NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

40-årsjubileet

Life begins at forty — uttalte lederen av Wisconsin-universitetets brevundervisning, Wilson Thiede, ved den 4. internasjonale brevskolekonferanse i Pennsylvania i 1953. Ordene var nettopp innsiktet på brevundervisningen; etter 40 år skulle denne undervisning ha overvunnet alle barnesykdommer og være nådd opp til sin manndoms fulle kraft. Dette tok direktør Ernst G. Mortensen som utgangspunkt da han på skolens orienteringsmøte den 31. august 1954 skisserte programmet for NKS’s 40-års-jubileum. «Vi gleder oss over at NKS har nådd en såpass anselig alder, og det skal sannelig feires. Midt i alt strevet i høst vil vi unne oss et lite pust i bakken, glede oss over at livet begynner!«

Vi har lagt merke til at ingen av skolens «runde» fødselsdager er passert uten at begivenheten ble viet en viss oppmerksomhet. Vi husker hvorledes 25-årsjubileet ble en sterk og verdig manifestasjon av brevskoleundervisningens verdi, ikke minst i et land som Norge, og av skolens kapasitet så å si på alle tenkelige undervisningsområder, fra kurser i almendannende skolefag til yrkes- og fagutdannelse, så vel elementær som videregående, og for en rekke spesialbehov innen vårt arbeids- og samfunnsliv. Likeledes har vi sett hvorledes krigen skapte en «okkupasjonskonjunktur» med en nærmest eventyrlig ekspansjon og dertil svarende vekstkurve i det årlige innmeldingstall på elever og kursdeltakere. Selvsagt ble de «små» jubileer av et beskjedent omfang — dog alltid en festlig sammenkomst for skolens lærere og funksjonærer — og 30-årsjubileet kunne som følge av krigs- og okkupasjonsforholdene ikke høytideligholdes på ønskelig måte. Men nå foran 40-årsjubileet kunngjør direktøren at det skal festes som det seg hør og bør!

Imidlertid betyr det å feste ifølge direktør Mortensens syn også at det skal arbeides — støtt og planfast og energisk slik som det hører den gode hverdag til. Eller er det kanskje mer dekkende å si at han i sitt liv har forstått å realisere Goethes appell: «Saure Wochen, frohe Feste», kort sagt syntesen av arbeid og avkopling, vår tids kategoriske krav til mental hygiene. Riktignok kastet undervisningslederen, cand. philol. Anton Steens tragiske død den 9. nov. 1953 sin dystre slagskygge inn over jubileumsårets start. Men ellers er Brevskolen alt fra første nummer i 1954 preget av skolens friske initiativ og store bredde i nye kursopplegg og revisjon av gamle kurs. Det spenner fra husbygging og kjøleteknikk, reklame- og ulike bransjekurs til Dagliglivets psykologi; fra Praktisk norsk til Forkurs i almendannende fag for grunnskoler i sykepleie, Billære og Motorlære; fra samfunnslære til nye opplag av Møteledelse og taleteknikk; fra yrkes-orienteringen «Hva skal jeg bli?» til nye brosjyrer om Personalopplæring pr. brev.

I denne forbindelse må vi ikke glemme at direktørens understrekning av skolens jubileer alltid hadde vært forberedt planfast og omsynt. Og resultatet? Med ett unntak — 1949 — hadde ethvert jubileumsår slått ut i en merkbar stigning i elevtallet. Nå i 1954 gikk det opp med mer enn 2000 innmeldinger. Bak en slik kjensgjerning er det selvsagt ikke bare skolens egne trykksaker i forbindelse med jubileet — og annonsering i dagspressen over hele landet — som har virket, men at pressen også redaksjonelt alltid gav NKS anerkjennelse og hyllest. Dette gav øket interesse for brevundervisning og således bedre kjennskap til hva den kunne gi. Uten tvil har direktøren vært et godt, ja et populært intervjuobjekt; det har ikke vært knepet med plass til intervju både med lederen og hans nærmeste medarbeidere og med historikk om brevskolesaken i Norge, med hyllest-artikler fra gamle elever og med vektige uttalelser fra landskjente menn og kvinner i ansvarsfulle stillinger de er nådd fram til, uten annen bakgrunn enn folkeskole og ett eller flere, kanskje mange fagkurs i NKS. Men aldri har direktør Mortensen, selv ikke ved 25-årsjubileet, hatt en så utbredt og samstemmig anerkjennende presse som ved 40-årsjubileet. Mer enn 120 aviser og 20 tidsskrifter sluttet opp om skolen, til dels med utførlige og rikt illustrerte artikler, endog redaksjonelle ledere. Siden jubileumsdagen falt på en mandag, var det ikke til å unngå at noen tjuvstartet lørdag den 2. oktober, men hovedstrømmen veldet inn over skolen mandag den 4. oktober, den dagen da 40 år tidligere frk. Hanna Nilsen fra Kongsberg kom inn som første elev.

Av dette svære pressemateriale kan vi bare plukke ut noen småbiter. Det blir slike som karakteriserer pionéren, hans syn på brevundervisningens muligheter i Norge og hans tro på en god brevskoles verdi som opplysningsfaktor i et land med Norges naturforhold og kommunikasjoner. Den spredte bosetning og de altfor små og beskjedne skoleforhold og sørgelig begrensede utdannelsesveier for kunnskapstørstende og evnerik ungdom gir hoveddrag i dette bilde. Og mer tilårskomne menn og kvinner som vil lære mer og dyktiggjøre seg for bedre arbeidsvilkår eller arbeid de mener å ha særlige anlegg for, forsterker behovet.

Stor variasjon kan det vanskelig bli i denne klipphaugen. Iallfall hva overskrifter angår. La oss likevel ta noen eksempler: Skolen for alle. Norges største skole i stadig vekst. — Landets første brevskole 40 år. — Skolen uten pult og kateter. 200 kurser i jubileumsåret. Studiefond på 100 000 kroner opprettes. — Skulen med ein halv million elevar. 40 år sidan Norsk Korrespondanseskule vart sett i gong. — Noregs største brevskule jubilerar. — Respekt og beundring for 40 års verk. — Skolen med 200 fagkurser og innpå 100 lærere har hatt en halv million elever. — Et kulturjubileum. — Norsk Korrespondanseskole har 102 lærere og 37 funksjonærer i sving — hele året igjennom. — Skolen med 500 000 elever og eget postkontor jubilerer. Nær 50 tonn post i året og frimerker for 125 000 kroner.

Særlig omtale får jubileumsutstillingen i Ingeniørenes Hus. Under overskriften «En halv million mann markerte jubileet», sier Aftenposten: «Norges kortvarigste, men kanskje mest instruktive utstilling markerte i går en milepel i norsk undervisningsvesens historie.» Vårt Land skriver: «Det var en frisk og talende utstilling Norsk Korrespondanseskole holdt i Ingeniørenes Hus i går i anledning 40-årsjubileet. Den var arrangert spesielt for pressen og skolefolk. Så å si alle kjente kvinner og menn innen skole- og undervisningsverk var møtt fram og studerte fotomontasjer, oversiktlig statistikk i kraftige farver, undervisningsmateriell etc. Et lite ekmalt isskap som inneholdt de spede spirer til skolen — dvs. det første brevkurs — hadde en hedersplass. En vegg med brev fra elever over hele verden var det morsomt å se på. Det var mye som vitnet om imponerende bredde, kvalitet og samfunnsmessig betydning.»

Brevskolen 1954/4 skildrer «En utstilling med smell i!» «På skolens jubileumsdag den 4. oktober holdt NKS en liten utstilling for pressen, fremtredende skolefolk og interesserte organisasjonsfolk. Utstillingen ble en avgjort suksess. — Det er vel sjelden at en utstilling holdes åpen bare i 3 timer, ja, det må vel være noe bortimot ny norsk rekord! NKS hadde imidlertid funnet ut at en enkel og oversiktlig, til det ytterste konsentrert utstilling ville gi alle interesserte en god oversikt over skolens utvikling gjennom 40 år. Følgelig hadde den laget en utstilling som bare var åpen for spesielt innbudne — fremtredende representanter for pressen og for alt som har med undervisning og folkeopplysning å gjøre i landet vårt. B1 a. møtte representanter for Kirke- og undervisningsdepartementet, Universitetet i Oslo, Undervisningsrådet, Lærerskolerådet, Brevskolerådet og de store lærerorganisasjoner.

Utstillingen ble åpnet av ekspedisjonssjefen for Kirke- og undervisningsdepartementets skoleavdeling. Det var ham en glede å imøtekomme direktørens anmodning om å åpne denne utstilling. «Jeg gjør det i respekt for det betydningsfulle initiativ som for 40 år siden ble realisert med grunnleggelsen av Norges første brevskole. Jeg gjør det i beundring for det stor verk som i løpet av fire decennier er bygd opp med så eventyrlige arbeidsresultater. Og jeg gjør det i oppriktig anerkjennelse av hva skolen har betydd for hele vårt folks opplysningsstandard og faglige opplæring og dermed for vårt lands konkurransedyktighet.

Ut fra disse synspunkter har jeg den ære å erklære Norsk Korrespondanseskoles jubileumsutstilling 1954 for åpnet!«

Etter en kort velkomsthilsen fra direktør Ernst G. Mortensen strømmet publikum omkring i utstillingslokalet. Fotografenes lynlyslamper blinket, og utstillingens forskjellige avdelinger ble gjenstand for den mest inngående gransking.

Brevskolens nr. 3 var det virkelige jubileumsnummer (også sendt ut som særtrykk), skjønt også nr. 4 ved sine referater fra de forskjellige akter av «jubileumsforestillingen» fortjener en slik betegnelse. Jubileet får sin hyllest med en spissartikkel av redaktøren. Så kunngjøres stiftelsen av «Studiefond for NKS-elever kr. 100 000». Avkastningen skal første gang utdeles 4. oktober 1955. Derpå følger en rekke hilsener, fra departementet ved ekspedisjonssjefen for dets skoleavdeling og Brevskolerådet ved dets formann, lærerorganisasjonene og tidligere medarbeidere. Den første av disse gir en slik vurdering av denne særegne skoles mangesidige oppgaver at man har ønsket den trykt in extenso:

«På vegne av Overstyret for skolevesenet hilser jeg Norsk Korrespondanseskole til dens 40-årsjubileum. Det blir en hilsen til den største skolen vårt land har. Den er størst i elevtall; den er den mest omfattende så vel med hensyn til aldersgrupper som fag og skoleslag; og den har en spredning både i sosial og geografisk henseende som ingen annen skole kan oppvise maken til; — ja, dens aksjonsradius stanser ikke en gang ved Norges grenser, men rekker fram til nordmenn i alle verdensdeler og på alle hav.

Min hilsen blir også en hyllest til det pionérarbeid denne skolen representerer i vårt land, til dens vidsynte og kloke ledelse gjennom disse fire årtier, til et initiativ som aldri hvilte og alltid årvåkent holdt kontakten med denne eiendommelige skoleforms eventyrlige fremmarsj i det moderne samfunn. Elevklientelets kontinuerlige økning har med bakgrunn i tidens og vårt samfunns demokratiseringsprosess betydd at nye befolkningsgrupper mer og mer fikk tilfredsstilt sin læretrang og sitt utdannelsesbehov. Dette igjen har satt skolens bærende krefter i stand til å nå stadig sikrere metoder og arbeide fram en bedre og bedre psykologisk og praktisk tilretteleggelse av stoff og oppgaver.

En sosiologisk undersøkelse av Norsk Korrespondanseskoles elevmasse gjennom det tidsrom den nå har lagt bak seg, ville sikkert vise høyst bemerkelsesverdige resultater. Man ville få et overordentlig interessant bilde av rekrutteringen, se hvorledes en betydelig elevkontingent hadde nyttiggjort seg ervervede kunnskaper og eksamensvitnemål til videregående utdannelse, og trekke slutninger med hensyn til hvilke sjanser gjennomgåtte brevkurser hadde gitt den enkelte til befordring eller til omskolering fra det yrke og den jobb han hadde før han begynte sin «brevskolegang». Selvsagt må en skole av denne type regne med et betraktelig frafall, om enn dette blir lite i forhold til tallet på alle dem som på kortere eller lengre tid gjennomfører sitt arbeidsprogram. Hadde skolen bare kunnet eksakt registrere sine elevers senere data, tror jeg at et slikt materiale ville fortelle oss ikke bare om en imponerende rekke individers faglige styrkelse, derav følgende bedrede lønnsvilkår og sosiale oppstigning. Men vi ville kan hende bak tallkolonner og enquête-formularer øyne hvorledes brevundervisningens skole hadde gitt individet et liv med flere og større muligheter, med økt arbeidsglede og sunn selvtillit, med målbevisst sikte og dypere samfunnsbevissthet.

I en sum gir slike tanker oss lov til å erkjenne hvilken intensivering og konsolidering av det norske samfunns almene og faglige dannelses-standard brevskolen innebærer. Denne vurdering støtter seg ikke minst på den kjensgjerning at et land med de naturforhold og den utstrekning, den spredte bosetning og de svære avstander til sentrale skolesteder, og den samfunnsstruktur og individualisme som karakteriserer Norge, lå særlig gunstig til rette for at brevundervisning måtte slå an og bli en suksess. Denne kjensgjerning ble ytterligere stadfestet under okkupasjonen. Av lett forståelige grunner økte da kravene til de bestående brevskolers kapasitet. Men disse kunne langt fra stille det enorme behov som direkte fulgte med okkupasjonens stengning av skoler, med jakten på ungdom til arbeidstjeneste etc., så det gjaldt for flest mulige formelt å være opptatt med arbeid i praktiske yrker og så innenfor hjem og hybler å konsentrere seg om en bestemt fagopplæring eller om videregående utdannelse som ville gi lønn for strevet når freden kom. Følgelig grodde det opp et utall av nye brevskoler og enkeltkurser. Men få av dem gav fullverdig undervisning, mens flertallet simpelthen baserte seg på en krigskonjunktur og altså var rene spekulasjonsforetagender. Dette er bakgrunnen for den lov om brevskoler som kom i 1948. Det var en saneringsforanstaltning mot at visse strøk av landet og både ungdom og mange eldre ble utbyttet av mindreverdige institutter. Staten pliktet derfor å skaffe seg sakkyndig kontroll over denne i og for seg særdeles viktige skolegren, så de ulike skolene gav valuta for elevenes skole- og kurspenger.

I denne forbindelse er det rett å peke på Norsk Korrespondanseskoles stilling under krigen. Dens ledelse nøyde seg ikke med å kjøre videre på en opparbeidet rutine og et godt renommé over hele landet for på det grunnlag å tilfredsstille den kolossale elevmasses aktuelle behov slik situasjonen var. Nei, så langt fra! Og det er meg en uforbeholden glede å fremheve to forhold; begge tjener skolen til heder. For det første: den holdt sitt initiativ friskt, tross svære vanskeligheter, og greidde en videre utbygging med nye kurser. Av disse var et i pedagogikk for lærere en veritabel nyskapning; det vant en tilslutning som langt overtraff det deltakerantall man hadde regnet med under planlegningen. For det annet: den sikret seg nye lærerkrefter til supplering av lærerstaben blant de mange lærere som ble avskjediget av nazistene. Mange er de som under disse års påkjenninger ble satt i stand til å yte en fortjenstfull innsats i brevskoleundervisningen, og fra den tid takknemlig og med respekt minnes den institusjon som både gav arbeid og økonomisk trygget deres eksistens så fremt ikke nazistyrets personforfølgelser rammet dem på ny. —

Så takker jeg Norsk Korrespondanseskole for 40 års verdifull innsats i folkeopplysningens og fagutdannelsens tjeneste, en innsats som vanskelig kan vurderes høyt nok. Samtidig ønsker jeg videre fremgang, til gagn for individ og folk, for vårt land og for individuell og nasjonal konkurransedyktighet.

Utvilsomt vil nye oppgaver melde seg, f. eks. brevundervisning som forutsetning for opptagelse på visse trinn innenfor våre fagskoler, videre utvikling av velferdstjenesten i Forsvaret og handelsmarinen, teorikurser i ulike bedrifter, supplerings- og avansementskurser i de store statsetater o.m.a. — oppgaver som til dels alt tar form og viser brevundervisningen som praktisk ledd i et rasjonelt samordnet undervisningssystem for hele vårt land. Jeg kjenner meg forvisset om at Norsk Korrespondanseskoles fremgang vil skje i fortsatt lojalt og positivt samarbeid med de statlige organer loven om brevskoler har instituert.»

Brevskolerådets formann, skolestyrer Hj. Helgesen avsluttet sin hilsen med følgende:

«Faktisk er det så at den store nyskapningen i skolestellet i moderne tid er gjort av folk utenfor skolestua. Brevskolene har gått sin seiersgang over verden og vårt eget land, millioner har søkt disse skolene i andre land, hos oss kan brevskoleelevene telles i hundretusener. Det er flere grunner til dette. De tre viktigste er kanskje disse: 1. Brevskolene har på en ny og enkel måte imøtekommet et veldig behov for kunnskap og opplæring på mange områder. 2. Brevskolene har gjennom sitt virke og sin propaganda vært med på å skape behov for større kunnskap og bedre opplæring. 3. Brevskolene har kanskje i større grad enn noen annen skoleart greidd å komme i kontakt med de mange skoletrette, de som er lei av lekser, karakterer og skoletvang. Hvor skal alle disse vende seg når lærelysten våkner igjen, og de er blitt klar over at de trenger videre opplæring og større kunnskaper? Her høver nettopp den arbeidsform som brevskolene nytter. Den gir muligheter for kunnskapssøkende og energisk ungdom til å finne en vei enda om vanlige skoler er stengt for dem. På dette område har NKS vært en banebryter og pionér i vårt land ...»

Byråsjef Ingeborg Lyche sier bl. a.: «En arbeider ikke i nærmere 10 år ved en institusjon som NKS uten å få med seg impulser og verdier for livet. Jeg tenker i takknemlighet på de to betydelige undervisningsledere som nå begge er borte, dr. Martin Gran og lektor Anton Steen, som gavmildt og interessert meddelte av sin rike erfaring og innsikt til en ung og uerfaren medarbeider. Og jeg tenker på all den våkne og energiske ungdom jeg møtte, ungdom som søkte skolen for å få hjelp til å nå de mål de hadde satt seg. Sant nok var det noen som gav opp, fordi de trodde at det fantes noen annen vei til kunnskap enn målbevisst arbeid. Men de beste holdt fast, og mange av dem var det både stimulerende og lærerikt å møte.»

Formannen i Norges Lærerlag, Kåre Norum, takker skolen, som har åpnet så mange «muligheter på stadig nye felter for ungdom som det var oppdrift og tiltak i, men som veien til det ordinære skoleverk var stengt for av de forskjelligste grunner, og den har gitt håndsrekning og hjelp til mange som det gikk tungt for fordi de var kommet inn i arbeidslivet — det praktiske eller intellektuelle — på felter hvor de trengte å supplere sine kunnskaper for å fylle sin plass tilfredsstillende. — Norges Lærerlag takker skolen ved 40-årsjubileet for den håndsrekning den på forskjellige felter også har gitt mange av våre medlemmer utover hele landet.»

Norges Lærerinneforbund ved overlærer Frieda Dalen siterer Wergeland i «For Almuen»: «Du skal lære å føre din plog med stolthet, du skal gå som en opplyst, fri mann bak den, ikke som en tankeløs, sløv mørkets trell.» «I dag er det en enkel sak for yngre og eldre samfunnsborgere å leve opp til denne Henrik Wergelands målsetting. Vi har KORRESPONDANSESKOLEN.»

Norsk Lektorlags formann, rektor Sollesnes, peker på: «I korrespondanseundervisningen er det skolen som kommer til elevene; den kan nå dem hvor de er, og på den tid av døgnet som måtte passe dem. Derfor er det større behov for brevskoleundervisning i Norge enn i de fleste andre land. Med sitt banebrytende arbeid har Norsk Korrespondanseskole dekket dette behov i en grad som er all ære verd.»

Også ellers rommer jubileumsnummeret interessante drag i den vidtomspennende institusjons daglige maskineri, dens ledelse og målsetting. Naturligvis er det samtaler med direktøren og hans nærmeste arbeidsstab. Direktøren nevner innledningsvis de 200 enkeltkurser og fortsetter: «det er en selvfølge at det kreves en effektiv administrasjon, skal vi kunne yte våre elever den aller beste service. Vi har for tiden 94 lærere og 37 funksjonærer. I tillegg til dette kommer en lang rekke kursforfattere og rådgivere på de forskjelligste fagområder». Ved starten utarbeidet han selv det ene av de to første kursene. «Men nå må nok eksperter på alle områder ta seg av de forskjellige sider ved skolens virksomhet, ikke minst utarbeidingen av kursene. Jeg for min del har mer enn nok med å bevare oversikten over hele maskineriet. Men naturligvis er jeg med under planleggingen av de nye kursene og av alle nye tiltak for øvrig.» Så hyller han de to første undervisningsledere, dr. Martin Gran og cand. philol. Anton Steen, og anser det for et hell at dr. Østlyngen stod til disposisjon for den ansvarsfulle stillingen; han hadde jo vært knyttet til NKS fra 1941 og hadde derfor grundig kjennskap til det forskjelligartede undervisningsstoff.

Dr. Østlyngen fortsetter samtalen og presiserer at det stilles atskillig større krav til et undervisningsbrev enn til en lærebok for alminnelig skolebruk. En brevskoleelev arbeider alene og kan ikke straks få svar på noe han ikke forstår. Brevet må ikke alene holde mål faglig, men være formet slik at det ikke på noen måte kan misforståes. Språket må være godt og klart og fremstillingen så grei og lettfattelig som mulig. Noe av det viktigste er planlegningen av nye kurser. Man må til enhver tid følge med på alle fagområder og sørge for at kursprogrammet tilfredsstiller de strengeste krav. Har man bestemt seg for et nytt kurs, er det første som må gjøres å finne de rette kursforfattere. En lang rekke av landets fremste fagfolk står til rådighet, «og vi er stadig på jakt etter nye, gjerne yngre folk som har evnen til å lage kvalitetskurser. Også arbeidet med den tekniske fremstilling — oppsetting, illustrasjoner osv. — er viktig og krever tid, og tegnere og korrekturlesere m. fl. samvirker under trykningssjef Wigaards ledelse.» Til slutt poengterer dr. Østlyngen verdien av studie- og yrkesrettledningen, særlig knyttet til yrkeshåndboka «Hva skal jeg bli?», og den glede og nytte skolen ofte har hatt av råd og vink fra interesserte elever. I denne forbindelse er å nevne den konkurranse NKS innbød til i Brevskolen 1953/3 om elevenes studiemetode. Det het her:

«Både enkeltelever og brevringer får ved innmeldingen ved NKS en rettledning om valg av studiemetode. Denne rettledningen vet vi at mange har fulgt med godt resultat, men naturligvis må den enkelte i større eller mindre grad finne fram til sin egen metode, som vil avhenge av kursets art, elevens forkunnskaper og alder, adgangen til hjelpemidler, den tid vedkommende har til disposisjon for studier osv. osv. En lang rekke faktorer har altså betydning i denne forbindelse, og vi vet at svært mange elever stadig eksperimenterer for å finne fram til en mest mulig rasjonell arbeidsmåte. Noen skriver til skolen og forteller litt om dette, men vi er overbevist om at mange flere sitter inne med erfaringer som bør komme andre til gode. Vi vil derfor innby våre nåværende og gamle elever til en liten konkurranse på dette området.» Vilkårene blir oppgitt. Beløpet kr. 500,— i premier, blir etter bedømmelseskomitéens innstilling fordelt mellom de bidragsytere som finnes verdige til premie. Ingen premie blir på mindre enn kr. 50,—. De beste svarene blir offentliggjort i Brevskolen.

Studieleder, cand. philol. Oddborg Berg opplyser at NKS alt fra 1917 underviste i den høgre skoles fag, men inntil 1941 bare hadde kurser i de skriftlige fagene. Da ble NKS Realskole og Gymnas egen avdeling. I 1943 var man nådd til fullstendige realskolekurser i alle fag; i 1947 var det også ferdige kurser i alle fag på real-, latin- og engelsklinjen. Neppe noen annen avdeling får så god personlig kontakt med hver enkelt elev. Særlig er det stor glede på forsommeren når det strømmer inn takknemlige brev fra de mange som har tatt sine eksamener, for det meste med imponerende gode resultater.

Sekretær Wivestad forteller om det gode samarbeid med offentlige institusjoner, med organisasjoner, bedrifter osv. Loven om brevskoler er det grunn til å være tilfreds med, for kontroll med brevskolene, rådets myndighet m.v. må sees som uttrykk for at brevundervisning dermed er godkjent definitivt som en skoleform likestilt med vanlige skoler og som et viktig ledd i arbeidet for å høyne kvaliteten i denne undervisning. Sekretæren fremhever det gode samarbeid med Forsvaret og med handelsflåten samt de mange andre offentlige myndigheter og skoler: «En brevskole gir mange muligheter for et smidig samarbeid, f. eks. i fag der det er vanskelig å skaffe kvalifiserte lærerkrefter på stedet. Mange skoler bruker også våre brevkurser i sin egen undervisning, fordi de har funnet at disse egner seg som lærebøker. Jeg nevner Norges handelshøyskole, Statens yrkeslærerskole, Norges kommunal- og sosialskole, Statens fiskarfagskoler, maskinistskoler og en lang rekke andre.»

Jubileumsportrettet av direktør Mortensen har partier av et mer personlig preg enn i mange tidligere. Et par eksempler. Intervjueren «ber Ernst G. Mortensen røpe litt av hemmeligheten ved denne enorme suksess, og hvilke egenskaper en mann må ha som kan gjennomføre en bedrift som NKS.

— Det viktigste for et menneske som vil fram, er å ha oppdrift og pågangsmot, lyder svaret. Det har jeg etter min mor. Det var alt jeg arvet, men det var også meget. Da min far døde, var jeg 12 år, og mor måtte arbeide hardt for å få oss barn fram. Vi fikk alle den nødvendige utdannelsen til å få en god plattform i livet, og selv hadde jeg en ubendig trang til å gjøre noe.

— Men hvor begynner selve eventyret om NKS?

— Det begynner i Mexico. Min 4 år eldre bror ble sendt til Mexico City for å montere en rekke poststemplingsmaskiner som den norske ingeniøren Krag — han med rifla — hadde funnet opp. Min bror var en av Krags medarbeidere. Istedenfor å komme hjem til Norge etter endt oppdrag, bestemte han seg for å bli derborte noen år og tok jobb på International Correspondence Schools’ filial i Mexico City. Han sendte hjem skoleplanene til meg, og jeg ble voldsomt interessert. Min første reaksjon var: Skole pr. brev måtte være noe for Norge som er så vidstrakt, og hvor samferdselsmidlene er så begrenset. Siden har jeg ofte tenkt på dette med poststemplingsmaskinene — tilsynelatende en ren tilfeldighet, men allikevel var det dem som gav støtet til landets første brevskole.

Jeg var 20 år gammel den gangen og på jakt etter noe som virkelig skulle bli min livsgjerning. Jeg torde ikke snakke til en sjel om dette. Jeg gikk med idéen dypt inne i hjertet, og en dag hadde jeg spart så mange penger at jeg kunne dra over til Amerika. Det var i 1911. Jeg ble der borte et års tid, og drog så hjem igjen bare oppfylt av en eneste tanke: å starte en norsk brevskole. Det skjedde i 1914, og mitt eneste aktivum var en ubendig tro på fremtiden. Jeg var nygift og hadde satt alle mine små midler i det lille hjemmet vårt. Skolen startet jeg bokstavelig med to tomme hender. Boktrykker Sigurd Wahl viste meg den tilliten som var høyst påkrevet: å gi meg 3 måneders kreditt på mine første selvlagde undervisningsbrev. Det var i dobbelt bokholderi, som faget het dengang. Alle brevene kostet vel tilsammen omkring kr. 500, trykning og papir iberegnet. Til sammenligning kan jeg nevne at vårt siste bokføringskurs utarbeidet av overlærer ved Oslo Handelsgymnasium, Mads Bøhn, kom opp i ca. kr. 10 000. Tidene har forandret seg!

— Hvordan ble skolen tatt imot av publikum?

— De første årene var strie. Elevtallet kom ikke over 125—150, og det betydde i virkeligheten at jeg måtte slite med all verdens andre ting ved siden av for å eksistere med kone og barn. Dette var akkurat i jobbetiden da folk tjente formuer uten å arbeide, men jeg hadde satt meg i hodet at skolen skulle lykkes, så jeg hang i sent og tidlig mens andre sopte inn aksjepenger. Det var en kamp gjennom flere år. Først i 1917 begynte det så smått å gå den rette veien. Om våren skaffet en forretningsvenn meg en kassekreditt på kr. 5 000, og denne håndsrekningen, som er den eneste jeg har fått i hele mitt liv, satte meg i stand til å få ut hele 8 kurser. Den høsten kom det store gjennombruddet. Siden er det gått jevnt og sikkert, og i sommer registrerte vi elev nr. 500 000. —

Det påstås at forretningsmenn av stort format ofte mister noe av hjertelaget på veien. Skal en dømme etter Ernst G. Mortensen, er dette ikke tilfelle. Tvertimot, en av hans største gleder gjennom disse 40 årene har vært å hjelpe andre til kunnskap som selv ikke har hatt råd til å skaffe seg den.

Jeg kommer i samtalens løp inn på dette kapitlet av hans virksomhet som har betydd alt for så mange. Om friplasser for tuberkuløse, vanføre, revmatikere, unge døve og tunghørte osv., og for fanger rundt om i våre fengsler.

— Er det sant at De ennå sjelden har avslått en bønn om hjelp, som det påstås? bemerker jeg.

— Det er vel meget sagt, svarer Ernst G. Mortensen. Jeg kan bare si at jeg aldri har avslått å hjelpe syke og fanger med hel eller delvis friplass når søknaden går gjennom og anbefales av de respektive velferdsinstitusjoner. Dette er en sosial oppgave som interesserer meg sterkt, og som har skaffet meg megen glede.

En skulle tro at en mann som har så mye å bestille, ikke får tid til å leve sitt eget liv, men Ernst G. Mortensen har alltid visst hvordan han skulle skaffe seg kraft og fornyelse. Hans største hobby er musikken. Hobby er i grunnen et misvisende uttrykk når det gjelder hans musikk-dyrkelse. Det er noe langt mer. Kanskje ville han ha nådd meget langt om han hadde forlatt amatørenes rekker og kastet seg ut på dypt vann. Men om han det hadde gjort, hadde Norge ikke hatt en brevskole av verdensformat, og heller ikke noen av de andre tingene som direktør Mortensen gjennom et langt liv har skaffet sine medmennesker. Musikkinteressen betyr så meget i hans liv, at en ikke kan springe over kapitlet med en harelabb.

— Hånden på hjertet, sier vi, var det musiker De helst ville bli?

— Jeg var opptatt av musikken helt fra jeg var bitte liten. Men fele fikk jeg ikke lov til å få, for min far, som var meget religiøs, anså fela for djevelens verk. Så ble det til at jeg øvde meg på blikkfløyte og munnspill. Først mange år etter at far var død, holdt jeg min første fiolin i hånden, men da var jeg allerede for gammel til å gå musikerveien. Jeg hadde for øvrig på langt nær musikktalent nok til å bli en god yrkesmusiker. Isteden har jeg hatt den lykken som amatør bare å glede meg over musikken; den har hjulpet meg i så mange tunge stunder. Jeg har så meget å takke den for.

— Det fortelles at De aldri ansetter en funksjonær i Deres bedrift uten først å spørre vedkommende om hva slags instrument han spiller. Og under ellers like vilkår sies det at De foretrekker den som spiller. Er det sant?

— Folk sier så meget, men det er absolutt ikke riktig. En annen sak er at hvis vedkommende ellers har de nødvendige kvalifikasjoner, og gjerne litt til, setter jeg stor pris på at han også dyrker musikken. Det er vel også grunnen til at vi på NKS har et orkester som jeg selv dirigerer og virkelig er stolt av. Det er omtrent like stort som Kringkastingsorkesteret, og det består av ypperlige amatørmusikere som stadig er i ilden på konsertpodiet. Vi har gitt konserter på mange steder i Norge og dessuten i København, ofte med kjente solister. Orkestermedlemmene er så begeistret over arbeidet at det aldri er nei å få når det gjelder prøver.

— Til slutt et spørsmål: Hva setter De mest pris på når De ser tilbake på disse 40 årene?

— At jeg har hatt en sjelden dyktig og forståelsesfull kone som har skjenket meg 4 sønner som alle er «utgaver i nytt og forbedret opplag».»

Det står igjen kort å referere

jubileumsmiddagen om kvelden den 4. oktober i festsalen i Oslo Handelsstands Forening. Det var et verdig høydepunkt i dagens program. Foruten skolens lærere og funksjonærer var innbudt Undervisningsdepartementets ekspedisjonssjef for skoleavdelingen, byråsjefen for dets kontor for kunst og kulturarbeid, Brevskolerådets formann, Oslo skoledirektør, foredragssjefen i Norsk Rikskringkasting, representanter for Forsvarets Undervisnings- og Velferdskorps og Statens Velferdskontor for Handelsflåten, Landbrukets Brevskole og Folkets Brevskole samt formennene i landets lærerorganisasjoner. Det ble overrakt gaver fra forretningsforbindelser og gamle venner av skolen, fra lærerne og funksjonærene, fra Ernst G. Mortensens Forlag og fra NKS Orkester. Telegrammer strømmet inn fra innland og utland, deriblant en mengde fra tidligere og nåværende elever. Grosserer Bj. Aanesen foredrog en stemningsfylt prolog. Direktøren utdelte Det Kgl. Selskab for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste til avdelingssjef Fanny Hansen, kassererske Borghild Staff-Gundersen og avdelingssjef Fanny Jensen. To av lærerne var også tildelt utmerkelse, men var avgått ved døden kort før jubileet, så medaljene var overrakt de avdødes familier, opplyste direktøren i forbindelse med noen vakre minneord under middagen. De to var: Johanne Hamre og undervisningsleder Anton Steen.

Hovedtalen ble holdt av departementets representant. Han uttalte bl. a.: «Norsk Korrespondanseskole er blitt en institusjon i vårt land, en uhyre verdifull institusjon. Jeg talte i dag etter utstillingsåpningen med en autoritet på brevskolevesenets område, og vi var enige om at det ikke var så lett å svare på hvordan det ville ha sett ut hvis vårt land hadde vært uten en slik institusjon i disse 40 årene. Alt dette kan ikke måles, men vi kan villig gi vår oppriktige hyllest til skaperen av denne institusjonen. Direktøren kan i sannhet se tilbake på et stolt livsverk». Skoledirektør Øraker representerte folke- og framhaldsskolen og hilste med bl. a. følgende ord: «Det har i et par menneskealdrer vært talt og skrevet mye om at utdanningsmulighetene bør være de samme for alle samfunnslag. Og særlig i siste menneskealder, spesielt de siste 8—9 åra, må en vel si at det unektelig er gjort mye fra samfunnets side for å nå dette herlige mål. Men dessverre — det er langt, langt fram. Og da er det godt å vite at det iallfall er én skole som koster det samme for elevene enten de hører hjemme i Kautokeino eller i Oslo. Og en skole som vi vel også må si det er økonomisk overkommelig å søke. Jeg er sikker på at det i dag er titusener av nåværende og tidligere elever som i sitt hjerte takker direktør Mortensen fordi han for 40 år siden på en mesterlig måte omplantet idéen om korrespondanseundervisning i norsk jord. Og at han hadde en dyktighet og en pågåenhet og den utholdenhet som skulle til, for å føre saken til seier. Direktør Mortensen har seiret og seiret stort — Norsk Korrespondanseskole er i dag et umåtelig viktig ledd i den skolemessige undervisning i vårt land. Skolen er et livgivende element i nær sagt alt som har med utdanning å gjøre, «en urtegård i åndens evige rike», for å tale med Henrik Ibsen.»

Brevskolerådets formann, Helgesen, talte om brevundervisningens plass i moderne skolestell og nevnte litt om det som særpreger denne undervisningsformen :

«Ingen kan vel få noe gratis i brevskolen? Jo, de kan få aktivitet, personlig innsats og selvstendighet. Nettopp fordi den aktiviserer elevene, ser jeg på brevskolen som en meget betydningsfull skoleform. Dessuten er det noe som er enda viktigere etter min mening: Brevskolen er ikke autoritær. En brevskole blander seg ikke opp i et menneskes privatliv, men lar eleven være i fred. Og brevskolen gir eleven det han spør etter, særlig da Norsk Korrespondanseskole som har 200 kurs. Det er også en mangel ved vårt vanlige skolevesen at alle må presses mer eller mindre inn i samme form. Elevene kan velge skole — men ikke fag. Det kan de derimot ved en brevskole. — Brevskolen er altså aktiviserende, den er i samsvar med moderne pedagogiske krav i retning av elevaktivitet, og den gir elevene høve til å velge det de har lyst og interesse for, og dette er det eneste grunnlag som skolen kan bygge på.»

*

Vår beretning om 40-årsjubileet har stadfestet at NKS atter var i rask fremmarsj på bred front. Elevtallet var i oppgang etter bunnåret 1951 med dets 16 381 elever og kom i 1954 opp i 19 746; kursene nådde 200, og den samlede arbeidsstab oversteg 130. Jubileumsfeiringen hadde møtt en samstemmig presse over hele landet. Anerkjennelsen på alle hold kunne vanskelig ha vært mer oppriktig og uforbeholden. Og naturlig nok hadde alt samlet seg til hyllest til mannen bak verket, pionéren for brevundervisningen i Norge. Hans initiativ var ikke slappet, men like friskt Og konstruktivt. Hans administrative grep om den eventyrlig ekspanderende institusjons ror var like fast og kursen like stø som den hadde vært gjennom 40 års medbør og motbør, seire og vanskeligheter og tvers igjennom to verdenskriger. Skolens oppvekstår og ungdomskriser var tilbakelagt; modning og erfaringsrikdom, videre menneskekjennskap og psykologisk treffsikkerhet hos ledelsen hadde ført den inn i manndommens utfoldelse av evner og krefter. Sannelig kan vi erkjenne riktigheten i «Life begins at forty».