4 Mot en ny posisjon innen utdanningssystemet (1945–1954)

Staten – trussel eller medspiller?

Den eventyrlige tilstrømningen som brevskolene opplevde under krigen, ble også registrert av krefter som tidligere ikke hadde engasjert seg i særlig grad i brevskolespørsmål. En av dem som i de første fredsmånedene kastet seg ut i diskusjonen om brevskolens plass i det norske utdanningssystem, var Hjalmar Helgesen, en fremtredende skolepolitiker innen Arbeiderpartiet og senere rektor for LO-skolen på Sørmarka.

Under krigen oppholdt Helgesen seg i Stockholm. Der skrev han i 1944 et debatthefte om skolen, som ble trykt sommeren 1945.

«Skolen for alle"

I Skolen for alle rettet Helgesen en flengende kritikk særlig mot yrkesutdanningen.# Helgesen 1945. De følgende sitater er hentet fra dette heftet. Utbyggingen av yrkesskolen var sørgelig forsømt. Dessuten hadde den tradisjonelle undervisningsformen med klasseromsundervisning og et tilstivnet forhold mellom lærer og elev ikke vært gjenstand for forandring – som så mye annet i samfunnet gjennom de siste hundre år. Resultatet var en skole som «ikke lærer eleven å arbeide effektivt». Stilt overfor store gjenreisingsoppgaver og behovet for utdanning innen næringslivet måtte det forandringer til. Her var det at brevundervisningen kom inn mente Helgesen: «Brevskolen er den store nyskapingen i skolestellet i moderne tid.» Korrespondanseundervisningen måtte bygges ut og integreres i det øvrige skoleverk.

I de første fredsårene ble mange overbevist om at brevundervisningen kunne brukes på mange fagområder. NKS lanserte i 1947 et kurs i flyteknikk, men som går fram av oppslaget fra Smaalenenes Amtidene 11. juni 1951, var det ikke alle som var like heldige. Bildet fra flykurset er hentet fra Brevskolen, 1947.

Overskrift fra Smaalenenes Amtstidende 1951.

Ønsket om å satse på brevundervisning var dels begrunnet med de resultater som de private brevskolene hadde oppnådd under krigen. Krigen var et vendepunkt for synet på brevskolesaken i Norge. Ved siden av at brevskolene fikk et bredere nedslagsfelt gjennom stadig å utvikle nye kurs og etablere kontakter med industrien, ble virksomheten mye mer lagt merke til innen politiske miljøer utenfor brevskolene. Brevskolene hadde vist seg å være et nyttig supplement til det øvrige skolestell, og disse erfaringene ble lagt til grunn for debatten om utformingen av skolevesenet.

For Helgesen smeltet erfaringene fra krigsårene sammen med særlig to grunntemaer som gikk igjen i samfunnsdebatten de første etterkrigsårene, nemlig behovene for rasjonalisering og demokratisering. Rasjonaliseringsspørsmålet kunne etter Helgesens oppfatning ikke bare begrenses til å gjelde produksjonslivet, men måtte også omfatte skolevesenet, og da kom man ikke utenom brevundervisningen. Denne undervisningsmetoden var den mest effektive metoden som fantes, hevdet han. Dessuten var brevundervisning «den billigste skoleformen i landet når en tar elevtallet og utgiftene pr. elev i betraktning». Ved å spare penger på denne måten kunne Norge få råd til å forsere skolereisingen og bygge ned barrierer som førte til skjev sosial og geografisk rekruttering til skolen. Skolen ville bli mer demokratisk.

Problemet ved de eksisterende brevskolene var imidlertid at de var private. De var skapt av «outsidere, av smarte journalister og forretningsfolk». Deres betydning som nyskapere ble riktignok rost. Men skulle man gjennomføre en storstilt satsing på brevundervisningen, satte den private eiendomsformen sine klare grenser. Man hadde ingen garantier for at de private skolene ville finne det lønnsomt å tilby kurs innen alle de fagområdene som var samfunnsmessig nyttige. Av denne grunn kunne oppgaven bare løses av det offentlige, hevdet Helgesen. Han foreslo derfor at det ble opprettet en statlig brevskole.

Offentlig eller privat skole?

Manglende tro på at private institusjoner var i stand til å løse viktige samfunnsmessige oppgaver på egen hånd, var karakteristisk for den politikk Arbeiderpartiet stod for i de første årene etter krigen. Plantenkning og økt offentlig engasjement var sentrale fundamenter som det nye Norge skulle bygges på. Det private initiativ alene var ikke nok.# Se f.eks. Bergh 1987 s. 214-220.

Helgesens initiativ fikk raskt oppslutning i Arbeiderpartiet. Kravet om å skape en statlig brevskole kom på partiets program allerede i 1945, og det satte samme høst ned en brevskolekomité hvor bl.a. Helgesen var medlem. Komiteen leverte i juni 1946 sin innstilling hvor den gikk inn for at Stortinget skulle opprette en statlig brevskole i løpet av 1946–47.# Instilling avgitt 20.6.1946, og Helgesen, Skjulstad: Notat vedrørende arbeidsområdet for Statens brevskole. Alle de siterte dokumenter i denne saken finnes i protokollen «Statens Brevskole», NKS Arkiv, hvor ikke annet er angitt.

Den nye skolen skulle ha en selvstendig hovedadministrasjon i Oslo, samtidig som den skulle samarbeide med skolevesenet lokalt. Skolen skulle favne langt bredere enn hva de eksisterende brevskolene gjorde. Den skulle ha linjer som spente fra elementær undervisning på folkeskolenivå til examen artium og yrkesutdanning, samt dekke organisasjonsarbeid og hobbyvirksomhet. Dette var en skisse som så å si var identisk med de tanker Helgesen hadde lagt fram i sin lille bok.

Planen fikk tilslutning fra flertallet i den bredt sammensatte Samordningsnemnda for skoleverket. I Samordningsnemnda fantes representanter fra alle politiske partier på Stortinget så vel som skolefolk fra ulike skoleslag. Nemnda ble opprettet i mars 1947 med ekspedisjonssjef Einar Boyesen som formann. Hovedoppgaven var å arbeide for en bedre samordning av de skoleslag som fantes i landet. Brevskoleundervisningen var et av de første spørsmål den tok fatt på, og i nemndas innstilling fra høsten 1948 gikk et flertall på 14 mot 8 inn for opprette en statlig brevskole.# Innstilling 1948.

I en rekke andre land hadde staten engasjert seg i brevundervisningen, og dette gav planene om en norsk statlig brevskole ekstra tyngde. Statlige brevskoler fant man ikke bare i Sovjetunionen, hvor disse var særlig godt utbygd. Også Australia hadde flere statlige brevskoler med undervisningstilbud som spente fra folkeskolen til universitetsnivå. Disse eksisterte side om side med private brevskoler. Det samme gjaldt i land som Canada, USA, Frankrike og New Zealand.

De offentlige brevskolene dominerte dessuten i det begynnende internasjonale samarbeidet mellom brevskoler. På den andre internasjonale brevskolekongressen i Lincoln, USA, i 1948 kom de fleste utsendingene fra offentlige brevskoler. Ernst G. Mortensen og undervisningssjef Emil Østlyngen fra NKS var de eneste deltakerne fra Norden. De oppsummerte at konferansen hadde viet liten plass til problemer som disse to var mest opptatt av. Mortensen hadde foreslått en sesjon om «The correspondence instruction and the state as regards state control, state support and nationalization.» Men forslaget vant ikke fram.# E.G. Mortensen til K.O. Broady 28.3.1947 og E. Østlyngen til C L. Mortensen 15.10.1948, Int. Corresp. Conf. 2nd», NKS Arkiv. Om brevundervisning i andre land, se Innstilling 1948 s. 14ff.

Kroken på døra for NKS?

Veien lå tilsynelatende åpen for en statlig brevskole i Norge. NKS følte seg presset, særlig fordi et av alternativene som ble nevnt, gikk ut på at den statlige brevskolen skulle overta all brevundervisning i Norge gjennom ekspropriasjon av de eksisterende brevskolene.# Notat 15.2.1948 og NKS til Samordningsnemnda 28.2.1948.

Denne tanken ble riktignok svekket etter hvert, men det var sterke krefter i gang for å få brevskolene til å selge frivillig til staten. Flertallet i Samordningsnemnda mente det ville være naturlig» for Statens Brevskole å tre i forhandlinger med de private brevskolene med sikte på frivillig salg.# Innstilling 1948 s. 34, 37. Kirke- og undervisningsminister Kåre Fostervoll foreslo faktisk overfor Carl L. Mortensen at staten skulle kjøpe alt utstyret til NKS, noe Mortensen avslo. Høsten 1948 ble Mortensen videre innkalt til et møte hos Samordningsnemndas formann, Einar Boyesen, der et annet medlem av nemnda, rektor Karsten Heli, spurte «direkte ... om NKS var villig til å overlate skolen til staten».# Internt NKS-notat mai 1950.

Til tross for innstillingen fra flertallet i Samordningsnemnda og Arbeiderpartiets dominerende posisjon i Stortinget, ble det ikke noe av planene om en statlig brevskole. Forslaget kom ikke en gang så langt som til Stortinget. I stedet ble forholdet mellom det offentlige og brevskolene regulert gjennom lov om brevskoler av 12. november 1948, en lov vi skal komme tilbake til senere. Men hvorfor ble ikke planen om en statlig brevskole satt ut i livet?

En nyttig støttespiller

Motstanden fra NKS og andre brevskoler hadde nok en viss betydning. NKS arbeidet aktivt bak kulissene for å få stoppet planen. Særlig fikk skolen stor nytte av den forbindelsen den hadde hatt med Einar Boyesen under krigen. Nå var han tilbake som ekspedisjonssjef i KUD, samtidig som han var formann for Samordningsnemnda. Fra denne posisjonen arbeidet han i nært samarbeid med NKS for å hindre en statlig brevskole. Det var han som stod i spissen for mindretallet i Samordningsnemnda i synet på en statlig brevskole. Det er ingen tvil om at han spilte en selvstendig rolle i denne prosessen. Mens hans visjoner om norsk skolevesen, som strakte seg videre enn bare til brevskolesaken, bar preg av de erfaringer han hadde gjort som NKS-medarbeider under krigen og den gode personlige kontakt han hadde etablert med Ernst G. Mortensen. Gjentatte ganger henvendte han seg til NKS for å få materiale til å utvikle sin argumentasjon i spørsmålet om en statlig brevskole. «NKS var konsulent for det dissenterende mindretall,» oppsummerte skolen noe senere.# NKS-notat mai 1950 og diverse brev mellom NKS og Boyesen.

Ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet, Einar Boyesen, var en nyttig støttespiller for NKS. Under krigen var han ansatt i NKS. Her deler han ut et elevstipend for NKS i 1944.

Selv om Boyesens standpunkt ikke vant fram i Samordningsnemnda, må man anta at tilhengerne av en statlig brevskole registrerte de motargumenter som kom fra en mann i hans stilling.

Boyesens hovedargument var at en statlig brevskole ville bli langt dyrere enn de kalkylene som tilhengerne bygde på.# Innstilling 1948 s. 36ff.Usikkerhet med hensyn til kostnader og elevtilgang synes også å ha vært en viktig grunn til at forslaget om en statlig brevskole ikke ble reist for Stortinget etter planen i 1948. Flertallet i Samordningsnemnda hadde på kort tid måttet justere ned sine prognoser fra 100 000 til bare 20 000 elever årlig.# NKS til Boyesen 13.12.1948. Og når elevtallet i de store brevskolene – som NKS – viste en stadig fallende tendens, var ikke dette akkurat noe godt argument for en storstilt offentlig satsing på det tidspunkt.

Ulike syn innen arbeiderbevegelsen

Et annet forhold som svekket planen, var at arbeiderbevegelsen ikke var så samstemt som man kunne få inntrykk av. Parallelt med at man utredet en statlig brevskole, pågikk også forarbeidet til opprettelsen av Folkets Brevskole. I den første tiden var det svært liten kontakt mellom disse to initiativene, og statsråd Fostervoll konstaterte at det var gjort «en stor organisasjonsmessig feil» da han fikk greie på hvor atskilt de to prosessene pågikk.# PM u.d. (1946) S. Nilsen og Ø. Semmingsen. Det utviklet seg nemlig snart til et motsetningsforhold mellom de to tiltakene da styret for Folkets Brevskole fryktet at opprettelsen av en statlig brevskole også ville ramme Folkets Brevskole.

Kurs innen personalopplæring opptok arbeiderbevegelsen sterkt i årene etter krigen. Dette er fra NKS’ jubileumsutstilling i 1954.

Man stod altså i den situasjon at det innen arbeiderbevegelsen var tatt to forskjellige initiativer som begge bygde på sentrale grunnideer innen arbeiderbevegelsen i årene etter krigen. Det ene gikk som nevnt ut på statlig drift. Det andre knyttet an til samvirketanken gjennom ideen om en brevskole sprunget ut fra fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner. Både statsdrift, offentlig regulering og samvirke ble sett på som ulike former for demokratisering av det økonomiske liv, som Arbeiderpartiet var så opptatt av i disse årene.# Bergh 1987 s. 214. Situasjonen var vanskelig, og det ser ut til å ha vært politisk umulig å sette en stopper for Folkets Brevskole. Diskusjonen innad i arbeiderbevegelsen kom derfor til å dreie seg om hvilken plass Folkets Brevskole skulle ha i forhold til en statlig skole.

Under et forsøk på å komme til enighet høsten 1946 gikk Helgesen med støtte fra Håkon Lie inn for en arbeidsdeling mellom de to: Folkets Brevskole skulle ta seg av folkeopplysning, mens den statlige skolen skulle ta seg av utdanning i samarbeid med gymnas, handelsskoler, yrkesskoler osv. Flertallet i styret for Folkets Brevskole med bestyreren Øyvin Semmingsen i spissen stilte derimot spørsmål ved selve behovet for en Statens Brevskole, og ville heller at staten skulle satse på å utvikle Folkets Brevskole. Både statsråd Kåre Fostervoll og stortingsmann – senere statsråd Lars Moen – gav overfor Folkets Brevskole uttrykk for at de også kunne tenke seg en slik løsning.# Innstilling fra styret for FB 26.11.1946; PM u.d. T. Skjulstad og H. Helgesen; PM u.d. S. Nilsen og Ø. Semmingsen.

Opprettelsen av Folkets Brevskole bidrog på denne måten til å skape usikkerhet om en statlig brevskole var den rette vei å gå for arbeiderbevegelsen. Dette medvirket til at forslaget om en statlig brevskole ikke ble reist for Stortinget. Formelt sett ble spørsmålet om en statlig brevskole bare utsatt, men i realiteten var saken avgjort. Samordningsnemnda fortsatte å arbeide med spørsmålet, og i 1951 ble et offentlig utvalg med Olav Sundet som formann oppnevnt for å gjøre et forsøk på å få til en offentlig brevskole. Utvalget forhandlet både med NKS, Landbrukets Brevskole og Folkets Brevskole om salg, men ingen av disse forhandlingene førte fram. Bestrebelsene ble oppgitt i 1953.# NKS notat sommeren 1951; referat fra styremøte i Landbr. Brevsk. 18.1.1952; notat H. Helgesen 19.2.1952.