4 Mot en ny posisjon innen utdanningssystemet (1945–1954)

Utdanningens blandingssystem

Det er sagt om utviklingen av norsk skole i det første tiåret etter krigen at den var preget av gjennomføring og samordning. Dels la myndighetene vekt på å gjennomføre de reformer som var vedtatt på slutten av 1930-årene, men som krigen hadde satt en stopper for. Disse omfattet både folkeskolen, yrkesskolen, lærerskolen og framhaldsskolen. Og dels ble det arbeidet for å samordne de ulike skoleslagene bedre. Det var denne oppgaven Samordningsnemnda skulle sørge for å få gjennomført. Denne perioden med gjennomføring og samordning ble etterfulgt av en ny reformperiode fra midten av 50-årene.# For en generell oversikt over norsk skolehistorie etter 1945, se Telhaug 1986 og Dokka 1988.

Samordningsnemnda skulle bl.a. sørge for at de reformene som var vedtatt i 1940 for yrkesskolen, ble satt ut i livet. Her får en lærling instruksjon i hvordan en motor skal repareres.

En slik beskrivelse tegner et dekkende utdanningshistorisk bilde av hovedlinjen i etterkrigstiden, men samtidig rommer den mange nyanser. I den første perioden med gjennomføring og samordning skjedde det også nydannelser og reformer som ikke hadde rot i 30-årenes skolepolitiske lovarbeid, blant annet gjaldt dette forholdet mellom offentlig og ikke-offentlig utdanningssektor.# Her blir begrepet ikke-offentlig utdanningssektor brukt om institusjoner med eller uten offentlig støtte, men som andre enn stat, fylke eller kommune eier (dvs. privatpersoner, organisasjoner, bedrifter og selveiende stiftelser).

Husmorskolene var et av de skoleslagene hvor det offentlige økte sitt engasjement i årene etter den annen verdenskrig.

I årene før krigen hadde NKS, som så mange andre private skoler, nærmest levd sitt eget liv på siden av det offentlige utdanningssystem. Utfallet av striden om en statlig brevskole skulle imidlertid bli at NKS og de andre brevskolene ble trukket inn i et tettere samspill med de offentlige myndigheter.

Brevskoleloven av 1948

Selv om mindretallet i Samordningsnemnda gikk mot forslaget om å opprette en statlig brevskole, var det – som flertallet – for større offentlige kontroll med brevskoleundervisningen. Den oppslutning brevskolene hadde, og den betydning brevskolene ville kunne ha for å nå ut til nye utdanningssøkende, tilsa at et slikt engasjement var ønskelig.# Innstilling 1948 s. 37ff. Også NKS ønsket offentlige kontrollinstanser for å rydde ut de mer useriøse brevskolene som hadde vokst fram under krigen.# Div. brev, «Statens Brevskole».

Resultatet ble at myndighetene engasjerte seg i brevskolesektoren – ikke ved å opprette en egen skole, men gjennom en lov om brevskoler av 12. november 1948.# Ot.prp nr. 46 (1948).

Med denne loven sikret myndighetene seg kontroll over brevskolene ved at brevkurs skulle godkjennes før de ble satt i gang. Brevskolene på sin side fikk fortsette virksomheten som før. Av de politiske partiene på Stortinget var det bare Høyre som gikk mot denne loven.# 0delstingstidende 1948 s. 741-751; Lagtingstidende 1948 s. 152-159. Fra å bli oppfattet som en trussel mot de private brevskolenes livsgrunnlag var nå staten på vei til å bli en støttespiller som skulle garantere brevskolenes kvalitet.

Man fikk en ordning som gjorde planen om en statlig skole mindre aktuell. Det var dette Bent Røiseland fra Venstre hadde satset på da han i Lagtinget støttet tanken om en brevskolelov. Begrunnelsen var at han ville hindre opprettelsen av en statlig brevskole:

«Eg meiner at når vi no får desse tilhøva inn under og i lovlege former, og publikum får trygd, skulle det vera så mykje mindre grunn for staten til å leggja seg bort i det. ta over det heile og skipa brevskular.» # Lagtingstidende 1948 s. 157.

Samtidig ble båndene til myndighetene styrket ved nye støtteordninger for brevelever, noe vi skal komme tilbake til i neste kapittel. En tilsvarende utvikling fant sted innen andre skoleslag hvor den offentlige sektor hadde stått svakt. Lov om folkehøyskolen av 1949 sikret statsstøtte til skoler som var godkjent. Dessuten ble den siste ikke-offentlige lærerskolen, Oslo Lærerskole som var drevet av Indremisjonen, overtatt av staten. Også innen husmorskolen og tekniske fagskoler ble det offentlige engasjement styrket.# Sunnanå 1984.

Bladet Brevskolen brakte ofte reportasjer om nye yrker og om hvilken utdanning som krevdes for disse yrkene. I 1947 ble flyvertinnene presentert.

Arbeidet med å samordne de ulike skoleslagene i de første årene etter krigen omfattet med andre ord ikke bare den offentlige sektor. Det gikk dessuten ut på å knytte den ikke-offentlige sektor nærmere til den offentlige. Samordningsarbeidet hadde således også et reformelement. Både når det gjaldt brevskolene og folkehøyskolene var denne integrasjonen regissert av Samordningsnemnda.# For en oversikt over Samordningsnemndas arbeid, se for eksempel Berge 1960 s. 35ff.

I mindre grad enn tidligere kunne man fra nå av snakke om at landet hadde to utdanningssektorer. Skillelinjer ble utvisket, og det er mer på sin plass billedlig talt å si at den offentlige sektor strakte sine fangarmer inn i den ikke-offentlige sektor. Private skoler forble riktignok ofte – som NKS – private, men de var på en helt annen måte enn tidligere en del av et utvidet utdanningssystem. De levde i mindre grad enn før på siden av det offentlige, og de ble i stedet innlemmet i en bredere utdanningspolitisk tenkning og planlegging.# Noen hovedlinjer i forholdet mellom offentlig og ikke-offentlig utdanningssektor etter 1945 er behandlet i Amdam og Lorentzen 1989.

Innen samfunnsvitenskapen bruker man begrepet blandingsøkonomi om et økonomisk system der offentlige og private bedrifter sameksisterer.# Se for eksempel Hernes 1978 s. 48. Ut fra dette perspektivet kan man snakke om at NKS og de andre brevskolene ble delaktige i et utdanningens blandingssystem. Som private institusjoner ble de trukket inn et nettverk av utdanningsinstitusjoner, som riktignok var overveiende offentlige, men som ble betraktet som et helhetlig, utvidet utdanningssystem.

I en sosialdemokratisk tenkemåte kan blandingssystemer være en praktisk måte å utnytte eksisterende ressurser på for å oppnå ønskede resultater. Ordningen med brevskoleloven understreker de pragmatiske sidene ved Arbeiderpartiets sosialisme etter krigen, og den kom på en tid da sosialisering som et generelt middel for å oppnå samfunnsmessig styring var i ferd med å bli svekket innen Arbeiderpartiet.# Bergh 1987 s. 203.

Annonse i Brevskolen 1947.

Elverum-skolen

Vedtaket om brevskoleloven kom på et tidspunkt da NKS allerede hadde begynt å bygge ut kontakter med offentlige skoler på det lokale plan. Etter modell fra de svenske «Robertsforsskolene« ble Elverum lærlingskole opprettet i samarbeid med NKS i januar 1947. Tidligere forsøk på å opprette lærlingskole i Elverum hadde ikke ført fram, dels på grunn av store avstander mellom hjem, skole og arbeidsplass. Kommunen stilte seg positivt til å inngå et samarbeid med NKS. Også innen Yrkesopplæringsrådet ble ideen om en kombinert løsning godt mottatt. Oddvin Øverlid, medlem i Plankomiteen for yrkesskolene, hadde alt i 1945 gått inn for å trekke NKS inn i lærlingskolen, ettersom «NKS har undervisningsbrev i fleire fag der Yrkesopplæringsrådet enno ikkje har gjeve ut yrkeslære«. I august 1947 godkjente Kirke- og undervisningsdepartementet opplegget som en forsøksordning.# Dette avsnittet bygger på Brevskolen 1946-1950 og Yrkesopplæring nr. 2, 1951 og nr. 8, 1964.

Elektronmultiplikatoren (radiorør) med en forsterkning på 300 000 000. (Brevskolen 1946.)

Undervisningsmateriellet var brevkurs fra NKS, som Yrkesopplæringsrådet hadde godkjent. Arbeidsgiverne betalte kursheftene, mens kommunen og staten betalte driften av skolen. I 1948 hadde skolen 62 elever.

Tilsvarende ordninger ble forsøkt andre steder, også i noen framhaldsskoler. Ved Blaker framhaldsskole gjennomgikk for eksempel de kvinnelige elevene et kurs i kostlære fra NKS som en del av undervisningen. Disse tiltakene var med på å trekke NKS i retning av et mer positivt syn på det offentlige som samarbeidspartner. og de var forløpere til kombinertundervisningen som slo gjennom i 1960- årene.

Utdanningens blandingsadministrasjon

Til å administrere den godkjenningsprosedyre brevskoleloven la opp til, ble det fra 1949 opprettet et brevskoleråd. Rådet bestod av fem representanter fra myndigheter og brevskoler. Rådets første formann var Hjalmar Helgesen, som hadde startet debatten om en statlig brevskole. Et annet medlem var Solveig Gran Andresen. Hun hadde arbeidet ved NKS før hun ble skolestyrer ved Folkets Brevskole etter Øyvin Semmingsen. Vararepresentant for Solveig Gran Andresen var Ingeborg Lyche fra NKS.# De øvrige medlemmene var rektor Erik Eriksen, skolestyrer Per Nøstbø og husstellærer Birgit Ørud.

Brevskolerådet ble en form for blandingsadministrasjon, som ifølge Gudmund Hernes er «det politisk-forvaltningsmessige styringssystem som har vokst fram med blandingsøkonomien, og innebærer en tiltakende sammenfletting av den offentlige og private sfære».# Hernes 1978 s. 49. Hernes hevder videre at hvor godt blandingsøkonomien fungerer, er et spørsmål om hvor godt blandingsadministrasjonen fungerer. Det viste seg raskt at NKS ikke hadde problemer med å få sine kurs godkjent, og samarbeidet med Brevskolerådet ble av ledelsen i NKS flere ganger karakterisert som «tilfredsstillende».

Allemannsbilen, omtalt i Brevskolen 1953.

To andre populære småbiltyper: ovenfor Morris (engelsk) nedenfor Renault (fransk)

For NKS hadde det stor betydning at det satt folk, både i Brevskolerådet og i offentlige stillinger, med god kjennskap til NKS. Einar Boyesen hadde arbeidet ved NKS under krigen. Som ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet var han med på å bygge bro mellom NKS og myndighetene. Solveig Gran Andresen hadde som nevnt arbeidet i NKS. Hun var ikke bare en nyttig medspiller i Brevskolerådet; hun var også som leder av Folkets Brevskole med på å dempe de motsetninger som hadde vært mellom de to brevskolene i de første årene av Folkets Brevskoles historie. En tredje brobygger var Ingeborg Lyche, som sluttet ved NKS i 1950 for å bli byråsjef ved Kontoret for kunst og kulturarbeid. Dette kontoret lå under Kirke- og undervisningsdepartementet, og det hadde bl.a. som oppgave å administrere støtten til brevringer innen opplysningsorganisasjonene.

Solveig Gran Andresen hadde gjennom sin nye stilling i Folkets Brevskole forutsetninger for å kunne formidle de private brevskolenes holdninger til sentrale krefter innen Arbeiderpartiet. Dette kan ha medvirket til at en mann som Hjalmar Helgesen etter hvert fikk et mer positivt syn på de private brevskolene, og til at kontakten mellom ham og ledelsen innen NKS utviklet seg til å bli god.

Brevskoleloven, Brevskolerådet og et nettverk av kontakter på det personlige plan mellom NKS og tidligere NKS-ansatte hadde ført NKS inn i en ny posisjon overfor det øvrige utdanningssystem ved begynnelsen av 1950-årene. Det var skapt et nytt grunnlag for brevskoledrift i Norge. Dette skulle få stor betydning for NKS ut over i 50-årene.

NKS har skirenn for de ansatte ved Bærumshytta i 1954.

Ernst G. Mortensen ved 40-års jubileet i 1954.