5 Vekst i ly av utdanningseksplosjonen (1955–1965)

Med NKS på de sju hav

En gruppe som drog mindre nytte av det offentlige skoletilbud, var sjømennene. På land hadde de muligheter til å gå på en av de mange sjømannsskolene. Men de som i begynnelsen av 50-årene ønsket å bruke fritiden til utdanning, hadde få muligheter til å skolere seg om de ikke leste på egen hånd. Det gjorde også noen, men de var ikke mange. Allerede før annen verdenskrig var det flere sjømenn blant NKS’ elever, og i 1952 bestilte 108 sjømenn brevkurs gjennom Statens Velferdskontor for Handelsflåten. Langt flere – 435 – bestilte imidlertid lærebøker og leste på egen hånd, mens hele 1489 forsøkte å lære vesentlig engelsk ved hjelp av grammofonplater.# Opplysninger om sjømenn som brevelever er hentet fra Boyesen 1964 s. 179-188 hvor ikke annet er angitt.

Mange tok brevkurs for å få større utbytte av oppholdet i fremmede havner. Her ligger Corona fra Haugesund i New York.

Også i utdanningen av sjøfolk ble NKS og andre brevskoler midt på 50-tallet trukket inn i et nærmere samarbeid med myndighetene for å løse oppgaver som den offentlige sektor selv ikke påtok seg. 25. mai 1954 inngikk NKS og to andre brevskoler en avtale med Velferdskontoret om å bedre utdanningsmulighetene for sjømenn i utenriksfart. Velferdskontoret var finansiert dels ved statlige bevilgninger og dels gjennom bidrag fra norske redere. Kontoret betalte 30 % av hva brevkursene kostet, NKS gav 20 % rabatt, og sjømennene betalte selv den resterende halvpart.

Ordningen førte til en kraftig vekst for brevundervisningen til sjøs (se figur 5.3). Brevundervisning ble den dominerende undervisningsmetoden blant sjøfolk. Mens et klart mindretall hadde valgt korrespondansemetoden først på 50-tallet, utgjorde brevkursene 60 % av elevinnmeldingene gjennom Velferdskontoret i 1958 og 72 % i 1962.

Figur 5.3. Brevkurselever innmeldt gjennom Statens velferdskontor for handelsflåten. De fleste av elevene tok et NKS-kurs.

Kilde: Statistikk. NKS og Boyesen 1964.

Et år etter at avtalen var inngått, kunne Carl L. Mortensen meddele skolens ansatte på et orienteringsmøte at NKS hadde fått 891 elever fordelt på ca. 500 båter: «Vi har altså elever på så å si halvparten av handelsflåtens båter.» I 1957 hadde skolen fått innmeldinger fra sjøfolk på 900 båter. NKS ble den suverent største brevskolen innen handelsflåten, og skolen hadde grovt regnet 2/3 av alle brevelever som meldte seg inn gjennom Velferdskontoret. Arbeidet med sjømannskursene skapte ellers ringvirkninger ved at skolens læremateriell for sjøfolk ble solgt både til navigasjonsskoler, maskinistskoler og til skoleskip.

Utdanning for fremtiden eller fritiden?

Spredt over hele verden satt sjømenn på frivakter og arbeidet med studiemateriell fra NKS. Skolen utarbeidet en egen skoleplan for sjøfolk, som ble sendt ut til skip gjennom Velferdskontoret og sjømannskirkene. Det ble dessuten laget en rekke spesialkurs, som «Vi går om bord», «Navigasjon», «Skipsmaskinlære», «Lastelære» og «Radar til sjøs».

De mest populære kursene var fremmedspråk, med engelsk som en god nummer en etterfulgt av spansk (se tabell 5.2).# Tabell 5.2 viser fordelingen ved samtlige brevskoler som var med i ordningen, men statistisk materiale fra NKS viser at fordelingen av NKS-elevene falt sammen med det generelle bildet.

Tabell 5.2 Studieemner innen handelsflåten (elever og prosentfordeling)

1954

1955

1956

1957

1958

Grunnfag (elementær norsk, regning, matematikk, fysikk)

232

705

574

637

681

10 %

22 %

15 %

14 %

15 %

Forkurs (kvalifisere for opptak ved fagskoler)

23

59

206

266

216

1 %

2 %

5 %

6 %

5 %

Sjømannsfag (yrkesfag med dir. tilknytning til sjømannsutdannelsen)

105

371

290

338

330

4 %

12 %

7 %

7 %

7 %

Fremmede språk (engelsk ca. 75 %)

1930

1715

2089

2338

2275

80 %

53 %

53 %

52 %

51 %

Andre fag

122

353

801

951

996

5 %

11 %

20 %

21 %

22 %

Totalt

2412

3203

960

4530

4475

Tabellen omfatter både elever og brukte brevkurs, lærebøker og grammofonplater som læremiddel. Innen gruppen «andre fag» ugjorde hobbykursene den største undergruppen i 1958.

Kilde: St.meld. Nr. 104 (1958): Årsoversikt fra Statens Velferdsråd for Handelsflåten 1958.

Særlig populært var NKS-kurset «Engelsk for sjøfolk». Språkkursene gav ingen formell kompetanse. Det betyr at de fleste brevelevene betraktet brevundervisningen som en egnet metode for å skaffe seg kunnskaper som kunne gjøre den daglige tilværelsen lettere, enten det nå dreide seg om omgangen med utenlandske sjømenn på samme båt eller opphold i fremmede havner. Bare et mindretall benyttet mulighetene til å styrke kompetansen i sjømannsfag eller å ta forkurs til fagskoler på land. I slutten av 60-årene tok bare 5 % av brevelevene til sjøs fag med direkte tilknytning til sjømannsyrket.# Innstilling 1969 s. 32.

Til tross for oppsving i brevundervisningen til sjøs ble det likevel snart klart at undervisningstilbudene bare omfattet et lite mindretall av sjøfolkene. En innmeldingsprosent på rundt 30, som M/S Luksefjell og MIT Ross Sea hadde i 1956, var uvanlig godt.# Brevskolen nr. 3, 1956. Skoleåret 1961/62 reiste Dagfinn Skår, som var knyttet til Rederforbundet som opplæringssjef, på oppdrag for Velferdskontoret rundt i europeiske havnebyer og var med skip i fart for å samle erfaringer om undervisningsopplegget. Han kunne berette om stor frafallsprosent og gav et heller dystert bilde av hvilken virkning tiltakene hadde.# Skårs rapport fra reisen og Skårs notat fra mai 1968 om «Utredning om voksenopplæringsspørsmål til sjøs», NKS Arkiv.

Arbeidet om bord kunne være hardt og varmen intens. Dette gjorde det ikke alltid så lett å følge brevundervisningen etter planene.

Det var flere grunner til at brevundervisningen ikke fikk det samme omfang til sjøs som i militærforlegningene. Brevkursene for sjøfolk var verken obligatoriske eller gratis, selv om rabatten var stor. En annen viktig grunn lå i selve livssituasjonen til sjømannen. Etter Skårs oppfatning kunne det «neppe være tvil om at isolasjon er den viktigste, yrkesbestemte grunn til at sjømannen undertiden kommer til kort i sine studier». Vaktordninger og til dels ekstrem varme kunne ofte føre til at brevoppgavene ble liggende uløste. En tredje årsak til manglende oppslutning lå i det forhold at læringen var knyttet til postgangen. Ikke sjelden ble brev fra brevskolene forsinket fordi båter ble omdirigert til andre havner mens de var i fart.# Innstilling 1969 s. 32.

Den store konsentrasjonen om språkkurs som ikke gav formell kompetanse, tyder på at sjømennene ikke hadde de samme mål med opplæringen som soldatene. For sjøfolk var det ikke snakk om å skaffe seg opplæring og kunnskaper med sikte på et yrkesliv som ventet etter en bestemt dato, men heller om å gjøre sin situasjon i øyeblikket lettere. Tidspresset for en sjømann som hadde planer om å seile ute resten av livet, ble ikke det samme som for en soldat som bare gikk og ventet på å dimittere. Dessuten kunne ikke brevskolemetoden legges til rette på samme måte til sjøs som i forlegningene. Riktignok fikk elever i handelsflåten toveis-kommunikasjon med brevskolen. Men det lot seg ikke gjøre å få til det samme undervisningsopplegg som soldatene hadde, med oppgaveløsing i klasserom under tilsyn. Både den hjelp og den kontroll slik klasseundervisning innebar, manglet for sjøfolkene.

Kantinen i Sørkedalsveien, 1959, fru Strand. (NKS)