NKS NORSK KORRESPONDANSE­SKOLE GJENNOM 50 ÅR

Pressens holdning

Vi hørte at det ble lagt vekt på at skolen alltid var rikelig utstyrt med trykksaker. Ikke bare var NKS i mange år den eneste korrespondanseskole som sendte ut sine undervisningsbrev i trykt stand, ja endog ved avslutning av et kursus lot eleven få hele serien som innbundet bok. Men alle som var interessert i brevskoleundervisning eller reflekterte på å melde seg til bestemte kurs, kunne få seg tilsendt skolens prospekt og plan med årsberetning, prøvebrev av kurser, fullstendig oversikt over kursenes art etc. Og i samsvar med sitt syn på veiledende trykksaker som et viktig instrument så vel for opplysning om hva brevundervisning var og denne korrespondanseskole stod for, som til verving av elever, har direktøren også annonsert en del i dagspressen. Det ser imidlertid ut til at han har satt mest inn på trykt materiell til orientering og lenge har avstått fra annonsering i videre omfang. Forsiktig som han i det hele startet, var jo dette naturlig, for ikke å si nødvendig, når trykning av kursbrevene krevde så store beløp og mest mulig skulle settes inn på et rikelig og praktisk redigert opplysningsmateriell. Men samtidig ville han ikke være en moderne forretningsmann om han forsømte en ønskelig annonsering. Stort sett må vi bli stående ved at dette siste forhold først inntrådte etter at skolen hadde de første årene bak seg og var opparbeidet til et «driftssikkert» elevtall med en helst stigende rekruttering, med større og mer differensiert fagkrets og tilsvarende økende lærerstab. Dette var naturlig. For en ansvarsbevisst ledelse var det med andre ord i de nærmeste år etter starten maktpåliggende at NKS så snart som mulig hadde konsolidert seg på en sikker økonomisk basis, hadde vunnet seg et solid renommé og hadde innarbeidet seg i flere og flere kommuner i ulike landsdeler og i nye yrkesområder og sosiale grupper av befolkningen.

På et tidspunkt da mange overhodet ikke ante hva brevundervisning var — noen få hadde søkt til svenske brevskoler — var det heller ikke å vente at direktør Mortensens tiltak høsten 1914 skulle få noen øyeblikkelig respons i norsk presse. Dertil kom at krigsutbruddet med all spenning og uvisshet for Norges utenrikspolitiske situasjon opptok både pressen selv og publikum mest av alt og foran alt annet. Pressen, i det store og hele, så det med rette som sin fremste plikt å holde folket mest mulig å jour med dagens begivenheter, dempe den til tider overhåndtagende nervøsitet og orientere saklig og nøkternt innenfor den av statsmaktene erklærte nøytralitetspolitikks ramme. At det hos enkelte presseorganer nok var avvik å notere fra denne kurs, vedkommer ikke denne fremstilling. Men det store publikums oppmerksomhet var i begynnelsen så vesentlig absorbert av døgnets krigspolitiske hendinger, av landets for-syningsmessige behov, og av samfunnets forente anstrengelser for å opprettholde et så normalt gående nærings- og arbeidsliv som de rådende tidsforhold satte myndighetene og folket i stand til. Først etterat nøytraliteten så ut til å kunne bære, var det interesse å merke for slike spørsmål som undervisning og opplæring, utdannelse og praktisk trening. Nå så man i slikt midler til å gi individet bedre sjanser i livskampen og folket større konkurransedyktighet overfor andre nøytrale land.

Disse momenter avspeiler seg tydelig i NKS gjennom hele første verdenskrig. Det gir nøkkelen til å forstå at det som fra først av så ut til å bli hindringer og iallfall store vanskeligheter i arbeidet med å realisere Ernst G. Mortensens initiativ, faktisk ble viktige incitamenter til en suksess, ja, skapte en egen konjunktur også for et foretak av dette slag. NKS var snart trygt organisert for sin store oppgave i norsk undervisningsvesen og opplysningsarbeid. Mortensens pionérgjerning til gagn for den kanskje mest vitebegjærlige og kunnskapstørstende del av det norske folk var en realitet med løfterike følger.

Vi får inntrykk av at skolen til å begynne med støttet seg til brev fra elever av de første kursene, som var så tilfreds med den undervisning de hadde fått at de måtte uttrykke sin takknemlighet. Slike takkebrev er det mange av, og de gir et godt materiale til å gjøre seg opp en dom om anlegg og kvalitet i skolens undervisning. Klart trer dette fram også i forbindelse med den hjelp skolen gir elever som ber den om bistand til å oppnå poster de søker.

Den tjeneste NKS i disse første oppbygningsårene på anmodning ydet private firmaer og ansettelsesmyndigheter i organisasjoner, kommuner og stat på den ene siden og uteksaminerte elever på den andre siden, har vært til gagn for begge parter. Det foreligger en mengde bevis på dette. Vi innskrenker oss til å referere disse linjer fra skolens 5-årsberetning 1914—19 om «Postsøkende elever. Vi har i de forløpne år skaffet en rekke av våre elever gode poster ved kontorer, butikker etc. Hva der imidlertid gleder oss mest er at mange elever får gode poster uten vår mellomkomst og uoppfordret sender oss meddelelser herom ....».

I dagspressen merkes ikke før i 1916 noen videre reaksjoner på den første brevskolen i Norge. Og her slår oss ulikheten i landet mellom de distrikter som er godt forsynt med skoler for videregående undervisning, og dem som har få skoler og byr lite muligheter for ungdom som vil lære noe utover folkeskolen. I Oslo og Bergen kan en enkelt avis opplyse litt om hva brevundervisning er, og hva det nye tiltak innebærer. Verdens Gang setter fingeren på hva det betyr for den mengde unge mennesker rundt om i vårt land med kunnskapstrang, men uten sjanse til å dyktiggjøre seg ved videregående skole. Så følger et intervju, der direktør Mortensen gir en del opplysninger og forteller at elever melder seg både fra landet Og fra byene. «I Nordland har vi flere fiskere, og de er flinke»; på nøytralitetsvakten er det svært mange. «På «Draug», «Tank» og hva de båtene heter for noe, er det en mengde mannskaper, maskinfolk, offiserer også.» Han kan nå love i tillegg til engelsk språk og tysk og engelsk handelskorrespondanse tysk språk, tekniske fag og stenografi. Det blir en individuell undervisning, og elevene er likefrem nødt til å følge med; de får ingen huller. Det er forklaringen på at en mann uten forkunnskaper (utover folkeskolens) kan levere dyktige, til dels meget dyktige besvarelser. — Dette intervju gjengir Bergens Annoncetidende i dets helhet.

Ellers er det fortrinnsvis provinsaviser som vier NKS oppmerksomhet. Romerike uttrykker anerkjennelse av «et udmerket skridt fremover på folkeoplysningens omraade». Rjukan Dagblad berører det sosiale moment denne skoleformen betyr: «Veien ligger bedre til for lærelysten ungdom nu end før til at komme sig frem i verden og vinde sig den plass i solen som man mener man har krav paa ifølge sine evner og anleg». Demokraten utdyper det sosialpolitiske syn: ».. Saa lenge den nuværende vilkaarlige uttagning av videre studerende hersker, kan ikke arbeiderne faa en lettere, mer praktisk maate til at skaffe sig kundskap, end nettop korrespondence-undervisning». Også blad av annen politisk farve streifet inn på brevskolens verdi for den som måtte forsørge seg selv. Men Sarpens artikkel «Fremgang for arbeidsklassen» taler bent fram om arbeiderens oppdrift; «men han er nødt til å passe sin dont, og kan ikke avse tid til skolegang». Nå kan enhver energisk mann eller kvinne skaffe seg kunnskaper hjemme, kan passe sitt arbeid, ernære sin familie og samtidig bruke fritiden til å arbeide seg opp. Han er sin egen herre, kan repetere eller stanse når det blir nødvendig. I det hele er korrespondanseundervisningen av stor sosial betydning. «Boghylden er den Stige, der fører til at blive Overmandens Lige», sa dikteren. Den gang kjente man ikke til undervisning pr. brev. I vår tid ville Henrik Wergeland ha henvist arbeideren til korrespondanseskolene. Det er de teoretiske kunnskaper som skal til for den som vil fram i verden. En arbeider som ikke kan noe, blir stående på samme trinn. Men i samme øyeblikk teoretisk kunnskap trer til hans praktiske viten, kan han brukes i en langt mer ansvarsfull og derfor mer innbringende stilling. Det er derfor blant arbeiderklassen den nye undervisningsmetode har vunnet så stor utbredelse. Dens frihet, dens grundighet, dens lettfattelige og praktiske tilsnitt har vunnet en egen anerkjennelse, og det med rette. Denne artikkel får i sin konsise og samlende form de viktigste sider ved brevskolen overbevisende belyst.

I 1922 engasjerer pressen seg mer aktivt for NKS. Det er åpenbart flere grunner for dette. For det første hadde skolen fra 1917 sendt PP med årsberetning til redaksjonene. For det andre kom det fra 1921 atskillige nye fag: kurser i tysk og engelsk stil, tyske artiumsstiler, engelsk skriftlig til artium, latinske oversettelser og frihåndstegning. For det tredje finnes det etter hvert så mange rundt om i landet som har gått denne brevskolen — 35 – 36 000 — og som for en stor del har gjennomgått nye kurser, så de virker opinionsdannende i sine distrikter. Mange virker som «celler», for å bruke en betegnelse fra den politiske terminologi i 1920-årene. Det er slett ikke få heller som oppmuntrer mange til å gå denne skoleveien ved de gode poster de har arbeidet seg opp til takket være vitnemål fra NKS. Og for det fjerde organiserer direktøren et tettere nett av representanter ute i distriktene, fortrinnsvis gamle elever, lærere og lærerinner. Disse forsynes med det nødvendige opplysningsmateriale om brevundervisningens metode, skolens organisasjon, lærere, priser m. v. Disse representanter kunne også tjene som gode kontakter til lokalpressen.# Se stor annonse, Skolebladet 1922/45.)

Før året er omme understreker Den 17de Mai at det var i 1920 «det vart gjeve rom for nynorsken, men sidan den tid er det kome med svært mange målfolk, og de aukar jamt.» Direktøren sier i samtale med bladet: «Når elevtalet ikkje har gått nedover i det siste, trass i nedgangstidene vi no har havt, so trur han helst det kjem seg av at skulen har teke til å gjeva upplæring også i og på landsmål». Skoletidende har ansett det riktig å gjøre oppmerksom på denne lettvinte og billige hjelp «av hensyn til de mange av våre lesere som strever med selvstudium». Ingen skole har så mange elever, sier Agder Tidend: «Ein kan tenkja seg alle desse menneske som ein heil by, for dei er av båe kyn og i alle aldrar frå 14 til 70 år. Det er greit å skyna kvifor so mange søkjer til denne skulen. Men heime hjå seg sjølv kan flest alle lesa og studera, når skulen kjem til dei med lærdomen tilmåla i høvelege stykke». Skolens fagkrets . . . . omfatter 148 kurser eller ca. 40 enkelte fag, og dens aktive elevtall er nå mellom 12 000 og 15 000, opplyser Arbeider-Politikken, Og Bondebladet fremhever: «Ein stor fyremun hev ein slik skule: han fær mest berre elevar som vil noko. Dei late og viljelause held seg undan, dei trå og trottuge held fram til dei når målet sitt. Difor høyrer ein berre lovord ... frå elevane um lærarane, frå lærarane um elevane, og sjølve korrespondansemetoden vinn seg støtt fram i Noreg og.» I et lengre intervju med direktøren spør Den 17de Mai om de fleste elevene er fra bygdene. Nei, er svaret, det er like mange og kanskje vel så mange fra småbyene og fabrikkstrøkene. «Kva slags folk er det helst? — Det er alle slags folk, unge og gamle, menn og kvinner, frå nord og sør og aust og vest i landet, og av alle mogelege slags livsyrke, arbeidarar og fiskarar likso vel som lækjarar og offiserar.» Bladet får se noen brev og siterer et anerkjennende brev fra en skolestyrer i Sogn: «Skulen Dykkar ligg serskilt tilrettes for lærehuga ungdom i avsidesliggjande bygder». — Bare for 8—10 år siden, sier Illustrert Familieblad, hadde alle som arbeidet på kontorer, i butikker, på fabrikker og verksteder et par timers lengre arbeidstid om dagen. Altså er fritiden nå større enn før. De døves blad Tegnog Tale tror at det ikke er mange som aner hvor betydningsfullt opprettelsen av NKS er for de døve »... Da vi for tiden ikke har noen høyere skole for døve, er Norsk Korrespondanseskole vel den eneste som står åpen for døve — ikke bare for unge, men også for eldre.

Året 1923 gav en bedre oppslutning fra pressen enn noen gang tidligere; fra Østfold og Agderfylkene i syd til Finnmark i nord, ikke minst lokalpressen langs hele Norges kyst. Aviser av alle politiske avskygninger, fra høyre til sosialdemokratene; organer for kristelige retninger og avholdssak; bestemte yrkesgrupper som Farmand, Norsk Landmandsblad og Bondebladet, Norsk Skoletidende og Skolebladet; vi møter Norske Gutter ogUnglyden, Illustrert Familieblad og Hjemmet; målblad fra Den 17de Mai til Norig, og dertil mangfoldige inserater fra nynorskfolk i lokalaviser i en hel del nynorske distrikter i ulike landsdeler, glødende for brevundervisning og NKS.

En nærmere undersøkelse av dette svære tilfang viser tydelig at skolens PP og plan for 1922 – 23 med års- og driftsberetning for det foregående skoleår har fanget redaksjonene så sterkt at de ser det som en plikt å skrive om brevundervisningen og de muligheter NKS gir ungdom som vil fram, og eldre som vil fram, til bedre arbeidsvilkår enn de har. Og nå vil skolen sette i gang kurser i samfunnslære, musikkteori motorlære og navigasjon. Dessuten gir skolen beskjed om at den i henhold til handelsloven skaffer handelsbrev til elever som har bestått sin eksamen i bokholderi samt minst to andre handelsfag.

Kanskje er små lokalaviser i fjerne og avsidesliggende distrikter ivrigst etter å uttrykke sin glede over skolens fire nye kurser. Det kan ikke være tvil om at disse har møtt et reelt behov og vil fange en hel del interes-serte elever. Gudbrandsdølen har flere innlegg. NKS kalles en skole i trøyelommeformat og vil være til utrolig nytte «i lange vinterkvelder, kjedelige søndagsettermiddager og fritimer som ungdommen har så lett for a kaste bort på kinematografer, kaféer eller hjemme på kammerset ved kortbordet». Og kurset i musikkteori under «ein gamal kjend instruktør, som legg 40 års røynsle ned i desse brevi», får en begeistret anbefaling i Gula Tidend (22/1 – 23). BergensTidende advarer riktignok mot studium 1 musikkteori fordi man ikke kommer langt uten å løse de praktiske oppgaver og disse må ha fagkyndig bedømmelse. Men til avsides-boende anbefaler avisen NKS «som har et godt elementært musikk-teoretisk kursus». Namdalen Folkeblad forstår at den veldige fremgang for NKS og store popularitet innen alle stender ligger i «at skolen holder hva den lover» Nord-land kjenner en ung mann som gikk ut fra en slett utstyrt folkeskole med dårlige kunnskaper, tok arbeid ved Sulitjelma gruber, så satte seg 1 forbindelse med NKS og tok fatt på handelsfagene og deretter ble bestyrer av en større kooperativ forretning. De nye kursene viser at «skulen hev eit kvast auge for det som folk treng,» sier Norig. NKS har ingen ferier, fremhever Sarpen; man kan melde seg når som helst og få undervisnmgsmateriell i avpassede porsjoner. Agder Tidend sier at det «er heller ikkje vansker med plass på denne skulen. Til fleire elevar der kjem, til meir fær ein lære, for det er det store talet som gjer at skulen kann arbeida so billeg og gjeva så mykje for pengane».

I flere artikler er skolens representant i vedkommende distrikt navngitt Det tyder på at flere av bladene er inspirert fra disse; organisasjonen av et slikt informasjonsnett er altså kommet i stand. Det er i og for seg naturlig at disse tar kontakt med redaktørene i distriktet, og at lokalpressen på sin side søker opplysninger hos representanten for NKS.

Med nyttår 1924 går vi inn i siste halvår av skolens tiende skoleår. AgderTidend hilser nye kurser velkommen. For dem som vil ha atrium eller annen teoretisk undervisning, gir latin for begynnere og matematikk for de ulike gymnaslinjer god hjelp. «Men det er greidt å skyna at både farmasøitar, studentar som ikkje kan vera ved universitetet, og andre fær bruk for latinen, og at aspirantar til Landbrukshøgskulen vil freista undervisningi i matematikk. Det same gjeld det nye skeidet I norsk», sier bladet. Og det føyer til: «I praktisk leid gjeng eit skeid, mest for kvar heim: Praktisk elektricitet – reparasjon og montering. Det er no så mange som treng å vøla på elektriske greidor . . . . at dette skeidet vil verta søkt frå alle kanter». Dette var sanne ord. Og i den strøm av blad hele landet over som melder de nye kursene, har det praktiske elektrisitetskurset hos de fleste slått an som det nyttigste og mest populære og kjærkomne i alle hjem. Alt i starten var dette kurset en suksess.

Imidlertid kunne ikke alt være bare lovord til NKS. Likevel er det ikke ofte direktøren sender avisene beriktigelser. En innsender i Unglyden hevder at norsk ungdom «kvider seg å ta eit kurs ved dei norsk~danske «korrespondanseskolene». NKS imøtegår dette; den «har undervist i og på nynorsk i snart 3 år, og mange hundrad elevar hev skrive takkebrev til skulen. Ungdomen er soleis komen i stor mengd». En annen gang blir det i Fremover i Narvik kritisert at det som det har skortet på i systemet undervisning pr. korrespondanse, er «sprogundervisningen og eksamen og kanske også en suveræn kontrol». NKS finner slike meddelelser feilaktige. Det er denne skole «som har grunnlagt det norske korrespondansesystem, og alle senere etterligninger lever for en stor del på våre ideer og forbedringer». Og så anføres dr. Gran, som med sin mangeårige og anerkjente brevskolepraksis kontrollerer undervisningen, og kyndige fagsjefer leder de forskjellige avdelinger. «Alle disse har fullstendig norsk utdannelse og lang lærerpraksis, mens de kontrollerende ved nye kurser mangler både lærerutdannelse og fornøden erfaring».

Når landbruksundervisningen kritiseres i Opplandet, rykker avdelingslederen Birger Ree i marken. Det er unødig å si at «et kostbart apparat som en landbruksskole med bidrag fra fylke og stat har bedre anledning til å gi en grundigere undervisning». Dessuten kan landbruksskolene bare ta imot en brøkdel av bygdens ungdom. «Den annen og betydelig større brøkdel er det vi (?:NKS) prøver å hjelpe til kunnskaper.» På grunn av de stadig skiftende priser er det gått fram med gamle eksempler. «Tall og overslag får siden være gjenstand for drøftelse, til vi kommer over i mer stabile forhold».

Direktøren nøyer seg helst med å påpeke uriktigheter. NKS har «de fleste fag, de største kurser og ca. 95  % av alle korrespondanseelever i Norge, og vi legger alt vårt arbeide åpent fram til sammenligning og bedømmelse» (Gjengangeren).

Vi har kunnet følge en lojal linje i forholdet til nynorsken og en gradvis overgang til full likestilling mellom de to mål i skolens undervisning. Dette forhold var styrket også ved Midttuns og Kirkhusmos ansettelse som konsulenter. Imidlertid kom det jo fra tid til annen skarpere krav til skolens bruk av nynorsk, på tross av den store oppslutning den hadde av nynorsk ungdom. Utvilsomt er det slikt som ligger bak eller har oppmuntret til opprettelse av «Norsk brevskule» i Bergen. «Skolen begynner i år med undervisning i de skriftlige fag til middelskoleeksamen», sies det i en notis på riksmål i Namdalen, et blad som for øvrig var godt å jour med notiser om NKS.

En ubehagelig presseepisode må nevnes. Alt i 1922 hadde StavangerAftenblads spørrespalte «Hvad vil De vite» følgende: «Blir en eksamen i dobbelt bokholderi ved «Norsk Korrespondanseskole» i forretningsverdenen i almindelighet anseet som likeså god som en eksamen ved en almindelig handelsskole? Eller blir en eksamen ved den sistnevnte skole foretrukket?» Forelagt en kyndig mann blir det svart: «Norsk Korrespondanseskole er ikke autorisert, og eksamen i dobbelt bokholderi ved en sådan skole gir derfor ikke adgang til næringsbrev på kjøpmannshandel. Forsåvidt er en eksamen ved «Norsk Korrespondanseskole» ikke så verdifull som en eksamen ved en almindelig handelsskole. Hvilken oppfatning forretningsverdenen har om verdien av eksamen ved de forskjellige skoler kan jeg ikke uttale meg om.» — Noen dager etter ber direktør Mortensen om å få supplere svaret med at «NKS’s elever skaffes handelsbrev etter lovens § 2, tredje ledd. Skolen stiller dog som betingelse at eksamen beståes i minst tre handelsfag, f. eks. bokholderi, handelsregning og korrespondanse.»

Vel ett år senere opplyser direktøren i Norges Kjøbmandsblad at NKS i de siste to år har skaffet ca. 100 elever rett til handelsbrev etter lovens § 2, tredje ledd. «Vi benytter sensor som fyller lovens krav. Eksamen kontrolleres av overordnede, en lærer eller to voksne, troverdige personer, som påser at eksaminanden arbeider helt på egen hånd ... Noen uberettiget hjelp er helt utelukket. Elever som har gått en høyere skole eller har øvelse i forretning, behøver bare å ta bokholderi. Av andre forlanges bokholderi og to andre handelsfag.»

Disse opplysninger har interesse fordi det ved nyttår 1925 kom noen hatske angrep mot korrespondanseskoler og deres forhold ved utstedelsen av handelsbrev. Det gjaldt et handelssted på kysten som to ganger var satt til tvangsauksjon. En bondejente med folkeskole fikk tilslaget for en rimelig pris, og dermed var det slutt på hennes vanlige arbeid i låve, fjøs og kjøkken. Så fikk hun av lensmannen vite at hun måtte ha handelsbrev for å drive landhandleri; det krevdes tre års øvelse i forretning eller handelsskole. Men hun ville oppnå sine rettigheter lettvintere, meldte seg til en brevskole og fikk etter to måneder en fin eksamen. Det var ikke nok; men fikk hun to kjøpmenn i distriktet til å underskrive en bevitnelse på en blankett, ville saken gå i orden. Ingen ville dette. Men vedkommende brevskole ordnet to sensorers underskrift på at jenta som de verken hadde sett eller talt med, var fullt ut kyndig i bokføring og helt ut skikket til å drive landhandel!

Intet under at Norges Kjøbmandsblad rykket i marken med kraftig overskrift: «En norsk kjøbmand av 1924. Hvad de såkaldte korrespondanceskoler tror at turde tillate sig». Andre aviser fulgte etter. Fredrikstad Blad spør med stort utstyr: Utarter de såkaldte «korrespondance-skoler?» En historie om en bondejente som fikk handelseksamen efter to måneders forløp. — Norges Kjøbmandsforening tar affære. Handelsdepartementets opmerksomhet er henledet på saken. — Dette siste sikter til en «hale» fra Norges Kjøbmandsblads redaksjon, der det meddeles at saken er under bearbeidelse av foreningen, som i den anledning har konferert med departementet. Og videre: «Foranledningen er et avertissement fra en korrespondanseskole i Drammen, en av de mange av den art, som er skutt op i det sidste».

Tre ting er her av verdi: For det første at en skole i Drammen var den skyldige i denne utilbørlige trafikk. For det annet at Handelsdepartementet var oppmerksom på at det var «skutt opp» mange skoler «av den art» i den siste tid, og følgelig hadde forholdene under observasjon. Og for det tredje at departementet drøftet saken med organisasjonen. Dermed var også ringen om den skyldige skolen strammet kraftig til — en stor lettelse for de hederlige skoler som utvilsomt var aktivt innstilt til en opprenskning på området.

Vi finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse raskt oppdukkende og ofte raskt forsvinnende brevskoler. Men en av dem så å si startet, har vi hørt, med et utfall mot de andre skoler, en kritikk av språkundervisningen og eksamenssystemet. En kjent språklærer hadde utarbeidet et reformert kurssystem. «Eksamensspørsmålet er løst på en ganske ideel måte. Rundt om i vårt land er der tilsluttet og tilsluttes det stadig medarbeidere som hjelpesensorer, og disse søkes fortrinsvis blant lærerne, og det er skolens mål å søke å knytte alle lærere til seg.»# Se Skolebladet 1922/45, s. 700; jfr. PP 1924—25, s. 110.)

Vi begrenser vår videre omtale ved å anføre dr. Reymerts erklæring da han 15. august 1924 av NKS engasjertes som konsulent og medlem av skolerådet. «Her hjemme», sier han, «har jeg sittet som formann i undervisningskontrolnævnden og været konsulent i undervisningsspørsmål for en nystartet korrespondanceskole, hvilke stillinger jeg imidlertid sammen med mine kolleger i nævnden, en landskjent skolemann og en professor, fandt at måtte fratræde, p.gr.a. uenighet i undervisningsspørsmål med skolens styre». Følgende år meddeles at overlærer Kirkhusmo som konsulent har tiltrådt NKS-skolerådet.

Krisen som foranlediget at dr. Reymert og overlærer Kirkhusmo forlot den nye skolen, vedkommer ikke historien til NKS. Men det program som fulgte kunngjøringen av den nye brevskolen, ble kalt en krigserklæring. Ved å engasjere de to herrer i oppdrag ved NKS har direktør Mortensen besvart denne krigserklæring mildest talt elegant. Dr. Reymert ble kalt til USA kort tid etter, hørte vi, men overlærer Kirkhusmo kom til å gi NKS sin overlegne innsikt og arbeidskraft i ikke mindre enn 25 år. Sannelig gav den nevnte krise følgerike resultater for direktør Mortensens skole. Den 22. sept. 1926 stod det i Norsk Kunngjørelsestidende at vedkommende skole «har på generalforsamling den 3. septbr. 1926 besluttet at træ i likvidation».

En tredje brevskole bør nevnes, «Arbeidernes Korrespondanseskole». I en kraftig og manende artikkel «Ungdom, søk kunnskap!» i Østfold Arbeiderblad hevdes at arbeiderungdommen ubetinget har anledning til å utvide sine kunnskaper «uten altfor store økonomiske ofre». Det gjelder å nytte vår gode folkeskole best mulig, den tekniske aftenskole og handelsaftenskolen. Også middelskolen er «omtrent gratis». Og så henledes oppmerksomheten på den korrespondanseskolen «som er grunnlagt av hensyn til arbeiderne og avpasset etter deres forhold». Men redelig blir NKS nevnt sammen med denne.# Det foregående år hører vi om et interessant korrespondansekursus om kooperasjonen som settes i gang med 15 undervisningsbrev fra Arbeidernes Korrespondanseskole (Fremtiden 2/10-22).)

Med nyttår 1924 står vi ved inngangen til Norsk Korrespondanseskoles 10-årsjubileum. Vel betones det i mange av presseorganene at 10 år ikke egentlig er noen tidsramme å jubilere for; men de finner det likevel berettiget all den stund det her dreier seg om et pionérverk på norsk jord med en uforlignelig suksess og av uberegnelig verdi for vårt folks opplysningstrang. Og ved å minske og i viss monn faktisk likvidere de svære geografiske avstander og den uhyre spredte bebyggelsen har NKS tillike vært en betydelig faktor i vårt samfunns demokratiseringsprosess.

Alt i januar holdt dr. Gran et foredrag for fullt hus på et møte i Kristiania Handelsfunktionærers Ungdomslag. Den erfarne skolemann og kloke undervisningssjef tok sitt utgangspunkt i det faktum at undervisning pr. brev ikke var tenkt som en konkurrent i forholdet til de muntlige skoler, men at en brevskoles oppgave var å utfylle de «hull» i skolevesenets organisasjon som er uunngåelige i et land med den struktur og de naturforhold som vårt, å gjenoppfriske kunnskaper for ny start til videre utdannelse eller innhente ny kunnskap for befordring til bedre stillinger, og for å være en hjelper for dem som ikke hadde råd til en kostbar skolegang. Dr. Gran ville ikke legge skjul på den mistro skolen ble møtt med da man begynte med brevundervisning her i landet, men kunne også fastslå at mistro til saken og mistillit til den nye skolen ble bortryddet forbausende raskt;# Bergens Aftenblad mener at slikt er forsvunnet (17/4-24); jfr. «Frå Naumdøla ungdomslag : Medlemmer av ungdomslaga som tek eller vil ta upplæring i Norsk Korrespondanseskole og hev vondt for å greie utgiftene, kan søkje friplass. Søknaden må stilast til Norges Utdannelsesfond etc.» (Namdalen 5/5-24).) elevtallet i tiåret etter den beskjedne start lå nå på 45 000. Han slutter med å fremheve verdien i de siste spesialkursene, fremfor alt det i samfunnslære og rettslære. Slikt egner seg fortrinnlig for studieledere å ta opp i de mange studieringer rundt om i landet.# Foredraget er utførlig referert i Folket 29/1-1924.) Denne appell er blitt fulgt, noe vi skal få stadfestet senere.

Utenom jubileumsutgaven av PP 1924—25 kom det et morsomt lite hefte: «Spørsmål som interesserte ofte stiller og Svar git av Norsk Korrespondenceskoles elever samt Presseuttalelser i anledning av skolens 10-årsjubileum». Det har også vært en omvisning i skolens lokaler for pressen.

Omvisningen og den orientering som ble gitt, har tydelig vært av stor saklig virkning. Dette kom snart fram i et vell av anerkjennende artikler; i dagspressen var alle politiske og geografiske avskygninger representert, i fagpressen og organisasjonsblad de ulike yrker. Her må vi innskrenke oss til de korteste utdrag med nye vurderinger: Skolen har elever ikke bare rundt i landet, men også langt av sted. Mange sjøfolk, norskamerikanere, norske arbeidere på Spitsbergen, alle disse bruker deler av sin fritid til å bygge ut sine kunnskaper og ruste seg enda bedre til livskampen.

NKS «var fyrste brevbyteskulen her i landet, og no lyt vel alle sanna at det var eit godt tiltak. I bygd og by utover heile landet sit det folk som ynskjer å lære eitt eller hit, men dei kan ikkje sleppa heimanfra den tid som trengst til å gå på skule. Brevbyteskulen har løyst den knuten, so no kan ein bonde i Vefsn, ein fabrikkarbeider i Odda eller kven det no er, sitja heime i si eiga stove og nytta fristundene til å læra nynorsk, jordbrukslære, engelsk, samfunnslære eller kva det no kan vera dei har mest hug på.»

«Da vi var blitt orientert i skolens lokaler, undervisningsmetoder, fagkrets, lærerkrefter, kort sagt i skolens apparat, svant mistroen eller rettere surheten. Vi forstod at en institusjon som denne, hvis arbeidsområder blir følgerikere jo lenger det bærer bort fra landets undervisningssentrum, nettopp i et land av vår beskaffenhet har sin misjon.»

«Det finst ikkje den bygd eller by der det ikkje sit elevar av NKS og arbeider med brevi sine ... opptaket var godt .. arbeidet seinare også hev vore godt.» ». . . skulen hev ein sterk position i landet, og elevane hev vore vel nøgde med den upplæringi dei hev fenge. På annar vis kunde ikkje elevantalet stendigt auka. Her er noko for alle. Her er jordbruk for bonden, navigasjon for sjømannen, språk for skuleelevar, norsk og rekning for ålmenta, teikning for arbeidaren o.s.b.» »... vokst opp til å bli en stor institusjon, et virkelig lærdomssete som kan by undervisning i over 50 fag.» »... mange har bedret sine kår ved dens hjelp (?: NKS), opprettet forretninger eller på annen måte blitt selvstendige.» «Den veldige tilslutning i alle samfunnslag er rent eventyrlig og vidner høyt om den grundighet hvormed den er organisert og ledet.» «50 000 elevar. Det er eit veldugt tal, som ein ikkje lett kan tenkje seg med ein gong.» «Det var meget mistro å kjempe mot. Men elevenes tall vokste etter hvert som tvilen begynte å gå over til tillit.» «Er det noe land som har behov for denne form av skole så er det nettopp vårt. Kommunene makter simpelt hen ikke å gi ungdommen den hjelp den så høylig trenger til videre utvikling. Her er det korrespondanse- eller brevbytteskolen kommer som det nødvendige og kjærkomne ledd i vår folkeundervisning.»

Før vi avslutter beretningen om de grunnleggende år for NKS, må vi ta med to begivenheter. Den ene fikk stor betydning for samfunnets forhold til de vanføre. Den andre avsatte ikke noen varige spor i skolens historie, men viser skoleledelsens årvåkne innstilling til en ny verdensomspennende oppfinnelse og dens muligheter for en intensivert folkeopplysning av uant bredde.

I mai 1923 stod det i Solglimt, blad for norsk vanføresak, en gripende artikkel med fotografier: Julie Næss — Syr, broderer og skriver —. Den fortjener å bli gjengitt i sin helhet: «Født uten armer— — — Og allikevel arbeide for sitt livs ophold — allikevel ved siden av det utføre et storstilet kjærlighetsarbeide. Alltid i godt humør, alltid med lyst sinn og en frisk livstro, sender Julie Næss «haugevis» av lysglimt utover vårt land i form av opmuntrende brever til sine mange venner og lagnadsfrender. Man vilde knapt tro det, om det fortaltes hvad hun bruker i porto for året. Og tro ikke at brevene er på bare 1 eller 2 små sider — enda hun må ha meget lenger tid til hvert brev enn vi som kan skrive med våre hender.

Julie har vært elev ved Sophies Minde hvor hun lærte å sy og brodere. Men tørstende efter mere utvikling, gjennemgikk hun senere en rekke fag ved «Norsk Korrespondenceskole» og fikk skolens diplom for de vel utførte skriftlige arbeider.

1921—22 var hun småskolelærerinne i hjembygden. Nu innehar hun stillingen som regnskapsfører for kretssykekassen samt er tilsyn for riks forsikringen i kommunen.

Dette er hennes egen skrift:

Julie ser det som et kall å virke for vanføresaken. Hun ser i sin vanførhet en livsopgave, — at hun med sitt liv og arbeide kan vidne for menneskene og vekke deres forståelse for de vanføres rettigheter. Ett er sikkert: at intet er den vanføres natur mere imot enn å stille sine skrøpeligheter til skue.

Derfor skal det stor forsakelse til for å ofre det personlige i en saks tjeneste. Men den som har vunnet over det personlige, han er blitt rik, — og Julie Næss er rik — tross hun står ene i verden, uten hjem, og har bare sig selv å lite på. — Takk, Julie, for din innsats for Norges vanføre.»

I bladets neste nummer leser vi:

«Da for 9 år siden «Norsk Korrespondenceskole» optok korrespd.-undervisning her i landet, betegnet dette en ny mulighet også for de vanføre. Gjennem denne undervisningsmetode er de vanføre helt likestillet med de friske. Så vel ved pedagogiske autoriteters og skolebladenes anerkjennende uttalelser som og ved personlig erfaring og kjennskap til andre vanføre der i disse år har tatt kurser ved denne skole, er det godtgjort at friske vanføre med evner, vilje og utholdenhet kan nå langt ved slik undervisning og få fagmessig utdannelse i de forskjellige fag.

Vår venn N. Bjelland har på egen hånd lært sig tysk og engelsk sprog før korrespd.-metoden var optatt her i landet, og han leverer nu oversettelser til en rekke blad. Så langt kan en hjelpeløs vanfør drive det, når vilje og energi er til stede.

Korrespd.-metoden bør derfor betegne en epoke for de vanføres utviklingsmuligheter. Men arbeide og utholdenhet må til. Og en sterk tankekonsentrasjon om det man vil arbeide med. Dertil må man vokte sig for overvurdering av egen arbeidskraft, så man ikke går igang med for meget samtidig.

Men — som det nevnes i en annen artikkel i dette nummer: «Den vanføres utdannelse i et bestemt fag, gir ham dog ikke erhverv. Dette inntrer først når en passende arbeidsplass er for hånden.»

Myndighetene må våkne og se sin plikt på dette område, at de skylder å hjelpe de vanføre til passende erhverv istedenfor å tilby fattighjelp. Innen den kommunale som annen administrasjon fins mange arbeid der kan betjenes av vanføre. Således forretningsførsel og regnskap for lysverk, vannverk og andre verk, sykekasse, herredskasse og andre kasser — likeså post og telegraf Og mange andre offentlige bestillinger.»

Dagbladet tok saken opp den 12. juli 1924, og sikkert med stor virkning på leseren og med videre opinionskapende følger. Den 7. august s.å. meddeler Tunsbergeren at det er utarbeidet et lovforslag om en mer effektiv forsorg for vanføre. Forslaget er ledsaget av en rekke gripende livsskildringer og av bilder som illustrerer de vanføres kår og den beundringsverdige energi de utfolder i sin kamp for å bli selvhjulpne og samfunnsnyttige borgere. —

Det andre som skjedde ble bare en episode for NKS. Men den gir et vink om den posisjon Ernst G. Mortensens pionérgjerning nå hadde i den almene bevissthet.

Mange vil huske at det tok tid før vi nådde fram til den organisasjon av Norsk Rikskringkasting som vi kjenner i dag, og som ble knesatt av Stortinget ved lov i 1933. Men den 17. sept. 1924 leste man i en Osloavis at et konsortium i et av de første statsråd ville bli gitt konsesjon på drift av en kringkastingstasjon.# Norges Handels- og Sjøfartstidende) Pressen ble selvfølgelig straks engasjert, da man jo lenge hadde hørt at det pågikk forhandlinger mellom konsesjonssøkere, telegrafstyre og departement. Blant de selskaper og institusjoner som var gått sammen om søknaden, var Norsk Telegrambyrå, Norsk Radioforbund, Kinematografenes Landsforbund og Norsk Korrespondenceskole. I september 1924 sier Tidens Tegn at det bare er et tidsspørsmål når Kristiania kringkastingstasjon kommer i drift, og henvender seg til direktør Mortensen. Han svarer at NKS antakelig kommer til å formidle alt som har med undervisning og folkeopplysning å gjøre. Det må ikke forståes slik at skolen kommer til å kringkaste sine undervisningsbrev, men den vil skaffe foredragsholdere til de forskjellige emner som det er ønskelig å behandle. Det vil bli sendt ut korte, populært anlagte foredrag, bl. a. om hagebruk, litteratur, musikk, malerkunst og radioteknikk for å nevne noen emner.

Telegrafdirektøren opplyser# Norges Handels- og Sjøfartstidende 22/11-24.) at konsesjon vil bli gitt så snart kringkastingselskapet er konstituert og den siste halvpart av aksjekapitalen er utlagt til offentlig tegning. Konsesjonen lyder på 5 år med adgang til å få bestemmelsene revidert etter 2 år. Utbyttet skal være begrenset, og alt apparatsalg skal bare foregå gjennom firmaer og personer som er autorisert av departementet. Det viser seg imidlertid at denne sak hadde vært behandlet av Norsk Telegrambyrå helt fra sommeren 1922. Det var jo også å vente at det skulle bli skarp rivalisering mellom flere grupper som «lå i startgropen» for å få hånd om dette viktige foretak. Og i en lengre redegjørelse# Fremskridt 3/12 og Tromsø 8/12-24.) får vi vite at forhandlinger Telegrafstyret hadde ført med en herværende korrespondanseskole om en løsning, var strandet. «Man antok at kringkastingen gjennem korrespondanseskolen kunne komme folkeoplysningen til nytte, og at dette kunne bevirke en løsning.» Da var det at det skjedde henvendelse til den opprinnelige gruppe fra andre hold for å få løst saken «i samarbeide med dem som i første rekke hadde satt sig inn i spørsmålet». Etter dette ble gruppen forsterket ved tilslutning fra NKS, Norske Kinematografers Landsforbund og Norsk Radioklubb.

Pressen er voldsomt opptatt med dette. «Kringkastingen begynner i dag. En midlertidig ordning mens man venter på den bestilte stasjon. Programmet ikveld innledes med en tale av telegrafdirektøren» er overskriften i en Oslo-avis.# Tidens Tegn 15/12-24. ) Og over nyttår 1925 svarer direktør Mortensen på henvendelse fra Laagendalsposten# 7/1-25.): «Skolen skal sørge for oplysende og belærende foredrag over aktuelle og fagmessige emner. For den nærmeste fremtid er det vår mening først og fremst å la våre mange fagsjefer gå i ilden. De vil tale om radio, sosiale spørsmål, landbruks- og hagebruksspørsmål, moderne opdragelsesproblemer. Ennvidere har vi tenkt å kringkaste oplesninger og korte taler på tysk, engelsk og fransk for de mange som gjerne vil høre god uttale.» På spørsmål om skolen skal kringkaste direkte undervisningsstoff, svarer direktøren: «Nei, på ingen måte. Vi skal nærmest optre som folkeakademi pr. kringkasting».

Dette var jo grei tale. Imidlertid har det liten hensikt å si mer. Den endelige løsning kom jo til å følge andre linjer. Noe annet er det at kringkasting ble en god støtte for brevundervisningen og kom til å øke trangen til opplæring og undervisning, for ikke å tale om dens nytte for alle som drev selvstudium. Dette var jo et anselig tall av de brevskolestuderende, om det enn er riktigst å si at brevundervisning er individuell undervisning under dyktige læreres veiledning. —

Gjennomgåelsen av dette pressematerialet tør ha vist at pressen, helt fra det øyeblikk den var blitt kjent med hva brevundervisning var, og var blitt klar over dens muligheter nettopp i vårt land, alt i alt har inntatt en forståelsesfull og meget positiv holdning såvel til brevskolesaken generelt som til NKS og dens arbeidseffektivitet.