Brevskoleidéen realiseres i Norge
Pionéren for brevundervisning i Norge er Ernst Gustav Mortensen. Han er ekte Oslo-gutt, født i Filipstad den 17. september 1887. Han måtte resignere overfor sitt brennende ønske om etter middelskoleeksamen å gå videre til examen artium. Isteden ble det å skaffe seg handelsutdannelse, for så å kaste seg ut i arbeidslivet. Det er karakteristisk for hans friske initiativ og aktive mot at han i meget ung alder prøvde seg som selvstendig forretningsmann og hadde tatt sine første skritt som forlegger da han brøt over tvert og drog til Amerika i 1911.
Det var i vide kretser lenge antatt at Mortensen fikk idéen til sin korrespondanseskole i Amerika. Men så var ikke tilfelle; han har selv i et intervju avlivet den påstand som «bare var en myte».#Arbeiderbladet 18/2-1961. Nei, forholdet var at han fra en bror i Mexico City alt i 1907 fikk tilsendt planer for byens filial av International Correspondence Schools i Scranton, grubebyen der korrespondansetiltaket fra 1891 hadde slått ypperlig an. Alt i 1898 kunne skolen offentliggjøre navn og adresse til ikke mindre enn 400 000 — fire hundre tusen — elever over hele Amerika!
Mens Mortensen gikk hjemme i Norge og spekulerte på hva han egentlig burde konsentrere seg om, hadde brevskoleidéen slått ned i ham også. Imidlertid reiste han til Amerika først våren 1911. Riktignok hadde han siden brorens brev i 1907 hele tiden stått i brevforbindelse med kretser som stod den nye skoleform nær. Overhodet var han blitt så godt orientert som det var mulig uten ved selvsyn å studere forholdene der ute «i marken», så vel de erfaringer man hadde gjort som de forbedringer undervisningsmetode og arbeidsorganisasjon hadde gjennomgått. I løpet av ett år studerte Mortensen nå grundig korrespondanseundervisningens prinsipper og resultater. Viktig objekt for hans studier var også de postale spørsmål i forbindelse med en brevskole. Han besøkte også New York, Minneapolis, St. Paul og Montreal. Studieoppholdet i Chicago var ikke av minst betydning.
En klok og realistisk personlighet innser at en nyskapning meget sjelden uten videre lar seg omplante fra fremmed land — enn si fra en annen verden — til eget land. Mortensens kritiske judicium og nøkterne sans sa ham tydelig at brevskoleidéen ikke var noe som kunne importeres som en vare eller en bruksgjenstand til et fra USA så forskjellig samfunn som Norge. Men idéen var i seg selv god, og den måtte egne seg utmerket i vårt land, kanskje nettopp på grunn av ulikheten med Amerika: den spredte bebyggelsen her og de svære avstandene, de få skolene og over store strøk slett ingen utdannelsesmuligheter etter folkeskolen, Man kunne følgelig regne med et stort antall av folkets både unge og eldre årganger som ved siden av hardt arbeid for sitt utkomme gjerne ville skoleres videre og dyktiggjøre seg for å oppnå bedre vilkår i det yrke de var kommet inn i, eller for å søke seg inn på andre arbeidsfelter.
Saken trengte altså ikke bare grundig forberedelse, men en omhyggelig og kritisk tilpasning for norske forhold. Det tok Mortensen etter hjemkomsten til Norge nær to år å utarbeide den første plan. Den var et selvstendig opplegg — naturligvis på grunnlag av hans studier i Amerika — men avvek på viktige punkter fra det amerikanske system, i samsvar med den tilpasning for Norge han mente var nødvendig for en heldig gjennomføring og sikker response hos et norsk klientel. At man her som i andre land gjorde rett i å regne med atskillig skepsis, med fordommer og bent fram med uvilje på flere hold, stod klart for ham.
Fra skolens første lokaler i Kongensgt. 14. I bakgrunnen direktør Ernst G. Mortensen (sittende) og kontorsjef Carl Halvorsen.
Post- og ekspedisjonskontoret i Kongensgt. 14.
En begivenhet tjente som en oppmuntring under Mortensens målbevisste forberedende arbeid. Det var en artikkel av sjefen for Norges geologiske undersøkelser, dr. philos. Hans Reusch i Teknisk Ukeblad (1913/15). Forfatteren hadde under en studiereise i England besøkt en større korrespondanseskole. Hans inntrykk av denne undervisningsform var så sterke at det var ham maktpåliggende å henlede den norske opinions oppmerksomhet på saken. Visstnok fikk artikkelen ikke noen innvirkning på Mortensens brevskoleplan. Men dr. Reusch var den første som opplyste det norske publikum om hva korrespondanseundervisning var, og hvilke rike muligheter en slik skole bød nettopp et land som vårt. Desto verdifullere for saken var det at en så ansett akademiker og kjent samfunnsinteressert borger som dr. Reusch hadde gitt en slik orientering. Hans begrunnelse og hovedsynspunkt falt også helt sammen med Mortensens og måtte ytterligere styrke dennes tro på brevskolens samfunnsoppdragende betydning og særlige oppgave i Norge. Dette var altså den første gang man her hjemme fikk høre noe utførligere om korrespondanseundervisning. Flere ganger har Norsk Korrespondanseskoles grunnlegger pekt på hvor fortjenstfullt det var av dr. Reusch på denne måte å opplyse almenheten om en sak som var i så rask fremmarsj i andre land. At den foruten å være en stimulans for den unge Mortensen også bidrog til å berede jordbunnen for det tiltak som skulle settes ut i livet et år senere, er neppe tvilsomt. Beslutningen om å ta dette vågsomme skritt hadde han fattet før han reiste hjem fra Amerika. Så måtte han gi seg tid til den omhyggeligste planlegning av et så dristig forsøk.
Så kom — verdenskrigen. De vanskeligheter som dette betydde, både i starten og for et ubestemt åremål, ville vel ha skremt mang en ung mann der han stod uten erfaring, uten kapital og uten noen eldre, det være seg forretningsmann eller skolekyndig, å søke råd hos. Så skjedde ikke her. Med begge ben på jorden, nøktern i sine beregninger og forsiktig i utbyggingen av sitt tiltak foretok ikke Mortensen andre endringer i sine planer — de måtte selvsagt sikte på lange linjer hvis han hadde tro på saken og skulle inngi andre den samme tro — enn at han bekjentgjorde to kurser istedenfor de planlagte seks: dobbelt bokholderi og norsk handels-korrespondanse. Skolen åpnet således meget beskjedent. Lokalene var heller ikke imponerende, til å begynne med et hjørne med skrivebord i Mortensens stue i Herman Fossgt. 18, og kort tid etter et kontor på 20 m2 i Kongensgt. 14. Antall lærere var to, én lærer foruten ham selv. Den første kontordame var hans hustru.
I slutten av september sendte Ernst G. Mortensen ut den første annonse. Med morgenposten torsdag den 4. oktober 1914 meldte første elev seg, fru Hanna Nielsen, Kongsberg. Norsk Korrespondanseskole var en realitet. Det store eventyret i norsk skolehistorie hadde begynt å rulle seg opp.