5 Vekst i ly av utdanningseksplosjonen (1955–1965)

Næringslivet – lite interessert i samarbeid

Som nevnt tidligere hadde NKS i de første fredsårene skaffet seg et godt utgangspunkt for å drive kurs i samarbeid med næringslivet. For det første hadde skolen styrket kontakten med industrien gjennom samarbeid med bedriftsskoler og kursvirksomhet innen produksjonsutvalgene. For det andre hadde skolen alt under krigen innledet et samarbeid med bransjeorganisasjoner gjennom kurset for detaljhandelen. Men på begge områdene ble 50-årene problemfylte.

Bransjeopplæring

I årene like etter krigen ble samarbeidet med bransjeorganisasjonene styrket. I 1949 inngikk NKS og Norges Farvehandlerforbund en avtale om opplæring av butikkpersonale, og 246 elever meldte seg. To år senere utarbeidet skolen et kursopplegg for Norges Apotekerforbund og Norges Tekniske Apotekerpersonales Forening. Samtidig laget skolen et tilbud for ansatte i Manufakturkjøpmennenes Landsforbunds medlemsbedrifter, og i 1953 utformet den et grunnkurs i reklame for Norges Salgs- og Reklameforbund.

Fra 1949 fikk de ansatte i fargehandelen tilbud om opplæring gjennom NKS.

I begynnelsen hadde bransjekursene stor oppslutning. Høsten 1952 var det 800 deltakere bare i kursene for manufakturhandelen. Forventningene innen NKS var store. Men utviklingen gikk i en helt annen retning enn hva skolen hadde håpet på. I 1956 var tallet på deltakere i samtlige bransjekurs minsket til 80. Av disse var 68 apotekteknikere. To år senere var det i alt bare 20 bransjekurselever igjen.# Statistikk. «Brevskolerådet», NKS Arkiv.

Tilbakegangen for bransjekursene skyldtes i først og fremst at NKS var kommet inn i bransjer med et stort opplagret opplæringsbehov, som raskt ble dekket. Direktøren i Manufakturkjøpmennenes Landsforening, Sigurd Jacobsen, uttalte til «Brevskolen» i 1954 at kurset for hans bransje ble lansert for «å innhente det forsømte». Mange nye hadde blitt ansatt i manufakturhandelen etter krigen uten å få opplæring. Butikkene hadde dessuten slitt med et lite og strengt regulert vareutvalg. Men fra 1950 ble det lettere å importere varer, og det dukket dessuten opp en rekke nye kvaliteter og varetyper som verken de nyansatte eller de vel etablerte ekspeditørene kjente. Derfor var det nødvendig å få til et bransjekurs.

Etter et par år hadde imidlertid NKS tatt seg av de største toppene, og tilsiget av nye medarbeidere i manufaktur og andre bransjer var ikke så stort at deltakerantallet lot seg opprettholde. For de apotekansatte innebar det lønnsopprykk å gjennomføre kurset, og dette ble en ekstra stimulans til at mange av de som hadde vært ansatt lenge, fullførte kurset i løpet av kort tid.

Rasjonaliseringsbevegelsen i norsk industri

I løpet av de par første årene etter krigen lanserte NKS brevkurs i bl.a. «Bedriftsorganisasjon», «Arbeidsledelse og personalforvaltning», «Arbeidsstudier» og «Produksjonsplanlegging». Disse kursene kom raskt til å innta en dominerende plass blant NKS’ nye industrikurs.

Tidligere hadde skolen hatt kurstilbud, som i motorlære og møbeltegning, som dels var innrettet på utdanning for å utføre industrielt arbeid. Med de nye industrikursene ble imidlertid tyngdepunktet forskjøvet fra opplæring i tekniske ferdigheter til opplæring i organisering av arbeidsprosessene. NKS grep dermed inn i en av de viktigste prosessene i norsk arbeidsliv i disse årene: arbeidet for å fremme rasjonaliseringstanken og bedre produktiviteten i norsk industri.

Tidsstudier.

Som nevnt i kapittel 3 var rasjonaliseringsarbeidet så vidt kommet i gang alt i mellomkrigsårene. Gjennom den virksomhet Bernhard Hellern drev innen NKS på slutten av krigen, ble også NKS en aktør i denne prosessen. Den gjenreising landet stod overfor etter krigen, gjorde rasjonaliseringstanken mer aktuell enn noen gang. Målet med den økonomiske politikken var, som det heter i Einar Gerhardsens tiltredelseserklæring høsten 1945, å «utvikle og utnytte rasjonelt og fullstendig alle landets produktive krefter i samsvar med den produksjonsteknikken moderne vitenskap har gjort mulig».# Siterte etter Benum 1985. s. 37.

Arbeidsforenkling (Brevskolen 1959.)

Ikke minst fikk rasjonaliseringsbevegelsen større tyngde. Å forbedre produktiviteten var et hovedmål i regjeringens industripolitikk. Industriforbundet engasjerte seg sterkt, og arbeiderbevegelsen gikk med i arbeidet for fullt. Disse kreftene spilte sammen. I 1947 inngikk LO og NAF en samarbeidsavtale om å drive arbeidsstudier, og på arbeidsplassene bidrog produktivitetsarbeidet til å skape en felleskapsfølelse mellom arbeidsgiver og arbeider. Delegasjoner fra begge parter i arbeidslivet reiste til USA for å studere rasjonaliseringen innen amerikansk industri. Også «Brevskolen» brakte reportasjer fra USA, rasjonaliseringsarbeidets Mekka.

Rasjonaliseringsarbeidet rettet seg dels mot den enkelte arbeider for å få ham eller henne til å utføre arbeidet mer effektivt. Men først og fremst bestod det i å finne bedre måter å organisere hele arbeidsprosessen på. Målgrupper for NKS-kursene var arbeidsledere, formenn og til dels bedriftsledere i mindre bedrifter. En annen gruppe var personalsjefer og andre medarbeidere innen personalforvaltning. Personalfunksjonærer var en ny yrkesgruppe som vokste fram etter krigen, og som stod uten utdanningstilbud inntil de på 50-tallet gikk sammen om å danne personalgrupper for å utvikle sin egen kursvirksomhet.# Bygger bl.a. på samtaler med tidligere personalsjef ved Drammens Glassverk, Ellis Olsen. som tok initiativ til å danne landets andre personalgruppe i Drammen rundt 1950. De manglet erfaringer i hvordan personalarbeid og personalopplæring burde drives. Personalforvaltningen ble for NKS den instans i en bedrift som skolen henvendte seg til for å spre sin kursinformasjon.

Nøkkelpersoner i rasjonaliserings bevegelsen innen bedriftene var ofte arbeidere som tok skrittet inn i en mellomstilling mellom bedriftsledelse og produksjonsarbeidere. NKS førte dermed med sine nye kurs for industrien videre en gammel tradisjon, nemlig skolens appell til «oppdriftspersoner» om å ta kurs for å forbedre sin sosiale posisjon.

Mye skrik og lite ull?

Industrikursene til NKS fikk en svært god start. I 1949 henvendte skolen seg gjennom brev til 4600 bedrifter. Blant andre reiste Hans M. Wivestad dette året rundt og besøkte et hundretalls bedrifter i hele Norge med sikte på å få satt i gang studiearbeid vesentlig innen drifts- og yrkesøkonomi. Samme år fikk NKS nesten 2000 elever ved 190 bedrifter.

Oppslutningen hadde imidlertid sammenheng med den avtale skolen hadde inngått med AOF om å drive studiearbeid i produksjonsutvalgene. Som nevnt tidligere overtok Folkets Brevskole dette arbeidet, og oppslutningen om industrikursene til NKS falt raskt til rundt 300. Først på slutten av 50-årene passerte elevtallet 500.

Dette var riktignok ikke noe ubetydelig antall, og NKS kom til å yte et viktig bidrag i opplæringen ved flere bedrifter. Blant annet samarbeidet skolen med bedrifter som Hadeland Glassverk, A/S Hafslund, Berger Langmoen i Brummundal og Saugbruksforeningen i Halden. NKS utgjorde sammen med andre brevskoler, særlig Folkets Brevskole, og institusjoner som Statens Teknologiske Institutt og Norsk Produktivitetsinstitutt, et nett av institusjoner med undervisningstilbud i fag som stod sentralt i rasjonaliseringsbevegelsen.

Likevel opplevde NKS deltakerantallet på industrikursene ut over i 50-årene som skuffende svakt. Det var liksom noe som ikke stemte, uten at skolen helt visste hva. Oppslutningen om konkurrerende institusjoner var i alle fall ikke hele forklaringen. Trolig var årsaken å finne i prosesser som skjedde i de enkelte bedrifter, men som ikke var så lette å få øye på i samtiden.

«Hvert firma sin bedriftsskole"

Strategien til NKS var at industrikursene skulle drives i samarbeid med bedriftenes egne bedriftsskoler. Under og like før den annen verdenskrig hadde bedrifter som Kværner og Christiania Spigerverk etablert egne bedriftsskoler hvor de drev opplæring av sine ansatte. Denne ordningen spredte seg raskt til en rekke andre bedrifter, og i 1952 var det 320 bedriftsskoler i landet.# NOS Undervisningsstatistikk. Bedriftsskolene ble ikke, som studievirksomheten i produksjonsutvalgene, drevet i samarbeid med fagbevegelsen. Det var dermed ingen grunn til å tro at erfaringene NKS gjorde med produksjonsutvalgene, hvor fagbevegelsen hadde valgt å satse på Folkets Brevskole, skulle gjenta seg i forhold til bedriftsskolene.

NKS så store muligheter i bedriftsskolene. NKS oppfordret alle bedrifter til å opprette egne bedriftsskoler. NKS’ oppgave var å være «bedriftsskolenes bedriftsskole». Om bedriftene syntes det ville være en uoverkommelig oppgave å opprette en egen skole, kunne de vite at muligheten lå like om hjørnet: «For tusener av bedrifter står i dag korrespondanseundervisningen som den eneste praktiske og faglige løsningen av opplæringsspørsmålet.»# Bilag til Arbeidsgiveren nr. 22, 1948. NKS skulle bidra med kursmateriell og retting av oppgaver i teoretiske fag, mens bedriftsskolen selv holdt instruktører når det gjaldt opplæring i praktiske ferdigheter.

Hadeland Glassverk var en av de bedriftene som opprettet bedriftsskole. I et par år før den ble åpnet i 1951 drev bedriften en intens opplæringsvirksomhet med glassverkets mest erfarne arbeidere som lærere i praktiske fag, samtidig som det ble brukt kursmateriell fra NKS. Tanken var å trekke NKS inn også i bedriftsskolen. Men etter hvert som bedriftsskolen ble utbygd og fikk en tjenlig form, utviklet glassverket selv undervisningsopplegg i de fleste fagene. Behovet for brevskolen ble mindre parallelt med at bedriftsskolen ble bedre. Det samme var for øvrig tilfelle ved finske glassverk, som var inspirator for opplæringen man drev ved Hadeland.# Amdam. Hanisch og Pharo 1989, s. 189f. Det kan tyde på at satsingen på bedriftsskolene var et tveegget sverd for NKS. Den gav resultater i begynnelsen, men innebar at NKS gjorde seg selv overflødig dersom skolen gikk bra.

Og om ikke dette var nok, så gikk det også tilbake med bedriftsskolene i Norge i andre halvdel av 50-årene. Mens det hadde vært 363 bedriftsskoler i 1954/55, var det fem år senere bare 255.# NOS Undervisningsstatistikk.

Årsakene til denne tilbakegangen er ennå ikke undersøkt. Men mye tyder på at det var mindre interesse for opplæringsspørsmål innen industrien i disse årene enn i slutten av 40-årene og begynnelsen av 50-årene. Etter ti år med sterk økning i industriproduksjonen ble veksten langt mer moderat i andre halvdel av 50-årene. For første gang etter krigen fikk industrien avsetningsproblemer, og under det største tilbakeslaget i 1957/58 opplevde landet en viss arbeidsledighet. Siden krigen hadde det vært vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, og det stramme arbeidsmarkedet stimulerte bedriftene til å drive opplæring dels for å lære opp og holde på de nyansatte, dels for å bedre produktiviteten. Men når dette presset opphørte for en periode, synes mange bedrifter å ha mistet et insitament til å drive opplæring, og opplæringsarbeidet ble trappet ned.# Dette var tilfelle ved Hadeland Glassverk, se Amdam. Hanisch og Pharo 1989, s. 191.