Brevskolen, kontaktorgan til elever og til publikum
I september 1926 sendte NKS ut et eget blad, Brevskolen; det skulle komme hver måned med et 16-sidig hefte, atskillig illustrasjonsstoff innbefattet. Da nr. 2 gikk ut, var NKS tolv år og hadde hatt 60 000 — sekstitusen — elever.
Fremdeles var skolen på rask videre fremmarsj, så redaksjonskomiteen kunne si: Hvor man reiser i Norges land, vil en finne at skolen er blitt en kulturfaktor. Det er derfor en riktig tanke å skape et organ for brevskoleelever i Norge, denne store og stadig voksende elevkategori. Imidlertid ble det ikke noe oppslutning fra andre brevskoler. Derimot gikk det ikke lang tid før Brevskolen var en fulltreffer som kontaktmiddel mellom NKS og dens elever og innbyrdes mellom disse «som møtested for tanker og meninger som tangerer brevskolen og dens virke». Heller ikke ser vi bort fra at bladet gav almenheten orientering om hva brevundervisning egentlig var, og om brevskolesakens stilling i Norge. I en tid da dette skoleslag ennå ikke var underlagt vår skolelovgivning og stilt under offentlig kontroll, var, det også til nytte for kommunale og i somme tilfelle lokale offentlige myndigheter som ønsket å vite noe om hvorledes det var mulig for en brevskole å vinne slik utbredelse i alle landsdeler. Ikke minst er det en kjensgjerning at innmeldte elever ved et slikt blad vant mange av sine venner for korrespondanseundervisning. Redaksjonen lover at det «vil vesentlig virke belærende og tankevekkende, både i praktisk og i videnskapelig lei». Artiklene skal ikke være lange, men i korte riss gi historisk, geografisk og praktisk stoff. Elever skal slippe til ved en eller annen rosverdig stil av interesse for andre kursdeltakere.
Åpningsnummeret gir en prøve på dette program. Det innledes med en biografisk skisse av Francis Bacon sett mot Elisabeth-epokens stortid, på så mange måter grunnlaget for det senere britiske imperium. Selv innleder han gjennombruddet i vitenskapens historie fra teologi og filosofi til studiet av naturen og dens krefter ved forsøk: veien var åpnet for empirismen. Bacon uttalte de ord som innvarslet en ny tid til avløsning av den maktfaktor fysisk styrke og individets herkomst ennå lenge skulle la samfunnsutviklingen være bestemt av: Kunnskaper makt! Denne åpningsartikkelens overskrift ble valgspråk for NKS, en appell til folkets opplysningstrang og den enkeltes oppdrift.
Slik så «Brevskolen» ut da første nummer forelå i september 1926.
Foruten artikkelen om Bacon finner vi av belærende stoff en stil av en brevskoleelev. Den gir trekk av stilskriverens personlighet, hans modenhet og erfaringer etter 12 år som arbeider i papirfabrikker, hans beslutning om å ta et kurs i skrivning, tross skepsis overfor muligheten av å lære noe ved brevundervisning. Så fulgte det ene kurs etter det andre, mekanikk, maskintegning og energisk studium av faglitteratur ved utlån fra bibliotekene. Fremstillingen er klar, i et enkelt og naturlig språk, og hans redegjørelse saklig og tankeføringen grei. — Så følger en veiledning i brevskrivning, nyttig for enhver som skal sende fra seg et brev, det være seg en søknad eller annet man må skrive om. Her gis nødvendige råd om hva man har å iaktta både av formell og praktisk art, og ikke minst hva man må passe på ikke å gjøre. Kan man ikke skrive en søknad ordentlig, kan man heller ikke vente å få noen god post. Også i alminnelig brevskrivning vil avsenderen bli bedømt etter de hensyn han har tatt til hevdvunnen brevskikk.
«Divisjonsmusikken i Oslo» gir aktuell opplysning på grunn av sjefsskifte og musikkløytnant Johannes Hanssens overtagelse av korpset. Armémusikkinspektøren, major Ole Olsens uttalelser gjengis, også til glede for NKS og de brevskoleelever som fulgte Hanssens kurser i musikkteori. En tegneoppgave med premier for de beste besvarelser kan jo henregnes til det «tankevekkende» stoff; likeså et fornøyelig oppsett: «Språkblomster». «Bokhyllen» tilfredsstiller den «belærende» post ved å gi korte anmeldelser av populærvitenskapelig litteratur for enhver almendannet leser. «Et besøk på en gammel norsk koloni i Vesterhavet (øya Man)» fengsler både unge og eldre. Til slutt fortelles det om «Nye fag pr. brev». I denne forbindelse må nevnes skolens opplysende annonser: Lær norsk, Lær å tegne, musikkteori som det alt har vært innmeldt over 700 elever til; videre Tegne- og maleavdelingens kurser, Bokholderi med revisjon og Norsk handelskorrespondanse, Handelsregning, Skrivning med rundskrift, Stenografi, Veksel- og handelslære og Norsk I, II og III.
Åpningsnummeret og utformingen av de enkelte artikler gav et godt anslag for bladets retningslinjer. Stort sett ville man ha historisk og litterært, geografisk og praktisk stoff; dessuten skulle elever rykke inn i spaltene dels som premievinnere i konkurranser, dels med frie innlegg. Det er vist stor skjønnsomhet i planlegning og opplegg. Bladet hadde noe å gi til de ulike elevgrupper. Det møtte individuelle interesser uten å engasjere seg på for spesielle områder eller gli ut i for faglige temaer. Vi merker viljen til en viss samling om brevskoleundervisningens tilbud til unge og og eldre. Leserne, så vel de innmeldte som potensielle elever, fikk et sterkt inntrykk av at skolens ledelse og lærere ønsket å yte den enkelte elev personlig den beste undervisning deres utdannelse og erfaring var i stand til å gi.
I dette oversyn over Brevskolens stoffinnhold fra starten til NKS’s 25-årsjubileum er det ikke grunn til å ordne de artiklene vi peker på etter programmets stoff-fordeling. En brevskoles hovedoppgave, enten de enkelte kurser er fagkurser og spesialopplæring, eller de tjener almendannende fag, vil unektelig være til gagn for den enkelte elevs almene dannelse. Dette være sagt under forutsetning av at man anerkjenner den moderne oppfatning av begrepet almendannelse: ethvert planfast arbeid med et gitt stoff er i seg selv almendannende. Altså vil vi her behandle Brevskolens almendannende oppgave.
Det forbauser da ikke at det historiske stoff, til dels støttet av geografisk og geologisk materiale, inntar den største plass. Vi tar bare noen eksempler. Artikler om Akershus slott, levende og muntert fortalt tross det langt fra lette emne, er ledsaget av fotos og instruktive kartskisser. Borgen har aldri vært inntatt, og nå er forståelsen våken, så man må håpe den ikke sovner igjen «før vår minnerike borg er sikret en trygg alderdom». Det håp er oppfylt. Vi hører om «De aller første avisene våre» — ikke Intelligensen og Budstikken, men en fin journalistikk, nemlig sagaen! Like interessant er det å lese om hov og stavkirke, om Ringsakerkyrkja og Nidarosdomen med tegninger og fotos. «Da isen dekket Skandinavia og da den trakk seg tilbake» og «Da de norske fjell ble dannet og Oslofeltet sank» fører oss langt tilbake i tid. Fortellingen om den store pukkel riksgrensen gjør inn i Sverige øst for Femund, og som skulle ha vært dobbelt så stor om ikke Idre og Särna var blitt knepet fra oss og helt glemt i Brömsebrofreden, fører oss i politisk historie fram til 1644—45. Til dette tideverv hører også en hyllest til Sveriges renessanseskikkelse i vitenskapens verden, Olof Rudbeck, mer hedret av sin samtid enn noen svensk mann. Men vi får her også klarlagt hans overdrivelser og villfarelser i synet på Sveriges stormaktsstilling og landet som kulturens vugge. Holbergs ubarmhjertige avsløring av mannens monomane patriotisme får vi også. Og spørsmålet om «Hvem skjøt Karl XII?» har jo påkalt interesse gjennom 250 år. Stedsnavn og folkeetymologi, gammel skipsbygningskunst i Norge. Bronse, jern og jernutvinning i gammel tid. Hvordan Island ble funnet og bebygd (i anledning av 1000-årsfesten). Litt om tvekongedømmet i Norge og en artikkel om kongenavnsrekken, utdrag av Kongespeilet og «Torvslaget — et 100-årsminne», i forbindelse med dr. Rolv Laaches fornøyelige bok — slikt kan alltid regne med et interessert publikum. Vi orienteres om «Dannevirke, forsvarsvollen som lærte danene å bli dansker», om Slesvig og Hedeby, de to byer som lenge spilte en utsatt rolle i Danmarks utenrikspolitikk, men tapte sin posisjon som midtpunkt for vareomsetningen mellom Vest-, Nord- og Øst-Europa i tidlig middelalder. Grønland fortelles det om, nordmenns reiser dit og derfra til Vinland, tro, overtro og daglig liv der borte, og folkenes død og undergang.
Utenom Nordens historie finner vi et fint livsbilde av den hellige Frans av Assisi. Vi får et tiss av de store oppdagelsers historie, leser om «Pekingmannen &. Co., fra menneskets første forhistorie», om Ofir, gullandet Columbus drømte om, men ikke nådde; om brevets historie som utgangspunkt for et postvesen, urets og fyrstikkenes historie; og om teknisk kultur hos de gamle romere med glimt fra de interessante funn i Caligulas praktgaleier da disse var halt opp fra sitt mudderleie gjennom mange hundre år, bl. a. med bilder av en vannledningskran og et «kulelager».
En annen gruppe historiske emner er fra litteratur- og kunsthistorien, for en del foranlediget av «minnedager»: Vi nevner Peter Dass og Holberg; Wessel og Welhaven, Wergeland og maleren J. C. Dahl. Vi går videre til minneartikkel på 100-årsdagen for Ibsens fødsel, med en god vurdering. «Litt Ibsenprat» gir en god linjeføring gjennom hans verker, og til slutt «Den humørfylte Ibsen», velskrevet og morsom. Deretter følger Jonas Lie og Vinje; Bjørnson i flere artikler, «Teaterslaget» 1856, på Aulestad, forholdet til romantikken og til politikken og en inntrengende analyse til 100-årsdagen: «Hvordan det gikk til at jeg mistet Bjørnson og fant ham igjen»; en vurderende nekrolog over Gunnar Heiberg og hyllest til den unge Knut Hamsun på 70-årsdagen (anmeldelse i Bokhyllen av Skavlans biografi) og til Johan Bojers 60-årsdag, til Jens Tvedts 70-årsdag og Olav Duuns 50-årsdag.
Danske diktere er representert fra Oehlenschläger og H. C. Andersen; svenske ved Viktor Rydberg og Selma Lagerlöf. Av de store europeere nevner vi Goethe, WalterScott, Hugo, hvis skjebneroman «Havets arbeidere» gikk gjennom mange nummer og etterfulgte «Tidsmaskinen» av H. G. Wells, litteraturhistorikeren Hippolyte Taine, Fritz Reuter og hans mesterverk, Nobelprisvinneren Ivan Bunin og Tolstoi på 100-årsdagen for hans fødsel, to kyndige artikler av dr. Gran. Brevskolen har ganske meget om Tolstoi, bl. a. en samling sentenser og et brev fra København om oppførelsen av «Oppstandelse» og anmeldelser av oversettelser av «Krig og fred», «Anna Karenin» o. fl.
Av kunstnere vies minneartikler til malerne Eilif Petersen og Gerhard Munthe ved deres død. Også Albrecht Dürer og Rubens får plass. Musikerne Bach og Haydn likeså. I en klasse for seg står filosofen Spinoza og matematikeren, fysikeren og astronomen Newton; vår verdensberømte matematiker, N. H. Abel, sosialøkonomen Malthus, den såkalte befolkningslovs far Johan Fr. Bøttger, «gullmakeren» som oppfant porselenet, svenskenes navnkundige fysiker Celsius og botaniker Linné, i dette århundre Sven Hedin og Madame Curie.
Det er ikke vanskelig å se den almendannende tendens i disse eksempler. Endelig skyves de mange selvlærte menn fram, de som med sterk vilje og seig energi har arbeidet seg opp og skapt virksomhet av stort format, til lykke for deres arbeidere og til gagn for land og samfunn. Her merkes en annen tendens. Eksemplene appellerer til sunn ærgjerrighet; de unge skal sette seg høye mål, ikke vike for hindringer. Noen slike eksempler: J. M. Jacquards far og mor var veveriarbeidere; det ble han selv også; i usle kår og hard motgang ble han oppfinner av maskinvevstolen, belønnet med gullmedalje av det franske selskap for industriens fremme og med en årlig pensjon for å fortsette som «oppfinner». På den store utstilling i 1819 fikk han gullmedalje og Æreslegionens ridderkors, og levde aktet og æret av alle til sin død i 1837. — Husmannsgutten P. Knutsen steg gjennom gradene til han ble generaldirektør for de danske jernbaner. Sekstenåringen Mons Fuhr som med to tomme hender kom til fots fra Lærdal til Hamar, siden skapte kontraktdyrking av kålrotfrø hos gårdbrukere i bygdene omkring Grimstad, drev salg i stor stil av kvalitetsfrø, utvidet bedriften også til «flytende frukt», staudegartneri, møllebruk, plantefarveri m. m. — kort sagt en mønsterbedrift i landsmålestokk. Med skarpt blikk og praktisk sans ble Sven Foyn grunnleggeren av den moderne norske hvalfangst. Med språktalent og skarp forskerbegavelse ble småbrukeren og poståpneren Patrik N. Peterson i Halland en dialektforsker av rang; med 40 000 notater fra landpostombæringen bygde han opp et enestående verk og ble æresdoktor ved Uppsala universitet. En annen svenske, Nils Gustav Dalén, kom fra et bondehjem med stor mekanisk interesse og ettertenksomhet over praktiske arbeidsprosesser, hadde motgang med atskillige forsøk, men fortsatte sine selvstudier og kom inn på Chalmerska Institutet (nå høgskole) i Gøteborg og derfra til Zürich, hvor han fikk tidens høyeste tekniske utdannelse, konstruerte acetylenanlegg, oppfant et pasteuriseringsanlegg, fant Aga-massen med dens vide perspektiver, solventilen og strømskifteren. En eksplosjon 0dela hans syn, men det stanset ikke hans ledelse av det svære Svenska A/B Gasaccumulator, og hans viten-skapelig-praktiske interesser gjorde nye oppfinnelser; i 1912 fikk han Nobelprisen. — Også fattiggutten fra Kongsberg, Tinius Olsen, som ved seig arbeidsvilje arbeidet seg opp i Amerika og har vært en velgjører for store institusjoner i hjemlandet, Marie Müller i Alversund som strevet seg fram og arbeidet opp en kjeksfabrikk av store dimensjoner, og husmannsgutten Ole Nielsen fra Hjelmeland som også la sten til sten på det store byggverk med navnet Ålgårds ullvarefabrikker, — disse tre seierrike karakterpersonligheter var riktig noe for Brevskolen og dens lesere. Men den mest lysende levnetsbane har likevel Paasikivi, som arbeidet seg fram til de høyeste eksamener og doktorgraden på rekordtid og steg til utenriksminister i Finlands verste kriseår, sluttet fred med Russland og ble sitt lands president. — Til slutt forteller «Nålen mektigere enn sverdet» eventyret om J. M. Singer, som la grunnen til en verdensindustri ved lån av 40 dollar til fabrikasjon av sin symaskin.
Dermed er vi inne på oppfinnelser og tekniske spørsmål. Fra Georg Brochmanns «De store oppfinnelser» hentet Brevskolen en orientering i flere artikler. Aktuelle radioproblem og radionytt drøftes også. Videre behandles bakterier, sukker, surstoffets oppdager, Nederland og havet, Stillehavets Påskeøy, den største fjellkjeden på havets bunn, fra Island til Antarktis, og verdens største reguleringsdam, Boulder Dam.
Et vesentlig trekk i bildet av Brevskolens virksomhet er også dens eksempler på aktuelle spørsmål og begivenheter. Det ville ha betydd en reduksjon i bladets lesekrets om man bare gav innhold av almendannende og belærende art; det ville svekke dets oppgave som skolens kontaktorgan til brevskoleelevene. Det ville dårlig samsvare med ledelsens psykologiske grep både på undervisningen og forholdet til elevene i det hele — «dens stimulerende og ansporende evne», som det har vært sagt.
Det er naturlig å orientere dette blads lesere om brevskoler i utlandet — École Universelle par Correspondance de Paris og International Correspondence Schools, London — også med litt historikk om brevundervisning i 40 år og om det engelske krigsdepartements organisering alt i 1908 av kurser fra ICS for soldater som skulle forlate tjenesten; dessuten gis faglig utdannelse pr. brev i postvesen, jernbaner og marinen. Det kan være bra å ta med noen praktiske råd om brevundervisning også. Lignende orientering gis om korrespondansestudium i Amerika. En redegjørelse for hvordan et brevskolekurs kommer i stand er interessant. Det forteller fornøyelig om hvordan Brevskolen blir til — et lite kapitel svartekunst blir det kalt. I høy grad aktuell var beretningen om skredet i Berge-bygden ved Høyangerfjorden i februar 1928. Den er sannferdig og nøkternt fortalt av en brevskoleelev som selv var med i raset; men skildringen er dramatisk nok ved de ødeleggelser og tap av menneskeliv som det førte med seg, således hjem og bruk og ikke mindre enn tre av brevskriverens søsken. For øvrig slutter han med en takk til NKS, «min kjære ven og læremeister». Han har tatt et elektrikerkurs på 5 fag, har talt med gutter med tekniske skoler bak seg, men «eg har røynt at eg har fenge likso solid og god kunnskap hjå NKS som dei har».
Vi nevnte at betydelige nordmenn har fått hyllest på sine store, de «runde» dager. Naturlig har så skjedd også med de ledende i NKS. Til direktør Mortensens 50-årsdag den 17. sept. 1937 skriver bladet bl. a. følgende morsomme og hjertelige gratulasjon: «I sommer bilte jeg over fjellet til Vestlandet. Oppe ved Svandalsflona traff jeg en fjellkar som fikk sitte på et stykke. «Du er Oslo-mann, du, kan jeg tenke,» sa han i en av svingene borte i Røldal. «Si mig, da har du vel hørt gjeti han Ernst G. Mortensen au da?» Slikt er nokså rart. Jeg har ikke fortalt direktøren historien, heller ikke at jeg på en telefonsentral inne på ville heia så et NKS-diplom henge ved siden av kongen og dronningen, og at jeg senere på dagen så skolens undervisningsplan stå side om side med Snorre i en bokhylle borte i Hardanger......Hvem er han egentlig? At det er han som innførte korrespondanseundervisningen i Norge – at det er han som har drevet Norsk Korrespondenceskole frem til å bli en av Nordens største, vet de fleste oplyste mennesker idag. Men hvad ikke alle vet er at den kjente NKS-direktør i virkeligheten er en helt almindelig og vaskeekte Oslogutt, Filipstadgutt om De vil, som meget tidlig satte sig et mål og aldri gav op, som blev et av Norges store navn, det levende forbillede for den som vil seire i livskampen. Korrespondanseundervisningens fødte apostel......
Er direktør Mortensen litt av et eventyr for folk i almindelighet, er han det enda mer for oss som omgås ham daglig. Han har en misunnelsesverdig evne til å sette sig store mål og nå dem. Og hvad rekker han ikke!.....»
Selvfølgelig er også den honnør den svenske broderinstitusjon, Hermods Korrespondensinstitut i Malmø, var blitt gjenstand for ved sitt 30-års-jubileum den 1. desember 1928.
Det kan være nyttig for noen hver å få vite litt om dagspressens makt i våre dager, om hva funkis er, om kontinentets største trykkeri og grafiske anstalt, Ullsteinhaus i Berlin, om stenografien, gjerne også dens merkelige historie helt fra oldtiden og Gabelsbergers reform og første kurs for stenografer i Bayern i 1829. Og om Gerhard Grans universitetstale 2. sept. 1914 der han refset oss nordmenn som slendrianfolket blant nasjonene, ikke kan kalles dagsaktuell i 1931, blir den aktuell når klagene formes som et spørsmål til brevskolens folk som kommer i skriftlig forbindelse med så mange mennesker, om den også gjelder brevskoleelevene. «I det store og hele», heter det, «er brevskoleelevene flittige, flinke og bra mennesker. De trenes jo daglig i orden og nøiaktighet, og de må dagstøtt feste sine ord på papiret, det opøver forsiktighet og grundighet. Men fra først av kan man si at svært mange er grepet av en viss lyst til å slurve. Dette gjelder også en stor mengde av de andre som skriver til skolen. Der innløper således en mengde brev uten avsenderens adresse. De er ofte bare stemplet med et tog- eller dampskibsstempel, og avsenderen får da selvfølgelig aldri noget svar. Meget ofte kommer rekvisisjoner på planer; de er klippet ut av en avis og lagt i en konvolutt. Men senderen glemmer å skrive navn og adresse. Meget almindelig er det at vi får mangelfulle adresser, f. eks. Storgaten 6, men bynavnet mangler. Et stort antall mennesker skriver sine navn på en slik måte at de ikke kan leses.» «Elevene er altså bedre?» «Ja, unektelig. Men også blandt dem er det naturligvis nogen som slurver. Her kan De f. eks. se en svær skuff full av rettede besvarelser. De kan ikke returneres, for vi vet ikke hvem de er fra, de mangler både navn og elevnummer. Når det kommer et ergerlig brev efter besvarelsen fra en elev, leter vi i denne skuffen, og her finner vi ofte den «bortkomne» forsendelse. Betegnende nok er brevene her som regel svar på de første opgaver. Elever som har holdt på en tid, lærer å passe på. Korrespondanseskolen er en god skole også i denne henseende.» Det kan altså ikke nektes: Her er atskillig slendrian i Norge.
Like nyttig kan det være å lære å skjelne bruken av fungere og funksjonere, så mange som synder her. Eller å få vite hva det latinske Carpe diem betyr, et sitat som møter en så ofte, eller om Det gylne snitt (med tegninger). Sannelig er det påkrevet for en opplyst mann i våre dager også å ha litt rede på jern og stål, de enorme behov i moderne samfunn, til bevæpning, transport og maskinfabrikasjon. Det er interessant å bli gjort oppmerksom på hvorledes en stadig forbedret metallurgi har gjort jernet mer og mer holdbart både mot slit og rust; ja, nå fremstilles rustfritt jern og stål. Samtidig trenger aluminium seg mer og mer inn på jernets område og erstatter det i redskap, husgeråd osv. (Senere er jo atter nye stoffer en kraftig konkurrent, som f. eks. plast.) Og spør om ikke Brevskolen følger godt med som i februar 1935 beretter om et foredrag i London om «tungt vann» og at Norsk Hydro har tatt dette merkelige stoff opp til produksjon! «Støy-kontroll», en artikkel fra et tysk tidsskrift om at vitenskap og teknikk i fellesskap er gått inn for å løse dette viktige problem, peker også mot dagen i dag. Beskrivelsen av televisjonen er også beundringsverdig tidlig ute. «Litt om «psykoteknikk» og arbeidspsykologi bekrefter det samme, ikke minst når vi tenker over hvilken dominerende stilling disse disipliner etter hånden har inntatt i vårt industri- og arbeidsliv. Psykoteknisk institutt blir beskrevet. En meget god artikkel: «Hukommelsen kan oppøves» som en evne, et anlegg, med morsomme eksempler, er verdifull både for arbeid og dagligliv. Å høre om ønskekvisten har man vært opptatt av i lange tider; Brevskolen redegjør fengslende for dette gamle fenomen. «Litt om «lydmalende» ord» er tatt opp etter professor dr. Alf Sommerfelts bok om hvordan språket blir til, og gir slående eksempler.
Mange av lærerpersonalet skriver artikler innenfor sine fagområder. Ofte gis det en orientering om nye kurs og fagplaner. Det hender at brevskoleelevene selv også orienterer om hvordan de har lagt sine studier an, om hvilken «timeplan» de har satt opp for sitt fritidsstudium, eventuelt med kommentar om sine arbeidsvilkår i den faste post de innehar, og dermed om den sum av fritid de disponerer når de er kommet hjem fra sin arbeidsplass o. 1. Sverre P. skriver om «Min egen aftenskole», forsynt med en timeplan for hver ukedag. Både den og kommentarene interesserer som typiske for en klok mann med bare folkeskole bak seg Han har søkt tre poster, men når ikke opp fordi – som vedkommende sjef sa ham – han hadde for liten utdannelse. «Da bestemte jeg meg til å lese i min fritid», begynte hver aften kl. 19 og delte kvelden i 3timer:19 – 20, 20.15—21.15, 21.30—22 fordelt på bokholderi, regning, veksel- og handelslære og korrespondanse, dog med kortere tid hver mandag fordi han må hjelpe til med ny vindusutstilling, og tirsdagen er hans klubbs treningsdag Planen er altså nøkternt lagt opp for jevn og fast orden på fritiden og for nødvendig mosjon i friidrett (han har ikke råd til som kameratene å sparke fotball opp til fire ganger i uken). Kurs nr. 7, den merkantile avdeling, passet denne karen best, han har arbeidet som NKS-elev i ti måneder, og studiene går bra. «Mine lærere er godt fornøyd med meg, og jeg kan tydelig merke at jeg utvikles for hvert undervisningsbrev». Merk også hans budsjett: Av kr. 90,- i lønn betaler han kr. 55 hjemme, kr 25 går til klær og skotøy, «og 10 kroner kunne jeg avse tilskole. Det var ikke meget, men ved NKS klarte det seg». Men han har ikke rad til å gå på kino eller å sitte time etter time i parken. Vennene kaller ham «lesehesten», men det gjør ham ingenting. «Jeg vet at de innerst inne misunner meg». Tvil heller ikke på at mange brevskoleelever tar ham til mønster; ja, at han virker forbilledlig også på mange som hittil bare har «tenkt» å melde seg til brevundervisning!
Noen av spaltene er reservert for særlige formål. Bokhyllen er nevnt i forbindelse med åpningsheftet. Brevkassen er meget nyttig; her gis svar på spørsmål som kursdeltakere kan sende redaksjonen. Det gjelder opplysning om studiegang, kompetanse, læretid, om forklaring på visse ord, uttale av fremmedord osv. Av klagebrev er det så lite at det drukner i et vell av takkebrev fra elevene, både for undervisning, vitnemål skolens tjenester overfor den enkelte elev o.l. Offentliggjørelsen i Brevskolen er en oppmuntring for brevskriveren og har stor psykologisk virkning på den hærskare av brevstuderende som leser bladet og fanges inn av slike meddelelser. Mange særlig opplysende og velskrevne, mange med karakteristiske gløtt inn i vedkommende elev eller i hjem og arbeidsmiljø han tilhører, utstyres med fotografi og gis fremtredende plass. Også offentliggjørelsen av stilbesvarelser av høy kvalitet egger elevenes ærgjerrighet; slike gis utstyr som viktige artikler og med stilskriverens fulle navn. Pa lignende vis er «Månedens beste tegning» en stimulans, NKS’s prisopgaver likeså, premievinnernes navn og foto ikke minst.
Korrespondanseelevenhar ordet er en god diskusjonsspalte. Verden rundt, en lærerik og morsom revy fra mange land om mangt; og Reisebrev fra Europas store hovedsteder, fra gamle universitetsbyer og oldtidssteder med utgravninger og kunstverk er populære. At NKS selv har arrangert studiereiser for sine elever, gjør reisebrevene enda mer tiltrekkende.
En serie artikler står i en særklasse. Jeg sikter til de åpningsartikler som innleder hvert nummer, og som etter at direktøren begynte å signere dem, forsvarer betegnelsen «leder». Bortsett fra at han også tidligere kan ha latt sin penn erstatte redaktørens – opplegg og stil, appell og syn tyder på det — merker vi oss disse hilsener fra februarnummeret i 1932 Alltid er de rettet til de tusener elever av NKS, alltid er de en appell til den enkelte, et godt råd, en oppmuntring til å gå på, et forstående klapp på skulderen til den som henger i og ikke vil gi opp. Vi må innskrenke oss til en sandet karakteristikk og vurdering, kanskje også til en kort omtale av de verdifulleste sett i lys av de prinsipper som lederen i særlig fremtredende grad har søkt å virkeliggjøre i sitt forhold til skolen og dens oppgave.
Artiklene viser en betydelig formell evne og beundringsverdig omfattende lesning. De er holdt i et lett språk, og fremstillingen er grei og poengtert, bygd opp med velberegnet stigning og ofte støttet av rammende ordtak og sitater og velplasert humor. De røper en forståelse av ungdom og er fjernt fra den opphøyede halvsurhet som mangen gang preger en erfaringsrik mann når han taler til unge og gir sine råd temmelig fra oven og ned til de ennå uerfarne og i livets skole uprøvede individer. Henvendelsens form og tone i disse «ledere» er naturlig og stemmer med forfatterens rent menneskelige innstilling til unge så vel som eldre med vilje til a arbeide seg fram. Her kommer også hans fordomsfrihet og udoktrinære stillingtagen til tidens spørsmål inn i bildet, hans respekt for andres synspunkter såfremt de er gjennomtenkt og ærlig begrunnet, kort sagt hans ekte medmenneskelighet i bedømmelsen av andre mennesker Det er bare folk uten mål for sitt liv, uten vilje til oppdrift, uten energi å sette inn i et vedholdende og kanskje slitsomt arbeid for å nå et mål — det er bare slike folk som ikke finner nåde hos direktøren. Og om hans menneskekunnskap er medfødt eller ervervet, så er den iallfall så dyp og oftest sa treffsikker at mange i et møte eller samtale med ham hadde inntrykket av a stå overfor en mann som så tvers igjennom dem. At denne hans evne til a kjenne mennesker og raskt se hva som bor i vedkommende av muligheter til vekst og utfoldelse av bestemte anlegg, i stor utstrekning har vært avgjørende for hans egen suksess i livet, er neppe tvilsomt. For ingen er i stand til å bygge opp et så stort og mangesidig foretak og en så stor og spesialisert arbeidsstab uten en overlegen evne til å velge og å sette de rette folk på de rette plasser.
Titelen på den første leder gir nøkkelen til å forstå stemningen den er skrevet i og den stemning forfatteren håper den blir mottatt i eller kan skape hos leseren: Vanskeligheter er til for å overvinnes. Vi er midt oppe i en alvorlig krisetid. Det nytter ikke å vike unna og la det drive i påvente av «bedre tider». Vi må alle gå på med friskt mot. For det er i vanskelige tider man skal vise hva man duger til, og stålsette seg. Vi nordmenn har fatt vår arv etter en seig og iherdig slekt som slet seg fram på karrig jord under kår vi ikke kan tenke oss i dag. «Personlig mener jeg at det ikke på noen som helst måte er grunn for noen av oss å mistrøste».
I Hell og slumpetreff medgis at det er noe som har slik betegnelse. Slumpetreffet og tilfellet møter menneskene på deres arbeidsfylte vei. Og der de har skaffet seg kunnskaper og erfaringer, ser de noe i dem, mens andre går uberørt forbi. «For at du skal kunne frembringe noe nytt, kreves det at du ikke er surret fast i gammel fordom og tradisjon. Du må ikke sette deg med hendene i skjødet og synes at allting er bra som det er. Du må ha et alltid åpent blikk for at allting her i livet kan gjøres på en annen og hensiktsmessigere måte enn hittil».
Arbeid energisk og målbevisst og Besluttsomhet med den appell som ligger i at en mann vokser med de krav som stilles til hans dyktighet og utholdenhet, fører fram til Jeg tror på Norges ungdom, en ekte Mortensen-replikk. Du må ikke oppfatte ditt arbeid som en inntektskilde. «Arbeidet er et middel til å bli bedre, sterkere, dyktigere, og et middel til å gjøre andre lykkelige, til å hjelpe hele samfunnet fremover». Mange er redde for å ta en beslutning. Men livet lærer oss at vi kommer ikke fra de store avgjørelser. Forsiktighet er én ting — vankelmodighet noe annet. Den som trener seg til å ta korte, men overveide skritt ut i en bestemt retning, han blir en mann som vet hva han vil, som går sin vei rett fram. Han har blikket festet på det store mål. Norges ungdom av 1935 ser fremover, full av tillit til egen mulighet. Den drømmer om fremgang og stordåd. Men vi eldre må ikke gå rundt som surøyde pessimister overfor de unge. «De unge menn som jeg i min 22-årige virksomhet har lært å kjenne og sette pris på, har samme oppdrift og fantasi som tidligere tiders. Heller mer. Forstyrrer vi den ungdom som i dag håper og drømmer om en lys fremtid, da ødelegger vi livet for dem. Isteden skal vi hjelpe dem over dagens vanskeligheter og motgang ved å tro på dem, gi dem noen oppmuntrende ord med på ferden ut i livet. Det har ungdommen bruk for. «Ha tro på Norges ungdom!«
Hva bringer1936 meg? er spørsmålet ved årsslutt 1935, like naturlig som lederen over nyttår er: La oss gjøre 1936 til et fremgangsrikt år! I dette året drøftes bl. a. Jevnt arbeid. At vi nordmenn ligger for skippertak kan være sant nok, og det er mange som blir stående på stedet marsj hele livet fordi de aldri kunne holde på med en ting lenge nok. Gi aldri opp er et ord som vi alle trygt kan legge oss på hjertet. «Nettopp når alt ser mørkest ut, kan man stå foran gjennombruddet, og fremgangen og oppgangen begynner for alvor.» Les litt hver dag er et godt råd, ikke minst til de mange som slutter sine brevstudier «fordi våren er kommet i luften». I artikkelen Ferie stilles spørsmålet hvordan en brevskoleelev bør tilbringe den. Direktøren svarer: «Som andre». Han bør nyte alle sommerlivets gleder, men han bør huske sine studier. Avsett en liten del av tiden til noe nyttig. Ta undervisningsbrevet med til fjellet eller hvor De ferdes.
Man må beundre den variasjonsbredde i valg av tema direktøren legger for dagen, og ikke mindre i utformingen. Det er oftest god smell i overskriftene samtidig som hans diskusjon av temaet og argumenteringen er saklig, vidsynt og humørfylt. I lederen Velg sies det: «Du må ikke tro at vårt lille blad vil preke. Intet ligger oss fjernere. Men vi vil svært gjerne få våre lesere til å tenke selv. Det er altfor mange som lar tankene drive og bli til drømmer — dagdrømmer, og som taper livets realiteter av syne. Vi vil bidra til å holde våre lesere på jorden, velge mellom veier det er mulig å gå, altså ikke drømme, men tenke og velge.»
Det kan ikke være tvil om at direktørens personlige ledere gjennom alle disse årene har vært en stor verdi i hans ledelse, gitt ham virkelig kontakt med dens tusener av elever. Men de har vært noe mer. De har også gitt den enkelte elev det sterke inntrykk av at denne personlighet ikke var dem en fjern herre som visstnok med administrativ innsikt og forretningsmessig talent ledet det store og stadig voksende foretak som het Norsk Korrespondanseskole, men også med intuitiv evne forstod å lede sin skole med et merkelig pedagogisk skjønn, og med psykologisk innfølingssans var aktivt interessert i å gi dem noe av varig verdi for deres personlighetsvekst og karakterdannelse. Det er ut fra et slikt syn at vi må vurdere hans appell til individets viljesliv og utholdenhet, energi og tro på fremtiden. Bladets mange livsbilder av store menn og kvinner som hadde stilt seg høye mål og hadde nådd dem; av folk fra de enkleste, ofte fattigste kår som ved målbevisst arbeid og mang en gang umenneskelig slit hadde overvunnet motstand og nederlag og var nådd fram til seier og anerkjennelse og lykkelige kår; av ungdom som bare med den tarveligste skolegang hadde greid å vinne seg kunnskap, mer kunnskap ved etter strengt dagsverk i ulike yrker å nytte en sparsom fritid og mange av nattens timer til å suge til seg mer innsikt i sitt yrke og klarere forståelse av dets muligheter til å vinne bedre vilkår for anlegg og interesser. Brevskolens mange eksempler på slik fremgang egget til oppdrift, til å sette alle evner og krefter inn i kampen for å realisere et mål som fra først av bare var som en hildring av et eventyr langt borte over synsranden. Her må vi formode at det for mange av NKS-elevene har vært en kjent sak at deres skoles leder selv hadde startet med to tomme hender, selv ikke hadde hatt anledning til å skaffe seg en videre og høyere utdannelse. Det er derfor langt fra usannsynlig at direktør Mortensens eget seige arbeid før han «gikk i mål» har vært stimulans for store skarer brevskoleelever, har virket forbilledlig og kalt dem til lignende innsats. Det er tilstrekkelig mange eksempler på NKS-elevers lysende prestasjoner som berettiger en slik antagelse.
Brevskolens redaktører har vært følgende: Birger Ree 1926—35; Ernst Gervin (Ancher Hanssen) 1935 – 42; Tyge Filseth 1945—47; Hans M. Wivestad fra 1948.