mange mer tekniske og praktiske detaljer i en slik avtale, skal vi innskrenke oss til å nevne noen få punkter. Innmeldingene mottar skolene til de kurser som er oppført i «Forsvarets brevkurskatalog». Søknadene sendes på eget skjema som utfylles forskriftsmessig av eleven og påtegnes av undervisningslederen. Det skal gis karakter for hvert oppgavesvar. Om nødvendig har en elev i samråd med undervisningslederen adgang til å bytte kurs, og elever som ikke har fullført sine kurser, fortsetter som skolens elever uten tillegg i prisen. Skolene gir 10 % rabatt på de til enhver tid gjeldende kurspriser. Innsendelse av hver kalendermåneds regninger med spesifisering er det fastsatt skjema for; det følger egen fortegnelse for sluttmeldinger (her kom et tillegg 13. juni 1956). Skolene plikter å holde departementet underrettet om nye utgaver av skoleplaner, prislister og reklamebrosjyrer etc. Avtalen er gjort foreløpig gjeldende fra 1. oktober 1955 til 30. juni 1956 med adgang for hver av partene til å si den opp med 3 — tre — måneders varsel.

Brevskolen kunne snart# 1956/2, s. 5.) meddele at om man kom innom en militærforlegning, ville man finne utrolig mange unge i gang med brevstudier, i fritiden eller sammen med andre under oppsyn av en studieleder, og fortsetter: «I og med at sivilopplæring pr. brev ble gjort obligatorisk for alle innkalte mannskaper.....er dette med studier glidd inn som et naturlig ledd i tjenestetiden. Og vi har et sterkt inntrykk av at den nye studieordningen er mottatt med begeistring av de unge selv. Med stor iver har soldatene kastet seg over det tilsendte studiemateriell . . .» Vi får så vite at i løpet av de tre måneder siden avtalen ble undertegnet den 8. oktober til ut året, ble det innmeldt 8000, og strømmen fortsetter i det nye året.

Avtalen ble 9. januar 1963 avløst av en ny der særregler ble fastsatt for brevringstudier, og av en prisavtale om 15 % lavere kurspris (gjelder to av brevskolene) for Forsvarets sivilopplæring enn de kontantpriser som gjelder for sivile elever; kursprisen pr. deltaker i brevring må normalt ikke overstige ¹/₃ av prisen for tilsvarende kurs utenfor brevring.

Selv om brevskoleundervisningen stort sett var sentralisert i departementet og Forsvarets Sivilopplæringsråd (fra høsten 1957), var det så tidlig som i 1952 sluttet kontrakt mellom NKS og Luftforsvarets Overkommando om utarbeidelse av brevkurser for alt luftpersonell. Dette meddeles etter nyttår 1953, da vi også får vite at kursforfatterne har begynt sitt arbeid og kursene sannsynligvis vil komme i gang i løpet av året. I 1954 meddeles som en kjensgjerning at samarbeidet har gått for fullt og 4 av de planlagte kursene er i gang. Forklaringen på denne direkte kontakt er antagelig at disse kurser faller utenfor den generelle kontrakt med departementet, er så spesielle og ikke gjelder mannskapene. De omfatter: Fagengelsk for Flyvåpnet I, Fagengelsk for Flyvåpnet II, Flyvåpnets organisasjon og arbeidsområder, Luftkrig og Personellforvaltning i Flyvåpnet.

Forsvarets Sivilopplæringsråd skulle være en fellesnevner for undervisningen i alle tre forsvarsgrener. Det består av de 3 undervisningsinspektører, l representant for velferdstjenesten og 2 oppnevnt av departementet. Folkehøgskolestyrer (rektor) Erling Østerud ble den første formann.

I forbindelse med skolens avtaler med Forsvaret finner vi grunn til å nevne at NKS helt siden frigjøringen har truffet en spesiell rabattavtale gjeldende for befal som ønsker å gjennomgå brevkurser innen hvilket som helst fagområde. Ordningen har i årenes løp skaffet skolen nær kontakt med en rekke dyktige befalingsmenn innen Forsvaret, og befalets personlige erfaring fra brevundervisningen har utvilsomt betydd atskillig for dets avgjort positive holdning også til mannskapenes sivilopplæring pr. brev.

Vi vil her også ta med et par begivenheter av de tradisjonelle når det gjelder «runde» år og tall.

Sommeren 1951 hadde skolen feiret militærelev nr. 10 000, OlavTovshus. Han fikk av NKS tilbud om innenfor en ramme av kr. 250,— å velge et av tre alternativer: en reise innenfor Norges grenser med båt, bil, tog eller fly; sportsutstyr etter fritt valg; bøker likeså. Tovshus var flysoldat fra Mo i Telemark og tjenstgjørende ved reparasjons- og ettersynsavdelingen på Gardermoen flyplass. Det ble brakt på det rene at det var bare godt å si om ham, kort sagt han var en kjekk kar. Han fikk permisjon til et besøk i Oslo, der han av direktøren fikk overlevert sin pengepremie og var gjest ved en lunsj. Han valgte sportsutstyr og hadde lenge ønsket seg «litt av hvert til turbruk og fiske. Fisking er min store hobby.» Nå passet dette fint, da han skulle overføres til Kjevik med fiskerik elv like ved. Han var nok en både interessert og energisk flymekaniker, for han hadde bundet seg for 4 år. Hans første NKS-kurs var Flyets teknikk, — «greitt og oversiktlig og egner seg svært godt som innføring i studiene på dette område», sa han. Nå var han opptatt med kurset Praktisk regning. Han sluttet intervjuet med en hilsen, særlig til sine kamerater i det militære. «Og skriv at alle bør ta brevkurser i den tiden de gjør militærtjeneste. Det er billig og god utdannelse», sa han.

I 1955 kom militærelev nr. 20 000, en flysoldat på Rygge flyplass, Reidar Bredesen. Han ble invitert inn til NKS og var gjest ved et avvekslende program — fra omvisning i skolen og intervju i «Mannskapsavisa», mottagelse hos direktøren og middag på Frognerseteren sammen med sjefer innen FUVK og representanter fra NKS til teateraften som avslutning. Han var en solid og stillfarende kar som målbevisst var gått inn for å dyktiggjøre seg i sitt fremtidige yrke, rørleggerfaget; han hadde i 3Va år vært i lære ved Notodden Salpeterfabrikk; etter framhaldsskole gjennomgikk han l-årig yrkesskole for mekanikere samtidig som han om kvelden var elev ved lærlingeskolen og arbeidet seg gjennom NKS-kurset Yrkeslære med fagtegning for rørleggere. Han forteller: «Jeg kan trygt si at jeg neppe hadde klart lærlingeskolens eksamen uten dette kurset.

Det var så greitt og enkelt lagt opp, og interessen vokste mens jeg arbeidet med brevene. Resultatet gav lyst til å prøve meg i nye kurser, og den sjansen fikk jeg da militærtjenesten foreløpig avbrøt min læretid i rørleggerfaget.

— Og hva var det så du kjørte i vei med?

— Først meldte jeg meg til kurset Dieselmotorlære, svarer Bredesen. Jeg var da elev ved et flymekanikerkurs på Kjevik flyplass, og brevkurset gjennomførte jeg på ca. 3 måneder. I høst ble jeg flyttet til Rygge, hvor jeg har tjeneste i brannavdelingen. Vi er 12 mann på brakka, og tre av oss er NKS-elever. Jeg for min part meldte meg til kurset Gass-sveising og skjæring. Det var da jeg var så heldig å bli elev nr. 20 000.

— Det er vel ikke så lett å greie studiene inne på brakka?

— Nei, det tar litt tid før en venner seg til rabalderet mens en leser. Men etter hvert har jeg øvd inn en virkelig effektiv leseteknikk og har lært meg til god konsentrasjon om lærestoffet.

Hva vil du bruke NKS-premien til, Bredesen?

Det blir nok til bøker om teknikk.»

Det gikk ikke lang tid før det ble å premiere militærelev nr. 50 000, Harry Jensen fra Balstad i Lofoten. Det var i 1957. Han var ansatt i Telegrafverket og avtjente sin verneplikt på Jørstadmoen. I forbindelse med denne premiering gir Brevskolen en del opplysninger som har betydelig interesse etter at sivilopplæringen i Forsvaret var blitt obligatorisk og gratis, og karene fra Hæren, Marinen og Flyvåpnet strømmer til NKS for å lære ting de vil ha nytte av når de igjen trekker i sivile klær:

«Siden den nye avtalen mellom Forsvaret og ti av Norges brevskoler trådte i kraft 1. oktober 1955, har vel 28 000 mann fra de tre forsvarsgrenene meldt seg som elever ved vår skole. I løpet av tiåret 1945—55, da slik opplæring var frivillig, hadde NKS 22 000 militære elever. Dette vil si at skolen nylig kunne registrere sin militærelev nr. 50 000. Tilsammen utgjør en slik mannskapsstyrke noe sånt som 10 fullt oppsatte brigader — en ikke ubetydelig del av Norges forsvar!

Det er all mulig grunn til å betrakte dette tallet bare som et foreløpig høydepunkt. Innmeldingene strømmer inn i økende tempo og stiller store krav både til administrasjons- og undervisningsavdelingen ved NKS. Men selvfølgelig virker denne voldsomme pågangen også som et stimulerende tillitsvotum til skolen, og hver lærer og funksjonær gjør sitt ytterste for å møte de økende krav.

Av de rundt regnet 200 kursene NKS har å by på, er over 160 med blant kursene i Forsvarets brevkurskatalog. Naturlig nok er noen kurser eller kursgrupper mer populære enn andre. Som ventelig er det de tekniske kursene som topper den militære kursstatistikken, og blant de aller øverste finner vi Motorlære, Billære og Dieselmotorlære.

Hakk i hæl følger språkkursene, med engelsk på overlegen førsteplass. Gutter som aldri før har hatt anledning til å lære språk, kaster seg med iver over grunnkursene, men svært mange tar også videregående språkkurser.

Den tredje store favorittgruppen av kurser er regning og matematikk. NKS har noe å by enhver på dette feltet, og vi finner militærelever på alle trinn, fra praktisk regning til høyere matematikk.

Blant mannskapene i Marinen er det svært mange som tar kurset Navigasjon. Ellers er en rekke hobbybetonte kurser populære, særlig Amatørfotografering, tegnekursene, Notelære og Musikkteori.

Ikke så få av våre aller dyktigste elever er å finne blant militærelevene. Her er folk som tar 10—12 kurser i løpet av tjenestetiden, og med utmerkede resultater. De stundom vanskelige studieforhold rundt om i for legningene gjør slike prestasjoner desto mer beundringsverdige.»

I 1960 ble en marinegast, Jarle Rabben, militærelev nr. 100 000 ved NKS. Han var fra et småbrukerhjem på Frøya, vokste opp på Røros hos sine besteforeldre og tok realskoleeksamen ved Tynset statsrealskole i 1955. Så hjalp han en tid med småbruket og slo inn på forretningsveien. Hele tiden arbeidet han med brevkurs ved NKS, fullførte 3 grunnleggende handelskurser m. fl. og skaffet seg handelsskoleeksamen med 1,55 i hovedkarakter. Også Jarle Rabben ble tilbørlig feiret. Ved en pressekonferanse var en rekke autoriteter til stede, fra departement og militærkomité, Sivilopplærings- og Brevskolerådet, Norsk Rikskringkasting og Statens Velferdskontor for Handelsflåten. Fra Marinen møtte bl. a. kontreadmiralTamber, som gav interessante opplysninger om det sivilopplæringsprogram utenom tjenesten Marinen hadde lagt til rette og med meget oppmuntrende resultater. Denne undervisning går inn som ledd i militærtjenesten med faste timer i arbeidstiden — ca. 150 timer i 18 måneder, sa admiralen. Men de fleste av kursene er så omfattende at en vesentlig del av undervisningen foregår i mannskapenes fritid. De skiftende tjenesteforhold i Marinen har imidlertid gjort at man der i stor utstrekning har måttet basere seg på brevundervisning som har vist seg meget hensiktsmessig. Admiralen sluttet med å si: «Det er Sjefen for Marinens oppfatning at sivilopplæringen bidrar til å aktivisere mannskapene på en særlig effektiv måte, og den er med å rydde bort tilpasningsvansker og høyne moralen og kunnskapsnivået. Mannskapene er naturlig nok i første rekke interessert i de undervisningsopplegg som gir sivil yrkeskompetanse, og dette har medført at Marinens sivilopplæring er sterkt yrkesmessig preget og utvikler seg mer og mer i den retning. Det er ikke tvil om at sivilopplæringen også øker mannskapenes kvalitative forutsetninger for den militære spesialopplæring og tjeneste i forsvarsgrenen for øvrig. En koordinering av sivil og militær opplæring på områder hvor det er faglig naturlig, vil derfor også gi et bedre samlet resultat.» Dette var sterke ord. Men deres berettigelse vil alle som har fulgt denne sak, kunne stadfeste.

Det kan overhodet ikke være tvil om at sivilopplæringen slik den i sin tid ble vedtatt av Stortinget, har betydd uendelig meget — for samfunnet som helhet, for ånden i Forsvaret og for de innkalte mannskaper som ikke lenger kan betrakte militærtjeneste som spill av tid. Eller som en undervisningsleder uttrykker det: «I det hele tatt åpner sivilopplæringen så store muligheter for soldatene at ingen lenger skal komme og si at militærtjenesten har vært bortkastet tid. Da er det i tilfelle vedkommendes egen skyld».

Imidlertid ble man i løpet av 1963 konfrontert med en ny og uforutsett situasjon i forbindelse med den nye langtidsplan for Forsvaret som skulle tre i kraft fra 1. januar 1964. På grunn av den kraftige reduksjon av tjenestetiden, i Hæren fra 16 til 12 måneder og i Luftforsvaret og Sjøforsvaret fra 18 til 15 måneder, gav Forsvarsdepartementet opprinnelig uttrykk for at man på grunn av den reduserte tjenestetid måtte konsentrere utdanningen om de militære disipliner — slik at den obligatoriske del av sivilopplæringen ville måtte falle bort.

Vi vil i denne forbindelse sitere «Mannskapsavisa«# 1963/20. ):

«Etter sterk henstilling fra Sivilopplæringsrådet kunne forsvarsgrenene og Forsvarsstaben strekke seg til ca. 5 timer, som bare var ment å skulle brukes til en grunnleggende orientering om sivilundervisningen — slik at forholdene ble lagt best mulig til rette for en øket aktivitet på fritiden. På sivilopplæringshold ble dette timetall karakterisert som «jevngodt med ingenting», og det ble understreket at hvis all obligatorisk sivilundervisning i tjenestetiden skulle sløyfes, ville det bety en alvorlig svekkelse av sivilopplæringen som helhet. Erfaringene viser nemlig at fritidsundervisningen trenger «hold» i tjenestetidsundervisningen for at den skal kunne drives, særlig for de mannskaper som står dårligst utdanningsmessig sett.»

Etter nye, kraftige henstillinger, ikke minst fra Forsvarets Sivilopplæringsråd, ble man imidlertid enige om et kompromiss — 40 timers obligatorisk sivilopplæring. Det er å håpe at det timeantall som nå er avsatt til obligatorisk sivilopplæring, ved effektiv utnyttelse vil kunne danne grunnlag for en fortsatt sivilopplæring i Forsvaret, selv om det er å frykte at sivilopplæringen ikke vil få samme effekt som tidligere. Om dette kan man først uttale seg sikrere etter at ordningen har vært praktisert gjennom et visst tidsrom. Det ligger imidlertid i fastsettelsen av 40 timers obligatorisk sivilopplæring, mot 5 timer som først foreslått, en sterk anerkjennelse av sivilopplæringens store verdi, og at denne form for undervisning vel må antas «å være kommet for å bli».