Under krig og okkupasjon (1940—1945)

Hindringer og — likevel fortsatt fremgang

Da direktør Mortensen i september 1939 varslet NKS’s forestående 25-årsjubileum, uttalte han til slutt: «Dessverre ser det ut til at vi enda engang skal oppleve en verdenskrig, men selv om vi går vanskelige tider i møte, gjelder det ikke å miste fatningen. Heldigvis er vi et godt stykke unna begivenhetenes sentrum, og vi vet fra før at vi er i stand til å ri vanskelighetene av. Vi vil alle bevare hodet klart, ikke bli offer for selvoppgivelse, men alltid se fram til dagen da den sunne fornuft har seiret for godt! Den som da står rustet, vil sikkert ha fremtiden for seg.»

Vel — krigen var alt en kjensgjerning i og med tyskernes marsj over den polsk-tyske grensen den 1. september. Storkrigen, med andre ord den andre verdenskrigen, var begynt. Her hjemme ble vårt nøytralitetsvern satt i beredskap, og ansvarlige myndigheter tok fatt på en rekke viktige forberedende arbeider for landets videre militære sikkerhet, for nødvendige forsyninger av livsviktige fornødenheter for samfunnsmaskineriets fortsatte gang, for folkets helse etc. med den mulighet for øye at det ikke skulle lykkes å opprettholde nøytraliteten. Høstmånedene gikk uten at det store folk forestilte seg hva som kunne skje, enn mindre at krigen rykket oss nærmere inn på livet. Sørgelig var det at også mange livsviktige tiltak nettopp i ly av en slik ro ble forsømt eller overhodet ikke grepet an med den tilbørlige energi og den fornødne årvåkenhet. Imidlertid er det i denne forbindelse fristende å peke på Brevskolens januarleder 1940 Nytt år — nye tak. «1940 kan bli et merkeår i Deres liv», sier direktøren. Vi har gjerne de beste forsetter ved et årsskifte. Men ved det neste må mange erkjenne at året nok ikke ble det de hadde tenkt seg, fordi de hadde veket tilbake når det begynte å røyne på. «Fremgang og livslykke er ikke noe som en får giendes, det skal betales og betales dyrt, ofte med slit ... Det er først når vi får brynt redskapen vår og kjenner at det «tar» både her og der, at det skjer noe med oss.» Han ønsker at riktig mange NKS-elever vil få øynene opp for betydningen av et målbevisst arbeid i det nye året. «Sjansene er jo om oss på alle hold, men vi ser dem ikke før vi er i stand til å gripe dem.» Henry Ford siteres, som var rik både på år og erfaring: I min ungdom var det syv mann om hver sjanse — i dag er det syv sjanser om hver mann! «NKS står bedre rustet enn noen gang før. Med våre førti lærere og over hundre forskjellige fag og kurser, kan vi ta på oss å hjelpe også Dem fram til resultater, slik som vi har gjort det med så mange andre. Skal vi så være enige om at 1940 ikke bare kan bli, men skal bli et merkeår? Si ja, og la skolen merke at De setter vilje bak beslutningen!«

Ja, sannelig ble 1940 et merkeår, men riktignok ikke i den betydning det her først og fremst var siktet på. Derfor behøvde ordene langt fra å være noe bomskudd. Så langt fra det, for de karakteregenskaper og de retningslinjer som det der var pekt på, skulle så menn få en om mulig enda større verdi, for individet og for nasjonen, i den tid vårt folk få måneder etter gikk inn i. Kan hende har det alt nå vært en viss «dobbeltbunn» direktør Mortensen opererte med, noe vi merker mer enn én gang i de tre årene Brevskolen ikke kom ut. I februar sender han en særlig hilsen til de mange NKS-elevene som ligger på nøytralitetsvakt «et eller annet sted i Norge». Han skriver om Tiden og vi og at det hver dag skjer ting av verdenshistorisk betydning, den ene hending avløser den andre «døgnet rundt, uke på uke, måned etter måned». Og han legger sine NKS-elever «på sinne i denne tiden: glem ikke at arbeidet på den personlige utviklingen er viktigere nå enn før. For det første fordi det gjelder å være våken, og for det annet fordi det gjelder å stå rustet til å ta opp oppgavene som melder seg når tidens elv igjen flyter rolig. Vi som er eldre, husker hvor store kravene ble da krigen 1914—18 sluttet.»

I mars rykker vi begivenhetene nærmere inn på livet med artikkelen Sisu. Vi har ikke noe ord på norsk for dette finske ordet. En nordmann som har bodd mange år i Finland og snakker finsk like godt som norsk, har fortalt at det må minst fire, fem norske ord til å forklare en del av ordet — viljekraft, energi, mot og utholdenhet; likevel er det noe tilbake som ikke lar seg uttrykke på noe språk. «Sisu er slagordet på den finske front,» slutter lederen. «Men det kan også være slagordet for deg ... Det kommer bare an på hvor meget du er villig til å sette inn for den sak du mest av alt tror på — fremtiden .. For fremtiden bygges også i ufredsår — nå som ellers gjelder det å lære mest mulig.»

Aprilnummeret gikk i pressen før den skjebnesvangre 9. april, så det er vesentlig den gamle hamring om individets ønske som må formes i tanke og gi seg utslag i handling for som fasit å gi resultat, vi hører om. Også de sanne ordene: «En innsats er ikke det samme som et skippertak av og til, en innsats er vedholdende og energisk arbeid henimot et bestemt mål.»

Skolens lærerpersonale ved 25-årsjubileet i 1939.

I første rekke (sittende fra venstre): Chr. Poulsen, A. Kirkhusmo, Borghild Staff-Gundersen, Solveig Gran Andresen, Margrethe Hübert, Anton Steen, Gerd Johannessen, Ingeborg Lyche, Hans Thagaard. I annen rekke: Egil Einarsen, Fr. Kierulf, A. Øyhaugen, David Dahl, Henrik Siverts, Lauritz Stub, Nils Brandt, Arne Hallsjø, Bernhard Sama, Sophus Jenssen. I tredje rekke: Fritz M. Kramer, Arne Berger, Karl Ruud, Nicolai M. Widerberg, Carl L. Mortensen, Torleif Thomassen, Johan Lamborg, Amund Apold, Ernst Ancher Hanssen (nå Gervin), Sigurd Angell Wiik. Bakerst: Anstein B. Jenssen, Ernst W. Schram, Martin Smith-Sivertsen, Johanne S. Hamre, Arnfinn Refstad, Johannes Hanssen, N. Peder Nielsen, S. W. Stephensen, Aug. Horni, Eva Hartvig (nå Kolstad).

Krigsbegivenhetene hindret eller stanset nå selvsagt det regulære arbeid i en skole som denne; likeledes dens blad. Det kom ikke noe før med et kombinert juli-augustnummer. Tiden krever arbeid, er hans feltrop. Tar vi et overblikk over det som er skjedd her hjemme og ellers rundt om i store deler av verden de siste månedene, blir vi klar over hva det er som mer enn noe annet kommer til å karakterisere tiden som kommer — nemlig arbeid. Vi ser det voksende behov for fagkunnskap, fremtidstro og energi. Ved NKS «ser vi hver dag hvordan folk i alle aldre og i alle samfunnslag blir klar over betydningen av det målbevisste og energiske arbeid som ledd i det nasjonale gjenreisningsarbeid». Han slutter med disse ord: «Det forlanges mer av oss i dag enn bare for ett år siden, av disiplin og arbeidsomhet. Og kravet øker ytterligere, snart gjelder det ikke bare det pliktmessige arbeid, men den ubetalelige innsats som er følgen når vi gir oss helt hen i vårt yrke, enten det er teoretisk eller praktisk. Ved at vi arbeider for vår egen fremtid, arbeider vi også for vårt lands.» Kraftig appellerer han til landets ungdom ».. å slutte opp om Norges og sin egen personlige fremtid med hele sin sjel.»

Her er funksjonærstaben i 1939.

Fra venstre i første rekke: Lisbeth Søreng, Nelly Gabrielsen, Fanny Jensen, Fanny Hansen, Margit Bengtson, Aase Hegge. I annen rekke: Dagny Lyngaas, Ragnhild Nielsen, Kjell Andersen, Aase Johannessen, Margit Lenni, Gladys Blankley. Bakerste rekke: Birger Stendahl, Edith Østen, Gerd Johansen, Liv Nyborg, Lilly Vindhol, Anne-Marie Berg, Asbjørn Velde.

Det er ikke vanskelig å fornemme de tanker og stemninger som bærer hovedtanken i disse manende henvendelser til NKS-elevene. Iallfall er det ikke vanskelig for alle som tenker og føler norsk, og som med sunt nasjonalt instinkt har reagert norsk på invasjonen, krigen og okkupasjonen. Det nærer også de norske leseres rette forståelse at Brevskolen i denne tiden fint og skjønnsomt strødde inn mellom de saklige artikler små ting med en varmende nasjonal tendens. Det kunne være en stimulerende arbeidssentens av Fridtjof Nansen; en annen gang Vinjes «Kunnskap skal styra rike og land»; eller bildet av en lyslugget gutt som med stride åretak ror båten sin og under dette bilde Per Sivles:

Vi har ikke tid til å ankre opp,

vi videre fremad vil stevne.

For Norge oss venter i sluttet tropp

og krever vår vilje og evne; — —

og et annet sted Lars Eskelands «Truskap»;

Trufast heitte ein nordmann,

det spurdest so vidt ikring,

og er’kje ein nordmann trufast,

so heiter han ingen ting.

Ein utru vert stroken or boki

som Noreg vår mor hev gøymt;

Hans namn vera evig gløymt!

Truskap mannen sin adlar,

svik fører ned til Hel.

Nordmann, med trufast hjarta

du bergar di folkesjel.

Neste år kommer M. Høgåsens «Å vilja, det er tingen», særlig med den kraftige appell i de to siste versene:

Stå saman om det norske!

Det trengst som aldri før.

I kalde sinn og dorske

sleng raue, norske glør!

Og lat det fengja, fata

og tenda fleir og fleir,

så vi kan veksa saman

som nordmenn meir og meir.

Ja, norske vil vi vera

i tankar, tale, penn!

Vår gjerning fram skal bera

vårt fedreland om senn.

Å vilja, det er tingen,

du Noregs ungdomsher!

Så smir vi nordmannsringen

i brus av viljever.

Brevskolen har også nå med en større mengde elevuttalelser med umiskjennelig nasjonal inspirasjon. De gir ekte vitnesbyrd om all den viljestyrke hos både unge og gamle til å ville arbeide seg fram og dyktiggjøre seg for mer krevende oppgaver enn deres daværende stilling gav dem. Og mange av brevene gir små øyeblikksbilder av stolthet over vunne resultater, av den spore ethvert nytt og etterlengtet undervisningsbrev betyr for mottageren, av karakteristiske situasjonsbilder fra M/S .... der vedkommende tjenstgjør som radiotelegrafist eller i en annen jobb, eller før 9. april med mange eksempler fra brakka til soldater som er på nøytralitetsvakt. Til sammen gir de inntrykk av sunn og sympatisk «oppdrift», av intens arbeidsglede og av moden og ansvarsbevisst innstilling til egen fremgang og samfunnsinnsats.

Som et monument over de beste representanter for norsk ungdom skal det grunnlegges et studiefond til minne om en rakrygget medisiner, en tidligere NKS-elev, som falt under krigen i Norge. «For ti år siden fikk NKS innmelding til et artiumskurs fra en kjekk, ung gutt oppe på Tynset, Erling Erlandsen. Han viste seg snart å være en iherdig elev, alltid nøyaktig i sine oppgavebesvarelser, punktlig med betalingen, de skriftlige besvarelsene kom alltid med beundringsverdig regelmessige mellomrom. I mai 1930 var han ferdig med kurset, og skolen hørte ikke mer fra ham. Vi visste at han hadde gått opp til artium like etter og oppnådd gode karakterer til tross for at han innimellom både hadde vært tømmerhogger og pleier på et sinnssykehus. Så meldte dagspressen at Erling Erlandsen var falt under kampene i april. Etter å ha tatt artium hadde nemlig Erling Erlandsen begynt det medisinske studium og stod nesten ved målet da han falt på ærens mark. De som kjente den unge medisineren, sier at det er beundringsverdig hvordan han greide å streve seg så langt fram tross ytterst trange forhold. Både distriktslegen på Tynset og Medisinske studerendes særutvalg sier at han var særlig skikket for legekallet.

Venner og studiekamerater har alt samlet inn 3 000 kr. til minnefondet over Erling Erlandsen. Det er meningen at når fondet har nådd 20 000 kroner, skal utdelingen av rentene begynne, etter de vanlige regler for studentstipendier ved Universitetet. Direktør Mortensen oppfordrer innstendig «alle som kjenner de vansker den studerende ungdom har å kjempe med, å være med om å støtte denne saken. Erling Erlandsen kom fra en liten fjellgard oppe på Tynset, tok artium etter å ha gjennomgått noen kurser ved Norsk Korrespondanseskole og slet seg fram skritt for skritt trass i han hadde mer motbør enn ungdom flest.» Innsamlingen ble støttet av en rekke medisinske autoriteter, styret i Østerdalslaget, Noregs Ungdomslag, Medisinernes Særutvalg, Medisinerforeningen og Den norske lægeforening. Fondet har fått sine statutter godkjent i 1962; kapitalen er nå kr. 21150,—.

Det var ikke underlig om mange med ikke liten engstelse tenkte over hvordan det skulle gå med en skole som NKS etter at landet var kommet i krig. Like naturlig var det at okkupasjonsforholdene kunne føre med seg store for ikke å si uoverstigelige hindringer for at en noenlunde regulær brevundervisning kunne holdes i gang. Vi erindrer at mange i sin tid trodde at direktør Mortensens dristige tiltak i 1914 neppe kunne realiseres på grunn av krigsutbruddet. Vi husker likeledes at den beskjedne start før året var omme pekte fram mot en suksess; ved første verdenskrigs slutt i 1918 hadde skolen et elevtall på nær 15 000.

Den store forskjell fra dengang — den skulle synes temmelig avgjørende — lå i at nå var landet selv tvunget inn i krigstilstand og under et okkupasjonsstyre som langt fra gav noen sikkerhet i retning av respekt for vårt rettssamfunn. Det gikk jo heller ikke lang tid før okkupanten, med støtte av de norske nazister som mer enn tjenstvillige lakeier, krenket lov og rett, satte seg ut over folkerettens anerkjente prinsipper og internasjonale overenskomster for krigførende makts forpliktelser overfor sivilbefolkningen i besatt landområde. Arrestasjoner og fengslinger var snart dagligdagse begivenheter. Sensur og inngrep i kommunikasjonsvesenet, således i telefon og telegraf, uregelmessigheter i postgangen, rasjonering og mange slags, til dels skånselløse restriksjoner på arbeider og på varer som var uunnværlige fornødenhetsartikler for en brevskole, var alt sammen forhold som tårnet opp stadig nye og uhyre kompliserte hindringer for brevundervisning over et så stort landområde som Norges. Til dette kom at landets regulære skolevesen tidlig ble gjenstand for okkupasjonsmyndighetens «interesse». I vårt så godt som kaserneløse samfunn var skolebygninger det de tyske militære var raske til å beslaglegge. Følgelig var det — skulle man tro — ikke mulig for brevskoler å yte den hjelp det ordinære skolevesen i så høy grad trengte. Overhodet ville ingen finne det unaturlig at det både hos ansvarshavende for brevskoler og hos de mange som var elever eller tenkte på å melde seg til brevundervisning, gjorde seg gjeldende usikkerhet og engstelse for hvordan det under okkupasjonsforholdenes hindringer og mange slags restriksjoner skulle bli mulig å holde slike skoler i gang.

Slik var stemningen de første måneder etter 9. april. Men så viste det seg snart tydelige tegn på økende tilgang på elever innenfor denne sektor av undervisningsvesenet. Det gikk ikke lang tid før det var åpenbart at landets avstengning fra utenverdenen og de store vanskeligheter okkupasjonen voldte de regulære skoler, like fra folkeskolene til videregående skoler, såvel almendannende som faglige og yrkesbetonte, bent fram så ut til å skape en egen «konjunktur», det som i historiske arbeider om denne tiden er kalt okkupasjonskonjunktur.

Imidlertid var det alt i januar 1940 opplyst at det skulle sendes ut nye kurser i kalkulasjon for møbelsnekkere, møbeltapetserere, skreddere, bakere, sement- og betongstøpere. De tidligere kurser for malere, tømrere, murere og bygningssnekkere har nemlig vist at det innen håndverkeryrker er et stort behov for slike kurser da kalkulasjon er den ikke minst viktige side av et håndverk. «Mens det rundt om i landet rett som det er holdes kurser i forskjellige yrkesgrener i den hensikt å gjøre håndverkerne fortrolig med nye arbeidsmetoder, så har det nesten ikke vært mulig for en håndverker å få forsvarlig opplæring i kalkulasjon. De som skal ta håndverksbrev har altså ikke alltid vært så lett stillet.» De fleste av disse kursene vil føre lenger enn det som kreves for håndverksbrev. De er godkjent av Norges Håndverkerforbund, og undervisningen foregår ved attestasjonsberettigede mestere. Ut på sommeren får vi vite mer om de to kursene i yrkeslære og i kalkulasjon for møbeltapetserere, utarbeidet henholdsvis av tapetsermester Seth Rusth og arkitekt Siverts. Det gis nyttige praktiske råd til de unge håndverkere om hvordan de skal legge an sine studier og disponere tiden best mulig. Likeledes refereres hovedpunktene i loven om yrkesskoler for håndverk og industri, der 300 000 mennesker er beskjeftiget og den årlige produksjonsverdien de siste årene har ligget på godt og vel 2 milliarder kroner.

Også et annet kurs forelå ferdig. Det nye fag var et så moderne fag som yrkesøkonomi, med kursforfatteren, daværende avdelingsingeniør Egil Einarsen ved Statens teknologiske institutt som lærer. Faget gir, sier han, selve almendannelsen i teknisk-økonomiske spørsmål for alle dem som deltar i produksjonslivet i vårt land, uansett hvilket yrke en måtte tilhøre og uansett hvilket trinn en arbeider på i produksjonslivet, om det er som arbeider, håndverkssvenn, håndverksmester, formann, verksmester eller disponent. På spørsmål om mange skoler underviser i dette faget i Norge, svarer han at de tekniske kveldsskolene har undervist 2—3 år i faget, og de tekniske og elementærtekniske skolene har tatt opp undervisning i enkelte deler av faget som tilleggsundervisning en del av året, men i den fullstendige form som NKS i dette kurset har tatt opp undervisningen i faget, er NKS den første skolen i landet.

I september har NKS 115 ulike fag og kurser. Folk spør om det er nødvendig at skolen er så allsidig, om ikke driften blir komplisert og om det ikke forutsetter en svær lærerstab. Direktøren svarer at NKS «bygger på den idé at den skal være en skole for så mange som mulig. Korrespondanseskolen er like meget til for den som nettopp er gått ut av folkeskolen som for den som er kommet opp i årene og av konkurransen blir tvunget til å komplettere eller repetere sin kunnskap, like meget for åndsarbeideren som kroppsarbeideren. Korrespondanseskolen skal være en skole for alle, men først og fremst for dem som vil fram i livet. — Fagene ved NKS spenner i dag så å si over alt i det moderne samfunn, skolen er alt et godt stykke på vei til å bli en landets folkehøyskole i sitt slag, og den vil bli det enda mer i årene som kommer.»

Skal en dømme etter tilgangen av elever i juli og august, står skolen foran «det livligste lesehalvåret i sin 26-årige historie». «Det er flere årsaker til den plutselige oppgangen. Den norske ungdommen er blitt påtagelig mer realistisk innstilt gjennom det som er hendt den siste tiden, vi ser jo det ene eksemplet etter det andre på hvordan unødig snakk og filosofering nå viker plassen for det eneste som duer til å forme den individuelle og kollektive fremtiden — byggende arbeid. Mørkleggingen har selvsagt også virket ansporende på leselysten, noe skal jo de lange kveldene nyttes til, og bedre anvendelse av fritiden enn korrespondansekurser fins vel ikke. Og — det skal vi heller ikke undervurdere betydningen av — korrespondanseundervisning er billigere enn annen undervisning, elevene behøver ikke reise fra hjemmet, og studiene kan drives ved siden av det daglige arbeid. Det undrer derfor ikke at det alt er foretatt utvidelser ved kontorpersonalet, og skolen ligger i underhandlinger for å knytte enda noen kjente spesialister til sin imponerende lærerstab.»

Under de økende vanskeligheter med å holde samfunnsmaskineriet gående så skolen det som plikt å stille sitt opplysningsapparat og sine eksperter til rådighet med nyttig kunnskap i ulike særlig aktuelle funksjonsgrener. Både for befolkningen og for våre lovlige myndigheter var dette av til dels livsviktig verdi. Således gir landbrukseksperten praktiske råd som svar på «Hva skal vi fore husdyra våre med til vinteren?» Tilsvarende veiledning gis med hensyn til «Fyringen — et høyst aktuelt problem».

Med året 1941 følges lignende linjer. Direktøren peker på at «det hender for betydelige ting over hele verden til at det som engang var, kan vende tilbake i uforandret form», og at «vi og våre personlige forhold er en funksjon av nasjonen og dens liv». Jeg tror også, fortsetter han, «at de fleste av dere (NKS-elevene) alt aner at det vil bli stilt større krav til det enkelte menneske enn før, — det er nok ikke noen tilfeldighet at søkningen til NKS er større denne vinteren enn noen gang før».

Dette forhold utdypes i et intervju med kontorsjef Carl L. Mortensen.

På spørsmål om hvordan skolen kom igjennom vanskelighetene etter krigsutbruddet, svarer kontorsjefen: «Når jeg nå ser tilbake på tiden som gikk, er jeg forundret over hvor fort vi tross alt kom over de første vanskelige månedene. Postforbindelsen var uregelmessig og delvis helt brutt, mange av elevene våre hadde jo andre ting å tenke på enn studiene, og nyinnmeldinger var det nesten ikke tale om i flere uker. Men heldigvis, alt i juli var driften så å si i normal gjenge igjen.» Han har «nettopp sett på det statistiske materiale, og dette viser en stadig øking av elevtilgangen i løpet av høsten, og skolen har aldri hatt så mye å gjøre som nå, selv ikke i rekord- og jubileumsåret 1939. Bare i november meldte over to tusen nye elever seg inn ved skolen. Årsakene til denne veldige oppgangen er flere. På landet er jo flere framhaldsskoler og ungdomsskoler lukket, vansker med kommunikasjoner, bl. a. bensinrasjonering, har vel også gjort sitt til at søkningen til de vanlige skolene ikke er så stor som før, dette — sammen med blendingen og de lange kveldene — har gitt korrespondanseundervisningen øket berettigelse og en aktualitet som aldri før. Søkningen til våre middelskole- og artiumskurser har vært så stor at vi har ansatt en egen tilsynslærer som skal være til disposisjon for disse elevene. Elever med så stor fagkrets som det her dreier seg om, trenger mer individuell behandling i form av studieveiledning, opplysninger om bøker, pensa o. 1.» Med hensyn til personalbehovet har vi «måttet øke både kontorpersonalet og lærerpersonalet, ellers ville vi aldri greidd den voldsomme påkjenningen. Videre er det jo utarbeidet flere nye kurser, bl. a. et utmerket kursus i norsk stil, begge målfører, beregnet på middelskole- og realskoleelever. Det utarbeides også et kursus i industribokføring. Dessuten har vi fått et helt nytt og moderne anlagt kursus i vanlig bokføring. Videre blir en del kurser omarbeidet og forbedret.»

Carl Lauritz Mortensen er født 2/3 1919 i Oslo. Han tok eksamen ved Oslo Handelsgymnasium 1937, examen artium på engelsklinjen 1938; var kontormann i Norsk Ukeblad 1938—39, handelslærer ved Norsk Korrespondanseskole 1939—40 og ble kontorsjef der 1940—51. Han var disponent i Ernst G. Mortensens forlag 1951—59 og fra det år administrerende direktør for det samlede firma Ernst G. Mortensen & Co. A/S.

Som et apropos til elevtilgangen leser vi en notis: «Hele familien NKS-elever» og hører at arkivaren har en egen liten avdeling for originale elevuttalelser. Bl. a. har han et brev fra en begeistret elev, ansatt på en større mølle ikke langt fra Oslo, der både sjefen, møllemesteren, mølleren og kontordamen har vært NKS-elever foruten ham sjøl! Forleden ble et annet morsomt brev innlemmet i kuriosa-samlingen fra en lærer i Elsfjorden som meldte inn yngstegutten sin, og dermed for sjette gang har anbrakt en sønn i NKS. De fem eldre sønnene har alle som en vært NKS-elever, men ikke nok med det, sjøl har læreren gjennomgått åtte kurser og fruen ett. Tre av guttene har alt tatt lærereksamen, en er stud. real. med preceteris, den femte, som er sersjant og ble såret i krigen, går på Orkdal landsgymnas. «Yngstegutten» ble ferdig med folkeskolen i vår som klassens beste elev. Det må kalles samhold og oppdrift!

Tre glimt fra skolens lokaler i Ø. Vollgt. 13, hvor skolen holdt til i årene 1938—1947. Øverst et hjørne av ekspedisjonsavdelingen; nederst den store sentralhallen, som i de verste krigsårene var fullstendig sprengt. Innfelt et lite snapshot fra solverandaen i frokostpausen.

Et kursus i pedagogisk psykologi er beregnet på lærere og lærerinner i folkeskolen og andre skoler og bygger på det grunnlag den vanlige lærerskolen gir. Det blir lagt an så elementært og populært at også eldre lærere og andre interesserte ikke vil ha vanskelig for å sette seg inn i stoffet. Kurset utarbeides av universitetsstipendiat Einar Høigård og magister Emil Østlyngen i samråd med direktør Ernst G. Mortensen, ekspedisjonssjef Boyesen (avsatt av Quisling etter «maktovertagelsen» høsten 1940), lærerinne Frieda Dalen og skolens konsulent, overlærer Kirkhusmo.

Et intervju med de to kursforfattere gir ytterligere opplysninger. Således forteller hr. Østlyngen at man gjennom dette kurset har prøvd å tilrettelegge den moderne pedagogiske psykologi for norske forhold og gjøre de viktigere resultater av den pedagogisk-psykologiske forskning mer tilgjengelig for lærere og pedagogisk interesserte. At man først og fremst har siktet på folkeskolens lærere, betyr ikke at ikke lærere i andre skoleslag også vil være interessert. Ikke minst vil lærerskoleelever ha utbytte av å følge kurset, likesom de som studerer pedagogikk som bifag ved Universitetet, sikkert også vil få en god håndsrekning. Fremstillingen er gjort så enkel og klar at alle som er litt orientert med hensyn til pedagogisk virksomhet, skulle greie å følge med. Hr. Høigård hevder at etter hvert som arbeidet med kurset er gått fremover, er det blitt klart for kursforfatterne at pedagogisk psykologi ligger særlig godt til rette for brevundervisning. Kurset er så vidt mulig bygd opp etter arbeidsskoleprinsippet. Med hvert undervisningsbrev følger det oppgaver; noen skal være prøver på om innholdet i brevet er forstått, andre krever mer selvstendig arbeid. Dessuten er det i begynnelsen av hvert brev stilt tankevekkende spørsmål som deltakerne i kurset skal tenke over før de gir seg i kast med den utdypning av problemene som brevet gir. Man har også tenkt på dem som etter å ha gjennomgått dette kurset kan ha lyst til å studere faget videre på egen hånd. Til hvert emne er det nemlig ført opp en liste over den nyeste og lettest tilgjengelige litteratur av interesse. Kurset er det første i sitt slag i Norge. Det fører langt videre enn de lærebøker i pedagogisk psykologi vi har på norsk, sier hr. Høigård. De to forfattere har konsentrert seg om hovedproblemene og har gitt særlig bred plass til slike aktuelle emner som individuelle skilnader, intelligensmåling, standpunktprøver, interesser og samspillet mellom lærer og elev. Med enkelte brev følger det også eksempler på «tests» som er særlig utarbeidet for dette kurset.

Denne sak hadde vært diskutert i Norsk Skuleblad helt fra august 1940, bl. a. med henstillinger til Norges Lærerlag om å ta seg av en løsning. For øvrig hadde en kjent landsfolkeskolelærer tidlig henvendt seg til NKS, hvilket foranlediget et kort innlegg i Norsk Skuleblad. Direktør Mortensen opplyser der at han anser saken for å være av stor interesse, «men da vi her ennå er på helt upløyd mark, trenges en grundig forberedelse». Denne er alt i gang ved særlige sakkyndige, og han håper at det kan bli mulig å innby til det første kurset innen årets utgang. Andre var mer stemt for en løsning ved Norges Lærerlag og/eller Universitetets pedagogiske institutt. Én ønsket flere av lærerorganisasjonene med i samarbeidet; en annen mener at direktør Mortensen «gir løfter om noe virkelig positivt» og at hans sakkyndige konsulenter neppe vil begå dumheter, så man gjør rett i å avvente NKS-planen. Denne forelå et halvt år etter at tanken var fremsatt. I den anledning bringer Norsk Skuleblad et intervju med direktør Mortensen, der han redegjør for saken. Redaksjonen tilføyer en sterk anbefaling av tiltaket. Til slutt heter det: Nettopp i denne tiden skulle et korrespondansekurs i pedagogisk psykologi være særlig aktuelt. Lærerhøyskolens virksomhet er innstilt i år, og noe feriekurs kan det neppe bli tale om slik som kommunikasjons- og innkvarteringsforholdene for tiden ligger an.

Norsk pedagogisk Tidskrift fulgte etter med en begeistret artikkel av Hans Viksjø, Den høgre skolen likeså, og Vår Skole refererer kursets innhold, fremstillingsformen og behovet for slik orientering nettopp på bakgrunn av tidens vanskeligheter. Bladet anbefaler det til lærerstanden som «en god og farbar vei til å vinne kjennskap til pedagogisk psykologi». Den samlede skolepresse sluttet altså helhjertet opp om NKS-planen. Skoleinspektør Ribsshog gav i 1942 en sterk anbefaling. Like før kunne Brevskolen meddele at kommunelærer Mogens Grue-Sørensen hadde gjennomgått kurset og levert en så utmerket eksamensbesvarelse at dets to lærere ønsket å avgi følgende uttalelse: «Blant de sist uteksaminerte elever i pedagogisk psykologi ved NKS er en dansk lærer, Mogens Grue-Sørensen. Oppgavesvarene hans og ikke minst eksamensoppgaven er så utmerket at lærerne har gitt ham denne attesten: Som lærere i pedagogisk psykologi har vi funnet at kommunelærer Mogens Grue-Sørensen fortjener den helt usedvanlige karakter 1,0. Hans alltid klare og vel gjennomtenkte besvarelser av oppgavene til de enkelte undervisningsbrev og ved eksamen har stått i en særklasse. Brevene har vært rene mønsterbesvarelser som vi har hatt den største fornøyelsen av å lese, og ofte har de også gjennom sitt innhold direkte vært av utbytte for oss ved å belyse spørsmålene fra ny side.» Et brev der eleven takker for seg slutter slik: «Det norske Kursus har imidlertid virket saa inspirerende paa mig, at jeg nu til September tager paa et Aars Studieophold med Psykologi og Praktik som Fag paa Lærerhøjskolen i København. — Deres Kursus har optaget mig meget og bragt mig megen Glæde og Gavn. Det har ikke alene givet mig mange nye Oplysninger, men ogsaa bragt en tiltrængt Orden i min tidligere ret planløse pæd. – psykl. Læsning. — Jeg sender Dem en varm Tak. Med de venligste Hilsener! .....»

Hvordan ble så tilslutningen i realiteten? Den forberedende komité hadde funnet det meget vanskelig å stille noen prognose. Man fant det forsiktigst å foreta en anslagsvis beregning, med et omtrentlig deltakertall i underkant og i overkant. Nøyaktige tall er det i dag ikke mulig å oppgi. For visstnok ble statistikken bedre organisert fra 1938, men likevel ikke tilstrekkelig spesifisert, bare i samlegrupper: Almenfag, merkantile fag, språk, tekniske fag, hjelpekurser, landbruksfag, samfunnsfag, tegnefag, medisinske og spesialfag. Samtlige viser en sterk progresjon, bare med ett unntak, nemlig samfunnsfagene, som fra 1941 til 1942 viste ubetydelig nedgang. Elevinnmeldingene viser ellers for samtlige krigsår en svær stigning (11 498—50 158); for de 5 år 1940—44 var tallet 172 667. Store tall kan i denne forbindelse et så utpreget spesialkurs som det i pedagogisk psykologi selvsagt ikke vise. Men om vi har kalkulert med 200 i underkant og 500 i overkant, er det ikke tvilsomt at innmeldingene har vært over 500. Alt i alt er imidlertid progresjonen for elevinnmeldingene, når vi jevnfører fredsårene med de fem krigsårene, nesten eksplosjonsartet og skulle gi dekning for vårt uttrykk «okkupasjonskonjunktur».

Likevel må det ha virket forbløffende når kontorsjef Carl L. Mortensen alt om sommeren kan uttale: «Det er opplagt at 1941 blir et nytt rekordår. Her kan De selv se, tallet på innmeldinger pr. 1. juli ligger på over det dobbelte av hva skolen hadde på samme tid i 1939 og nesten tre ganger høyere enn det tilsvarende tall i fjor. Dette er jo en voldsom stigning, selv når vi tar hensyn til at det rådet ekstraordinære forhold i fjor. Fortsetter det slik utover høsten, kommer vi sikkert opp i 20 000 nye elever dette året.» Han kan ikke forklare denne kjensgjerning på annen måte enn at NKS er blitt det som målet var ved starten, «en skole for folket».

Han bebuder flere fag: «På mange oppfordringer har vi gitt en av våre medarbeidere, ingeniør Einarsen, i oppdrag å utarbeide et kurs i bokføring for håndverkere. De av skolens elever som ønsker å bli håndverksmestere, var før henvist til det bokføringskurset som hører inn under den merkantile avdelingen. I det nye kurset er posteringene og terminologien praktisk talt utelukkende hentet fra de forretningstilfelle en håndverksdrivende kommer ut for». Videre kommer et kurs i yrkeslære for malere, et kurs som tar direkte sikte på dem som ønsker å ta svenneprøven. Dette kurset er utarbeidet av interiørarkitekt Henrik Siverts.

Skolen legger stor vekt på håndverkerutdannelsen og mener at den har en særlig stor oppgave å fylle. «Det er ikke mange årene siden yrkeslære var et ukjent begrep, og selv om det har vokst fram mange fag- og forskoler etter hvert, så må vi huske på at mange håndverkere, særlig på landsbygda, ikke har høve til teoretisk opplæring». De fleste elever tar disse kurser med henblikk på å ta svenneprøven eller for å bli mestere. «Men det hender jo også at mange som alt har sitt håndverksbrev, ønsker å komplettere kunnskapene sine, for eksempel ved å gjennomgå et av våre kurser i yrkeslære, bokføring og kalkulasjon. Skolen kommer fra høsten av til å ordne det slik at eksamen i kalkulasjonskursene samtidig kan gjelde som offentlig eksamen for håndverksbrev.»

Videre forberedes et nytt kurs for dem som har med gassgeneratorer å gjøre; det utarbeides, etter oppfordring av Statens Gassgeneratornemnd, av ingeniør Kåre Jakobsen og imøtekommer et stort behov# Jfr. Brevskolen 1941 s. 95 og 129 og 1942 s. 38—39, en større artikkel om at gass-generatordriften er i god gjenge takket være godt opplysningsarbeid, som gjennom kurser ved Teknologisk Institutt og NKS har satt fart i saken. Gassgeneratoren vil nok «snart slå igjennom i jordbruket som i landeveitransporten»..) Kurset i revisjon blir modernisert og utvidet; likeså i husbygging; nytt kurs i bygningstegning, det i maskintegning moderniseres, og det forberedes kurs i yrkeslære for maskinarbeidere. Kurset for sement- og betongstøpere omlegges. Lektor Kay Piene holder på med modernisering og utvidelse av kurset i praktisk regning og overlærer Halfdan Arneberg av sitt i skrivning. Kursene i medisinsk-hygieniske fag er under vidtgående omlegning. Det er utmerket søkning til kursene i pedagogisk psykologi og i industribokføring med selvkostendeberegning.# Dette kurs orienterte handels-kandidat, senere jernbanedirektør L. H. Skare om alt i Brevskolen 1941/3, s. 40 og 47.) Kontorsjefen sier til slutt at skolen står bedre rustet for det nye skoleår enn noensinne før. Man disponerer over et halvt hundre lærere, det er foretatt postale forbedringer, individuell rettledning av elevene er kommet i fastere form etc.

Ingeniør Einarsen orienterer om NKS-kursene i industribokføring beregnet på bedrifter med 5—6 arbeidere og oppover, og yrkesøkonomi for en langt større gruppe bedrifter. Det er ledd i et vidt forgrent arbeid som de viktigste næringsveiene har tatt opp for å belyse de ulike produksjonsfaktorene og derved øke effektivitet og lønnsomhet. Utenom Universitetet og Handelshøyskolen er det ikke noen skole her i landet som behandler yrkesøkonomien så inngående som NKS.

Hvor intens aktiviteten var får vi et forsterket bilde av i nyttårsintervju med kontorsjefen i 1942. Han forteller at man ved årets begynnelse hadde regnet med at nyinnmeldinger innen jul ville passere 20 000. Faktisk ble det godt og vel 30 000, 1  % av landets folkemengde. Dette tas opp i en leder. Hvert hundrede menneske i Norge er elev ved én og samme skole. Universitetet har omtrent 4000, Norges Tekniske Høgskole 900 studenter og de 19 folkeskolene i Oslo til sammen 17 000 elever. Direktøren sier: «Krigen og de ekstraordinære forholdene vi er oppe i, har ført til større realisme, mer virkelighetsnærhet. Vi er våknet til større bevissthet om vårt verd som enkeltmennesker og nasjon, og en slik erkjennelse forplikter. Den åndelige opprustningen har tatt en uanet fart, det viser bl. a. den veldige søkningen til NKS.»

Dette er nok riktige antagelser. Man ville gjøre seg skyldig i en feilvurdering om man trodde Brevskolen i og for seg ved sin opplysningsvirksomhet betydde så meget for den egentlige nyrekruttering. Det var jo ikke så mange utenfor brevskolekretser som kom over bladet. Dette stimulerte derimot de mange som alt var blitt elever til å gå på nye kurser; formodentlig vervet det også kjenninger og venner av NKS-elever. Vi skal heller ikke se bort fra appellen i så kraftige opplysningsartikler som «Hele familien NKS-elever», nevnt ovenfor, og overlærer Kirkhusmos «Et kjempeløft for vår folkeopplysning». Han skriver bl. a.: «Alt i alt har Norsk Korrespondanseskole gjennom de forløpne 27 år hatt om lag 162 000 elever, hvorav en stor mengde har tatt en rekke fag. I gjennomsnitt har skolen i de 27 år hatt 6000 elever pr. år, og den er således uten sammenligning landets største skole. Og dette kjempearbeid er utført uten et øres tilskudd fra noen kant. De få tall som her er nevnt, gir jo et ganske godt inntrykk av at her er behov for en slik faktor i vår folkeopplæring, og det viser også klart at Norsk Korrespondanseskole på en beundringsverdig måte har maktet sin oppgave. Storparten av de over 160 000 som gjennom disse årene har nytt godt av den opplæring skolen gir, ville uten den kanskje ikke fått videregående opplæring. I hvert fall ville en tilsvarende opplæring kostet dem det mangedobbelte i utlegg og ellers voldt dem stort besvær gjennom lange og dyre reiser til de steder der det er skoler.»

Videre gjengir Brevskolen skoledirektør Hagemanns artikkel i Norsk Tidend, «Eit nytt åndeleg kraftverk i landet vårt». Først gir han en poengtert historikk over denne første brevskolen i Norge og siterer president Th. Roosevelts «Brevundervisningen er en av de vidunderligste oppfinnelser i det 19. århundre». Ellers gir den erfarne skolemann et interessant bilde i fengslende linjer og farver, helt i samsvar med det kraftige anslag i overskriften. «Det er ein skulesuksess av uvanleg slag ein her står framfor.» Og tankeføringen går videre i kraftverkets billedbruk: «Her er det frigjering for det overskot av tid og krefter sunn ungdom har. Det er spill krafta som blir nytta ut til åndeleg oppstiging.» Det er ikke få som oppe i årene må finne et annet arbeid; de «har her ein skule som kan gjeve dei von om å gjera seg dugande til anna arbeid gjennom ny kunnskap. Korrespondanseskolen viser seg også i slike høve å vera ei skuleform som er serleg livstenleg ... Les ein skuleplanen, og fylgjer noko med i skulebladet, høyrer ein jamt som stempelslaget i maskina den sterke appellen gjennom det heile, ikkje berre til lærehugen, men til energi ogviljeliv. Her kling skulen sin melodi. Det er den ungdom som vil fram, skulen først og fremst ynskjer å tene». Til slutt heter det: «I det heile kan ein trygt seie at korrespondanseskulen etter desse linene er eit nytt åndeleg kraftverk i landet, og eit kraftverk som får sine leidningar fram også dit ingen før såg det likt å få lagt dei.»

I elevmassen er det en elev som er 77 år gammel, og med imponerende energi og kunnskapstrang. I denne forbindelse vil vi alt her — skjønt det strengt tatt hører hjemme i et annet kapitel — nevne den yngste og den eldste elev våre undersøkelser har funnet fram. Karl-Birger Rønsen, Styri i Eidsvold, var født 1. sept. 1944 og meldte seg som elev i mars 1954, da elev av 3. folkeskoleklasse og ennå ikke 10 år gammel. Han ville ta Engelsk I, det nye begynnerkurs i engelsk, og gjennomgikk det med Mg. i standpunktkarakter. Han er den yngste NKS-elev. Den eldste er o.r.sakfører Chr. Ebbell, som ville ha fylt 90 år 25. mars 1957. Han sendte inn sitt siste oppgavesvar i engelsk 17. juli 1956; av hans 16 besvarelser ble 5 honorert med Sg. Vi husker en far som meldte inn seks sønner på rad. Likeledes en som har vært NKS-elev i 20 år og gjennomgått 14 kurs med hovedkarakteren 1,89. Og vi har beundret en vanfør kvinnes prestasjoner. Nå fortelles det om en blind Rjukan-dame som har tatt eksamen ved Paulsens Stenografinstitutt i engelsk stenografi med karakter 14-; lærerne sier at hun stenograferer like fort som seende og skriver rene, fine brev på maskin, «med 100 ord og vel så det i minuttet». Hun bruker egen stenografmaskin, laget av den blinde, senere blindeskolestyrer Bjarne Møkleby. Et foto viser en rekonvalesent i arbeid med et kurs i matematikk. Av en rekonvalesents brev til «Sykes Selvhjelp» siteres: «Legene er mer og mer klar over den betydning mental avspenning har for pasienten.» Derfor ser vi også at mange, ikke minst psykologisk skolerte leger, gjør seg til talsmenn for organisert hjelp av humanitær art til pasienter. Det er en erfaring for flere sykdommers vedkommende at almentilstanden bedres, ja, at tilmed den alminnelige bedring kan påskyndes ved at syke blir åndelig eller manuelt avledet. — Brevundervisningen har vist seg å være særlig hensiktsmessig for avspenning, for den sysselsetter pasienten på en måte som han vil ha varig glede og utbytte av. NKS har hatt» — og har — mange pasienter og rekonvalesenter blant sine elever. Skolen er oppmerksom på den særlige misjon brevundervisningen har på dette feltet. Derfor har det også i mange år vært tilstått pasienter ved tuberkuloseheimer og pasienter som lider av kroniske sykdommer og oppholder seg på helseheimer eller sykehus, halv eller delvis friplass. Søkningen skolen i flere år har hatt fra syke fortsetter den sosiale linjen vi kjenner.)

Sekretæren i Den Norske Nasjonalforening mot Tuberkulosen forteller om bestrebelsene for å beskjeftige de arbeidsføre pasientene på sanatoriene og komme dem til hjelp som ikke kan gå tilbake til sitt gamle arbeid etter at de er utskrevet. I 1940 bevilget man over kr. 5 500 til korrespondansekurser for 84 tuberkuløse, delvis arbeidsudyktige pasienter og rekonvalesenter. Også i et så viktig spørsmål har NKS tidlig vist sin forståelse. På spørsmålet om dr. Øverland trodde at pasienter ved brevkurser kunne ha sjansen til å komme inn på en annen yrkesbane, svarte han med å vise til et brev fra en pasient ved et av våre sanatorier. Denne takker for foreningens offervilje og hjertelag med slik støtte: «Det er moro å se innom rommene på arbeidshjemmet en kveldstund etter endt arbeids – dag, og se guttene ivrig opptatt med sine korrespondansekurser. Nasjonalforeningen har gitt dem starten, og arbeidsgleden er levende. Resultatet må bli det beste.»

Seks pasienter ved Kysthospitalet i Tromsø dannet høsten 1954 en brevring i kurset Møteledelse og taleteknikk. Andre pasientringer er siden dannet ved flere av våre sykehus.

Også andre yrkesgrupper med handicap fikk lignende rettigheter: blinde, døve og tunghørte og vanføre; dessuten mange fanger i våre fengsler. Vi har tidligere hørt om enkelte innenfor denne kategori som med en imponerende innsats av karakter og energi ved slik brevundervisning arbeidet seg fram til overlegne resultater og gode stillinger. Dessverre har arkivet ingen statistiske oppgaver over slike elever. Men enkelte prestasjoner har vært av en slik kvalitet at det er blitt kjent i den enkelte elevs nærmeste krets eller distrikt, og ad den vei er de blitt offentlig kjent gjennom lokale presseorganer og Brevskolen. Det er klart at disse opplysninger har vært en kraftig stimulans for andre som er i en slik ulykkelig situasjon.

Alt i alt er det med disse kategoriers søkning til NKS å merke at tuberkuløse pasienter i våre sanatorier har vært innrømmet betydelig rabatt alt i 1930-årene. Formell avtale mellom Nasjonalforeningen og skolen kom alt før 1938 og ny avtale i 1949, men vi tar noen videre opplysninger med alt her, da de gir et bra oversyn. Elever innmeldt gjennom foreningen går i tiden 1949—1961 opp i en antall av 2502; det begynte med 26 i avtaleåret, men steg derpå til 255, og har for det meste holdt seg på over 200 årlig. Tallet pr. 1/1 1964 var 2642. Faktisk har tallet på direkte til skolen innmeldte vært enda større, opplyser vedkommende kontor i NKS. Disse resultater er for en stor del resultatet av et samarbeid med Nasjonalforeningen mot Tuberkulose, Sykes Selvhjelp, Sentralstyret for vanføre og vanførelagene og Utdannelsesfondet for unge døve og tunghørte samt de respektive statlige institusjoner.

En annen viktig gren av dette sosiale hjelpearbeid nevner vi også her, på tross av at det tilhører etterkrigstiden. Det er de avtaler som etter hvert er truffet med Statens Attføringsinstitutter i Oslo 1947, i Bergen 1956 og i Trondheim 1961. Her går Oslo-instituttet høyest opp med et årlig innmeldt elevtall i perioden 1947—63 fra 167 til 413, pr. 1/1 1964 i alt 3382 personer. Bergensinstituttet viser for 1956—63 i alt 471, og Trondheims-instituttet de første tre år det har vært i virksomhet 1961—63, til sammen 401 elever.

Det var en stor tilfredsstillelse for NKS at skolens hjelp til handicappede mennesker har vært mulig også under krigsårenes vanskeligheter.

— Den siste oversikt over kursvirksomheten før Brevskolen stanser, får vi i det «nyttårs»-intervju med kontorsjefen vi alt har nevnt. Siste høst, altså 1941, brakte tre nye kurs: gassgeneratordrift, bokføring for håndverkere og husbygging. Nå igangsettes nytt kurs i bygningstegning ved arkitektene Vesterlid ogSandbakken. Det arbeides med to helt nye fag for realskolen, samfunnsregning ved lektor Piene og bokføring ved lektor Sandene; dermed har skolen et fullstendig skriftlig realskolekurs etter den nye skoleordningen. Maskinlære og maskintegning utvides og moderniseres ved ingeniør Reidar Lund. Kurset i landbruksregnskap revideres og utvides ved konsulent Lars Eskeland, og byggelæren tar ingeniør Stephensen seg av. Når skolen enkelte dager har vært oppe i ca. 3000 oppgavesvar, forstår man hvor viktig det var at visse forholdsregler var tatt i tide; særlig for ekspedisjonen. De prektige kontorlokalene skolen flyttet inn i for bare tre år siden har lenge vært for små, så de fleste av lærerne har måttet flyttes til andre lokaler nær Øvre Vollgate 13, der administrasjonen holder til.

Slik har ekspansjonen vært på tross av direktørens understrekning av at NKS ikke er noen «snarvei til kunnskaper, men en typisk arbeidsskole som stiller like store krav til flid og vedvarende arbeid som andre skoler, og vel så det». At skolen påtar seg arbeidsoppgaver som krigen har aktualisert, har vi gitt mange eksempler på. Og like selvsagt går Brevskolen inn på denne linjen. Her gis gode råd for «Våronna i grønnsakhagen», «Vinter-lagring av grønnsaker», hentet fra boken «Rettleiing i høsting etc.», «Hagevekstenes verdi i det daglige kosthold» — ja, starten av et kurs i kjemi ved lektor Førland kan godt henregnes hit «selv om det er særlig beregnet på dem som på egen hånd leser til artium og realskoleeksamen (her er det en svær søkning!), og for ungdom i kjemiske fabrikker.»

Vi må heller ikke glemme den sterke nasjonale tendens som ånder ut fra mange artikler. Det er kraftig appell i å vise til Bjørnson og Nansen, til Sven Foyn og Sam Eyde, for ikke å tale om Wergeland slik han trådte fram i gjengivelsen av Yngvar Hauges manende artikkel «Stenen i Stefanens Pande» i Morgenbladet, med den fine nasjonale undertonen. Her kan vi også ta med en ypperlig artikkel om «De norske folkeeventyrene» så sent som i 1942; det strømmer formelig nasjonale tanker ut av den. Dette er «et nasjonalverk som ikke noe land i verden har maken til», det var «det nasjonale folkelynnet som brøt fram», språktonen i eventyrene er «norsk som selve sagastilen var det». I 1879-utgaven hadde man prøvd å føre inn en nasjonal tone i illustrasjonene og møtt «litt av den norske eventyrstemningen som skulle få sitt fulltonende og ekte uttrykk i Erik Weren-skiolds tegnekunst»; endog det tredje slektledd i norsk kunst har opptatt eventyrene i sitt sinn som de gamle, greid å fornye eventyrtonen uten at det hjemlige ble borte, og hver på sin måte løftet den kostelige arven og delt den ut til oss på ny slik at vi kjenner det er ekte gull vi får, gull fra «den nasjonale skattkiste». Med anmeldelsen av Nansens «Over Grønland og Polhavet» hylles Nansen som Norges nasjonalhelt og all norsk ungdoms ideal. Hans skildringer av ferdene «vil være udødelige så lenge nordmenn er til».

Med utgangen av året 1942 stanset Brevskolen. Siste gang bladet var nummerert, var som nr. 5 og med opplagstallet 41 000; neste gang angis Oktober 1942 og aller siste gang Desember 1942. Det opplyses ikke noe om årsakene til stansningen, men det er grunn til å tro at flere forhold spilte inn. For det første hadde alt i forbindelse med trykningsarbeider sine store vanskeligheter. Til dels var det direkte en følge av den strenge sensur, okkupantens alltid aktpågivende mistenksomhet og utrolige evne til å være politisk propaganda, nasjonal sabotasje og farlig undergrunnsbevegelse selv i de uskyldigste trykksaker. At en slik holdning mang en gang kunne være begrunnet, skal vi hverken benekte eller stanse opp ved. Det okkuperte Norges stille kamp mot det tyske voldsstyre og dets norske NS-håndlangere hadde jo mange slags kampformer. For det annet voldte en rigorøs papirrasjonering svære problem. Her kan det imidlertid straks konstateres at i så henseende stod direktør Mortensen i en overmåte gunstig posisjon: gamle, gjennom år innarbeidede leverandører, personlige kontaktmenn og trofaste hjelpere i forening med egen oppfinnsomhet og manøverdyktighet resulterte i den kjensgjerning at NKS ved krigens slutt ikke én gang i alle krigsårene hadde manglet papir. Når vi gjør oss opp hvor enormt papirslukende en brevskole er, er dette en prestasjon av rang. Selvsagt var streng rasjonering også innenfor bedriften en nødvendighet, og det var uunngåelig at det til tider måtte brukes papir av dårlig kvalitet. Overhodet var alt som het papir meget vanskelig å få, og i NKS trengtes jo svære mengder, også til Brevskolen hvis opplag under krigsårene kunne gå opp i 60—70 000. Men det gikk, og stort sett gikk det bra. For det tredje var det ikke utenkelig at politiske hensyn fristet til å stoppe Brevskolen. Derimot var NKS hele tiden intakt, og det kan understrekes at det ikke ble gitt noe pålegg om å stanse Brevskolen. Medvirkende til beslutningen om å stanse bladet var likevel den omstendighet at redaktøren ikke kunne fortsette. Redaktør Ernst Gervin hadde i 1935 overtatt redaksjonen av Brevskolen etter Birger Ree og med sin dyktighet vært direktøren en verdifull medarbeider.

De ovennevnte forhold tatt i betraktning kunne det være risikomomenter ved ansettelsen av ny redaktør. Det forekom også ledelsen maktpåliggende slik situasjonen med alle dens risikomomenter var blitt, å unngå faren for innblanding i bladets redaksjon og dermed kanskje i skolens forhold. Det var langt viktigere å holde skolens virksomhet intakt så lenge det overhodet var mulig. Og dette lyktes helt til freden kom.

Etter Brevskolens stans blir våre kilder sørgelig uttørret. For resten av krigsårene må vi nøye oss med presseklippene tross deres høyst reduserte verdi som følge av sensur og ensretting, og med forretningsarkivet, der meget måtte holdes borte av sikkerhetshensyn. Så meget stoff er det derfor ikke, iallfall ikke av interesse for vårt formål, da ingenting måtte offentliggjøres ut fra andre hensyn enn okkupantens og hans norske vasallers interesser. Imidlertid lyktes det skolen å sende ut noe den kalte «Melding til elevene». Den kom, som rimelig var, høyst uregelmessig; én gang høsten 1943, tre ganger i 1944 og ikke mindre enn fem ganger i tiden fra januar til frigjøringsmåneden 1945. Utvilsomt har dette betydd en kontakt av ikke så liten betydning for elevene, samtidig som opplysningene disse enkle meldingsbladene gav, har nådd fram til mange flere enn de innregistrerte elever. Hvor stort opplaget var, er det ikke mulig å si, da det hverken er angitt noe slikt tall på det enkelte blad eller er mulig å etterspore noe i arkivene; det var jo under de rådende forhold så mangt som det var klokest å holde skjult. Men det er ikke så rent lite opplysningsstoff disse til sammen ni bladene gir om NKS i disse spennende okkupasjonsårene fra Stalingrads fall til Tysklands sammenbrudd. Som en kuriositet kan vi fra meldingen «Våren 1945» (antakelig sendt ut i overgangen februar-mars) peke på en melding «Opptagelsesprøve ved sjømannsskolene» sålydende: «Næringsdepartementet, Sjøfartsavdelingen melder: Ved opptagelsen av elever i styrmannsavdelingen fra høsten 1945 skal der holdes en opptagelsesprøve i fagene norsk, regning og fysikk. I disse fag stilles de krav som er målet for helt gjennomført 7-årig folkeskole. For å kunne opptas i avdelingen må denne prøve bestås tilfredsstillende. — Nærmere opplysninger vil kunne fås ved henvendelse til sjømannsskolene. — Vi kan i den forbindelse gjøre oppmerksom på at Norsk Korrespondanseskole gir den undervisning som er nødvendig for å kunne greie opptagelsesprøven. Interesserte kan skrive til skolen, så vil nærmere beskjed bli gitt om hvilke kurser som må gjennomgås.» (!!) Et slikt «samarbeid» mellom «minister» Irgens’ departement og NKS utløste stor munterhet innenfor murene i Øvre Vollgt. 13. Og med rette. Skolene til «Næringsdepartementets» sjøfartsavdeling hadde jo ingen tiltrekning for hederlig norsk ungdom, mens derimot en forberedende utdannelse for å gå til sjøs med det fri Norges handelsflåte appellerte meget sterkt. Følgelig var det NKS som drog fordelen av kunngjøringen.

Hva har pressen å si om brevundervisning i disse årene? Stort er det ikke, men det avspeiler likevel følgene av at det under krigen er satt i gang så mange brevskoler og kvaliteten derfor mangesteds langt fra er tilfredsstillende. Manglende erfaring i denne særegne skoleform, ikke førsteklasses lærerkrefter, mangelfull administrasjon og sviktende teknisk apparat m. m. slår her inn. Naturlig hever det seg derfor røster for betryggende kontroll av disse skoler.# Jfr. intervju med «ekspedisjonssjefen» for skoleavdelingen i Aftenp. 13/10-44, der han er stemt for kontroll.) Det begynner i Aftenposten i juni 1943 og følges av nye innlegg både der og i Fritt Folk og andre aviser. Ved nyttårstid begynner man å se forklaringen i at det bare i Oslo antagelig er kommet 17—18 brevskoler under krigen.# Se Aftenp. 8/1-44, Fritt Folk 13/1 s. å. og flere andre.) Denne antagelse bekreftes av direktør Mortensen i en uttalelse til Porsgrunn Dagblad (14/744 og gjentatt i Agderposten 25/7 – 44). Brevskoler er «grodd opp som sopp», «men», tilføyer han, «forsvinner nok igjen så snart det blir noenlunde normale tider», — en like interessant som i sin form noe dristig ytring.

Når de norske nazimyndigheter holdt igjen overfor kravet om kontroll av brevskolene, kan utryggheten overfor skolevesenets regulære gang ha spilt inn: lærernes holdning, tyskernes vilkårlige og økende rekvisisjoner av større og mindre skolebygg, transportapparatets sammenbrudd m. m. Under slike forhold var det jo en viss hjelp i brevundervisningen. Klarest trådte dette fram i en stor by som Bergen. I slutten av november blir det satt i gang brevundervisning for Bergens folkeskolebarn i de nederste klasser# Aftenp. 24/11-44, jfr. Bergens Tid. 23/11 og Morgenavisen 30/11 s. å. og 3/2-45.), i første omgang i norsk og regning. Det deltar 1900 barn, og interessen er meget stor. Annerledes var stillingen i Oslo. Der meddeles at det ikke blir noen brenselsferie ved folkeskolene «i vinter». Heller ikke blir det tale om korrespondansekurser «selv om man var inne på tanken for to år siden».# Fritt Folk 27/11-44.) Like før jul kan en Bergensavis opplyse at brevkursene for skolebarn tegner til å bli en suksess# Bergens Tid. 21/12-44.), og på det nye året stadfestes dette; 1600 elever og 35 lærere er engasjert.

Ellers merkes det livlig interesse for brevundervisningen, såvel i pressen som med hensyn til nye tiltak i denne skolesektor. I ett fylke mener man at utdannelse av fjøsrøktere ligger godt an for brevkurs.# Nationen 14/9-44 fra Vestfold; Bygdenes Blad 15/9 s. å.) En annen gang ivres det for en «brevskule for tenestegutar i jordbruket».# Nationen 4/9-44, jfr. Haugesundsposten s. d.) På våren er det tale om Norsk Skogeierforbunds brevskole i skogbruk# Hadeland 10/5-44.), og det skrives meget om brevskoler i landbruk. Således hører vi om «Norrøn brevskole», grunnlagt av kandidatlaget.# Småbruk-kandidatlagets medlemsblad 1/12-44.) Der er de sannelig ikke snaue, for de tilbyr kurser i: familiehønsehold (?!), kaninhold, store husdyr, birøkt, jordkultur, gjødsellære, åker- og engdyrking, hagestell, landbruksregnskap og barnestell. På Stavanger-kanten sies at Rogaland brevskule tok til over nyttår 1945# «Rogaland» 13/12-44.), fulgt av flere artikler om saken og en bevilgning på 60 000 kr. Over nyttår får vi høre om stigende søkning. Men mest søkes det nå til almenfag og tekniske fag, skjønt det er økende interesse for jordbruksfagene.# «Rogaland» 17/1-45.) Og en innsender i Aftenposten reiser et spørsmål som sikkert har vakt interesse i NS-kretser, nemlig kravet om «bondebrev» for å kunne overta et gårdsbruk# 14/12-44.). Det kom flere artikler om saken.

Men det begynte å bli litt dårligere «klima» for makthaverne nå, selv om de best mulig holdt sine roller oppe. På nyåret 1945 forelegges den tidligere nevnte «ekspedisjonssjef» et inserat om karakterer i skolen, og svaret er at han har tatt opp arbeidet for ens karaktersystem.# Aftenp. 3/2-45.) Et par uker etter meddeler samme blad at «Ministerpresidenten har vedtatt og undertegnet» en lov om brevskoler.# Ib. 24/2-45.) Den skal tre i kraft 1. juli. Fritt Folk beroliger med at det er hvis en skole ikke holder mål, at departementet vil gripe inn.# 24/3-45.) Snart er atter en høy herre ute og forsikrer at myndighetene ikke vil legge hindringer i veien for «de sunne og gode skoler».# Morgenposten 18/4-45.)

Den første «Melding til elevene» høsten 1943 har en spissartikkel «Det er kvaliteten det kommer an på!», der det ikke er vanskelig å identifisere forfatteren. Direktøren skriver: «Aldri har det vært så livlig virksomhet ved NKS som i høst. Alle forholdsregler blir tatt for at skolen skal kunne ta imot det store antall elever som ønsker å gå i gang med studiene ved begynnelsen av det nye skoleår. Foruten de mange nye elever, venter vi også tilbake de av våre tidligere elever som helt eller delvis har latt studiene hvile i sommer til fordel for matauk ...» Og så sant skolen helt fra sin start har lagt vekt på å fremme undervisningens kvalitet, har man heller ikke nå firet på dette kravet. Ved siden av flere forbedringer for å øke kapasiteten har det i de siste måneder vært arbeidet iherdig for i enda høyere grad enn før å tilfredsstille kravet til den best mulige undervisning og elevbehandling.

Videre får vi høre om «NKS Realskole og gymnas», at det siste året —«det var i 1942 det første kull etter den nye skoleloven av 1935 var oppe til realskolen — har dyktige skolefolk utarbeidet kurser også i de muntlige fagene. Disse hjelpekurs skal rettlede i lesningen av de lærebøker elevene må legge opp; undervisningsbrevene inneholder lærerens forklaringer til lærestoffet elevene finner i læreboka, eksempler og øvelser; dessuten en rekke oppgaver elevene skal sende skolen og få rettet. Dette skulle være en god hjelp. Og i et fag som matematikk har lektor Piene utarbeidet en instruks for lesningen av det muntlige pensum, også til god hjelp. Videre vil skolen høsten 1944 — etter vårens første gangs artiumsprøve etter loven av 1935 — sende ut hjelpekurs i muntlige fag også til artium. Endelig råder skolen elever som føler seg usikre i ett eller flere fag, til å gjøre bruk av den rimelige privatundervisning som de kan få i form av brevkurser.

Under Handelsteknikk og økonomi vil NKS ved et kurs i Dobbelt bokføring, Gjennomskriftsbokføring, Bokføring for viderekomne og Industribokføring gi sine elever større kunnskaper i bokføring enn det vanlige pensum ved handelsgymnasiene. Kurset i Gjennomskriftsbokføring vil i løpet av skoleåret bli utvidet til å omfatte de forskjellige former for maskinbokføring; dermed blir kurset en innføring i moderne bokføringsteknikk. Hele kurset er forfattet av overlærer ved Oslo Handelsgymnasium, O. K. Stangeland. Foruten bokføringsmaskiner som bygger på gjennomskriftssystemet, vil også registrerende bokførings- Og hullkortmaskiner bli gjennomgått; til slutt gis veiledning i organisasjon av maskinbokføring.

Vi har alt pekt på det voksende behov for opplæring og opplysning i landbruket, selvsagt intensivert ved alle vanskeligheter som følge av krigen og okkupasjonen. For å øke jordens avkastning krever et rasjonelt drevet gårdsbruk og hagebruk innsikt i jordkultur, gjødsellære, de forskjellige kulturplanters vekstkrav osv. Av hensyn til produktenes foredling må en ha nøye kjennskap til husdyrene, deres foring og stell, og ikke minst viktig er det å kunne føre et velordnet regnskap. Ved NKS-kursene blir man holdt bedre å jour med de nyeste forskningsresultater enn det er mulig ved lærebøker som ikke kan få en så hyppig fornyelse som brevkursene.

Lignende forhold gjør seg gjeldende i den tekniske avdeling. Ved elektrolinjen er det nødvendig med flere nye kurs. Et nytt kurs i telefoni er utarbeidet av avdelingsingeniør ved Telegrafverket, diplomingeniør Oscar Sørland. Brevene omfatter, foruten det mer teoretiske lærestoff, også avsnitt om linjebygging, målelære (feilsøking) og linjeoverføring. Sammen med ingeniør A. F. Wiger kommer det også brev i svakstrømsteknikk, elektrisk utstyr ved sykehus, hotellanlegg, jernbane- og gruveanlegg, skips- og bilanlegg. Dessuten telegrafi, telefoni, brann-, telegraf- og ur-anlegg, lynavlederanlegg, elektrisk fjernmåling m. m. «Mekanisk teknologi for elektrikere» er et nytt kurs med overlærer, ingeniør Reidar Lund som forfatter; det gir en fremstilling av materiallæren, og et av brevene behandler utelukkende elektrisk materiell. En rekke eldre kurs er modernisert og utvidet. Således har «Praktisk elektrisitet» fått helt nye avsnitt om induksjon, selvinduksjon, kapasitet, faseforskyvning og beregning av vekselstrømkretser. Endelig er også interessen for tegning og maling stor, ja det har aldri vært en så svær søkning; tre nye lærere er ansatt, bl. a. tegneren Egil Roseveare. Kurset i skissetegning har fått et nytt tillegg om reklametegning, et annet tillegg er viet Ex libris. Det har vært en påfallende stor tilgang av håndverkere og fagarbeidere. Elevarbeidene kommer nær sagt fra hver by og bygd, fra de ytterste øyene til de øverste fjelldalene, så det er interessant å iaktta hvordan den personlige oppfatning av et motiv varierer med natur og livsvilkår, sier hr. Kramer — «Vi har ikke noe «system»; det er forkastelig i disse fag, men vi tar sikte på å fremelske det personlige hos eleven, rydde vekk tekniske vansker og animere ham til fri utfoldelse.»

En begivenhet var nytt kurs i biblioteklære med byråsjef (avskjediget av Quisling) Arne Kildal som forfatter og lærer. Med kanskje 1300 folkeboksamlinger — 800—900 søker statsbidrag — og nær 5000 skoleboksamlinger og foreningsbiblioteker av hvilke særlig ungdomslagene kan ha ganske store boksamlinger, er det lett å forstå betydningen av dette kurs. Man sikter særlig på de små folkeboksamlingene og alle skoleboksamlingene samt foreningsbibliotekene, sier hr. Kildal. De som steller med disse, har som regel en mangelfull utdannelse i faget eller slett ingen, men har trang til å skaffe seg faglige kunnskaper. Det er ofte lærere som er bibliotekarer og styreformenn, våkne og flinke folk som gjerne vil gjøre en innsats. Kurset blir et begynnerkurs for å kunne gjøre nytte der det trengs mest. Biblioteklære er et fag som ethvert annet, må vi huske, — det er ikke lenger så enkelt å styre en boksamling. Kursdeltakerne skal først og fremst lære om administrasjonen av en boksamling, styrets og bibliotekarens oppgaver og plikter, boksamlingens økonomi og budsjett, agitasjonen for den og samarbeidet mellom boksamlingene i en kommune, sentralbibliotekene og bibliotekinspeksjonen rundt i landet.

Det som her er fortalt om de første krigsårenes virksomhet i NKS, viser langt fra noe retardert tempo. Tvert om. Det er kraftig «driv» i utbyggingen av skolens forskjellige avdelinger. Et våkent initiativ fører til organisering av kurser på helt nye områder, utvidelser og modernisering av gamle kurser for å bringe dem å jour med den faglige og metodiske utvikling, og realisering av oppgaver som mer eller mindre direkte er fremkalt av krigs- og okkupasjonstidens vanskeligheter og derfor betyr tilfredsstillelsen av viktige samfunnsmessige behov.

En summarisk oversikt over NKS’s arbeid i de siste krigsårene kan være nyttig. Vi tar den for oss avdelingsvis, slik kursene er ordnet i publikasjonene fra 30-årsjubileet.# Se Melding til elevene nr. 4 og Skoleplan jubileumsåret 1944-45, s. 207—321.)

Handelsteknikk og økonomi er skolens eldste avdeling og hadde på dette tidspunkt den største fagkrets med 25 lærere og de fleste elever. Det var 29 enkeltkurser og av sammensatte kurser forberedelseskurs for handelsfagprøven, handelsskolekurser, korrespondent- og stenografkurser, kurser for bokholdere og revisorer, i salg og reklame og for detaljhandelen. Med hensyn til detaljhandelen, hadde skolen fra 1944 Detaljhandel I, grunnkurs, forfattet av bestyrer Tyge Filseth ved Norges Handelshøyskoles Institutt for Salg og Reklame. Kurset fikk straks mange elever, fra alle detaljhandelsbransjer, og elevtilgangen økte jevnt og sikkert. Våren 1944 kom spesialkurs for jernvarebransjen, Detaljhandel II, utarbeidet i samarbeid med Norges Jernvarehandleres Forbund. Det inneholder de samme undervisningsbrev som I, men får i tillegg 4 brev spesielt utarbeidet for jernvarebransjen. Interessen for kurset viste seg meget stor like fra begynnelsen. Høsten 1944 kom tilsvarende spesialkurs for kolonialbransjen i samarbeid med Kolonialkjøpmennenes Landsforening; også denne gang var tillegget på 4 spesialbrev for bransjen. Tilslutningen betegnes som «overveldende»; i løpet av 14 dager meldte det seg 700 elever til den reduserte pris Landsforeningen stod for. Andre elever kunne til vanlig pris melde seg direkte til NKS# Melding nr. 5..) I bokføring er det ikke mindre enn 9 forskjellige kurs, og skolen arbeider med å tilrettelegge større sammensatte kurser; f. eks. handelsskolekurser. I denne forbindelse må også nevnes brevkurs i maskinskrivning ved stortingsstenograf O. Krogdahl, lærer ved Oslo Handelsgymnasium; det går noe lenger enn ved vanlige handelsskoler. Til denne avdelings utvidelse hører også handelsregning for viderekomne, kontororganisasjon — noe nytt i norsk lærestoff — salgslære, reklameteknikk og vindusdekorasjon. Og kurs i statistikk vil gi en populær innføring i de statistiske prinsipper og være et hjelpemiddel for samling, systematisering og fortolkning av erfaringsmateriale.

Avdelingen for realskole og gymnas har fått en rekke kurs av overmåte stor betydning for enhver som vil inn i videre utdannelse som krever realskoleeksamen eller artium. Vi har før nevnt flere nynorskkurser under norskfaget. Foruten det nye kurset i engelsk for viderekomne ved Helga og Johan Moe Bjørge fortjener særlig disse å nevnes: realskolekurs for lærere, artiumskurs for lærere, forkurser for landsgymnas, for Landbrukshøgskolen eller Småbrukslærerskolen og for lærerskolene. Mange ville ha vært avskåret fra å komme videre uten brevundervisning og den hjelp NKS har gitt ved sine systematisk oppbygde skolekurser og hjelpekurser. Behovene på disse områder hadde aldri vist seg så enorme som under okkupasjonstidens mangel på skoler og på kommunikasjoner for å nå fram til dem. Og NKS-privatistene har jo alltid vist oppsiktvekkende fine resultater. Avdelingen var så omfattende at den var organisert med egne seksjoner for norsk, fremmede språk (bl. a. fullstendig elementærkurs i spansk) og realfagene (bl. a. utmålingslære, mekanikk, regning med regnestav).

Den tekniske fagavdeling, ledet av diplomingeniør Apold og overlærer Reidar Lund, er nå organisert med lektor Vartdal som leder av forberedende tekniske fag, bygningslinjen under ingeniør Stephensen, elektrolinjen under overlærer Horni, maskinlinjen under diplomingeniør Apold og spesielle tekniske fag under Reidar Lund, som også leder de kurser som svarer til teknisk aftenskole (lærlingeskole). Disse siste gjelder de tekniske aftenskolers mekanikere og elektrikere. En lærling på et sted uten en slik skole kan gjennom NKS skaffe seg kunnskaper som svarer til første klasse eller om ønskes de to første klasser, og ta siste året med avgangseksamen ved en vanlig teknisk aftenskole. Normalplanens fag og timetall gjengis og viser for 3. klasse yrkesøkonomi med 2 t. ukentlig og yrkeslære med tilhørende tegning 8 t. ukentlig. I Oslo og Stavanger er det også en fjerde klasse med hovedfag kalkulasjon og bokføring, først og fremst opprettet for dem som vil løse mesterbrev i håndverksfagene eller bli selvstendig næringsdrivende på annen måte. Den nye avdeling, Spesielle tekniske fag, begynner med to kurser: Gass-sveising og -skjæring og Støperiteknikk. Det første er blitt til ved samarbeid med Norsk Aktieselskap Gasaccumulator (NAG). Her merker vi oss en interessant nyhet; elevene får anledning til å omsette sine kunnskaper i praksis ved at de etter kurset får adgang til selskapets moderne sveiseskole i Oslo. Det er første gang her i landet at brevkurser kombineres med etterfølgende praktiske øvelser. Det samme gjelder et kurs som er i arbeid og vil foreligge ved nyttår, Elektrisk sveising, likeledes i samarbeid med NAG. Kurset i støperiteknikk, forfattet av ingeniør ved Teknologisk Institutt Toralf Krogvig, blir det første i sitt slag hos oss. Ellers foreligger tre kurser for maskintekniske fag: Dampmaskiner og kjeler (konsulent Åsmund Bøe), Dieselmotorlære med beregninger (ingeniør Torleif Eek) og Billære (ingeniør Kåre Jakobsen). Nye utvidelser og kurser i elektroavdelingen: Svakstrømteknikk, Telefoni, Elektroteknikk og Elektroteknisk fagtegning. Og på bygningslinjen er alle kursene utvidet og modernisert, til beste for dem som ønsker solide kunnskaper for å stå rustet for gjenoppbyggingen når krigen er slutt. Endelig er å nevne kurset Lettmetaller og lettlegeringer; det blir til i samarbeid med Norsk Aluminium Company og vil foreligge ved årsskiftet. Det arbeides også med en ny avdeling for Driftstekniske fag.

Faglærerne ved NKS 30-årsjubileet i 1944

Første rekke fra venstre: Ingeniør S. W. Stephensen (bygningsfag), diplomingeniør Amund Apold (maskinfag), Iærerinne Johanne S. Hamre (realfag), undervisningslederen cand. philol. Anton Steen (fremmede språk), cand. philol. Solveig Gran Andresen (norsk), ingeniør, overlærer Aug. Horni (elektrofag), musikkløytnant Johannes Hanssen (musikk). Annen rekke fra venstre: Landbrukskandidat Nils Brandt, (landbruksfag) handelskandidat L. H. Skare (handelsfag), ingeniør, overlærer lund (tekniske fag), lektor Hroar Vartdal (realfag), kunstmaleren Fritz M. Kramer (tegne- og malefag), interiørarkitekt Henrik Siverts (håndverksfag).

Samtidig med skolens 30-årsjubileum hadde avdelingen for landbruksundervisning ved NKS vært virksom i 25 år. Med inngangen til det 26. skoleår hadde man under ledelse av landbrukskandidat Nils Brandt en rekke nye, aktuelle kurser ferdig, og med de fremste fagfolk som kursforfattere og/eller lærere. Kurset i skogbrukslære ved forstkandidat Espeland og skogkonsulent Nils Ihlen i Det Norske Skogselskap var et sammenfattende grunnkurs og kunne gi alle som var interessert og beskjeftiget i skogbruket, en bredt anlagt utdannelse. Kurset Pelsdyravl (blårev, sølvrev og platina) hadde også engasjert de fremste spesialister og skulle være et ledd i forberedelsene til den store utvikling man mente pelsdyravlen utvilsomt gikk i møte. Dette holdt stikk for de første 10—12 år etter freden, men så kom jo næringen til å gå stadig nedover, avløst av minkkonjunkturen. Kursene Fjøsrøkt og melkehygiene og Kontrollregnskap og melkeproduksjonens økonomi ved meierikandidat Kåre J. Monsen siktet på utdannelse av røktere og kontrollassistenter. Jordbrukets driftslære ved landbrukskandidat Dalberg gav innføring i prinsippene for en økonomisk og rasjonell jordbruksdrift. Landbruksmaskiner og -redskap ved landbrukskandidat J. Sundbygjennomgår instruktivt landbrukets forskjellige hjelpemidler av denne kategori, og et spesialkurs i Frukt- og bærdyrking ved hagebrukskandidat Hjeltnes skulle interessere gartnerlærlinger, hageeiere og folk som gikk inn for å dyrke frukt og bær. Alt i alt var denne avdelings kurser for gårdbrukere, for gårdbrukere og skogeiere, for gartnere og hagebrukere, for småbrukere, gårdsregnskapsførere o. fl. meget søkt og overordentlig populære.

Avdelingen for håndverksfag under arkitekt Siverts har tegnefag delt opp i grunnleggende tegnefag — dette er prinsipielt viktig —, yrkeslære med fagtegning for svenneprøven og kurser for de enkelte håndverksgrupper og videregående tegnefag. Videre Kalkulasjon og bokføring for prøven til næringsbrev og endelig Driftsøkonomiske fag, derunder fullstendige kurser for håndverksmestere og ledere av håndverksbedrifter.

Også i håndverket var det nye fag. Det tjener standen til ære at dens tillitsmenn ikke har gått trett av å holde kravene oppe om bedre og bedre fagutdannelse. «Det er meget betegnende», uttaler arkitekt Siverts i januar 1945, «at den overveiende del av de henvendelser skolen får om å ta opp nye kurser i yrkesopplæring, er fra håndverkere som forlengst har sin utdannelse bak seg». NKS ser det som en oppgave å konsentrere seg om de største og viktigste håndverksfag, særlig de fag der kravet på en tidsmessig opplæring gjør seg sterkest gjeldende. Det er ikke få fag av denne slags nå; i kursene i yrkeslære med fagtegning er det 8 og i håndverkskalkulasjon 10. Helt nye kurser er det for rørleggere ved ingeniør Torhaug og for skreddere ved skreddermesterSolli, meget viktige kurs fordi vi praktisk talt har vært uten undervisningslitteratur for disse yrker. Arkitekt Siverts understreker at også de sammensatte kurser for håndverksmestere og ledere av håndverksbedrifter er meget ettertraktet.

Tegne- og malefag under Fritz M. Kramer har bl. a. Skissetegning med reklametegning, Ornamentlære og mønstertegning, Farge- og harmonilære og kurssammensetninger for illustratører og for reklametegnere.

Musikkundervisningen ble nå egen avdeling under musikkløytnant Johannes Hanssen og sendte ut 2 nye kurser i jubileumsåret: Harmonilære av konsertmester Karl Andersen og Elementær sangteknikk ved sangpedagogen Egil Nordsjø.

Så følger spesialiteter, således Medisinsk-Hygieniske fag med Sykepleie og førstehjelp, Sykepleie og førstehjelp med sivilt luftvern, Barnepleie og spebarnstell; videre Navigasjon, også for lystseilere, og fra tidligere Pedagogisk psykologi, Journalistikk, Biblioteklære og Rettslære.

Vår oversikt over de siste krigsårenes innsats kan sammenfattes i den karakteristikk og vurdering som hver avdeling får i Melding nr. 6. Hele nummeret domineres av førstesidens Norges største fagkrets og meddelelsen i undertitlene: Stor utvidelse av fagkretsen ved årsskiftet (altså 1944/45) og Ny stor skoleplan. Videre: «Etter de siste utvidelser kan det slås fast at ingen norsk skole har undervist i så mange forskjellige fag» og «På vel 30 år har skolen undervist over 300 000 elever». Avdelingslederne gir sin bedømmelse av sine seksjoner med følgende: Handelsfag (Skare) er særlig godt egnet for brevundervisning. Resultatene ved NKS Realskole og Gymnas (Solveig Gran Andresen) er et bevis på brevundervisningens muligheter. Erfaringen har vist at språk (undervisningsleder Steen) kan læres — og læres godt — ved korrespondanseundervisning. Flere tusen teknisk interesserte får — og har fått — all sin teoretiske opplæring ved NKS. Svennebrev — næringsbrev erverves fordi håndsverksfagene fagtegning og kalkulasjon ligger særlig godt til rette for brevundervisning. Avdelingen for landbruksfag er større enn noen landbruksskole i landet. Tegning og maling er en morsom og nyttig hobby. Musikk-kursene ved NKS er enestående i sitt slag.

De tre siste «Melding til elevene», alle for de første månedene av 1945, er vesentlig viet undervisningslederens opplysning om den store interesse for opplæring innen detaljhandelen og den store søkning til Engelsk j for viderekomne; den nye utgaven av NKS yrkesrettledning «Hva skal jeg I bli?»; den nye eksamensordning med eksamensoppgavene sendt i oblat- 1 forseglet konvolutt med påtrykte regler for eksamensprøven og kontrollen, som eksamenskandidaten må sette seg nøye inn i før han åpner den og går i gang med oppgaveløsningen. Siste melding omhandler landbruksundervisningen, dvs. NKS-undervisningen i landbruk, hagebruk og skog- bruk, og gir detaljerte opplysninger om kursforfattere og lærere.

Vi hørte at da «Melding til elevene» begynte å komme etter Brevskolens stans, var det atskillig tjenlig stoff å hente der, enda det kom 1 uregelmessig, ikke hadde datoangivelse på det enkelte hefte og det var et j langt intervall mellom siste hefte av Brevskolen og først utkomne Melding. 1 Men da krigen gikk mot sin slutt, fant direktør Mortensen det formålstjenlig å få i stand et husorgan: NKS Orientering, organ for NKS’s funksjonærer, lærere og kursforfattere. I åpningsartikkelen Mellom oss — skisserer direktøren formålet og programmet slik: «I og med at det lille blad som vi her sender ut for første gang, skal være et forum for våre funksjonærer, lærere og kursforfattere, er dets redaksjonelle karakter gitt. Og følgelig skal det heller ikke sendes til andre enn dem det er beregnet på. Her vil pedagogiske spørsmål av interesse for brevundervisningen bli belyst. Lærere og kursforfattere vil få høve til å utveksle meninger og erfaringer — kontorpersonalet vil få et lite innblikk i våre pedagogers problemer, og pedagogene vil få kjennskap til kontorets funksjonærer og deres problemer. Gjennom rapporter fra avdelingene, presentasjon av nye kurser, nye lærere, nye kursforfattere, omtale av særlige eksamensresultater osv. vil organet øke kontakten avdelingene imellom.»

Imidlertid gikk bladet bare i to år. Dets første tre hefter kom ut mens okkupasjonstidens «myndigheter» hadde et vaktsomt øye med alt som het trykksaker. Allikevel har det unektelig hatt verdi for hele arbeidsstaben i NKS at den her har hatt et forum å møtes på i pedagogiske, metodiske og praktiske spørsmål. Således går det en interessant diskusjon i de første heftene om den personlige kontakten mellom brevskole og brevskoleelev, om den er der, om den er god eller ikke, om den kan fremmes og i tilfelle på hvilke måter. Daværende magister Østlyngen åpner drøftelsen. Han mener at den personlige kontakt kan fremmes på flere måter. Det viktigste middel er studiekortet, som etter noe eksperimentering fra 1943 har fått en formålstjenlig form. Det gir fyldige opplysninger om det som har størst aktualitet når lærerne nettopp vil individualisere sin undervisning. På baksiden noterer lærerne i rubrikken «Merknader» sin oppfatning av elevenes svar, i positiv og i negativ retning, det som eventuelt skal gjøres om og annet av betydning for senere rettelser. Karaktergivningen kan ta et visst hensyn til elevenes forutsetninger, men til eksamen må man alene verdsette den objektive prestasjon, i alle fall i kurser der karakterene veier ved ansettelsen i poster eller ved opptaking ved skoler. Det er ved studiekortet at eleven for læreren blir noe mer enn et elevnummer (nummeret har bare betydning for ekspedisjonen). Andre midler til å fremme personlig kontakt er — foruten viktigheten av kursets utforming — måten læreren retter på, hans bemerkninger i margen og fremfor alt de individuelle tilføyelser til karakterene.

Artikkelen fremkalte en nyttig diskusjon. Overlærer, ingeniør Reidar Lund spør om det virkelig er en ulempe at man i brevskolen ikke ser sine elever# NKS-orientering 1945/2..) Den som har praksis i både muntlig og brevskolemetode, mener han, og som har foretatt sammenlignbare prøver, vil for mange fags vedkommende komme til et annet resultat. Ut fra det syn at undervisningens mål er at elevene leser mest mulig, hevder han at elevene lærer mer og bedre ved brevundervisning, forutsatt at brevkursene er forfattet helt med denne for øye, mer detaljert og utførlig enn vanlige lærebøker, som for det meste krever muntlig gjennomgåelse. Breveleven kan ikke spekulere i at han ikke blir «hørt»; han må selv arbeide seg gjennom alle vanskeligheter og lærer med andre ord å arbeide selvstendig. Det pekes på at svært mange lærere ikke egner seg for «muntlig» undervisning, men likevel kan være fremragende lærere i brevundervisning. Denne sjalter nemlig ut en rekke uheldige personlige egenskaper og gjør at slike lærere kan komme til sin fulle rett; for disse er det nemlig en stor fordel at de ikke ser sine elever.

Lærer (senere rektor) Johan Bjørge går imot at man i karaktergivningen fraviker det objektive standpunkt. Ikke å skremme ved en dårligere karakter, men oppmuntre eleven oppnår læreren bedre ved i noen ord til slutt å trekke fram godt og ondt i elevenes svar og rettlede dem for det videre arbeid. «Karakteren blir da en mindre vesentlig ting.» Er lærere «snillere» i somme tilfelle, kan det svekke tilliten til dem.

I sitt tilsvar påpeker hr. Østlyngen at den danske gallup er beheftet med «en vel dristig slutning». Overfor såkalt pedagogisk karaktergivning tror han at hr. Bjørge ikke er oppmerksom på at elevens forutsetninger ikke er eneste utenom-hensyn ved den slags karakter; svært viktig er hensynet til de foregående karakterer. «Det er uheldig med for store sprang, iallfall hvis forskjellen i prestasjon ikke er helt åpenbar.»

I en ny artikkel# NKS-orientering 1945/3.) tar hr. Bjørge opp lærebrevene og rettearbeidet, i det vesentlige knyttet til de filologiske fag som han selv har kjennskap til. Det blir på sett og vis en selvransakende undersøkelse av en erfaren lærer som aksentuerer visse hovedpunkter. Utgangspunktet må bli eleven. I språkfagene kan elevene deles i to grupper: de som sikter på en offentlig eksamen, og alle de andre som arbeider i det praktiske liv. De faglige forutsetninger er stort sett de samme i første gruppe med gjennomsnittsalder mellom 17 og 20 år. Den andre gruppen bar en voksen gjennomsnittsalder, og forutsetningene er høyst ulike. Disse forhold må både kursforfatterne og faglærerne ta hensyn til. Å gjennomgå et kurs er i første rekke å tilegne seg en viss kunnskapsmengde, og kursforfatterne vet hvor stor den bør være. Men arbeidet med et kurs må være noe mer enn kunnskapstilegnelse; det bør være en modningsprosess, og da er det viktig å øve opp den selvstendige arbeidsvanen og det frie initiativ. Er kursforfatternes arbeid ansvarsfullt og krevende, er også faglærernes arbeid med svarbrevene det. Viktigst er kanskje de ord læreren knytter til svarbrevet som helhet; her er det først og fremst om å gjøre å vekke elevens kritiske sans. Det bør være mange arbeidsanvisninger, både i lærebrevet og i lærerens bemerkninger til svarbrevet. Det gode i svarbrevet bør trekkes fram først, men det bør også forklares hvordan det kunne ha vært gjort enda bedre. Likeledes bør eleven få et inntrykk av hvor han står i forhold til sine medelever. Tonen må være hyggelig; den må ikke markere en svær avstand mellom lærer og elev, men helst være preget av at begge arbeider sammen på å mestre vanskelighetene. —

Som vi vil ha sett er det både initiativ og pedagogisk drøftelse av virksomheten og brevundervisningens metoder i disse krigsårene. Og fremgangen er imponerende såvel i avdelingene som i fag, kurser og metoder. NKS er i en kraftig akselererende vekst gjennom alle krigsårene, i 1945 riktig nok avtagende, først som følge av forventningene om fred og så på grunn av overgangen til et samfunn på fredsfot.