NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Samordningsnemnda for skoleverket og brevundervisningens plass. Lov om brevskoler og opprettelse av Brevskolerådet

I vår fremstilling av skolesituasjonen ved frigjøringen omtalte vi de politiske partiers fellesprogram og betydningen av dets skolepost. Under alle omstendigheter rommet den så store og viktige spørsmål at det for en betryggende iverksettelse av denne programpost krevdes et omfattende utredningsarbeid. Med dette for øye ble det ved kgl. resolusjon av 7. mars 1947 oppnevnt en mannsterk kommisjon der samtlige politiske partier var representert; dessuten var de enkelte skoleslag, forskjellige yrkes- og fagområder og lærerorganisasjoner og hovedlandsdeler tilgodesett i den utstrekning det var mulig. Mandatet for «Samordningsnemnda for skoleverket» var et av de største en norsk kommisjon har skullet tilfredsstille. Det punkt som der har interesse for NKS er følgende: «Nemnda bør ta opp spørsmålet om brevskole som forskole for fagskoler og videregående skoler, og spørsmålet om statsbrevskole og om godkjenning av og tilsyn med brevskoler og -kurs.»

Den store kommisjon delte seg i utvalg for at utredningen kunne få en så effektiv og rask arbeidsordning som råd var. Det spørsmål Samordningsnemnda mente det hastet mest med å få klarlagt, var godkjenning av og tilsyn med brevskoler og brevkurs. Uten tvil var flere av de mange brevskoler som var igangsatt i ly av det vi har kalt okkupasjonskonjunkturen, forsvunnet fra markedet i og med gjenreisningen av landets lovlige organer. Kanskje var dette en erkjennelse av at deres administrasjon og ekspedisjon ikke var fyllestgjørende og lærere og kursforfattere langt fra kompetente for dette ansvarskrevende arbeid; derimot lå prisene på linje med de fullverdige skolers. Følgelig var den ofte skarpe kritikk som nå kom fram i pressen, fullt berettiget, og kravet om offentlig kontroll ble mer og mer høylytt. På sin side var de gode skoler snart klar over at de mislige forhold mange steder kunne bety en ikke liten risiko også for deres gode renommé, hvis ikke myndighetene innså nødvendigheten av en sanering. Samordningsnemnda var på sin side oppmerksom på at det mest hastet med å få utredet spørsmålet om godkjenning av den enkelte skole og den kontrollordning som måtte organiseres.

Ut fra denne oppfatning ble utvalgsinnstillingen — den var enstemmig — drøftet tidligst mulig i plenum og gikk 19. januar 1948 som enstemmig innstilling til departementet. Der gis et historisk oversyn over brevskoleundervisningens utvikling i utlandet og i Norge; videre en del statistiske opplysninger, bl. a. NKS-elevenes fordeling på landets fylker, kursinnmeldingenes fordeling på de to kjønn og elevinnmeldinger fordelt på alder og kjønn; likeledes en oppgave fra Folkets Brevskole over elevenes fordeling på byer og fylker i en periode på 8 måneder. Så følger et oversyn over de forskjellige former for brevskoleundervisning, således også gruppestudier og korrespondansestudier under tilsyn. Til slutt drøftes inngående behovet for kontroll med brevskoler, med reklamen, lærerkreftene, kursene etc. På dette grunnlag formes det konkrete forslag for opprettelsen av et Brevskoleråd til å føre tilsynet med skolene, et råd altså på linje med de bestående rådgivende organer for de ulike hovedgrener av skolevesenet, om enn et slikt råds arbeidsformer og -praksis må bli noe annerledes fordi brevskolene omfatter alle skolegrenene. Utkastet til lov og reglementet for rådet er kort formet i henholdsvis 6 og 8 paragrafer. Med få og uvesentlige endringer ble disse utkast til «Lov om brevskular», fulgt av en instruks med hjemmel i den nye loven.

Innen året var omme, forelå fra Samordningsnemnda dens Tilråding IV om brevundervisning som ledd i skoleverket. Denne er altså kommisjonens annen del av den samlede utredning av brevundervisningen. Som tidligere påpekt mente Samordningsnemnda at forholdene gjorde det nødvendig å gjennomføre en sanering i denne frittstående, av lov og offentlig myndighet uavhengige og helt privat drevne undervisningssektor innenfor norsk skole- og opplysningsarbeid. En øyeblikkelig sanering var heller ikke nok; for skulle den ha virkning utover den aktuelle situasjon, var det alene ved en lov mulig å sikre den nødvendige kontroll med disse skolers pedagogiske nivå og skolemessig betryggende status med hensyn til elev-service og lærerkreftenes kvalifikasjoner. Tilråding IV er således den videre og på lengre sikt avgitte utredning av hele problemkomplekset. Dessuten går Samordningsnemnda her til en mer inngående analyse av brevundervisningens sterke og svake sider, dens utvilsomme og iøynefallende fordeler, ikke minst i et land som Norge, men også dens påviselige skyggesider. Her slår det oss at man ikke anfører den manglende personlige kontakt mellom lærer og elev. Kanskje støtter dette seg til mangfoldige elevbrev og -uttalelser som ivrig benekter en slik mangel. Dette forklares trolig av at forholdet mellom elev og lærer er avgjørende preget av vedkommende brevskoles serviceform overfor eleven, og brevlærerens evne til å gi sine rettelser til oppgavesvaret og sine kommentarer en personlig og stimulerende form. Nei, det som føres i marken er stort frafall i elevmassen, for langsomt tempo hos mange, kursenes kostbarhet og eksamensordningens tvilsomme verdi. Imidlertid har jo loven med sitt kontrollsystem og senere statens stipendordning av 1960 fjernet eller redusert meget i disse momenter. Og det sies uttrykkelig at manglene ikke har samme gyldighet for elever som bruker brevundervisning som forkurs eller forskole for yrkesskolene. Det henvises også til den svenske skolekommisjon av 1946, hvis innstilling om yrkesopplæringen fremhever at vanskelighetene ved brevundervisning lettere overvinnes om den legges inn som ledd i skolearbeidet, slik at læreren fungerer som studieleder og passer på at elevene virkelig arbeider. Samordningsnemnda vil sterkt «tilrå at brevkurs blir lagt inn i utbyggingen av skoleverket der det høver, og der elevene kan ha utbytte av det. Mye av den skepsis som hersker overfor brevskoleopplæringa, kommer av manglende kunnskaper og erfaringer om denne undervisningsform som nå har nådd langt i utvikling.»

Innstillingen kommer særskilt inn på mulighetene i framhaldsskolen, der man hadde visse erfaringer å bygge på (Blaker i Akershus og Hjelmås i Hordaland) med positiv tendens. Og ved opplæring i håndarbeid og husstell kunne det være gode sjanser for frivillig studiearbeid i praktiske fag som håndarbeid, prydsøm, veving osv. med praktisk rettledning av lærerinnene på skolen, eller kostholdslære, sykestell, barnestell, hagestell, samfunnslære, familierett, kvinnespørsmål m. m. (jfr. mange av NKS-kursene). Endelig er Statens kvinnelige industriskole ved en del av sine lærerinner ikke uten erfaring med brevkurs som forskole for lærerinneutdannelsen i håndarbeid. Slikt kunne muligens realiseres for noen av skolens kortere kurs, forutsatt at kurset ble avsluttet med et kortere opphold og eksamen ved Industriskolen. For jordbruksopplæring kan den modning og utviklende innflytelse som et godt skolemiljø og en omfattende fagkrets i framhalds- og folkehøgskolene gir de unge, ikke erstattes med brevskole, hevdes det; der blir bare brevkurs mer en nødutvei. Utbygde faste yrkesskoler bør være de sentrale opplæringssteder for bygdeungdommen, mens brevskole må sees som en verdifull hjelp for dem som ikke kan gå på vanlig skole eller trenger spesialundervisning i visse fag. Også her kan det henvises til den svære oppslutning NKS har hatt om sin landbruksavdeling. Landbrukshøgskolen medgir at en godt utbygd brevskole kan gi aspiranter til høgskolen fagkunnskap nok til å ta eksamen ved landbrukets yrkesskoler. Også for bygdefolket kan brevskolene få meget å si ved å gi yrkesopplysning og rettledning om nye arbeidsmåter i jordbruksnæringen.

I det videre oversyn over spørsmålet «Brevskole som forskole for fagskoler og videregående skoler» drøftes i denne forbindelse yrkesopplæring i håndverk og industri. Utgangspunktet er rektor Einarsens foredrag på 5. nordiske yrkesskolemøte i Stockholm i 1946. Han foreslår brevundervisning godkjent som ledd i lærlingeutdannelsen og henviser til at Överstyrelsen för yrkesutbildning har utarbeidet brevkurs i verkstedslære, og at Statens Brandskola har særskilte brevkurs som elevene gjennomgår før de opptas i skolen. Saken har fått tilslutning av Yrkesopplæringsrådet, og en artikkel i bladet «Yrkesopplæring» hevder at en kombinasjon av skole og brevkurs passer godt i fag med få elever. Skolen måtte i så fall rekvirere brevene, samle inn oppgavesvarene, kontrollere arbeidet og besørge brevskiftet med vedkommende brevskole, alt under forutsetning av at yrkesskolen får vanlig statsbidrag også til denne virksomhet. Visse erfaringer kan man støtte seg til. Således ble det gjort forsøk ved Elverum lærlingeskole, der skolens lærere rettledet og kontrollerte. Frafallsprosenten var 0. Elevene møtte to kvelder á 3 timer i uken på skolen for der å arbeide med lærebrevene; ukens andre kvelder arbeidet de med dem hjemme. Eksamen holdtes på skolen under kontroll som på en vanlig skole. Rådets konsulent førte tilsynet med saken og fant at brevkursene var gode, men trengte en viss korreksjon for å tilpasses normalplanen. Generell godkjenning av brevskoler som ordinært ledd i yrkesundervisningen bør dog ikke gis før disse skoler er kommet inn under offentlig kontroll.

Statens teknologiske institutt har høstet svært gode erfaringer med brevkurs, bl. a. i elektrotekniske fag, særlig etter at en studiering var organisert i tilknytning til brevundervisningen for utdyping og klarlegging av stoffet. Man gikk så til videre utbygging av systemet, nye kurser kom til i samarbeid med godkjente skoler og organisasjoner, således kombinerte kurs med brevundervisning og kortvarige støttekurs med muntlig undervisning. Det uttales at slik kombinert undervisning har vist seg heldigst.

Vi har tidligere hørt om samarbeidet med Nasjonalforeningen mot tuberkulosen for folkehelsen. Foreningens henvendelse til Samordningsnemnda undrer oss derfor ikke. Den går inn for at brevskoleopplæring bør være obligatorisk forkurs til yrkesskolene for tuberkuløse, ønsker omreisende lærere til å stimulere interessen og rettlede i valg av fag og til å kontrollere arbeidet. Man anbefaler at det ytes støtte til ett enkelt kurs om gangen; før det gis støtte til et nytt, skal det legges ved attest for det første. «Brevskoleundervisning er meget viktig både som omskolering og som middel til å holde livsmotet oppe, ved at pasientene blir sysselsatt med andre ting enn seg sjøl», slutter skrivet. — Også Registreringssentralen for omskoling har drevet atskillig med brevundervisning for partielt arbeidsføre og ser innlysende fordeler ved metoden. Brevkurs er også nyttige som «brush-up» for dem som skal gå praktisk-teoretiske skoler eller trenger spesialkunnskaper. Man venter seg meget av kombinasjonen brevkurs og instruktør, men kan ikke peke på erfaringer her. — Ved Statens håndverks- og kunstindustriskole tar én av overlærerne avstand fra brevkurs i frihåndstegning (dette står i strid med erfaringene fra de fyldigere kursene ved NKS). En annen tror at enkelte kurs med fordel kan henvises til brevundervisning, f. eks. i geometri, konstruksjons- og projeksjonstegning og perspektivkonstruksjon. — NKS-kurset i pedagogisk psykologi var, så vi, en stor suksess. Det slår oss at det ved opptagelsesprøven på lærerskolene har vært gitt tilleggspoeng til dem som har gjennomgått dette kurset. Også Statens Yrkeslærerskole og Forsvarets kurser for undervisnings- og velferdsbefal har nyttet kurset som læremiddel og lærebok. — Med sikte på språkundervisningen i folkeskolen har Norges Lærerlag utarbeidet brevkurs i engelsk lydlære og metodikk som forberedelseskurs for deltakere i de statsstøttede feriekursene. Erfaring viser at disse ved slik forberedelse er vesentlig effektivisert. — Til slutt er å nevne et brevkurs som med Undervisningsdepartementets samtykke ble satt i gang for norske sjøfolk i Brooklyn i 1941. Det skal ha vært det første i sitt slag i hele verden og fikk 500 elever ikke bare på skipene, men også blant sjøfolk i sykehus, sanatorier og militære treningsleirer. Selv om det var et midlertidig tiltak, var det over forventning vellykket. Et utvalg uttaler: «I det hele tatt gir brevundervisning den beste basis for opplæringsarbeidet for sjøfolk, men da må brevene være formet slik at de høver for sjøfolks særlige interesser og behov, f. eks. med sikte på videre utdanning innen yrket.» Denne vurdering faller helt i tråd med de erfaringer NKS har gjort gjennom en lengre årrekke, noe vi skal komme tilbake til i en senere forbindelse.

Den største plass i den innstilling vi nå har referert første del av, tar forslaget om statsbrevskole. Det redegjøres for brevskoleundervisning og det offentlige skolevesen i andre land og i Norge, statens forhold til brevskoleundervisningen her i landet, de ulike arbeidsformer, kurser og linjer og lærerkrefter m. m. Til slutt skisseres den administrative oppbygning, igangsettelse og økonomiske konsekvenser som følge av en statsbrevskole, i det hele en storstilet plan for en slik ny statsinstitusjon med hele landet som virkefelt.

Vi har hittil i vår gjennomgåelse av Samordningsnemnda og brevundervisningen inntatt en refererende stilling til de to innstillingers hovedpunkter. Særlig har vi vært oppmerksomme overalt der det var innvunnet et ikke så lite erfaringsmateriale fra norske forhold, nærmere bestemt forsøk som var gjort av NKS, for en stor del med fordelaktige resultater. Imidlertid er det ikke mulig i historien om denne ene skolen å komme inn på detaljer i forslaget fra Samordningsnemnda om en Statens Brevskole. Vi vil derfor innskrenke oss til en kort oppsummering av flertallets forslag og mindretallets dissens.

«Et flertall i nemnda har gått inn for opprettelsen av en statsbrevskole. I innstillingen blir det redegjort for brevskoleundervisningens forhold til det offentlige skolevesen både i andre land og i Norge; de ulike arbeidsformer som kan nyttes ved en statens brevskole; kurser og linjer som er ønskelige; organisasjonen av lærerkreftene og den kompetanse som skolens eksamener kan gi; og den statlige brevskoles administrative oppbygging, ikke minst med det for øye å supplere de bestående skoler, komme de individer i møte som på tross av befolkningsspredningen i vårt land, de lange avstander og økonomiske vanskeligheter, gjerne vil arbeide seg videre fram; og endelig med det siktepunkt effektivt å tjene også det frivillige opplysningsarbeid. Et mindretall på 6 medlemmer er enig i den vurdering flertallet har gitt av brevskoleformens verdier, men dissenterer med hensyn til opprettelsen av en statens brevskole. Mindretallet mener at den storstilte plan som flertallet legger fram og de interessante perspektiver denne gir for hele opplysningsarbeidet i vårt land, neppe under de nåværende finansielle vanskeligheter vil kunne gjøre regning med den nødvendige millioninvestering. Så meget mindre er dette påkrevet som staten ved hjelp av den nye lov om brevskoler nå har i sin hånd ved overenskomst med ett eller flere bestående institutter å oppnå praktisk talt alt som samfunnsmessige hensyn bør kreve. Mindretallet understreker betydningen av den kontroll loven muliggjør med all privat brevskoleundervisning. Og når loven har virket en tid, vil man få et videre oversyn over ønskeligheten eller nødvendigheten av en statens brevskole. En rekke problemer vil også etterhånden avklares ved den positive kritikk og veiledning det nye organ, Statens brevskoleråd, etter hvert kommer til å øve. Derved kan man også stegvis utbygge samarbeidet mellom brevskoleundervisningen og det øvrige skolevesen og finne de mest praktiske løsninger for en rimelig desentralisering på de ulike hovedlandsdelene.» —

For NKS betydde Samordningsnemnda og dens arbeid at skolen kunne stå til kommisjonens rådighet med sitt statistiske materiale og sine omfattende erfaringer over et stort felt av landets opplysnings- og skolearbeid. Likeledes har den kunnet bistå med opplysninger til enkelte hovedposter i en rimelig budsjettoppstilling, således til mindretallets dissens. Her er det ut fra NKS’s lange praksis og administrative erfaring uttrykkelig sagt at de oppførte beløp ligger i underkant av det sannsynlige. De er urealistiske.

Det i øyeblikket verdifulleste resultat av arbeidet til Samordningsnemnda var for NKS loven om brevskoler av 1948. Skolen så det alt under krigen som en overmåte viktig foranstaltning at brevskoler ikke fikk gro opp vilt og ukontrollert av skolemyndighetene. Enhver solid oppbygd brevskole måtte se de mange nye skoler med skolemessig temmelig forutsetningsløs og lite ansvarsbevisst ledelse, med mindre eller ikke kvalifiserte lærerkrefter og ikke fullverdige undervisningsbrev, og med en ofte spekulasjonspreget administrasjon — som en ulykke. Ikke bare fordi slike skoler senket brevundervisningens nivå, for ikke å tale om dens renommé, og derigjennom direkte skadet de gode skolene; men ikke mindre fordi slike mindreverdige institutter villedet opinionen og ikke gav elevene og de befolkningslag de representerte, redelig valuta for de penger som ble trukket ut av fremadstrebende, men ubemidlede menneskers lommer. Fra et samfunnsmessig synspunkt var det derfor maktpåliggende å få gjennomført en sanering av de mislige forhold som rådet mange steder, og få instituert sakkyndige og uavhengige myndigheter for en betryggende kontroll og pedagogisk sikker veiledning. Disse ønsker skulle loven oppfylle. —

Lovutkastet ble som vanlig forelagt Justisdepartementet til uttalelse og med få endringer fremlagt som lovproposisjon (Ot.prp. nr. 36) i 1948. Der defineres hva loven mener med brevskole. Departementet er skolenes Overstyre, og den som setter i gang en brevskole må ha Overstyrets godkjenning. Skolene plikter å gi alle opplysninger de blir bedt om. Et brevskoleråd, oppnevnt for fem år, skal hjelpe med tilsynet med skolene og utføre sitt arbeid etter instruks fastsatt av Overstyret, som også gir nærmere forskrifter om skoleform og opplæring og om godkjenning av lærere. Stortingets fagkomité avgav sin innstilling, som mot ett dissenterende medlem sluttet seg til proposisjonen. Saken ble behandlet i Odelstinget 26. okt. 1948, der det ble stilt forslag om «bifalles ikke», hvilket ble forkastet mot 11 stemmer. I Lagtinget ble Odeltingets vedtak drøftet 3. nov.; tilsvarende forslag der ble forkastet mot 28 stemmer. Loven fikk sanksjon 12. nov. s. å., og i henhold til dens § 4 ble ved kgl. res. av 27. mai 1949 Brevskolerådet oppnevnt med denne sammensetning: 1. Skolestyrer Hjalmar Helgesen (formann). Varamann, orlogskaptein Dagfinn Tveito. 2. Skolestyrer fru Solveig Gran Andresen (varaformann). Varamann, cand. mag. fru Ingeborg Lyche. 3. Rektor Egil Eriksen. Varamann, overlærer Erling Slåtto. 4. Skolestyrer Per Nørstebø. Varamann, skolestyrer Ivar Haraldseid. 5. Husstell-lærerinne Birgit Ørud. Varamann, skolestyrer Åsbjørg Jørum. Ved oppnevnelsen hadde man søkt å gi rådet en slik sammensetning at forskjellige av de vanlige skoleslag ble representert.# Se byråsjef Aaldes redegjørelse i Brevskolen 1958/1, s. 10—11.)

Ved utløpet av den første femårs-periode i 1954 ble fru Lyche oppnevnt som medlem og varaformann i rådet, og cand. philol. fru Helga Bjørge ble oppnevnt som ny varamann.

Brevskolerådet var i de første årene etablert med eget sekretariat med en sekretær i bistilling som daglig leder. Administrativt var rådet og brevskolesakene underlagt Kirke- og undervisningsdepartementets 1. skolekontor. Som sekretær ble tilsatt førstesekretær i Skoleavdelingen Gunnar Mortensen. Ved hans overgang til annen stilling ble fra 1. januar 1952 sekretær i Skoleavdelingen Erland Aalde tilsatt som rådets sekretær. Fra 1. mai 1956 ble brevskolesakene overført til Kirke- og undervisningsdepartementets 7. skolekontor og funksjonen som sekretariat for rådet lagt til dette kontor som en del av kontorets vanlige arbeidsområde. Rådets selvstendige stilling som rådgivende organ for departementet i henhold til loven er opprettholdt uforandret.

Brevskolerådets arbeidsoppgaver er fastsatt i instruks. Etter denne skal rådet føre kontroll med kvaliteten av brevskolenes kursmateriell ved å kalle inn kursene til sakkyndig gjennomgåelse. Nye kurser skal skolene selv sende inn til slik gjennomgåelse før de blir trykt og tatt i bruk. Da rådet vanskelig kan sammensettes slik at det selv har nødvendig sakkunnskap på alle de forskjellige fagområder som brevskolene gir undervisning i, må den faglige gjennomgåelse av kursene i stor utstrekning skje ved spesielle konsulenter som rådet oppnevner for det enkelte kurs. På grunnlag av konsulentens uttalelse om vedkommende kurs gir så rådet, etter behandling i rådsmøte, tilråding til departementet om godkjenning eller ikke. Den endelige avgjørelse av godkjenningsspørsmålet blir truffet av departementet.

Ved siden av kontrollen med kursmateriellet skal rådet føre tilsyn med skolenes undervisningsvirksomhet og lærernes retting av elevenes oppgavebesvarelser. Dette kan skje ved inspeksjoner på skolene, eventuelt ved spesielt oppnevnte konsulenter, eller ved at rådet innkaller stikkprøver av «dagens post» til gjennomgåelse i rådsmøte. Rådet kan også ved inspeksjoner kontrollere at skolenes ekspedisjonsapparat funksjonerer tilfredsstillende. Rådet skal innhente opplysninger om skolenes ledelse, om lærernes kvalifikasjoner, og oppgaver med elevstatistikk.

Den vesentlige del av Brevskolerådets arbeid har hittil vært kontrollen av kursmateriellet. Da Brevskolerådet startet sin virksomhet høsten 1949, var det etter de opplysninger som ble innhentet, i bruk i alt 760 brevkurser ved de 38 brevskolene som man hadde kjennskap til. Det var således et overveldende stort arbeid rådet gikk i gang med. En stor del av skolene var ganske små virksomheter og hadde fra 10 og ned til bare ett enkelt kurs. 29 av skolene hadde til sammen bare 100 kurs i bruk.

Rådet var straks på det rene med at det måtte ta lang tid før det kunne makte å foreta bare en første-gangs kontroll av de igangværende kurs. Men det skulle vise seg at alt innen 30. juni 1957 hadde rådet hatt til behandling i alt 629 kurs. En del av de mindre skolene som var i gang da rådet begynte sitt arbeid, besluttet selv å innstille sin virksomhet etter at det var påvist at kursene ikke holdt faglig mål. På den annen side var det satt i gang enkelte nye skoler og en mengde nye kurs ved de igangværende skoler. Når det tas hensyn til dette, var det fremdeles igjen om lag 200 kurs som rådet ikke har rukket å behandle.

Da brevskoleloven ble vedtatt og Brevskolerådet ble opprettet, hadde man i rådet inntrykk av at skolene så med en viss skepsis på den virksomhet som rådet skulle drive. Dette synes nå å være et tilbakelagt stadium. Rådet har inntrykk av at de gode skolene — de som bestreber seg på å gjøre sitt kursmateriell så godt som mulig — ser det som en fordel å få kursene gjennomgått av Brevskolerådets konsulenter. Etter rådets oppfatning går samarbeidet med brevskolene meget godt.

Alt av dette oversyn fra 1958, forfattet av rådets sekretær, byråsjef Aalde, vil man ha fått et inntrykk av at det nye sakkyndige råd for den sentrale forvaltning av brevskoler, tidlig fikk en fast og effektiv rutine i sitt arbeid# Se for øvrig Norsk Skole 1959/13: «Brevskolerådets virksomhet 1. juli 1949 — 30. juni 1959», der også dets instruks er offentliggjort. Se videre Brevskolerådet 1959—61 i Norsk Pedagogisk Årbok 1960—61, s. 147—150; jfr. Ot.prp.no. 57 (1959—60).) og fullt ut svarte til de forventninger sakens tilhengere hadde gitt uttrykk for. Brevundervisningen hadde ved loven fått offisiell anerkjennelse og var kommet inn under en saklig sterk og effektiv kontroll, og de gode brevskoler kom snart i et godt tillitsforhold til råd og departement. Siden brevskolene dekket både de almendannende og yrkesopplærende skolers oppgave, var loven utvilsomt en landvinning for hele det norske skolevesen.

*