6 Utdanningsreformenes forlengede arm (1965–1976)

Staten: en uberegnelig samarbeidspartner?

NKS hadde lagt opp til en strategi der samspill med det offentlige skoletilbud og utdanningsreformene var et hovedelement. Men innenfor en slik ramme utspant det seg også i 70-årene et spill om økonomi og utdanningspolitikk mellom brevskolene og staten.

I 1975 etablerte myndighetene svært liberale støtteordninger til brevundervisning. Disse ordningene fikk raskt konsekvenser for oppslutningen om brevskolene. For NKS hadde kursinnmeldingene steget fra 57 000 til 81 000 mellom 1972 og 1974. I løpet av det kommende år skjøt tallet opp i 122 000 og i 1976 til 140 000 kursinnmeldinger. Deretter opplevde skolen en dramatisk nedgang til 82 000 innmeldinger i 1977 etter at ordningen var strammet inn. Hele brevskolemarkedet hadde opplevd en veritabel boom (figur 6. 1). I kjølvannet av boomen meldte spørsmålet seg om et økonomisk oppgjør om statstilskudd mellom brevskolene og staten, noe vi skal behandle i neste kapittel. Staten hadde stått som garantist for et rent billigsalg av brevkurs. Det hele hadde imidlertid en forhistorie, og spillets hovedingredienser skal trekkes fram mot en historisk bakgrunn.

Gresk kulturarv i moderne yrkesutdanning. Jonisk søyle, korintisk kapitel. NKS-kurs i stilhistorie for møbler ved Henrik Siverts.

Tross tilbakegang i 1960-årene hadde NKS og brevskolene fått en bredere plass i det norske utdanningsstell. Som sektor var brevundervisningen betydelig. I 1967 var det seks større brevskoler i Norge. I tillegg kom tolv skoler med fra ett til ti kurs og fire utenlandske skoler som drev brevundervisning her i landet. Det samlede antall brevkurs som ble markedsført i Norge, nærmet seg 1400. NKS hadde på denne tiden 313 kurs i 115 faste kursgrupper. 31 var innen realskole/gymnas, 15 innen merkantile fag og 61 i tekniske disipliner. I tillegg kom en del andre kurs og 30 kurs i samarbeid med den svenske brevskolen Hermods. Alene hadde NKS noe nær 25 % av det samlede tilbud i Norge, tett fulgt av KA-skolen med sine 250 enkeltkurs og 52 kursgrupper.# Innstilling 1967a, s. 7ff. I 1970 gjorde for øvrig Fakta-Instituttet for markedsforskning en gallupundersøkelse som viste at 67 % av kvinnene og 68 % av mennene som ble spurt, først og fremst tenkte på NKS når det gjaldt brevundervisning. NKS lå her i særklasse foran NKI, som tikk en oppslutning på henholdsvis 9 og 13 %. Blant de spurte i alderen 25–29 år svarte hele 53 % at brevundervisning var en helt fullverdig utdanningsmåte sammenlignet med andre skoleslag.# NKS Arkiv.

Spørsmålet om finansiell støtte til brevskolelever var etter hvert blitt reist med større tyngde, og det eksisterte allerede slike støtteordninger i 60-årene. Elever som forberedte seg til examen artium, realskole eller opptak til teknisk skole, kunne få full refusjon av utgiftene. Elever i brevringer fikk 50 % refusjon. Militære mannskaper og sivile tjenestepliktige fikk full refusjon, og sjøfolk fikk dekket en tredjedel av utgiftene. Fra 1. juli 1967 ble støtteordningene utvidet til å gjelde enkeltelever eller kombinerte lever som tok handelsskoleeksamen, maskinisteksamen av andre klasse, eksamen ved treårig lærlingskole og privatistordnet agronomeksamen.# Innstilling 1967a, s. 12

De nye støtteordningene gjaldt i stor grad elever som falt utenfor det ordinære skoleverk. Gjennom bedre økonomisk støtte til brevelever ble brevundervisningen en utvidelse av samfunnets skoletilbud.# Innstilling 1967a, s. 20. Konsekvensene av støtteordningene var at brevskolene tikk en særstilling som privatskoler. Et privatskoleutvalg fra 1967 mente denne rollen burde styrkes i fremtiden. Tilbud om mer omfattende kurssammensetninger og brevskoleutdanning ut over ett års varighet burde være gratis etter utvalgets oppfatning. Spørsmålet om mindre kurs og enkeltfag ble ikke drøftet av utvalget, idet det viste til tidligere utredninger om voksenopplæring. «Fritidsfag» og beslektede emner burde ikke være støtteberettigede. Et viktig punkt for utvalget var at brevelever måtte få like rettigheter som andre i Statens lånekasse for utdanning. Formen på tilskuddene burde være statstilskudd direkte til elevene. Når det gjaldt kombinertundervisningen, gikk utvalget inn for at fylkene burde dekke merutgifter til leie av lokaler og lærerlønn. Det var med andre ord ikke lenger bare tale om å sette brevskolene i en særstilling som privatskoler, men også i større grad å likestille brevundervisningen med annen utdanning.# Innstilling 1967a, s. 24.

I 1968 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet Brevskoleutvalget, som fikk i oppdrag å videreføre arbeidet med statlige støtteordninger. Blant medlemmene var sjefsekretær Bjartmar Gjerde i Voksenopplæringsrådet, Lars Aase (formann) fra Forsøksrådet for skoleverket og Solveig Gran Andresen. Utvalget hevdet at i prinsippet burde brevelever, enkeltelever som kombinertelever, likestilles med elever i det offentlige skoleverk. Brevskoleutvalget polemiserte også mot Privatskoleutvalgets syn på ikke-eksamensforberedende kurs som «fritidssysler». Selv om en del kurs ikke forberedte elevene til en offentlig eksamen, var mange av dem yrkesforberedende. Brevskoleutvalget foreslo at det burde ytes full refusjon til brevundervisning i skoleverket, 100 % refusjon for den delen som ble fullført gjennom ren brevundervisning med sikte på offentlig eksamen og kurs til kombinertundervisning med samme formål. Flertallet ønsket videre 50 % refusjon for brevkurs som ikke tok sikte på offentlig eksamen.# Brevskolerådets innstilling på dette punktet er også referert i St.meld. nr. 118 (1972) s. 21ff. Meldingen gir ellers en god oversikt over ulike utredninger og over debatten om statstilskudd i 60-årene.

Brevskoleutvalgets innstilling ble sendt ut til høring. Stort sett ble den godt mottatt i departementskretser, Voksenopplæringsrådet, Folkeskolerådet, Gymnasrådet og Fagopplæringsrådet for handel og kontorarbeid. Ingen fylkesskolestyrer sendte inn uttalelser, men flere formannskap stilte seg positive til innstillingen. Den mest kritiske kommentar kom faktisk fra Samnemnda for studiearbeid, som støttet mindretallet Gjerde og Gran Andresen i synet på at ikke-eksamensforberedende kurs måtte likestilles fullt ut med de eksamensforberedende. Etter Samnemndas mening lå det i flertallets syn et skille mellom utdanning og personlighetsutvikling som den ikke kunne akseptere.

Kirke- og undervisningsdepartementet fulgte senere opp Brevskoleutvalgets innstilling med en viss justering «oppover» i stønadordningene: Tilskudd til brevundervisning uten sikte på offentlig eksamen ble satt til 65 %. I og med St.meld. nr. 118 (1972–73) var grunnlaget lagt for en liberal tilskuddsordning. Ordningen ble satt i verk i 1975, og fikk nærmest elevmassen til å velte inn over NKS. Det var denne situasjonen som etter hvert ble «kaotisk,» slik Nedberg talte om da omorganiseringen av NKS til stiftelse ble markert. Adressen var klar, for også myndighetene var godt representert ved nevnte middag.

Hele prosessen bak støtteordningene – åtte års utredningsarbeid – hadde vist at det var stor vilje til å gi brevskolene en betydelig plass i fremtidens norske skolestell. Forventningene til den nye støtteordningen var store. Men som vi skal komme tilbake til i neste kapittel, fikk de liberale støtteordningene et etterspill med store konsekvenser for brevskolene.

NKS-Forlagets første større læreverk, grunnskolen ble en stor salgssuksess. Min matematikk kan vise til imponerende salgstall.

Oppgaven er overveldende!

De nye strukturendringene i skoleverket ble drøftet internt i NKS midt på 60-tallet. Skolen hadde merket seg en økende tilstrømning av kompetansesøkende elever og en stigende andel unge NKS-elever. Mer enn en fjerdedel av NKS-elever oppmeldt til examen artium i 1964 var i aldersgruppen 15–19 år. Det ser imidlertid ut til at NKS famlet litt når det gjaldt å velge strategi midt i 60-årene. Reformbevegelsen i norsk skole bød ikke bare på utfordringer, den skapte også problemer. Blant annet ville utviklingen av niårig skole bety at realskolemarkedet, hvor NKS stod sterkt, kom til å bli borte. Tilsvarende hersket det stor usikkerhet om enkeltkursmarkedet ville gå tilbake til fordel for kollektive undervisningsformer som kombinertundervisningen. Denne uvissheten gjenspeiles i en viss skepsis i NKS til å utvikle korrespondansegymnas.# Jf. intervju med Helga Bjørge. Også notat av henne om langtidsplaner og Preliminærplan 7. april 1965, NKS Arkiv.

Svikt i elevtilstrømning, tvil om hvilken strategi man skulle velge og om man skulle satse på utvikling av korrespondansegymnas og kombinertundervisning, som ikke var noen økonomisk gullgruve, må ha styrket forventningene til statlige støtteordninger alt i 60-årene. Disse forventningene ble ikke svekket etter som NKS fra 1972 opplevde en sterk vekst, og elevtallet økte i takt med at debatten om tilskuddsordningene utviklet seg.

I første omgang så de liberale støtteordningene ut til å komme som en gavepakke i en fremgangsrik, men likevel usikker tid. For NKS ville utdanningsreformene

«bety at en rekke av våre gamle kurser ikke vil tilfredsstille de nye pensumkrav (i den nye videregående skole). Samtidig vil det bety både for NKS og NKS-Forlaget en eksepsjonell mulighet for å få innpass i norsk skoleverk. Oppgavene er overveldende.»# Nedberg i halvårsrapport 2. halvår 1973 s.2.

De ytre forhold var under stadig endring – med de nye statsstøtteordningene og den forventede nye gymnasloven som to store utfordringer. NKS satte inn et høyt gir: Høsten 1973 ble det blant annet opprettet et «politisk forum» internt i NKS med en kjerne på seks personer. Meningen var at de skulle møtes minst en gang i måneden for å drøfte «ytre forhold» og NKS’ politikk for å takle dem. Dette politiske forum utformet tre grunnpilarer for NKS’ fremtidige arbeid:

1. Særmerket til NKS skulle være ekspertise og kapasitet til å utvikle selvinstruerende læremidler, uansett hvem som gjennomførte undervisningen. 2. NKS skulle bygge videre ut sitt samarbeid med en rekke institusjoner innen skole, medier og næringsliv. 3. NKS som undervisningsinstitusjon skulle i minst mulig utstrekning fremstå som konkurrent til andre institusjoner. # Halvårsrapport 2. halvår 1973 s. 3.

Statstilskuddsreglene, som skulle gjelde fra sommeren 1975, var en av de mulighetene som bød seg til å realisere en slik politikk. Med de nye ordningene for øyet intensiverte NKS fra 1974 markedsføringen overfor opplysningsorganisasjoner og skoleverk, og forberedte en opplysningskampanje beregnet på det brede publikum. Det eksisterte en egen beredskapsplan i NKS i forhold til nyordningen med statstilskudd og for den nye videregående skole.

Hovedtyngden av de kurs og kursgrupper som NKS hadde, kom allerede inn under refusjonsordninger. Skolen regnet likevel med å nyte godt av nyordningen ved at den ville trekke nye elever til kurs som ennå ikke var refusjonsberettigede (f.eks. kurs i markedsføring, arbeidsledelse). Tilskuddsordningene ville også føre til at elever tok flere kurs og til nye elever til frittstående enkeltkurs.# Se notat om beredskapstiltak vedrørende statstilskudd til brevundervisning, 03.09.74. De samme linjene finnes i en rekke dokumenter til styremøter for undervisningssektoren i Ernst G. Mortensen & CO i 1974.

Perspektivet var at hele brevundervisningssektoren i samfunnet ville styrkes:

«Ser man på brevskolene under ett i sammenligning med øvrig voksenopplæring, vil den nye refusjonsordningen bety en klar styrking av brevundervisningen i forhold til andre undervisningsformer.»

Også Norsk brevskoleforbund stod for en aktiv markedsføring av de nye statstilskuddsreglene. «Fra 1. juli 1975 er brevundervisning meget rimelig, i visse tilfeller helt GRATIS!» var tittelen på en brosjyre.

Men samtidig som disse ordningene ble sett på som en mulighet, var det klar engstelse å spore overfor konsekvensene av dem, ikke bare i NKS, men i hele brevskolemiljøet. Alt i oktober 1973 hadde Norsk brevskoleforbund satt ned en komité som gikk nærmere gjennom forslagene til støtteordninger i St.meld. 118 (1972–73). Utvalget pekte på en rekke uklarheter i stortingsmeldingen.# Referater fra debatten internt i NKS og i NBFs statsstøtteutvalg, NKS Arkiv. Den gav blant annet rom for ulike tolkninger av hva som lå i refusjon knyttet til gjennomføringsgrad av et kurs. I NKS ble det pekt på en rekke problemer med oppgjørsform, praktisering av skillet mellom offentlig eksamen og annen eksamen og mellom studier med og uten sikte på offentlig eksamen. Konkret viste NKS til at mange enkeltkurs som gikk inn i eksamensforberedende kurssammensetninger, ofte ble gjennomgått uten sikte på selve eksamen. Ja, det ble til dels reist sterk tvil om hvor gjennomtenkt selve begrepsapparatet i stortingsmeldingen var. Hva falt egentlig inn under begrepet «det offentlige skoleverk», hva var «offentlig eksamen» og hva var studier «med sikte på» slik eksamen?

Det var i det hele en viss frykt i brevskoleverdenen for at noe ville gå galt når støtteordningene skulle praktiseres. Og det gjorde det, som vi skal se senere.