Nye behov og store arbeidsfelter (1955—1960)

Videre samarbeid med institusjoner og organisasjoner

Den beretning vi nettopp har lest om nye former for studiearbeid, tør være av ganske særlig interesse. Både brevringer og arbeidsgrupper forutsetter jo et samarbeid i dobbelt betydning: selve arbeidsformen bygger på et samarbeid av flere personer, og jo våknere og mer interessert overfor den foreliggende oppgave hver enkelt deltaker i ringen eller gruppen er, desto bedre og rikere blir også arbeidsresultatet for hver især. Forutsetningen for slike arbeidsformer er et samarbeid, oppgaven drøftes i et levende samspill og samarbeid, og resultatet hva enten det foreligger som et samlet og samarbeidet svar på grunnlag av disse drøftelser eller det går inn til skolen som individuelle besvarelser av undervisningsbrevene, vil være preget av de synsmåter ringen eller gruppen har satt inn i diskusjonen på hvert møte.

Imidlertid vil mange også huske at vi tidlig ble oppmerksomme på skolens samarbeid med institusjoner og organisasjoner, yrkessammenslutninger og foreninger av mange slag, faglige, humanitære, økonomiske, ja til og med politiske. Også et slikt mangeartet samarbeid bygde på som en nødvendig forutsetning at begge parter så seg tjent med en slik ordning og derfor gikk positivt inn for en best mulig og helt ut samarbeidsvillig innsats. Når det gjaldt staten var det for skolen avgjørende at man direkte ønsket en lov om brevskoler, om adgangen til deres opprettelse, styrerens og lærernes ansettelse og kvalifikasjoner, om et kontrollorgan til å overvåke brevskolene og deres undervisning, og om reglementshjemmel for et slikt kontrollerende og rådgivende organs virksomhet. Av landets kommuner var det flere som ikke lenge etter freden ønsket samarbeid i undervisningen ved framhalds- og ved lærlingeskoler. Og endelig gikk landsomfattende organisasjoner og sentrale institusjoner inn for drøftelsen av viktige samfunns- og utdannelsesspørsmål og opplysningsvirksomheten omkring disse.

Etter det avbrudd i meget av dette som krigen hadde forvoldt, viste behovet seg snart for et utstrakt samarbeid; dette kunne etter hvert marsjere fram på stadig bredere front. Fra og med direktørens redegjørelse i januar 1956 på de halvårlige orienteringsmøter er «Samarbeid med offentlige institusjoner, organisasjoner, skoler etc.» et vektig parti av beretningen om skolens virksomhet i løpet av siste halvår. Først av alt kommer her forholdet til staten inn. Således får vi høre om Brevskolerådets inspeksjoner, dets godkjenning med eventuelle kritiske bemerkninger om innsendte kurser som er gransket m. m. Etter oppfordring fra rådets sekretær har dr. Østlyngen avgitt et forslag til retningslinjer for brevkursstatistikk. Det ble så drøftet sammen med Folkets Brevskole og Landbrukets Brevskole. Dette forslag sammen med et til endring av visse punkter i instruksen for rådets arbeid ble snart i det vesentlige godtatt. — Samarbeidet med departementets kontor for kunst og kulturarbeid har fortsatt i samme gode gjenge som før, intensivert som følge av den svære fremgang i NKS’s brevringvirksomhet. Også til Departementet for handel og skipsfart og til Statens Velferdskontor for Handelsflåten er forholdet det best mulige. Forkurs for styrmannsskolene er midlertidig godkjent som forberedelse for dem som søker opptaking ved de eksamensberettigede sjømannsskolers styrmannsavdeling; de fleste av 30 er meldt gjennom Velferdskontorets undervisningssektor under konsulent Reidar Huis ledelse.

Vi har tidligere nevnt samarbeidet med Norges Apotekerforening og Norges Tekniske Apotekpersonales Forening, som resulterte i organisert eksamen etter et ganske drygt og krevende Brevkurs for teknisk apotekpersonale (19 brev). Planene for kurset var godkjent av Helsedirektoratet, og det ble gitt økonomisk støtte av Sosialdepartementet.# Norges Tekniske Apotekpersonales Forening 1937—1962, s. 22.). Eksamen ble snart vel ansett, og tilslutningen til kursene økte. Her fikk elevene en pålitelig ajourføring av utviklingen på dette spesialfelt, til gagn både for apotekerne og deres personale, og de enkelte ble dessuten (fra 1. jan. 1959) honorert for bestått eksamen med ett lønnshakk opp i skalaen. I årene 1954—63 har det vært innmeldt 448 kurselever; av disse har 159 bestått avsluttende prøve. For tiden forberedes nye brev, da de sakkyndige mener det fortsatt er behov for dette kurset. Ikke minst kommer det stadig så mye nytt til at det er maktpåliggende å holde det tekniske personale å jour best mulig. Den første eksamen ble holdt i 1956, 13 kandidater bestod prøven.

I januar 1957 var det 10 år siden Elverum lærlingeskole ble opprettet etter en samarbeidsplan med NKS. I løpet av 1956 kom det innmelding fra i alt 16 slike skoler, derav 7 som man tidligere ikke hadde hatt kontakt med: Eidsvoll, Elverum, Fredrikstad, Hamar, Horten, Moss, Rena, Røros, Sandnessjøen, Skien, Steinkjer, Sunndal, Svolvær, Vadsø, Vennesla og Voss. Etter oppfordring av Norsk Studentsamband utarbeides Universitetsforkurs i matematikk, særlig aktuelt for innkalte vernepliktige som akter å studere realfag ved Universitetet i Oslo. Samarbeidet med Forsvarets Civilundervisning i Danmark — som ikke er obligatorisk — har økt betydelig da den nå er blitt gratis for deltakerne. Særlig er innmeldingene tallrike til Pedagogisk psykologi og Kjøleteknikk. Flygerkurs for A-sertifikat er utarbeidet i samarbeid med Norsk Aero Klubb og har fått 93 sivile og 46 militære innmeldte. Neste år var det 70 sivile og 72 militære innmeldinger. Likeledes må nevnes en endret avtale med Justisdepartementet om brevundervisningen for sivilarbeidere (militærnektere) som følge av en ny avtale med Forsvarsdepartementet. I nytt kurs Sjømannslære har undervisningskonsulent Hui og kontorsjef Hersson ved Velferdskontoret for Handelsflåten tatt aktiv del i utarbeidelsen. Mange av NKS-staben har holdt en rekke foredrag i forskjellige institusjoner og organisasjoner på ulike steder i landet, eksempelvis i Norsk Produktivitetsinstitutt, Norges Arbeidslederforbund, Statens kurs for arbeidsterapeuter og Norske Kvinners Nasjonalråd.

Til dels som følge av denne opplysningstjeneste om NKS-muligheter konstateres en stadig økning i innmeldingstallet fra bedrifter. Det har også forbindelse med aktiviteten i NKS’s interesse for handel og industri; alt ved nyttår 1960 forelå ferdig kursene Praktisk salgsarbeid og Vernearbeid i industrien. Snart kom også Transport og lagring, Regnskap og produksjon, Automatisering, Arbeidsfysiologi, Transistorteknikk, m. fl. I januar 1962 var utbyggingen av industrikursene kommet så langt at skolen kunne lansere et fullstendig kursopplegg for formenn: NKS formannskurs (brosjyren «Oppover i gradene»).

En avtale med Studieselskapet for Norsk Industri i forskningssenteret på Blindern vies en instruktiv omtale i Brevskolen.# 1960/1, s. 8—9.) Et hovedpunkt er samarbeid om utgivelse av spesialkurser for industrien; det første var Gaffeltrucken. Det samarbeides med Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråds Metallurgisk Komité om et brevkurs (16 brev) for formenn i denne industri. Det er truffet spesialavtaler med 3 nye organisasjoner: Statstjenestemannsforbundet, Landslaget for Norske Jordbruksklubber (4-H) og Norges Lotteforbund. I Studieselskapet for Personalopplæring er NKS representert; blant medlemmene er undervisningslederne ved en rekke av landets største bedrifter. Vi må også nevne samarbeidet med Norges Tekstilkjøpmenns Forbund, Norges Farvehandlerforbund og Norges Elektrohandlerforbund. Avtalen med hvert av disse forbund gjaldt brevkurs i vedkommende bransjes handel.

Vi nevnte ovenfor Norsk Studentsambands forslag om et kurs i matematikk. Vi har også tidligere vært inne på kurser som ikke universitetsmyndighetene direkte stod ansvarlige for, men som ble utarbeidet i forståelse med Universitetet.

Alt tidlig etter frigjøringen sendte skolen ut en grei folder om at den også hadde kurser som passer for studenter. «Gjennom NKS er det for mange mulig å spare inn noe av studietiden i Oslo. Dette gjelder ikke minst nå i hybelnødens tid. Kursene er aktuelle også for dem som er i Oslo.»

Flere av kursene ble til stor hjelp for mange studenter, selvsagt størst for dem som bodde fjernt fra Oslo og derfor vanskelig tålte utgiftene til studieopphold i Oslo før de etter forberedende prøver måtte ta fatt på selve studiet; flere av kursene var forresten så instruktive at mange ventet med å reise til Oslo til de gikk opp til vedkommende eksamen. Det kom senere kurser i logikk, psykologi og filosofiens historie til forberedende prøve og en spesialplan 8 «Kurser for studenter» i 1958.

Endelig må vi i forbindelse med direktør Mortensens samarbeidspolitikk peke på at han også her trofast fortsetter det vi har kalt den sosiale linje. Denne gang må vi si litt mer om hans interesse for fengslene. Den er ikke ny, men er tidligere bare så vidt streifet.

Saken har sin plass i skolens arbeidsprogram meget mer enn tretti år tilbake. Den 6. sept. 1930 leste man således i Arbeiderbladet: «Selve undervisningsmetoden: pr. korrespondanse, er jo nu både kjent og anerkjent som en billig og i alle deler god og hensiktsmessig form for å erhverve kunnskaper, og metoden er i første rekke beregnet på de mange som er bundet til sitt arbeide, og som ikke har råd og anledning til å opholde sig ved de skoler som gir muntlig undervisning. Den mest pålitelige kilde til bedømmelse av brevundervisningens resultater er de mangfoldige brev som Norsk Korrespondanseskole gjennom årene har mottatt fra takknemlige og begeistrede elever landet rundt.

Et brev, som blandt de mange har sin særegne interesse, er sendt skolens direktør fra førstelæreren ved Botsfengslet. Brevet, som er datert 1. august 1930, viser at skolen har elever også innenfor fengslets murer blandt fangene. Efter å ha omtalt to nyinnmeldelser til skolen, skriver vedkommende lærer: — — — «Idet jeg fratrer som førstelærer her og vender tilbake til Fagerborg middelskole, vil jeg gjerne si Dem, at De skulde bare vite hvilken glede skolens brev har bragt inn i den triste celle hos de tre gutter jeg før har innmeldt. Dette planmessige arbeid og de alltid usigelig kjærkomne brev har tendt håp i unge øine, og kanskje gitt avgjørende impulser til guttenes tilbakevenden til aktverdige forhold.

Jeg vil også, som den som har overvåket guttenes skolearbeid, uttale min beundring for skolens høie pedagogiske nivå og prise den som likefrem et genialt påfunn for slike som må sitte på straff.»

Herfra springer vi fram til 12. desember 1963. Da sender Botsfengslets undervisningsleder Leif Oftedal følgende redegjørelse for brevundervisningen der:

«Med sine henimot 300 innsatte fra alle landets kanter i alle aldre fra 18 til 70 år og med en variasjonsbredde i tidligere utdannelse fra ufullført folkeskole til avlagt embetseksamen byr Botsfengslet på store problemer når det gjelder fast organisert undervisning. Med små pengemidler, begrensede lærerkrefter og bare ett skolerom er det på langt nær mulig å etterkomme de ulike ønsker og behov for kunnskap. Hertil kommer alle de vansker som er en følge av selve fengselssituasjonen og det psykiske press den øver på hver enkelt. Under slike forhold er brevundervisning av uvurderlig betydning, og lærervirksomheten ved fengslet blir for en stor del konsentrert om grunnundervisning med sikte på at elevene lettere skal kunne nyttiggjøre seg brevkursene og få mest mulig ut av dem.

Botsfengslet har hatt elever som ved hjelp av korrespondanseskole har tatt realskole og artium, og mange har skaffet seg det nødvendige teoretiske grunnlaget til forskjellige svenneprøver og annen yrkesutdannelse.

Arbeidet med brevkurs har stor behandlingsverdi innenfor fengslet, ikke minst ved å lette den innsattes trykkende følelse av bortkastet tid og forspilt liv. De mange som har maktet å gjennomføre disse kursene, har ved målbevisst og utholdende arbeid utviklet sin karakter og personlighet, slik at de med større innsikt og økt selvtillit står bedre rustet til å møte livet utenfor murene.»

Undervisningslederen takker NKS for godt samarbeid gjennom mange år, og ønsker «fortsatt framgang på dette viktige område innen norsk pedagogikk».

Direktørens sosiale linje har i årenes løp utviklet seg til å omfatte praktisk talt alle kategorier av mennesker som sliter med sykdom eller handicaps og vanskeligheter av forskjellig art. Vi nevner: tuberkuløse, revmatikere, vanføre, invalider, døve og tunghørte, blinde, yrkesvalghemmede, alkoholikere, narkomane og fanger. Skolen har fått utallige beviser på at stønaden (halv friplass) til kursvirksomhet har hatt den største betydning i en vanskelig situasjon — ikke bare økonomisk, men også moralsk. Mange elever har gjennom sine brevstudier lagt grunnlaget for en ny og bedre fremtid.