NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Stillingen ved frigjøringen

Naturlig nok fikk gleden ved frigjøringen et nesten eksplosjonsartet preg også innenfor NKS. Så direkte føling hadde skolen hatt med okkupasjonsårenes vanskeligheter, så direkte hadde arrestasjoner og én deportasjon berørt arbeidsstaben, og så direkte hadde alle lærere og funksjonærer kjent det uhyggelige trykk nazi- og NS-myndigheter la på den ansvarlige ledelse og dens administrative avgjørelser. Følgelig måtte den momentane fjernelse av okkupantens vilkårlighet og terror og bevisstheten om at vi nordmenn igjen var borgere av rettsstaten sette sitt glade preg på arbeidsplassen og i lengre tid gi hverdagen den rene feststemning. Seiersmarsjen av de politiske fanger ut fra Grini og de andre tyske konsentrasjonsleirene, møtet med de arresterte kolleger som hadde greid fangetiden uten for store skader for liv og helse, norske myndigheters overtagelse av landets lokale og sentrale styre og den samstemte vilje hele landet over til å sette alle krefter inn for en raskest mulig gjenreisning av de krigsherjede distrikter og for en planfast og energisk nyreisning på ulike områder av norsk samfunnsliv — alt dette satte sitt inspirerende preg på NKS og alle som hørte den til.

Tydelige og varige uttrykk fikk seiersrusen og den nasjonale begeistring også i ledelsens øyeblikkelige initiativ. NKS-orientering nr. 4 sprang ut med Norges flagg over hele den første siden og ordene: Vi hilser freden og ser fram til et fruktbart samarbeid i et fritt Norge! Og i juni gikk den gjenreiste Brevskolen ut med sitt første nummer — i stort format — etter bladets stans ved årsskiftet 1942—43. Etter flaggsiden følger Per Sivles «Noreg» over hele annen side. Og tredje side stråler også av glede med to linjer i store typer: Over 100 000 elever leser ved Norsk Korrespondanse’ skole i dag. Intervjuet av direktøren og kontorsjefen inneholder så meget historie at det meste bør gjengis. Begge «tar bladet fra munnen», sier intervjueren, idet han ber dem fortelle om skolens virksomhet under okkupasjonen. Først direktøren:

«— Norsk Korrespondanseskole har vel ikke mer enn andre kulturinstitusjoner fått være i fred for nazistene? er vårt første spørsmål.

— Nei, helt fri er vi nok ikke gått, svarer direktør Mortensen. Det har ikke manglet på forsøk fra nazimyndighetenes side på å blande seg bort i skolens drift. Enhver henvendelse fra disse «myndigheter» har vi imidlertid bestemt avslått, eller simpelthen ikke svart på. Således fikk vi stadig lister med navnefortegnelse over skoleungdom som det ble nektet oss å undervise, men disse listene havnet øyeblikkelig i papirkurven. Grunnen til at nazistyret etter dette ikke gikk hardere inn på oss, må bare være at det ikke riktig har forstått skolens store betydning. Vi har da også hele tiden voktet oss for å gjøre kjent hvor mange elever vi har hatt, det har vært en hemmelighet som vi har bevart innen huset. At tyskerne ikke har hatt øynene fullt åpne for den rolle skolen har spilt under krigen, må skyldes at det nazistiske Tyskland aldri har hatt noen brevskole av betydning, og at korrespondanseundervisning er lite kjent i Tyskland. Ellers kan jeg nevne at Norsk Korrespondanseskole fra nazihold ble anmeldt for kongepropaganda på grunn av et undervisningseksempel i et av våre språkkurser, Og at vi så sent som siste vinter ble nektet i vårt radiokurs å undervise i bygging av kortbølgesendere. I det siste tilfelle ble vår faglærer underkastet et langvarig forhør på Victoria Terrasse. For å gjøre bildet noenlunde komplett vil jeg endelig nevne at jeg selv i okkupasjonstidens siste måned satt inne på grunn av «illegal» virksomhet. Men dette er jo bare småtterier i forhold til hva så mange andre har måttet døye.

— Skolen har jo til og med kunnet utvide sitt virkefelt?

— Ja, endog i høy grad. Skoleplanen er etter hvert blitt en temmelig tykk bok. Men på den annen side er vi også blitt hemmet på mange områder. Et følelig drawback var at vi måtte stanse utgivelsen av «Brevskolen», men som elevene kjenner til, prøvde vi å omgå trykningsforbudet og i noen grad å erstatte tapet av vårt månedsblad ved å sende ut vår «Melding til elevene». Annonseplassen skolen fikk i avisene ble dessuten mindre og mindre for hver måned, og vi hadde også store vanskeligheter med å skaffe papir til skoleplanen. Dessverre har vi i denne tiden ikke kunnet sette i gang alle de nye kursene vi har hatt planer om, men nå vil de komme etter hvert som kursforfatterne blir ferdige med dem.

— Har skolen hatt andre vanskeligheter å kjempe med?

Nå er det kontorsjef Carl L. Mortensen som svarer.

— Ja, det skal være visst. Våren 1943 gikk nazimyndighetene, som en vil erindre, hardt inn for å mobilisere nordmenn til tysk arbeid. Dette åtaket ble naturligvis av alle gode nordmenn sabotert på det kraftigste, og det skjedde da også hos oss. Alt i alt ble 22 av våre mannlige funksjonærer og lærere utkommandert, men ingen reiste. De fleste gikk i dekning, og det var jo ille nok for oss så god bruk vi hadde for alle våre folk. I de siste årene fikk vi nemlig ikke godkjent en eneste nytilsetting av arbeidskontoret, fordi vi ikke sendte inn de forskjellige registreringsskjemaer som ble forlangt fra dette kontoret. Arbeidshjelp måtte vi imidlertid ha, og den skaffet vi oss så uten arbeidskontorets vitende. Vanskeligheter har vi også hatt med arbeidslokaler. Så voldsom som skolens vekst har vært i krigsårene, har vi naturligvis trengt mer og mer plass, behovet for kontorer har vært større enn noensinne. Enhver som kjenner til hvordan kontor- og boligforholdene i Oslo har vært i okkupasjonstiden, vil lett kunne sette seg inn i hvilke problemer vi har stått overfor. Det har måttet bli mye flytting. Ikke før var vi kommet inn et sted, før tyskerne rekvirerte lokalene. Men vårt arbeide måtte gå sin gang og det gikk også, selv om vi måtte leie kontor- og lagerplass på opptil ti forskjellige steder i byen. Det kan ikke nektes at tempoet i våre ekspedisjoner av oppgavesvar til elevene har vært noe nedsatt under disse ekstraordinære forhold, men dette vil bedre seg litt etter litt.

— Har det ikke også vært vanskelig å skaffe det nødvendige undervisningsmateriell på grunn av alle restriksjonene vi har hatt?

— Jo, vi fikk snart merke at det ikke ville bli så lett å skaffe våre ti tusener elever det materiell de måtte ha. Flere ganger overveide vi sterkt å begrense elevtilgangen i sin alminnelighet eller tilgangen til enkelte fag, der for eksempel tegnemateriell er absolutt nødvendig. Men det har gått over all forventning, og dette kan vi nok først og fremst takke våre dyktige leverandører for. Vi har for eksempel kunnet trykke alle de millioner av undervisningsbrev vi har sendt ut, på trefritt papir (papir som ikke gulner), noe som elevene sikkert har satt pris på. Også alt skrivepapir har vært trefritt. Mens konvolutter har vært så strengt rasjonert over hele landet at folk i alminnelighet bare har fått kjøpe 10 om gangen, har vi her ved skolen kunnet bruke fra 500 000 til 1 million konvolutter om året. Det enorme behov for alt undervisningsmateriell har altså vært dekket hele tiden.

— Har skolen satt i gang noen ekstraordinære tiltak i okkupasjonstiden?

Direktøren griper nå ordet igjen.

— Et tiltak som vi mener har hatt særlig betydning under krigen, er at vi har hatt høve til å sende undervisningsmateriell til de norske offiserer som har sittet i krigsfangenskap i Schildberg, sier han. Det ble sendt hundrevis, for ikke å si tusenvis av undervisningsbrev dit ned gjennom Røde Kors. Offiserene fikk leilighet til å bestille de kursene de hadde interesse for, og enhver vil forstå at studiet av undervisningsbrevene har vært en utbytterik måte å fordrive den lange tiden i fangenskap på. Tiltaket møtte en levende interesse, og vi fikk underretning fra offiserer der nede om at det våren 1944 ble holdt en regulær eksamensfest for elever ved Norsk Korrespondanseskole. Fangene fikk alt undervisningsmateriell gratis fra skolen. Også politiske fanger som satt i fengsler her i Norge, kunne til å begynne med nyte godt av skolens kurser, men dette ble det dessverre snart satt en stopper for. Ellers har vi prøvd å hjelpe der vi har kunnet. Jeg kan for eksempel nevne at en del elever fra Tromsø høyere almenskole, som ble lukket, har fått undervisning i matematikk. Vi har også gitt friplasser til samtlige elever ved arbeidsskolen for vanføre her i Oslo, «Sophies Minde», da skolen ble lukket på grunn av brenselsituasjonen. Elevene kunne således lese teoretiske fag hjemme hos seg selv. Dessuten ble vårt kurs i stenografi stilt til rådighet for elevene ved Oslo Handelsgymnasium. Dette faget ble nemlig sløyfet på leseplanen til denne skolen.» —

Brevskolens frigjøringsnummer har minneartikler om universitetsstipendiat Einar Høigård og lektor Rolf Pande, — to av skolens «dyktigste medarbeidere» — ledsaget av en elevs dikt med en verdig appell til ungdommen om å «minnes dem som stred». Videre er der artikler om undervisningen i handelsfag og om realskole- og gymnasundervisningen ved NKS under krigen, og om «Høyskolen bak det elektriske gjerde» istedenfor den åndelige ørken tyskerne ville gjøre Grini til: Her hylles den åndelige elite som savner sidestykke i et «fengsels» historie, og som ved sine foredrag gjorde fangetiden på Grini til en opplevelse få av de 20 000 Grinifangene ville ha vært uten. Det var universitetsrektor Seip, professorene Francis Bull, Heintz, Føyn, Hallesby, Frisch og Harald Schjelderup samt broren Kristian, som ble biskop etter krigen. Faktisk var det forelesninger med emner fra Bjørnson og Ibsen til «Verdener som svant», «Therese Neumann» og «Pengesystemet etter krigen». Emnene var utallige. Francis Bulls repertoar gikk over den nordiske litteraturhistorie, fra norrøn skaldediktning like til 9. april 1940. Lektorer og studenter underviste i språk, matematikk og historie, sosialøkonomer fortalte om pengenes liv og lover, kunsthistorikere kåserte om stil i arkitektur og håndverk, kunstnere om kunstens utvikling, prester om kjente kristne personligheter, sjømenn om skikk og bruk i andre land osv., osv. Det er nesten lettere å nevne emner som ikke ble behandlet.

En «rapport» om arbeidet blant hjemmestyrkene fortjener å nevnes, skrevet av senere trykningssjef Sverre Wigaard. Han var en av de mange av NKS’s lærere og funksjonærer som deltok aktivt i hjemmefrontens arbeid fra 1942, først med trening og øvelser på egen hånd, men senere i kontakt med organisasjonen der de øyeblikkelig lot seg «innrullere». Det er en nøktern beretning, men innholdet spennende og episodene dramatiske nok.

For øvrig er her en takk til den embetsmann som ble avsatt av Quisling og fra 1. januar 1941 tiltrådte som konsulent ved NKS, men i februar 1944 måtte gå over grensen og kort etter i London overtok sitt ekspedisjonssjefsembete. Videre har Brevskolen tatt opp sin gamle praksis med å gi eksempler på arbeidsglede og energi blant NKS-elever. Denne gang er det en mann som 14 år gammel ble sengeliggende av hofteleddsbetennelse helt til 20-årsalderen, to ganger i sin forberedelse for middelskoleeksamen ble avbrutt i arbeidet, men likevel greide å ta sin eksamen og ett år etter — fremdeles sengeliggende — tok artium, og derpå forberedende prøver ved Universitetet. Ved hjelp av radio og NKS-kurser drev han filologi-studiene, og 1942—43 underviste han elever ved et realskolekurs. Han greide å bygge et stort drivhus og produserte en masse tomater og grønnsaker som gav ham en bifortjeneste under krigsårene. Et eksempel for alle på karakter og arbeidsglede! — Endelig kunngjør bladet at elever som har vært hindret i å søke stipendium ved NKS, kan gjøre det innen 1. august (ca. 1000 søkere), og til slutt oppfordres elever til å fortelle hva de har opplevd under okkupasjonen, og sende artikkelen til redaksjonen. En hel side opptas av skolens samtlige kurser i alle dens avdelinger, til sammen ikke mindre enn 175, fra skolefag til spesialkurser.

Alt tyder på at skolen står vel forberedt til sin samfunnstjeneste også i fredstid. Det ville jo heller ikke være naturlig om en ledelse med ansvar for så store samfunnsinteresser som denne skolen gjennom mer enn 30 år hadde stått for, ikke gjennom alle de fem krigsårene skulle ha tenkt på sin stilling og sine oppgaver i det øyeblikk landet atter ble stilt på fredsfot. Direktørens leder i Brevskolen nr. 2 «Fremtidens skole — en demokratisk skole» peker klart i retning av at man står rustet for fredens nye arbeidsdag. Undertitelen likeså, der han siterer selveste hovedposten i de politiske partiers fellesprogram: «Alle må — uten hensyn til sine økonomiske kår eller hvor de bor i landet — få høve til ordentlig utdanning, avpasset etter anlegg og interesser.» Lederen medgir at en kritisk leser kanskje straks vil si at denne programposten er en ønskedrøm, særlig når en tenker på folk på landet og i de mindre byene. Riktignok har den norske skole en våken ledelse som vil gjøre alt for å bedre forholdene og iverksette store ting. Men dessverre har de fem okkupasjonsårene satt landet langt tilbake, særlig når det gjelder ungdommens faglige utdannelse. En rekke årsklasser av norsk ungdom har vært avskåret fra regelrett skolegang, og store hull i utdannelsen må fylles; enkelte har ved ulike hendinger fått sin skolegang simpelthen avbrutt. Opplæringsproblemet er ikke blitt enklere ved at mange har fått godt lønnet arbeid uten faglig utdannelse. For de mange som trenger å øke sine kunnskaper, men nødig vil sette seg på skolebenken igjen, er NKS løsningen av spørsmålet om videre utdannelse. «Brevskoleundervisningen er den mest demokratiske av alle skoleformer, for den utelukker ikke noen. På rimeligst mulige vilkår kan eleven på sitt hjemsted hvor som helst i landet rettledes i skole- og studiearbeidet av eksperter inne i hovedstaden. Det er altså ingen ønskedrøm å si at alle skal ha lik start og samme sjanse til å komme seg fram her i landet, for Norsk Korrespondanseskole gjør det mulig å gjennomføre dette prinsippet for enhver som vil.»

To sider «Nytt ved NKS høsten 1945» stadfester at skolen har forberedt seg, og det grundig. Dette oversyn fremhever NKS Økonomisk Gymnas som høstens store nyhet. Vi kommer tilbake til en nærmere omtale av denne viktige sak.

Under handelsteknikk og økonomi kommer nye videregående kurser i norsk, engelsk, fransk og tysk handelskorrespondanse, nye spesialkurser innen bedriftsøkonomien, således alminnelig bedriftsøkonomi ved dosent Dag Coward, en grundig innføring i sosialøkonomi ved dosent, dr. Thomas Sinding, og Statistikk med bedriftsstatistikk ved cand. oecon. Frøystein Wedervang og handelskandidat Arne Smith-Isaksen. I Rettslære med handelsrett gir cand. jur. og oecon. Olaf L. B. Kran en systematisk fremstilling av de rettsregler en forretningsmann må kjenne i sitt daglige arbeid. Disse kurser inngikk også i NKS Økonomisk Gymnas. Kontorsjef T. A. Gard gir i Skatterett et innblikk i skatterettens mysterier for selvstendig næringsdrivende, regnskapspliktige skatteytere, revisorer, bokholdere, jurister o. fl. Til gruppen «Almendannende økonomiske kurser» hører Vareteknologi ved lektor Førland, Økonomisk historie ved magister August Schou, og Økonomisk geografi ved dosent dr. Axel Sømme og handelskandidat Tore Ouren; dette kurs gjennomgår produksjon, transport og foredling av de viktigste råvarene i verden.

Cand. philol. Helga Bjørge redegjør for engelskundervisningen. På grunnlag av undersøkelser av elevenes alder, forkunnskaper, hensikt med studiet osv. er engelskkursene delt opp i to rekker, en for skoleelever som sikter på offentlig eksamen, og en for folk som vil lære engelsk for dagliglivets behov eller av interesse for engelsk litteratur. En ny kurssammensetning — med tanke på den aktuelle situasjon — er kalt «Brush up your English!» og består av et kurs på mellomtrinnet og et lesekurs.

I språk og realfag er det et nytt kurs, Nynorsk med brevskifte, beregnet på håndverkere, bønder, fiskere og andre i praktiske yrker som bruker nynorsk som hovedmål, et parallellkurs til Norsk med korrespondanse. I Matematikk for de språklige linjene hjelper skolen de elever på latin- og engelsklinjen som trenger mer kunnskap i faget. Høyere matematikk er et frittstående kurs som ikke tar sikte på noen bestemt eksamen, men fører interesserte inn i emnet på en lettfattelig måte; kurset passer for realartianere og realfagstuderende, til dels også for sosialøkonomene.

I tekniske fag var det så store utvidelser i skoleåret 1944—45 at det nå bare er ett nytt kurs, nemlig Kjemisk teknologi; det vil gi utbytte til alle som er knyttet til den store kjemisk-tekniske industri. — Avdeling for driftstekniske fag er nyopprettet med rasjonaliseringseksperten, ingeniør Bernhard Hellern som leder. Et langt forarbeid ligger til grunn for denne begivenhet. Foreløpig undervises det i Bedriftsorganisasjon, Arbeidsledelse og personalforvaltning og Produksjonsplanlegging; et kurs i arbeidsstudier er under arbeid og blir sendt ut ved nyttår 1946. — I håndverksfag foreligger omarbeidede kurser i kalkulasjon for kobber- og blikkenslagere, for møbeltapetserere og for byggsnekkere. — Landbruksavdelingen er vesentlig utvidet i de siste årene. Nå kommer et nytt kurs i Grønnsakdyrking under glass ved dosentThorsrud. — Av spesielle fag gir kurset Kostlære ved kostøkonom Olga Ambjørnrud husmødrene veiledning i å skaffe ernæring som er riktig avpasset etter alder, fysikk, arbeid osv. Et nytt fag, Amatørfotografering, gir i 8 rikt illustrerte lærebrev «gode kunnskaper i den morsomme, men vanskelige kunsten å fotografere». Likeledes har Orientering — bruk av kart og kompass ved Gunnar Raabe gode muligheter for å bli et populært hobbyfag.

Under foto av høytideligheten på Universitetsplassen den 1. september skriver Brevskolen en alvorlig artikkel om studentenes mange vanskeligheter: «Atter strømmer tusener av studenter fra hele landet inn til hovedstaden. Aldri før har tallet vært så stort som i år på det nye årskullet av norsk ungdom som toger fram mellom søylene for å trykke rektors hånd og få sitt akademiske borgerbrev på denne minneverdige 1. september, immatrikuleringsdagen. 2. september er Universitetets tradisjonelle årsdag og betyr denne gangen innledningen til et nytt liv i gjenvunnen frihet også for Alma Mater.

Nesten to år har gått siden fremmed hærmakt krenket helligdommen og stengte dens dører. Den 30. november 1943 begynte for alvor en tid i kamp og lidelse for mange studenter og professorer. Nå kommer de seirende tilbake, de fleste fra arbeid i det stille her hjemme, men også mange fra fengsel og konsentrasjonsleirer — blant dem rektor selv —, andre fra flyktningopphold i Sverige eller norsk tjeneste i England, Skottland og Canada. Septemberdagene er i år som før preget av duskeluer og festivitas, men har denne gangen en særlig glans av gjensynsglede. — Men etter festdagene venter den akademiske arbeidsdagen, og den kan for mange fortone seg gråere enn noen gang tidligere. Det er trangt om plassen på lesesalene og i auditoriene. Faglitteratur er vanskelig å skaffe i mange emner. Matsituasjonen på studentrestaurantene byr også på problemer, og levekostnadene er urimelig store for alle og særlig for den som leser seg fram på gjeld. Men verst er det med bolignøden, og mange hundre studenter kan i det hele tatt ikke få seg noen hybel i Oslo. Situasjonen kan synes håpløs for mange.» Men det «finnes likevel muligheter for å begynne eller fortsette universitetsstudiene på hjemstedet. NKS tilbyr unge og eldre akademikere et rikt studieår hjemme — ved hjelp av brevskole-undervisning.» Man har en stab av universitetsutdannede fagfolk og kjente eksperter som står klar med kurser bl. a. i så typiske studentfag som

Ellers kjenner vi i bladets første nummer etter freden meget av opplegget igjen fra tidligere. Direktørens ofte øyeblikksaktuelle «ledere», avdelingslederes og hovedlæreres redegjørelser for sine områder, beretning om NKS-elever med forbilledlige prestasjoner og mønstergyldig karakter og energi, interessante opplevelser fra krigen, yrkesrettledning — et par yrker hver gang — ved lektor Hroar Vartdal, elevers takkebrev osv. Mange intervjuer er av betydelig interesse. Således et besøk på Psykoteknisk institutt og samtale med bestyreren, magister Henry Havin.

Kunngjøringen av NKS-kurs i journalistikk under redaktør Carl Just er opplysende for dets suksess. Redaktøren har i over 20 år vært knyttet til den norske dagspresse, dels som journalist og redaksjonssekretær, dels som redaktør. Kurset, som med redaktør Just som lærer ble satt i gang i oktober 1943, tar sikte på å føre den vordende pressemann inn i journalistikkens «hemmeligheter», lære ham forskjellige journalistiske arbeidsfinesser, med andre ord føre ham fram til avisredaksjonens terskel. Fullbefaren journalist kan imidlertid ingen bli bare ved å gjennomgå et kurs. Det er den daglige praktiske øving og de daglige personlige erfaringer en gjør som arbeidende journalist, som fullbyrder og fullkommengjør utdannelsen. Men NKS-kurset gir det nødvendige grunnlaget.

Lederen i årets nr. 3 (med et helsides gripende karakteristisk foto av en skogsarbeider og motto «— og så til arbeid!») tar for seg misforholdet mellom utdannelsesmulighetene for ungdom på landsbygda og i byene: «I det gjenreisingsarbeidet som ligger fremfor oss etter krigens år, er det mange som er klar over at det må bli tatt store og tunge krafttak for å bringe skolene våre fagmessig på toppen igjen, og at landsungdommens skolespørsmål er blant de viktigste, men også de vanskeligste å gå løs på.»

Naturlig nok er innholdet ennå sterkt preget av krigen og — freden; det gjelder jo å drive fersk opplysningsvirksomhet også. Hva det store publikum ikke visste og vanskelig kunne ane, var nemlig elevinnmeldingenes raske nedgang fra «okkupasjonskonjunkturen». Av denne grunn var nemlig vervning av nye elever overmåte viktig. Takket være den stille, men planfaste forberedelse av fredstilstanden synes initiativet og kursekspansjonen friskere enn noensinne i NKS.

En ypperlig artikkel i forbindelse med brosjyren Personalopplæring henvender seg til bedriftene, så å si under feltropet «Arbeid og undervisning hånd i hånd» og «Den rette mann med den rette utdannelse på den rette plass». I enhver stilling kreves tilpasningsevne og energi; og etter hvert åpner seg muligheter for opprykk for den som viser seg skikket for løsning av spesielle oppgaver. Mange virksomheter har derfor et stort behov for å skaffe personalet tilgang på lærestoff som kan gi en avsluttende opplæring i bedriften. Mange firmaer oppretter bedriftsskoler som oftest tar brevundervisning til hjelp. En stimulerende arbeidsleder legger forholdene til rette slik at de ansatte kjenner at det fra ansvarlig hold blir gitt hjelp og vist sympati ved det aktivum en god bedriftsskole er. Hver bedrift sin bedriftsskole, kunne en ønske. «Hvert firma sin bedriftsskole, er et ønskemål som kanskje likevel kan oppfylles lettere enn en skulle tro. Det har vist seg at korrespondanseundervisningen byr på store muligheter for bedriftsmessig yrkesopplæring. Korrespondanseundervisning er jo i stand til å lempe seg både i tid, sted og læretrinn etter elevene.» Undervisningen innen bedriftene kan også drives enten som privatstudier eller gruppestudier, og NKS har erfarne konsulenter som står til tjeneste med å legge til rette studiearbeidet etter spesielle krav.

Før første fredsåret er til ende, blir det fortalt om en ung dame, ansatt ved Åkra forsyningsnemnd på Karmøy, at hun med bra resultat har tatt artium som privatist på latinlinjen etter 1½ års privatstudium ved siden av sin krevende post. Undervisningsbrevene fra NKS og en alminnelig lærebok var hennes hjelpemidler. — Fra krigstiden hører vi om en mann fra Lavikdalen som — i likhet med mange landsmenn — ved hjelp av NKS’s kurs i radioteknikk ble radioekspert, skaffet bra folk nyheter og reparerte jøssingradioer. Han fikk også i oppdrag fra hjemmefronten å kartlegge fjellene i Lavikdalen og finne de beste stedene for slipp fra fly. Mang en spennende episode taklet han — med frekkhet og ro. — En av lærerne ved NKS, Josef Berg, forteller om «Tre år i Gestapos klør», det vil si fra redselsleiren Auschwitz. — Preget av freden er derimot avdelingsleder Nils Brandts orientering om jordbruket og matsituasjonen. Likeledes redaksjonens «Snart går hjulene igjen», som peker på særlig aktuelle kurs. Mange biler vil nå bli tatt ut av garasjen; da er Billære nyttig både for nye sjåfører og for alle som må avlegge ny prøve for å få fornyet førerkortet og overhodet for alle som vil vite litt mer enn det som kreves for å avlegge førerprøven. Alminnelig folkeskole er nok for å ta kurset Motorlære, beregnet for alle som har med motorer å gjøre: Fiskere, maskinister, motorbåt-, bil- eller motorsykkeleiere. Kurset Dieselmotorlære er for dem som vil gå inn for maskinistutdannelsen; det dekker vesentlig de krav som stilles til første klasses motormaskinisteksamen, men også motormenn og undermaskinister passer det for. Dessuten er det kurssammensetninger som gir nødvendig teoretisk innsikt for skipsmaskinister, bilmekanikere og ledere av reparasjonsverksteder.

Stor plass er viet utdelingen av jubileums-stipendiene. Det var satt opp 14 slike i forbindelse med 30-årsjubileet. Søknadsfristen var først bestemt til 1. mai, men med frigjøringen 7. mai ble den forlenget til 1. august for at alle som hadde «ligget på skauen», sittet i fangenskap eller av andre grunner var forhindret fra å søke, også skulle få sin sjanse. Å gå igjennom de nær tusen søknader var ikke fort gjort. De vitner om den arbeidskraft og fremdrift som virker i det stille rundt om i landet gjennom brevskoleundervisningen. Ikke bare det utrolig høye tall på NKS-kurser som mange kan legge fram, men også de utmerkede resultater som er nådd med kursenes hjelp ved eksamen fra NKS eller ved offentlige læreanstalter, må overraske. Og innsatsen blir så meget større når man tenker på de arbeidsforhold mange måtte streve under. Noen svarbrev kom fra bombeherjede steder med elendig hus og varme og lys; andre har slitt med jordbruket eller i kjøkkenet før de om kveldene kunne ta fatt på studiene; ungdom unngikk fremmed arbeidsutskrivning på eventyrlig vis og holdt fram med brevundervisningen. «Det hendte også at NKS-elever som var oppe til eksamen som privatister, ble arrestert midt under muntlig prøve —- og meldte seg til eksamen igjen da freden kom med farvel til fengslet!«

Det er med glede, sier direktøren, at NKS har kunnet komme en slik ungdom til hjelp og nå kan belønne noen av dens ypperste representanter for deres iver og pågangsmot. Brevskolen presenterer de 14 stipendiater, 4 fikk kr. 2500, 2000, 1500 og 1000 og 10 fikk kr. 500,—. For hver av dem blir det gitt data og opplyst om de vilkår de hadde hatt å kjempe med i sitt beundringsverdige slit for å nå fram. Stipendiatene var skolens gjester fra de forlot hjemstedet til de atter var hjemme. Det ble første formiddagen høytidelig stipendutdeling på Grand Hotel, foretatt av fagsjefen for landets skolevesen. I sin tale understreket ekspedisjonssjefen at vi nå ikke bare måtte arbeide for oss selv, men tenke på at landet trenger oss og krever toppytelser på alle hold. Det står til enhver av oss å bygge Norge opp igjen, vi må alle kjenne forpliktelsen og ansvaret. Han ønsket stipendiatene til lykke med belønningene og håpet de ville virke som en spore til å nå større mål og yte en enda bedre innsats. Om kvelden var det fest på Frognerseteren, der 80-åringen, overlærer Kirkhusmo holdt en forståelsesfull og humørfylt festtale; han visste av egen erfaring hva det ville si å slite seg fram under fattige kår. — Neste dag var det å se Oslos severdigheter, deriblant Kringkastingshuset, et stort moderne trykkeri og om aftenen oppførelsen av Steinbecks «Månen er nede» på Nationaltheatret, for flere av de unge deres første teaterbesøk.

Også en annen begivenhet ble feiret i festlige former. Det var eksamensavslutning ved Jernbaneskolen. I 1943 hadde Linjehåndverkernes landsråd av Norsk Jernbaneforbund drøftet en bedring av tjenestemennenes muligheter for tidsmessig undervisning i elementære og videregående fag. Jernbaneskolen har i en årrekke sørget for grundig undervisning av tusener av tjenestemenn, men de fleste av etatens tekniske og merkantile folk har ikke fått rimelig adgang til å komplettere sine kunnskaper, spredt som de er på ofte avsidesliggende steder. Årsmøtet gikk inn for en løsning gjennom brevundervisning, og forhandlinger med NKS resulterte i avtaler begge parter var tilfreds med. Jernbanens hovedstyre stilte seg velvillig, og Jernbaneskolen gikk med på at samtlige elever fikk avlegge eksamen der ved skolen under full kontroll.

Vi har oppholdt oss så meget med årene 1945 og-46, som begge naturlig var preget av situasjonen ved og umiddelbart etter frigjøringen. I så henseende kan Brevskolen gjennom dette halvannet år regnes som et eneste «frigjøringsfestskrift», med tilbakeblikk på de fem vonde årene, ved spontan hengivelse til hele folkets ubeskrivelige glede over igjen å tilhøre de frie nasjoner, og ved det svære og til dels vel forberedte arbeidsprogram NKS etter hånden var i stand til å offentliggjøre. For Brevskolens program fulgte praktisk talt de arbeidslinjer som var så heldig innarbeidet da bladet måtte stanse i 1942.

Direktøren har kunnet fortsette med sine stimulerende ledere. En av dem tok sitt utgangspunkt i skoleposten på de politiske partiers fellesprogram og uttrykte uforbeholden tillit til at den norske skoles ledelse ville gjøre alt for å bedre forholdene, og at store ting ville bli gjort. Men det var et spørsmål om statsmaktene var i stand til innen rimelig tid å føre landet dit fellesprogrammet setter som mål, når vi tar i betraktning hvor langt tilbake i utvikling landet var satt ved de fem okkupasjonsårene, Og hvor mange innen de enkelte årskull som har forsømt sin faglige utdannelse. En annen leder tok for seg landsungdommens problemer, nøkternt og saklig, fordomsfritt og positivt. Begge ganger var konklusjonen at NKS for mange distrikter og for utallige unge gav løsningen på spørsmålet om videre utdannelse. «Å gjøre landets evnerike ungdom dyktig i sitt yrke og verdig de ansvarsfulle stillingene den skal fylle i samfunnslivet, det er en stor oppgave.» Ved inngangen til «Et nytt arbeidsår» (1946) tar lederen «sats» i statsministerens kringkastingstale: «Spytt i nevene og ta fatt», den rette appellen å komme med nå. «Vi må gjøre vårt beste for å sette ordene om i handling i månedene som kommer. Alle er enige om at det er arbeid og atter arbeid som skal til for å bringe landet vårt opp igjen. Gjenreisningen er en sak som gjelder hver enkelt av oss. Vi må se den som en personlig oppgave alle sammen. Det nytter ikke å gå omkring og vente på at andre skal ta fatt. Hjulene er forresten kommet i sving i alle yrker nå, så det er ingen grunn til å ta ferie lenger. Ingen har rett til å si at landet ikke har bruk for ham eller henne. Det er oppgaver nok å ta fatt på, men de krever Deres og min fulle arbeidsinnsats ... Husk at den kosteligste gaven freden har skjenket oss, er friheten. Den gir også Dem som enkeltmenneske de sjanser og muligheter som før manglet.» I denne forbindelse må tas med Brevskolens utskrivning av en konkurranse om følgende oppgaver: 1. Hva kan jeg gjøre for å bidra til Norges gjenreisning? 2. Hva er den viktigste oppgaven for de folk som skal lede Norge i dag? Resultatet kom i neste nummer (1946/1, jfr. nr. 4).

Videre har vi iakttatt fremmarsjen i samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner på stadig bredere front; det gjelder spørsmål om nydannelser i arbeidslivet, i jordbruk og industri. Aktuelle samfunnsspørsmål blir også belyst, trekk av demokratiets utvikling i Norge, hva er asylrett, De forente nasjoner, «Oppdragelse til demokrati — Nansenskolen», «Den internationale Højskole i Helsingør» og «Demokrati i produksjonslivet — litt om produksjonsutvalgene». Faglig interessevekkende artikler som «Kjemien — et fag som angår oss alle», «Hvordan foredles nyttevekster?», oversikt over handelsutdannelsen og NKS’s muligheter i et oppstigende system, om bedriftstekniske fag — en aktuell fagkrets, om bruken av aluminium og fremtidsmulighetene innen teknikk og håndverk for lettmetallene m. m. Almendannelsen tilgodeses ved artikler om levende kunst, om vitenskapens fredelige landevinninger under krigen, overlærer Kirk-husmos artikkel om Norges store framhaldsskole, dvs. brevskolens plass i Norges skolevesen, om «Dikternes innsats i kampen for Norges frihet fra Wergeland til våre dager» (en artiumsbesvarelse som fikk Stf.), om Nordahl Grieg, om «NKS oppslagsbok — det første universelle oppslagsverk etter freden», om «Den hvite flåte», redningsskøytene som har reddet 3329 mennesker fra den visse død. Vi må heller ikke glemme en konsekvent gjennomføring av bladets yrkesrettledning i hvert nummer, eksempelvis lærer og offiser, polititjenestemann, flyger og flymekaniker, sveiser og litograf, bilmekaniker, sykepleierske og hagebruk-gartneri, husmorvikar og boktrykker osv. Mange brev fra takknemlige elever etter endt kurs, deres resultater av videregående utdannelse, deres ansettelse i særlig fordelaktige stillinger m. m. får også sin plass sammen med de mest anerkjennelsesverdige oppgavebesvarelser ved eksamener og konkurranser.

***

Før vi fortsetter vår redegjørelse for situasjonen etter frigjøringen, vil det være nyttig å kaste et raskt blikk på brevskolenes stilling i våre naboland under krigen. Grensene hadde vi jo måttet regne for lukket; når de nå ble åpne igjen, var det sannsynlig at kontaktene igjen ville opprettes. Enten det ville skje momentant eller ta tid, var det viktig å vite om skolene var rede til et samarbeid. At det ville komme, trodde de fleste, og at det var ønskelig, var det mange som mente. Vi vil komme tilbake til dette, særlig i et av de siste kapitler. Men viljen til å lære brevskolenes situasjon å kjenne ved overgang til fredsfot bekreftes ved kontorsjef Carl L. Mortensens studieferd til Stockholm, Malmø og København i januar-februar 1946# Se nærmere hans artikkel i NKS-Orientering 1946/1, s. 9—11.)

Etter de opplysninger det lyktes NKS å innhente da freden åpnet for mer normale forbindelser med de andre land, har brevundervisning i krigsårene hatt en enda sterkere utvikling i Sverige enn i Norge. Overhodet er Sverige det nordiske land der forholdene — uansett konjunkturene — har vært lagt best til rette for brevskoleundervisning. Sverige var jo også førstemann til å ta opp slik undervisning i Norden, med grunnleggelsen av Hermods Korrespondensinstitut i Malmø. Denne skole ble fulgt av flere andre, og vi iakttar langt sterkere konkurranseforhold der borte. De ledende ble Hermods i Malmø og NKI-skolan i Stockholm, med rundt regnet 100 000 elever hver pr. år. Antall oppgavesvar gikk opp i 5000 pr. dag og skolenes elevblad i gjennomsnittlig 300 000 eksemplarer pr. måned. Størst oppmerksomhet vies realskole og gymnas og den tekniske undervisning. I 1941 gikk disse to instituttet til å komplettere undervisningen pr. brev med opprettelsen av realskoler på landsbygden. Her ble det gitt muntlig støtteundervisning ved lokale lærerkrefter, som også skulle overvåke brevstudiene. I 1945 hadde Sverige omkring 100 slike skoler med ca. 1800 elever, riksdagen bevilget statstilskudd til lokalene, og det første elevkull ble uteksaminert i 1944 — lesetiden hadde vært 2 ½ til 3½ år — og med bra resultat. Forsøksvis har man innledet samarbeid med offentlige og halvoffentlige etaters realskoler. Innen industrien — særlig verkstedsindustrien — ble slikt samarbeid av betydelig omfang, med de største bedrifter i spissen (AB Bofors og SKF). En stor del av personalet gjennomgår kurser som ledd i den tekniske yrkesopplæring. Samarbeid med statlige institusjoner, som Statens Bränslekommission, Svenska Järnvägsföreningen og Telegrafvärket ble en suksess. Det var kurser for kontorister, stasjonsformenn, konduktører, bane- og linje-personale; kurser i materiallære, materialprøving, varme- og sanitærteknikk, arbeidskontroll, flyteknikk, bl. a. meteorologi, aerodynamikk m. m.

De ledende svenske skoler har i stor utstrekning gjort bruk av muntlig undervisning. Således har Hermods i flere år drevet muntlig handelsundervisning i dertil innredede lokaler. I 1942—43dmdde instituttet 265 elever i dagkursene og 443 i kveldskursene. Og for elever som skal ta de offentlige eksamener som privatister, har skolen hatt preparandkurser. I Sverige har man arbeidet for å få instituert privatisteksamen også for handelsgymnasiet og det tekniske gymnasiums elever.

I Danmark har brevundervisningen arbeidet tyngre enn i Sverige og Norge. Den første av skolene måtte gå inn, men senere har Danmarks Brevskole, som overtok Akademisk Korrespondanceinstitut (opprettet 1917), langsomt og sikkert innarbeidet seg. I 1945 regnet den med ca. 6000 aktive elever, fordelt på 60 kurser. Nyinnmeldinger var i 1941: 2 200, i 1942: 2 600, i 1943: 3 000 og i 1944: 3 500.

I Finland har brevundervisning ligget nede i årene siden krigen med Russland i 1939. Men det er også betegnende at Finlands Vapenbrödraförbund i årene 1943 og 1944 bevilget 600 000 og 400 000 finske mark til frontsoldatenes brevskolestudier; dessuten stilte forbundet ytterligere til rådighet midler til pasienter ved krigssykehusene der interessen for brevundervisning var særlig merkbar. Brevundervisningen i Finland gjelder først og fremst yrkesstudier av teknisk eller merkantil art.