Vurdering av brevundervisning i Norge
Vår fremstilling er nå ferdig med de mer undervisningsmessige sider av NKS’s historie. Av en viss interesse vil det da være å komme inn på en generell vurdering av hva brevundervisning betyr i et land som Norge. Vi tror at den beste almene karakteristikk av brevundervisningen og vurdering av dens muligheter og opplysningsoppgave i Norge er uttrykt i de tre mest representative uttalelser skolen eier: Johan Falkbergets, Edvard Stangs og Tønnes Sirevågs. Den første representerer den dype og sterke trang i det norske folk til opplysning og kunnskap, men som var hindret eller hemmet ved manglende skolemuligheter innen rimelig avstand fra hjemmet. Vel — mange greide ved nesten overmenneskelig slit og ved en uovervinnelig viljekraft å få tilfredsstilt iallfall noe av sin kunnskapstørst og higen etter «sann opplysning». Den andre personligheten er ikke så viden berømt som dikterkongen på Ratvollen, men som pedagog i videste og fineste betydning var rektor Stang kjent og ansett over hele Norden som en skolemann, litteraturkjenner og humanist av sjelden kvalitet. Den tredje representerer NKS’s egne elever og tok med karakterene m-m-s-s på engelsklinjen en av de fineste studenteksamener noen av de tusener NKS-elever kan oppvise. I dag er han representant for den høyeste administrative myndighet skolen er underlagt.
Dr. Johan Falkbergets brev til direktør Ernst G. Mortensen inspirerte i 1950 en leder i Brevskolen som vi tidligere har referert# Brevskolen 1950/3, s. 1. Falkberget var samme år kreert til æresdoktor ved Stockholms Högskola (Kungl. Universitetet i Stockholm er navnet fra 1960; det var gitt universitetsstatus fra 1903)..)
Mens Falkberget var talsmann for de store og dype befolkningslag som ved bedre opplysning ville arbeide seg opp til lysere kår og til oppgaver som de trodde lå deres evner og interesser nærmere, var Stang talsmannen for det vide pedagogiske samfunnssyn som ville ta brevundervisningen i denne store saks tjeneste.
Johan Falkberget.
Falkberget skriver her like inntrengende selvopplevd som i sine monumentale dikterverk: «I ungdomsårene måtte jeg låne skolebøker av studentene og pugge i nattetimer og fristunder, uten å få noen undervisning, — det var et slit uten like, resultatet ble som det ble mangen gang, men annen vei til kunnskap nyttet det ikke å tenke på i den tiden for en uten midler til å søke høyere skoler. Tenk om det da hadde vært en korrespondanseskole! Ved hjelp av en sådan er det overkommelig, selv for en kroppsarbeider, å få «duskeluen». Den nye veien fører med god vilje iallfall frem til Universitetet. Ja, om en så må arbeide hver dag på marken, i fabrikker, gruver og ved jernbaneanlegg. Jeg har ofte pekt på døren Norsk Korrespondanseskole, som står åpen for alle, uansett forkunnskaper. Hvorfor ikke anstrenge seg for å gå inn i den? En som eier kunnskap, — har — nå som før — alle fordeler frem for den uten kunnskap. Det kan aldri bli anderledes så lenge verden står. Idag — med 8 timers arbeidsdag — er det bortimot meningsløst å gå omkring totalt uvitende. Jeg kjenner meg viss om at Wergeland ville ha slått kraftig til lyd i sine traktater og flyveblad for korrespondanseskolene, hvis slike hadde eksistert i hans tid. Hvorfor skulle vi — uten sammenligning forøvrig — la være å gjøre det?
Og et ord tilslutt: Idag er alltid den beste tid å skaffe seg kunnskaper!«
Edvard Stang.
Stangs «Et brev om brevskoler»# Brevskolen 1950/3, s. 3.) sier: «Vårt skolevesen blir etter hvert stadig utbygd. Adgang til videregående utdannelse og undervisning etter folkeskolen i by og bygd er på mange måter gjort lettere for ungdommen. Nye skolelover baner vei for en mer effektiv og moderne oppbygging av ungdomsutdannelsen. Likevel er det meget som står igjen å gjøre. Lange avstander til skolested, vanskelige økonomiske forhold i mange hjem og ikke mindre samfunnets økende behov for ny ung arbeidskraft fører til at mange ikke skaffer seg videregående utdannelse.
Et lyst trekk i bildet er det likevel at vi er i ferd med å få «fritidsproblemer», fordi arbeidstiden for de fleste er regulert. Dette gir store muligheter for den enkeltes initiativ når det gjelder å utnytte fritiden riktig. En kan lettere skaffe seg kunnskaper på egen hånd, både innenfor det fagområde, det yrke som en har valt, og almendannende kunnskap som gjør livet rikere å leve. Det er skapt muligheter for å nå mål en har satt seg
Tønnes Sirevåg. (Studentbilde fra 1938.)
Brevskoleundervisning kan hjelpe alle som er bundet til lønnet arbeid Og yrke når de vil søke ny kunnskap. Postbudet finner vei overalt. Avstandene forsvinner. Et undervisningsbrev slutter den direkte kontakt mellom elev og lærer. Det rettede svaret stimulerer til fortsatt fordypelse i stoffet. Arbeidet blir selvstendig. En utvikles ved det og blir klar over egne evner og anlegg, rives ut av passivitet og likegladhet. Evnen utvikles ved å brukes.
Den som leser igjennom en brevskoleplan, blir slått av hvor rik og mangesidig den er. Det er mange fag å velge mellom, mange flere enn ved en vanlig skole. Enhver våken ungdom — og eldre også — vil finne noe som stemmer med et behov hos ham eller henne. Ikke så få er sikkert litt engstelige til å begynne med. De tror ikke at de makter å skrive svarene sine godt nok med riktig rettskrivning og setningsbygning. De tenker da ikke på at en brevskole nettopp skal hjelpe dem som er usikre til å bli sikrere, og at de som har med en brevskole å gjøre, er vant til at mange, som rimelig er, blir nokså hjelpeløse til å begynne med. Den gleden som både elev og lærer opplever når det stadig går bedre både i faget og når det gjelder evnen til å kunne skrive klart, er ikke det minste utbytte av brevskoleundervisningen. Derfor skal en ikke være engstelig, men trøstig gå i vei. Det lønner seg.
Tryggere føler naturligvis de seg som har kunnskaper i et fag på forhånd, men søker til brevskolen for å få utvidet kunnskapene. De vet også ofte mer om hvor verdifullt det er og hvor nødvendig det kan være, stadig å lære mer. Ens arbeid blir interessant Og mer fylt av mening om en behersker mer av det fag og det samfunnsområde som en er knyttet til. En lærer å tenke mer selvstendig over hva en selv arbeider med og hva ens kamerater på samme arbeidsplass er opptatt av. Det skjerper iakttagelsesevnen. Ikke mindre viktig kan det være for mange at brevskolen kan gi økt innhold til fritidssysler, verdifulle hobbyinteresser. Skoleungdom kan også få hjelp i fag som de må arbeide med på egen hånd for å nå bedre resultater. De som har planer om å melde seg til skoler og kurser eller ta eksamen som privatister, får av brevskolen uvurderlig hjelp. …»
Ekspedisjonssjef Sirevågs brev# Brevskolen 1928/9, s. 126) er sendt fra Nærbø på Jæren i august 1928. Det er med glede han uttaler seg om de erfaringer han har høstet av korrespondanseundervisningen, sier han. Og fortsetter: «Allerede i flere år har jeg nytt godt av ovennevnte undervisningsmetode, og jeg vil uttrykke min største tilfredshet med utbyttet. Gjennom korrespondanseundervisningen innøves nøiaktighet og punktlighet; man får skjerpet sin iakttagelsesevne. Av stor betydning er det at man lærer å gi et fyldestgjørende uttrykk for sine meninger skriftlig. Korrespondanseundervisningen utvikler fremfor alt selvstendig tenkning hos eleven. Den prøver og stålsetter hans vilje, og lærer ham å arbeide målbevisst og omhyggelig. Kort sagt: korrespondanseundervisningen fremelsker egenskaper som er av uvurderlig nytte for fremgang i livet. Jeg er den således en stor takk skyldig, fordi den har virket modnende på mig, og øket min konkurransedyktighet.»